Er den hellige ånd en person?
DEN hellige ånd kan bli sorgfull, og den kan tale, undervise, bære vitnesbyrd og tjene som en påminner og en hjelper. Er ikke det noe en sier om en person, ja, om den «tredje person» i treenigheten? På den annen side sies det andre ting om Guds ånd som aldri blir sagt om personer. Den hellige ånd kan for eksempel ’bli utgytt’ over mennesker, og de kan bli «fylt» av den. Hvordan kan dette forklares? Hvem eller hva er egentlig Guds hellige ånd?
En person eller en virksom kraft?
Det er ikke noe ved de hebraiske og greske ordene for «ånd» som innebærer tanken om en person. De bringer tanken hen på ånde, luft i bevegelse, vind. (Jevnfør Sakarias 2: 10; Job 41: 7; Johannes 3: 8.) Disse ordene bringer følgelig tanken hen på noe usynlig, en virksom kraft. En virksom kraft kan ’bli utgytt’ over en rekke personer samtidig og ’fylle’ dem, slik det sies at den hellige ånd gjorde. — Ap. gj. 2: 4, 33.
Bibelen bruker imidlertid også ordet «ånd» om personer. Vi leser: «Gud er ånd.» (Joh. 4: 24) «Og han gjør sine engler til ånder.» (Heb. 1: 7, NW) Gud og hans lojale englesønner er hellige og er derfor alle ’hellige ånder’. Kan ikke Guds hellige ånd likeledes være en person? Hvis det var tilfelle, skulle vi ikke da vente at Bibelen ville skille mellom denne hellige ånd og andre ’hellige ånder’? I de tilfelle da det ikke blir brukt noe ord eller uttrykk som viser hvilken hellig ånd det er tale om, burde en da i det minste kunne finne en bestemt artikkel som viser at det er DEN hellige ånd det er tale om. Men er det tilfelle? Nei. Hvis vi undersøker en rekke skriftsteder i en interlinear oversettelse, vil vi se at uttrykket «hellig ånd» forekommer uten bestemt artikkel, noe som viser at ånden ikke er noen person. — Ap. gj. 6: 3, 5; Rom. 9: 1; 1 Kor. 12: 3; Heb. 2: 4; 6: 4; 2 Pet. 1: 21; Judas 20.
Men hvordan forholder det seg med slike funksjoner som å tale, veilede, lære, bære vitnesbyrd og lignende? Når det sies at Guds ånd utfører slike funksjoner, må den ikke da være en person? Ikke nødvendigvis. Legg merke til hva som sies i New Catholic Encyclopedia (bind 13, side 575), et oppslagsverk som støtter treenighetslæren:
«Det store flertall av skriftsteder i NT [Det nye testamente] åpenbarer Guds ånd som noe, ikke noen; dette er spesielt tydelig i parallellismen mellom ånden og Guds kraft. Når en tilsynelatende personlig egenskap blir tilskrevet Guds ånd, for eksempel at den taler, hindrer, ønsker, bor (Ap. gj. 8: 29; 16: 7; Rom. 8: 9), er det ikke riktig å trekke den umiddelbare slutning at Guds ånd i disse versene blir regnet for å være en person; de samme uttrykkene blir også brukt i forbindelse med retorisk personifiserte ting eller abstrakte tanker. (Se Romerne 8: 6; 7: 17.) Den sammenheng uttrykket ’bespottelse mot Ånden’ står i (Matt. 12: 31; jfr. Matt. 12: 28; Luk. 11: 20), viser at det siktes til Guds kraft.»
Det at noe blir personifisert, er tydeligvis ikke noe sikkert bevis for at det er en person det er tale om. Bibelen sier for eksempel at synden «hersket», «tok anledning», «virket», «dåret» og «drepte». (Rom. 5: 21; 7: 8—11) Visdommen blir på lignende måte personifisert. Det sies at den har «barn» og «gjerninger». (Matt. 11: 19, NTN; Luk. 7: 35) Men ingen vil påstå at dette betyr at «synden» og «visdommen» er personer. Det at Guds ånd blir personifisert, er likeledes ikke i strid med Bibelens klare vitnesbyrd om at den er «noe, ikke noen».
Ettersom den hellige ånd er nær knyttet til sin Kilde, Gud, sier Bibelen at en som handler i strid med Guds vilje, ’gjør hans ånd sorg’. (Ef. 4: 30) Hvordan skal dette forstås hvis den hellige ånd ikke er en person? Det apostelen Paulus sa om sin egen ånd eller framherskende innstilling, kaster lys over dette. I 1 Korintierne 5: 3—5 leser vi: «For jeg for min del, som vel er fraværende med legemet, men nærværende med ånden, har allerede, som om jeg var nærværende, felt den dom over den som har gjort dette, at han skal i vår Herre Jesu navn, idet I og min ånd samles i vår Herre Jesu kraft, overgis til Satan.»
I dette tilfellet fikk de kristne i Korint gjennom Paulus’ brev vite hva som var Paulus’ ånd eller innstilling i forbindelse med at de hadde latt en fordervende innflytelse gjøre seg gjeldende i menigheten. Da de kom sammen for å drøfte saken, var derfor Paulus’ ånd eller sterke innstilling til stede, som om den skulle ha vært en person. Så snart det var blitt truffet en avgjørelse i samsvar med den ånd Paulus hadde lagt for dagen, kunne de kristne i Korint i virkeligheten si: ’Vi og Paulus’ ånd har avgjort at denne mannen, som ikke angrer, skal utstøtes.’ Hvis de på den annen side hadde handlet i strid med den rette ånd, den ånd apostelen hadde lagt for dagen, ville de ha ’gjort den sorg’.
Men noen vil kanskje innvende: ’Alt dette forandrer ikke det faktum at Bibelen taler om Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd i samme forbindelse. Dette må da vise at Ånden er en person.’
La oss derfor se på to skriftsteder som blir framholdt som bevis for dette: «Den Herre Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og den Hellige Ånds samfunn være med eder alle!» «Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet I døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn.» — 2 Kor. 13: 13; Matt. 28: 19.
Viser disse skriftstedene, 2 Korintierne 13: 13 og Matteus 28: 19, at den «Hellige Ånd» er den «tredje person, i en treenighet? Sier de at Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd er én Gud? Nei. Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd blir bare nevnt. Det sies ikke noe om hvilket forhold disse tre står i til hverandre.
Det faktum at disiplene skulle døpes i den hellige ånds «navn», er ikke i seg selv noe bevis for at denne ånd er en person. Selv tilhengere av treenighetslæren innrømmer at ordet «navn» i Matteus 28: 19 ikke sikter til et egennavn. Gresk-eksperten A. T. Robertson sier (Word Pictures in the New Testament, bind I, side 245): «Bruken av navn ([gresk] onoma) her er den vanlige bruken av navn i betydningen makt eller myndighet som vi finner i Septuaginta og papyrene.» At ordet «navn» ikke nødvendigvis blir satt i forbindelse med en person, kan illustreres med uttrykket «i lovens navn». Ingen som har lært norsk, vil trekke den slutning av dette uttrykket at loven er en person. Uttrykket betyr ganske enkelt ’i erkjennelse av hva loven representerer’, dens myndighet. Det at noen blir døpt ’i åndens navn’, betegner likeledes at de anerkjenner ånden og dens kilde og dens funksjoner.
«Talsmannen» er ikke en person
Men hvordan forholder det seg med de tilfellene da Bibelen omtaler ånden som en ’talsmann’ eller en ’hjelper’ og bruker pronomenet «han» i denne forbindelse? Er ikke det et avgjørende bevis for at ånden er en person? Tenk over følgende:
I Johannes 16: 7, 8, 13 sier Jesus: «Går jeg ikke bort, da kommer talsmannen [pa·raʹkle·tos] ikke til eder; men går jeg bort, da skal jeg sende ham til eder. Og når han kommer, skal han overbevise verden . . . når han, sannhetens Ånd, kommer, skal han veilede eder til hele sannheten.»
I forbindelse med disse versene sier New Catholic Encyclopedia (bind 13, sidene 575, 576): «Så klart ser St. Johannes Ånden som en person som tar Kristi plass i kirken, at han bruker et pronomen i hankjønn [e·keiʹnos] om Ånden, selv om [pneuʹma, ånd] er intetkjønn (16: 8, 13—16). Det er følgelig tydelig at St. Johannes tenkte på den Hellige Ånd som en person, som er atskilt fra Faderen og Sønnen, og som sammen med den herliggjorte Sønnen og Faderen er til stede og virker i de trofaste (14: 16; 15: 26; 16: 7).»
Men brukte Johannes egentlig et pronomen i hankjønn til tross for at ordet «ånd» er intetkjønn? Var hans hensikt å vise at ånden er en person? Hvorfor ikke lese det ovennevnte sitatet fra Johannes, kapittel 16, en gang til? Hvilket ord viser pronomenet «han» tilbake på? Er det ikke ordet «talsmannen»? Jo, og det greske ordet som er oversatt med «talsmannen», er pa·raʹkle·tos, et hankjønnsord. Johannes brukte derfor med rette et pronomen i hankjønn i denne setningen fordi det ville være grammatikalsk riktig.
Johannes brukte imidlertid ikke pronomener i hankjønn når pronomenene skulle vise tilbake på intetkjønnsordet pneuʹma (ånd). Det kan vi lett fastslå ved å slå opp i ordrette oversettelser. Lyder Bruns oversettelse gjengir Jesu ord i Johannes 14: 16, 17 på denne måten: «Da vil jeg be Faderen, og han skal sende dere en annen Hjelper [pa·raʹkle·tos] som skal være hos dere for bestandig: sannhetens ånd [pneuʹma], som verden ikke kan få, fordi den ikke ser den og ikke kjenner den; dere kjenner den, for den blir hos dere og skal være i dere.» (Se også Rotherhams oversettelse.) Legg merke til at et pronomen i intetkjønn («den») viser tilbake på intetkjønnsordet pneuʹma.
Dette forhold kommer i mange tilfelle ikke fram i bibeloversettelsene, fordi pronomener i intetkjønn ofte blir erstattet med pronomener i hankjønn. En fotnote til Johannes 14: 17 i The New American Bible innrømmer: «Det greske ordet for ’ånd’ er intetkjønn, og skjønt vi på engelsk bruker pronomener som henviser til en person (’han’, ’hans’, ’ham’), bruker de fleste greske håndskrifter ’den’.»
Vi kan således se at treenighetslærens tilhengere peker på de personlige pronomene når disse tilsynelatende støtter deres syn, men ignorerer dem når det ikke gjør det. Men når vi nøye gransker de skriftstedene som treenighetslærens tilhengere benytter, ser vi at Johannes’ bruk av pronomener — både i intetkjønn og i hankjønn — har å gjøre med grammatikken og følgelig ikke støtter påstanden om at ånden er en person den «tredje person. i en treenig Gud.
Vi ser således at alle skriftsteder samstemmer om at Guds ånd er «noe, ikke noen». Når vi leser Bibelen med et våkent blikk, ser vi tydelig at Guds ånd virkelig er Guds usynlige, virksomme kraft.a
[Fotnote]
a Ytterligere opplysninger blir framholdt i brosjyren Hvem er «Ordet» ifølge Johannes? og i boken Aid to Bible Understanding, sidene 1541—1548.