«Fortsett å vandre som lysets barn»
«Dere var en gang mørke, men nå er dere lys i forbindelse med Herren. Fortsett å vandre som lysets barn.» — Ef. 5: 8, NW.
1. Hvordan understreker Johannes’ evangelium den nære forbindelsen mellom liv og lys, og hvordan stiller han livet og lyset opp som en motsetning til mørket?
APOSTELEN Johannes var virkelig en som var klar over at liv og lys går hånd i hånd. Legg merke til hvor tydelig det blir understreket i hans evangelium og i hans første brev. Han begynner sin evangelieberetning med å introdusere «Ordet» (det vil si Jesus i hans førmenneskelige tilværelse) og forteller om Ordets nære forbindelse med Gud. Han sier så at «det som er blitt til ved hjelp av ham [Ordet], var liv, og livet var menneskenes lys. Og lyset skinner i mørket, men mørket har ikke fått bukt med det». Johannes mister således ikke noen tid ved å fortelle om konflikten mellom lys og mørke, men forteller bare at mørket ikke kunne seire over ham som var Guds «Hovedformidler» når det gjaldt å overbringe både liv og lys til menneskeheten. — Joh. 1: 1—5; Ap. gj. 3: 15, NW.
2. a) For hvem skulle det sanne lys bli tilgjengelig? b) Hvem tok imot lysbæreren Jesus, og hvem tok ikke imot ham?
2 Johannes kommer så med noen opplysende bemerkninger til hjelp for dem som kanskje er usikre med hensyn til hvilke skritt de må ta for å unnfly mørkets område, som er underlagt Satans makt. Han viser at det er vår egen innstilling og den måten vi reagerer på, som er avgjørende for hvorvidt vi skal høste gagn av lyset, og ikke vår bakgrunn, våre tidligere erfaringer eller vårt temperament. Vi kan i virkeligheten ha en svært gunstig bakgrunn og likevel ikke ta imot lyset, slik Johannes påpekte. Han viste først at lyset skulle være tilgjengelig for alle, uten persons anseelse, og sa: «Det sanne lys, som opplyser hvert menneske [alle slags mennesker, NW], var i ferd med å komme til verden.» Etter at han har sagt at verden i sin alminnelighet ’ikke kjente ham’ eller anerkjente Jesus som den han var, fortsatte han: «Han [Jesus] kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle dem som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn.» — Joh. 1: 9—13.
3. a) Hvilket ansvar påhvilte datidens generasjon av jøder? b) Hvordan ble de som tok imot Jesus, velsignet, og på hvilket grunnlag ble de det?
3 For en enestående kortfattet beskrivelse av situasjonen! Den daværende generasjon av jøder hadde den beste bakgrunn, og deres tidligere erfaringer gjorde at de hadde de beste grunner til å godta Jesus som sin Messias, som var sendt fra himmelen, som den som loven pekte fram til. (Rom. 10: 4) Ved sin fødsel som menneske var Jesus en av dem; han kom til sitt eget, for å si det slik, men likevel ble han forkastet av de fleste av dem. Den dårlige innstilling majoriteten la for dagen, står dessuten som en kontrast til den fine innstilling de som tok imot ham, la for dagen, idet de innså at han var «full av nåde og sannhet». Legg dessuten merke til at de som tok imot ham, fikk «rett til å bli Guds barn, dem som tror på hans navn». De trodde på det hans navn sto for, at han var den som skaffet til veie ’forløsningen ved sitt blod’, til gagn for oss som viser «tro på hans blod». — Joh. 1: 12, 14; Ef. 1: 5—7; Rom. 3: 25, NW; Ap. gj. 4: 12.
4. Hvordan fortalte Jesus om Guds foranstaltning for menneskene, og hvilket krav måtte de oppfylle for å få del i den?
4 Hvordan hjelper dette oss til å ta de rette skritt og flykte fra mørket og inn i Guds messianske rikes lys og frihet? Vi kan best få svar på dette spørsmålet ved å se litt nærmere på Johannes’ evangelium. Vi får flere opplysninger i Jesu ord til Nikodemus, som vi finner i Johannes 3: 16—21. Vi leser først: «For så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på [viser tro på, NW] ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Ikke bare lys, men «evig liv» skulle således bli gjort tilgjengelig for menneskeverdenen, noe som ville koste både Gud og hans elskede Sønn mye. Ett viktig krav måtte imidlertid oppfylles — en måtte ’vise tro’ og således legge en rett innstilling for dagen og reagere på rette måte. Den som nektet å vise tro, ville komme under eller fortsette å være under Guds fordømmelse. — Joh. 3: 16, 18, 36.
5. Hvilket viktig prinsipp uttalte Jesus, og hvordan virker det?
5 Jesus understreket så et viktig prinsipp: «Og dette er dommen [grunnlaget for dommen, NW], at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset; for deres gjerninger var onde.» Dette «grunnlaget for dommen» er det samme i dag som da det først ble gjort kjent, og virkningen er den samme. Den som med vilje «gjør ondt, hater lyset og kommer ikke til lyset, for at hans gjerninger ikke skal bli refset», slik Jesus viste. Det er grunnen til at «hans egne [ikke tok] imot ham». De, og spesielt deres ledere, var «blinde veiledere», som ikke ønsket at det skulle bli avslørt at de foretrakk hykleriet, og som ikke ønsket å bli forstyrret når de fulgte sine tradisjoner. En lignende situasjon gjør seg gjeldende i dag, spesielt i kristenheten. — Joh. 1: 11; 3: 19—21; Matt. 15: 7—9; 23: 16—26.
6. Hvilke skritt kan og bør en ta uansett hvordan en tidligere har levd?
6 Men du synes kanskje likevel ikke du kan se den vei du skal gå. Du sier kanskje at din fortid ikke vil tåle en gransking. Det kan så være, men hvordan reagerte du da du første gang hørte om Guds store kjærlighet til menneskeheten, om «hans godhets og tålmodighets og langmodighets rikdom»? Du fulgte kanskje ikke en handlemåte som viste at du hadde et ’ubotferdig hjerte’, men i likhet med Saulus fra Tarsus viste du kanskje at du hadde en god hjertetilstand. Da ville det få deg til ærlig og ydmykt å innrømme at du var i en uren tilstand, ja, kanskje i en høyst uren tilstand i enkelte henseender. Det ville få deg til oppriktig å angre din tidligere levemåte. Du ville handle i samsvar med den kjensgjerning at «Guds godhet prøver å lede deg til anger». Det er det første skrittet — anger. Paulus nevnte de skritt en deretter må ta, da han sa til kong Agrippa: «[Jeg forkynte] at de skulle angre og vende om til Gud og gjøre gjerninger som er omvendelsen verdige.» Virkelig anger må således etterfølges av omvendelse, det at en vender om fra sin tidligere handlemåte, hvoretter en må ta det skritt å innvie seg til å gjøre Guds vilje og vende seg til ham av hele sitt hjerte. På den måten kan det sies at du «viser tro»; du setter din tro ut i livet. — Rom. 2: 4, 5, vers 4 fra NW; Ap. gj. 26: 20, LB.
7. Hvordan viser en offentlig at en har innvigd seg, og hvilke ord som Jesus uttalte, vil være til oppmuntring for oss?
7 Har du tatt disse skrittene? Og har du offentlig gitt til kjenne at du har innvigd deg til Gud, ved å bli døpt i vann på den måten som Jehovas kristne vitner gjør det? Hvis du har det, kan det virkelig sies at du er en sann disippel, en etterfølger av Jesus. Legg merke til følgende ord av Jesus, som vil være til oppmuntring for deg: «Jeg er verdens lys; den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.» — Joh. 8: 12.
8. Hvordan skiller Bibelen mellom dem som får et himmelsk håp, og dem som får håp om å leve her på jorden under Guds rikes styre?
8 Fra pinsedagen i år 33 av ble Jesu første etterfølgere «gjenfødt» og fikk «et levende håp», et håp om en himmelsk arv, om å få del i «guddommelig natur», om å oppnå udødelighet. Disse utgjør den «lille hjord», som skal sitte sammen med Kristus Jesus på hans himmelske trone. (1 Pet. 1: 3, 4; 2 Pet. 1: 4; Luk. 12: 32; 1 Kor. 15: 54; Åpb. 3: 21) Men Jesus sa ved en anledning: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, . . . og det skal bli én hjord, én hyrde.» Disse «andre får» får håp om å oppnå evig liv på en paradisisk jord under det himmelske rikes styre, og de blir identifisert med de får-lignende menneskene som gjør godt mot Kristi åndelige brødre, og som blir omtalt i den profetiske lignelsen i Matteus 25: 31—46, som nå går i oppfyllelse. De blir også identifisert med den ’store skare’ som blir omtalt i Åpenbaringen 7: 9—17, like etter at den himmelske klasse på 144 000 er blitt beskrevet. — Joh. 10: 16.
9. Hvordan utgjør Jehovas vitner i vår tid Jesu ’ene hjord av får’?
9 Jehovas vitner i vår tid, som teller over to millioner, utgjør et levende vitnesbyrd om Guds Ords sannferdighet. Blant dem finnes det en minoritet, en kjerne, som har et himmelsk håp. Nær knyttet til disse er en stor, stadig voksende skare mennesker som har håp om å få leve på jorden under Guds rikes styre, og som med glede gir all mulig støtte til Kristi «brødre». (Matt. 25: 40) Disse gruppene utgjør til sammen «én hjord [under] én hyrde», og angående alle sine får sa Jesus: «Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem [ved navn], og de følger meg, og jeg gir dem evig liv.» De kommer alle i et familieforhold til Gud, slik at de kan bli kalt ’Guds barn’ og glede seg over «livsens lys». — Joh. 10: 3, 27, 28; Rom 8: 19—21.
Å vandre i lyset og unngå å snuble
10. Hvilken veiledning gir Johannes dem som ønsker å ha samfunn med Gud og Kristus?
10 Når vi nå vender oss til Johannes’ første brev, vil vi finne en del fin, direkte veiledning til dem som har vendt seg til Gud ved å innvie seg til ham, og som har begynt å følge i Jesu fotspor. Som i sitt evangelium begynner Johannes å skrive om Jesus og omtaler ham denne gangen som «livets Ord». Han taler om å ha samfunn, ikke bare med ham selv, men også «med Faderen og med hans Sønn Jesus Kristus». Johannes sier så, på den understrekende måten som er så karakteristisk for ham: «Gud er lys, og det er intet mørke i ham. Dersom vi sier at vi har samfunn med ham, og vandrer i mørket, da lyver vi og gjør ikke sannheten.» — 1 Joh. 1: 1—7.
11. a) Hvilken grad av ansvar medfører det å ha kjennskap til sannheten? b) Hvordan hjelper Ordspråkene 4: 23—27 oss til å påta oss vårt ansvar?
11 Som disse ordene viser, innebærer det å få kjennskap til sannheten om Jehova og hans hensikt ikke bare rike velsignelser og opplysning, men også et ansvar som en ikke kan unnlate å påta seg. Det er ikke bare et spørsmål om hvorvidt vi har en klar forståelse av sannheten. Det som er avgjørende, er hvordan vi reagerer på sannheten i vårt hjerte, hvilken innvirkning den har på hele vår handlemåte, både når vi er ute blant folk, og når vi er hjemme hos oss selv. Det er vår hjertetilstand, det vi virkelig er inne i oss, som avgjør hvordan vi betrakter enhver situasjon og mulighet, og som bestemmer den handlemåte vi følger. Som Guds Ord sier: «Bevar ditt hjerte framfor alt det som bevares; for livet utgår fra det. . . . La dine øyne se bent fram! . . . Gjør din fots sti jevn, og la alle dine veier være rette! . . . vend din fot fra det onde!» — Ordspr. 4: 23—27.
12. a) Hvordan og hvorfor kan «lyset» igjen bli «mørke»? b) Hvordan kom dette til uttrykk på Jesu tid?
12 Men hvis vi forsøkte å benytte kunnskapen om sannheten eller vår stilling blant Jehovas folk for å oppnå selviske fordeler, hvis vi hadde et dårlig eller urent motiv, ville vi betrakte tingene på en uren måte, og vårt syn ville bli feilaktig, fordreid. Selv om vi kanskje ikke ville være klar over det selv, ville vi ikke se bent fram, åndelig talt. Som Jesus sa: «Øyet er legemets lys; er ditt øye friskt, da blir hele ditt legeme lyst; men er ditt øye sykt, da blir hele ditt legeme mørkt. Er altså lyset i deg mørke, hvor stort blir da mørket!» (Matt. 6: 22, 23) Vi ville kunne snuble på grunn av nettopp det som ville være til vår fordel så sant det ble grepet an på rette måte, ettersom det ’vårt hjertes øyne’ ville motta, ikke ville være lys, men mørke. Dette kom godt til uttrykk i forbindelse med de religiøse ledere på Jesu tid. Hvor rikelig ville de ikke ha blitt velsignet hvis de hadde godtatt ham som ’hjørnesteinen’ i Guds ordning! De snublet og falt på grunn av ham. Ja, de forkastet Jesus i den grad at de kom til å nære et morderisk hat til ham, noe som førte til at de ble fordømt av Gud. Som Jesus sa: «Den som faller på denne stein, han skal knuses, men den som den faller på, ham skal den smuldre til støv.» — Matt. 21: 42—44; se også Romerne 9: 32, 33.
13. Hva er det viktig å ha i tankene uansett hvilken innflytelse vi øver på andre?
13 Det er viktig å ta i betraktning hvilken innflytelse vi kan øve på andre. Som Paulus skrev til korintierne: «Jeg har lov til alt, men ikke alt gagner; jeg har lov til alt, men ikke alt oppbygger. Ingen søke sitt eget, men enhver søke den annens beste!» Han forklarte så at spesielt når det gjelder et spørsmål som angår samvittigheten, «ikke ens egen samvittighet, men nestens», må vi være forsiktige, slik at vi kan være «uten anstøt». Han ga også romerne følgende råd: «Fell heller den dom at I ikke skal legge anstøt eller felle for eders bror!» Ja, hvis din oppførsel ’volder din bror sorg’, «vandrer du ikke lenger i kjærlighet». — 1 Kor. 10: 23—33; Rom. 14: 13—15.
14. a) Hvilke to uttalelser som Jesus kom med, understreker hvor viktig det er ikke å gjøre noe som kan få en selv eller andre til å snuble? b) Hva sa Johannes angående dette?
14 Jesus uttalte seg også meget tydelig om dette. Han ga oss det råd at hvis det var noe ved oss selv som kunne få oss til å snuble, skulle vi kvitte oss med det. Med hensyn til hvordan vår oppførsel kunne berøre andre disipler, sa han: «Den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det var hengt en kvernstein om hans hals og han var nedsenket i havets dyp.» Og videre: «[Det er] ikke eders himmelske Faders vilje at en eneste av disse små skal fortapes.» (Matt. 18: 6—10, 14) Hvis ditt ’hjertes øyne’ blir opplyst, slik at du ser hvor dyrebar hver enkelt av «disse små» er i Jehovas øyne, vil du forstå hvorfor Johannes uttalte seg på en slik kraftfull måte da han sa: «Den som elsker sin bror, han blir i lyset, og det er ikke anstøt i ham. Men den som hater sin bror [om enn bare én], han er i mørket og vandrer i mørket, og han vet ikke hvor han går hen, fordi mørket har blindet hans øyne.» Det var Johannes’ udelte kjærlighet og ubrytelige lojalitet som fikk ham til å skrive på denne måten. Dette er gode egenskaper, egenskaper som skriver seg fra hjertet, og som er avgjørende for hvilken innstilling vi har, og hvilken handlemåte vi følger, idet de er en del av «den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». — 1 Joh. 2: 10, 11; Ef. 1: 18; 4: 24, NW.
15. Hvilken advarsel og oppfordring kom Paulus med i forbindelse med hvordan vi bør vandre?
15 Legg dessuten merke til den oppriktige henstilling Paulus kommer med, når han sier til de kristne at de «ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer . . . formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv ved den vankundighet som er i dem på grunn av deres hjertes forherdelse». Senere legger han vekt på den positive siden og sier: «Bli derfor Guds etterfølgere som hans elskede barn, og vandre i kjærlighet. . . . Fortsett å vandre som lysets barn, for lysets frukt viser seg i all godhet og rettferdighet og sannhet.» Hvilken god og tiltalende frukt er ikke dette! Han sier så til slutt: «Se derfor til hvorledes I kan vandre varlig, ikke som uvise, men som vise.» — Ef. 4: 17, 18; 5: 1, 2, 8—15, vers 8 fra NW.
Hvordan vi kan absorbere og reflektere lyset
16. a) Har det å la vårt lys skinne bare med vår oppførsel å gjøre? b) Hvilket viktig spørsmål ble drøftet da Jesus sto foran Pilatus?
16 De skriftstedene vi har drøftet inntil nå, har hovedsakelig dreid seg om vår personlige oppførsel som lysets barn og også om vårt ansvar overfor andre. Det er imidlertid også en annen side ved dette spørsmålet som har en fremtredende plass i Guds Ord. Jesus sa: «Jeg er verdens lys.» Og Paulus sa at Kristus Jesus «skulle forkynne lys». (Joh. 8: 12; Ap. gj. 26: 23) Hvordan ble disse skriftstedene oppfylt? Var det bare ved det liv Jesus levde, og ved hans eksemplariske oppførsel? Mange som hevder at de er kristne, går ikke lenger enn til å la sitt lys skinne på den måten. Men var det av den grunn Jesus Kristus til slutt ble arrestert og ført fram for Pilatus — på grunn av hans gode og rette gjerninger? Naturligvis ikke. Spørsmålet innbefattet et herredømme og kongemakt, og Jesus var den det hele dreide seg om, noe som framgår av Pilatus’ spørsmål: «Er du jødenes konge?» Ved det Jesus svarte, bekreftet han at han hadde et rike og derfor var konge, men Pilatus behøvde ikke å bli urolig av den grunn. Som Jesus sa: «Mitt rike er ikke av denne verden; . . . nå er mitt rike ikke av denne verden.» — Joh. 18: 33—36.
17. a) Hva var hovedtemaet i hele Jesu forkynnelse og undervisning? b) Hvordan lot Jesus dette lys skinne like til slutten? c) Hvilke skriftsteder var til oppmuntring for Jesus hva dette angår?
17 Dette riket hadde virkelig vært temaet og grunnlaget for hele Jesu forkynnelse og undervisning, den sentrale sannhet. Matteus sier at etter at døperen Johannes var blitt arrestert, «begynte Jesus å forkynne og si: Omvend eder; for himlenes rike er kommet nær». Det er interessant å merke seg at Matteus påpeker at der og da ble følgende profeti oppfylt: «Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys, og for dem som satt i dødens land og skygge, for dem er et lys opprunnet.» (Matt. 4: 12—17; Es. 9: 1, 2) At Jesus var klar over hvilket ansvar som påhvilte ham når det gjaldt å vitne om denne betydningsfulle sannhet, framgår av det han sa til Pilatus: «Jeg er dertil født og dertil kommet til verden at jeg skal vitne for sannheten.» (Joh. 18: 37) Jesus hadde fullt ut tilegnet seg sin Fars Ord, og han var klar over at Jehovas hensikt dreide seg om det rike som han i samsvar med løftene skulle være konge i. Som Guds enbårne Sønn, visste han at slike profetier som dem vi finner i Salme 2: 4—8 og i Esaias 9: 6, 7, hvor det tales om en «sønn», siktet til ham og ville bli oppfylt på ham. Han visste også at han var den som Jehova i Esaias’ profetier omtalte som «min tjener» og sa at han ville gjøre «til et lys for hedningene» for å «åpne blinde øyne, føre de bundne ut av fengslet og føre dem som sitter i mørke, ut av fangehuset». Han var også klar over at det var ham Jehova siktet til da han sa: «[Jeg vil] da gjøre deg til hedningenes lys, for at min frelse må nå til jordens ende.» (Es. 42: 1, 6, 7; 49: 6) Ja, Jesus visste at noen av disse skriftstedene allerede var blitt anvendt på ham, for eksempel da engelen Gabriel kunngjorde for hans mor, Maria, at han skulle bli unnfanget, og ved det Simeon sa da han som spebarn ble ført inn i templet av sine foreldre. — Luk. 1: 31—33; 2: 25—32.
18. a) Hvilke viktige sannheter blir understreket i Jesu mønsterbønn? b) Hvordan utviklet begivenhetene seg da det så ut til at Jesus ikke lenger kunne tjene som lysbærer?
18 Jesus reflekterte trofast alt det han hadde mottatt. Dette framgår av første delen av hans mønsterbønn, hvor han knytter Riket til helligelsen av Guds navn: «Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn; komme ditt rike; skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» (Matt. 6: 9, 10) Selv om dette budskapet om Riket skinte som en stråle av lys i løpet av hele den tid Jesus utførte sin tjeneste, så det ut til at de stormfulle skyer som den religiøse motstand utgjorde, fullstendig hadde klart å forhindre at denne stråle av lys skinte igjennom da Jesus hang på torturpelen etter å ha blitt henrettet på denne fryktelige måten. Hva skjedde så? Jo, på den 51. dagen deretter, på pinsedagen, talte Peter offentlig til en stor skare i Jerusalem og forklarte at det at den hellige ånd var blitt utgytt, var et bevis for at Gud hadde oppreist sin Sønn fra de døde og opphøyd ham og satt ham ved sin høyre hånd, som en oppfyllelse av Skriften. — Ap. gj. 2: 22—36.
19. Hva kan sies om hvorvidt den første kristne menighet reflekterte det sanne lys?
19 Fra da av ble denne lysstrålen bredere og skinte med større styrke, spesielt etter at Rikets budskap ble kunngjort for hedningene eller folkeslagene, en kunngjøring som begynte i og med at det ble forkynt for Kornelius. (Apostlenes gjerninger, kapittel 10) Alle som tok imot dette budskapet i sitt sinn og sitt hjerte, reagerte ved å reflektere dette lyset, idet de husket Jesu befaling: «I er verdens lys; . . . La således eders lys skinne for menneskene.» (Matt. 5: 14—16) Hele beretningen i Apostlenes gjerninger bekrefter dette, og den slutter med å fortelle om hvordan Paulus «vitnet om Guds rike» og pekte på at Esaias’ profetier ville få en større oppfyllelse. (Ap. gj. 28: 23—28) Peter understreket også det ansvar som i første rekke påhviler den kristne menighet, da han skrev: «I er . . . et folk til eiendom, for at I skal forkynne hans dyder som kalte eder fra mørke til sitt underfulle lys.» — 1 Pet. 2: 9.
20. a) Er det noen mulighet for at Satan eller hans tjenere kan komme til å stille Jehova i skyggen? b) Hva viser Jehovas folks historie i nyere tid, i samsvar med det Jehova forutsa gjennom Esaias?
20 Hvordan er så situasjonen i vår tid, etter at vi har passert den såkalte mørke middelalder? Det er nok så at Satans tjenere har hatt stor framgang når det gjelder å skjule lyset, og har skapt seg om «til rettferdighets tjenere», men dette er ikke noe problem for Jehova. Han er alltid situasjonens Herre. «Mørket er som lyset» for ham. (2 Kor. 11: 14, 15; Sl. 139: 11, 12) Natten kan virke endeløs på oss, men ingenting kan forsinke dagens frambrudd. Den oppgående solen kaster først sine stråler på de høyeste åsene og fjellene og på byer eller templer som er bygd på dem. Det er nettopp det som har skjedd. Den gjenopprettelse av de grunnleggende sannheter og de former for virksomhet som var knyttet til dem, som begynte å finne sted i 1870-årene, kan sammenlignes med den gryende dag. Fra 1914 til 1918 fulgte så en kort, stormfull prøvetid, men i 1919 gjenvant Guds trofaste hans godkjennelse, og han lot igjen sin gunst lyse over dem. Fra da av er virkelig deres sti blitt «klarere og klarere». (Ordspr. 4: 18) De har erfart det Jehova forutsa da han talte til Sion, sin organisasjon: «Stå opp, bli lys! For ditt lys kommer, og [Jehovas] herlighet går opp over deg. Se, mørke dekker jorden, og mulm folkene, men over deg skal [Jehova] oppgå, og over deg skal hans herlighet åpenbare seg.» — Es. 59: 20; 60: 1—3; 62: 1—3; se også Esaias 2: 2, 3.
21. Hvem utgjør i vår tid Jehovas «tjener», og hvordan reflekterer de hans ære?
21 Jehovas «tjener» omfatter nå dem som tjener sammen med Kristus Jesus som sitt hode, og som utgjør en tjenergruppe av «vitner», det åndelige Israel. Til disse sier Jehova: «I er mine vitner . . . og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg.» (Es. 43: 10—12) Disse deltar sammen med mange får-lignende medarbeidere i den verdensomfattende kunngjøringen av Riket. De absorberer fylt av takknemlighet det stadig tiltagende forståelsens lys som skinner fra Guds Ords sider. Det kan sies at de åndelige israelitter i likhet med Moses «lik speil reflekterer Jehovas herlighet». De gjør det ved sin oppførsel, og også ved å forkynne «dette gode budskap om riket . . . på hele den bebodde jord til et vitnesbyrd for alle folkeslag». — 2 Kor. 3: 4—6, 16—18; Matt. 24: 14, NW.
22. Hvilken bønn ber Jehovas innvigde tjenere, og hvordan lever de i samsvar med den?
22 Levningen av det åndelige Israel og dens medarbeidere tar med glede og iver del i det arbeid som Gud har gitt dem i oppdrag å utføre, og som består i å forkynne om Riket og gjøre disipler. I tråd med det som her er blitt vist, gjør de de vakre ordene i Salme 43: 3, 4 til sine og oppfordrer andre til også å be til Jehova: «Send ditt lys og din sannhet, la dem lede meg, la dem føre meg til ditt hellige berg og til dine boliger, så jeg kan komme til Guds alter, til min fryds og gledes Gud, og prise deg på sitar Gud, min Gud!»