La oss vise verdsettelse av vårt forhold til Jehova
«Bli eders himmelske Faders barn.» — Matt. 5: 45.
1. Hvorfor setter vi pris på en god venn, og hvorfor må vi betrakte Jehova som vår beste venn?
EN PÅLITELIG venn er noe vi må regne blant det mest verdifulle vi har. En slik person kan trøste og oppmuntre oss når vi har det vanskelig, og dele vår glede når vi blir velsignet. Hvis vi har en rekke lojale venner, er vi virkelig rike. Men hvem vil du betrakte som din beste venn? Sannsynligvis den du har mest til felles med, og som i sitt forhold til deg bidrar mest til at du får dine behov dekket. Vi kan alle tenke på venner vi setter pris på, men ingen av dem kommer opp mot Jehova når det gjelder å være en venn som til fullkommenhet kan dekke våre behov. «Den som ingen krefter har, gir han stor styrke,» for han tilveiebringer alt som må til for å holde oss oppe. (Es. 40: 29—31) De som verdsetter sitt forhold til ham på rette måte, blir knyttet til ham i et nært vennskap.
2, 3. a) Hvordan kan vi bli personlig kjent med Jehova? b) Hvilket ansvar følger med vennskapet med ham?
2 Fra et menneskelig standpunkt kan enkelte betrakte et forhold til ham som noe urealistisk. Hvordan kan jeg være en nær venn av en som er så langt borte? Hvilke muligheter har jeg for å foreta en personlig vurdering av hans egenskaper? Svært få av oss har utsikt til å få være hos ham i bokstavelig forstand, men dette betyr ikke at vi aldri kan få vite hva slags person han er. Han har tilveiebrakt nøyaktig kunnskap om sin personlighet gjennom sin Sønn. Jesus erklærte selv: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» (Joh. 14: 9) Hos Jesus kunne hans disipler legge merke til de samme egenskaper som hans Far har. Hans nærvær og gjerninger blant menneskene har gitt oss en enestående anledning til å bli personlig kjent med hans Far. «Salige er de øyne som ser det I ser,» sa Jesus. «Mange profeter og konger har villet se det I ser, og har ikke fått se det.» (Luk. 10: 23, 24) Ikke engang Moses, som opplevde å stå i en meget nær personlig kontakt med Jehova, var så velsignet som de som kunne se og høre Jesus.
3 Jesus gjorde det mulig for oss å vite hvordan Jehova er. Han viste oss hvordan vi kan nærme oss hans Far for å vinne Hans gunst. Hans personlige kjennskap til Faderen ble en opplysningskilde vi kan øse av. Apostelen Paulus uttrykte det slik: «I ham er alle visdommens og kunnskapens skatter skjult til stede.» (Kol. 2: 3, NTN) Et studium av hans lære og personlige egenskaper hjelper oss til å forstå og verdsette hans Far som en pålitelig venn. Jo nærere vi blir knyttet til ham, desto større blir vår glede. Samtidig blir vårt ansvar større. Vi må i høyere grad stå til regnskap for ham. En som med vilje vender Jehova ryggen etter å ha regnet ham som sin venn, blir sett på som en som har «trådt Guds Sønn under føtter og . . . hånet nådens Ånd». (Heb. 10: 28, 29) Denne erkjennelsen bør ikke skremme oss vekk, men den bør tvert imot gi oss enda bedre grunn til å søke hans vennskap.
Jesus verdsetter fullt ut sitt forhold til Jehova
4. Hvilken mulighet hadde Jesus til å bli kjent med sin Far, og hvilken oppgave fikk han?
4 Jesus viste på alle måter at han satte pris på sitt forhold til sin Far. Alt han sa og gjorde, viste at han kjente sin Far svært godt og ønsket å ligne ham på alle måter. I en førmenneskelig tilværelse som strakte seg over veldige tidsrom, var han stadig i sin Fars nærvær og kunne se ham bokstavelig talt og erfare et nært forhold som det en hengiven sønn står i til en kjærlig far. Det arbeid han ble satt til å gjøre, besto i å gjennomføre sin Fars hensikter i forbindelse med skapelsen. Derfor er det slik at «alt er blitt til ved ham». (Joh. 1: 3) Hans fullkomne gjennomførelse av denne gjerning medførte en uendelighet av forskjellige plikter som var av en så storslagen karakter at vi bare kan danne oss vage forestillinger om det. Det ble ham betrodd å gjøre bruk av den sterkeste kraft som finnes, nemlig den hellige ånd. Han brukte den i trofast lydighet mot sin Fars vilje og fullførte alt Han hadde fattet beslutning om.
5. a) Hvordan fortsatte Jesus å utøve myndighet da han var på jorden? b) Hvilket dobbelt formål tok han hensyn til ved utøvelsen av sin myndighet?
5 Sønnen vet hva det innebærer å ha stor makt. Han er over alle andre, og Faderen har gitt alle ting i hans hånd. (Joh. 3: 31, 35; Matt. 28: 18) Mens han var på jorden, fortsatte han i en viss utstrekning å utøve denne myndighet. Da apostelen Peter reagerte med vold ved pågripelsen av Jesus, irettesatte han Peter og spurte: «Tror du ikke at jeg i denne stund kan be min Fader, og han ville sende meg mer enn tolv legioner engler?» (Matt. 26: 53) I sitt samkvem med apostlene talte han med myndighet. Når de tiltalte ham «Herre», godkjente han det og sa: «I sier det med rette, for jeg er det.» (Joh. 13: 13) Hans ord og holdning levnet ingen tvil om hvem som var lederen. Men han utøvde alltid sin myndighet på en vennlig måte, for at det skulle tjene et dobbelt formål: 1) Å opphøye hans Far og åpenbare Hans hensikter, og 2) å gagne dem som ville være lydige. I alt han gjorde, gikk han bevisst inn for å kaste glans over sin Far, å opphøye Hans navn overfor andre. Han søkte oppriktig å gjøre kjent sin Fars storartede egenskaper og kjærlige omsorg. Han kom stadig med uforbeholdne erklæringer om sin underordnede stilling i forholdet til Jehova Gud, og han forsikret at han var fast besluttet på alltid å gjøre «det som er ham til behag». — Joh. 8: 29.
6. Hvordan viste Jesus oppriktig omsorg for andre?
6 Han var opptatt av andres ve og vel og ivret etter å hjelpe dem til å gjøre seg fortjent til å oppnå hans Fars godkjennelse. Han benyttet ikke på noen måte sin myndighet til å utbytte dem til sin egen vinning. Hans få materielle eiendeler vitnet om at han ikke hadde noe ønske om å berike seg på deres bekostning. Han ga ikke andre vilkårlige befalinger. Han var hensynsfull og mild av vesen. Han tok imot alle som kom til ham, på de samme premisser, uten å foretrekke de rike eller se ned på de fattige.
7. Hvilken innstilling hadde Jesus til sin Fars myndighet, og hva hadde dette å si for hans disipler?
7 Hos sin Far så han alt som var godt, rettferdig og rett. Det å vise lydighet var ikke bare en plikt for ham — han ønsket at hans Far skulle være Herre over ham. Ved at Jesus til fullkommenhet lot disse egenskapene komme til uttrykk i sin egen personlighet, ble det samme ønske vakt hos hans disipler. Det de så hos ham, fikk dem til å ønske å ha Jesus som sin Herre. Peter talte på vegne av alle troende da han fastslo at Jesus var «Guds hellige» og den som «har det evige livs ord». (Joh. 6: 67—69) Fordi hans appell til dem alltid var basert på kjærlighet, ble de instinktivt trukket til ham. (Joh. 15: 12) Den hengivenhet som denne kjærlighet skapte, bevarte de, selv om det kostet dem livet. Resultatet ble en uoppløselig enhet som bandt dem sammen i lojal lydighet mot Faderen. — Joh. 17: 20, 21.
8. Hvordan viste Jesus fullstendig tillit til sin Far?
8 Jesus hadde en ubetinget tillit til sin Far. Han var overbevist om at hans Far aldri ville skuffe ham. Det fantes ingen tvil i hans sinn om at hans Fars gjerninger var gode, rettferdige og verdifulle, og at de ville lykkes i sin tid. Han stilte seg uforbeholdent til disposisjon for sin Far og gikk beredvillig inn for å gjøre «ikke som jeg vil, men som du vil». (Matt. 26: 39) Dette var det standpunkt som ble tatt av den som kjenner Faderen bedre enn noen annen. Det er tydelig at han var fylt av ærefrykt for de ubeskrivelig skjønne egenskaper han så hos sin Far
Kristus åpenbarte at Jehova er en venn
9. Hvordan hjalp Jesus oss til å forstå hvor inderlig hans Far elsker oss?
9 For en velsignelse det ville være for oss å kjenne Faderen slik Jesus kjente ham! Det var hans inderligste ønske å hjelpe oss til å komme dit hen, slik at vi til slutt kunne få erfare den uovertrufne glede å nyte hans Fars vennskap. Ved sin ferd åpenbarte han sin Fars storslagne egenskaper for alle. Den fornemste av disse egenskaper er hans grenseløse kjærlighet. Johannes 3: 16 sier: «Så har Gud elsket verden at han ga sin Sønn den enbårne,» som en løsepenge. Det begynner å gå opp for oss hvor dyp denne kjærlighet må være når vi legger merke til at Jesus ut fra den samme kjærlighet frivillig trer fram for å sette «sitt liv til for sine venner». (Joh. 15: 13) Vi føler at vi står i evig takknemlighetsgjeld til Jesus for det han gjorde. Når vi forstår at hele ordningen ble muliggjort ved at hans Far ofret sin inderlig elskede Sønn, blir vi dratt til Jehova av et hjerte som strømmer over av takknemlighet.
10. Hvordan etterlignet Jesus sin Far i å vise ydmykhet?
10 De som kom til Jesus, fant at han var imøtekommende og villig til å høre på dem, og at han alltid var oppriktig interessert i dem. (Joh. 4: 6, 30—34) Mange var forundret over den ekte ydmykhet han la for dagen, en egenskap som vanligvis savnes hos menn med myndighet. Hvor det varmer oss om hjertet å vite at vi kan nærme oss Faderen, Jehova Gud, med den samme forvissning om at han vil ta vennlig imot oss og vise oppriktig interesse for våre behov! Også hos Faderen kan vi se en ydmykhet som overvelder oss, og den trekker oss på en uimotståelig måte nær til ham. — Sl. 18: 36, NW.
11. Hva var det som fikk folk til å bli Jesu disipler, og hvilken virkning hadde dette på deres forhold til hans Far?
11 Jesus var jo en fullkommen mann og hadde et mandig utseende, men det var ikke på dette grunnlag han appellerte til folk. De som ikke elsket rettferdighet eller rosverdige egenskaper, var ikke imponert over det de så hos ham, og dette var helt i samsvar med de profetiske forutsigelser. (Es. 53: 1, 2) De som ble hans disipler, var folk som satte godhet og rettferdighet høyt, og som satte pris på de tydelige utslag av disse egenskaper som de fant hos ham. Når vi legger merke til disse beundringsverdige egenskaper hos Jesus, forsterker det vår aktelse for hans Far, ettersom også vi dermed må beundre ham personlig. Vi har også fattet kjærlighet til den rettferdighet alle hans veier gjenspeiler.
Kristus åpenbarte hvilket forhold vi står i til Jehova
12. a) Hvordan kan vi være tilbøyelige til å reagere på den tanken at vi kan bli Jehovas venner? b) Hvilken kunnskap oppmuntrer oss til å søke ham?
12 Vår første reaksjon på hentydningen til at vi kan bli nære venner av Jehova, er en følelse av uverdighet. Men likevel åpner han sin favn for oss akkurat som en far for sine barn. Han er virkelig vår Far, og vi har vår plass i hans menneskelige familie. Det er ikke påkrevd med noen gjennomgripende forandring i vår legemlige natur før vi kan nærme oss ham gjennom Jesus Kristus, for vi ble opprinnelig skapt i hans ’bilde og lignelse’ og utstyrt med et visst mål av hans egenskaper. (1 Mos. 1: 26) Ettersom disse bånd allerede eksisterer, kan vi komme i et meningsfylt forhold til ham. Det er egentlig bare innenfor hans familie det er naturlig for oss å være, for hvor som helst ellers er vi forstøtt og avskåret fra de virkelige livsfornødenheter. Adam hadde skylden for at vårt familieforhold til Jehova ble ødelagt. Hans overlagte synd førte til at vi ble fordømt som forstøtte syndere. I sin barmhjertighet gjorde Jehova det mulig for oss å vinne tilbake det som var gått tapt. Jesus åpenbarte for oss hva vi mangler, og han viste oss nøyaktig hvilke forandringer som må til i vår personlighet for at vi igjen kan bli godtatt som medlemmer av Guds familie.
13. Hvilken hindring har forstyrret vårt forhold til ham, og hvordan vil den bli overvunnet?
13 Uansett hvor store anstrengelser vi gjør oss, kan vi selvfølgelig aldri på egen hånd overvinne arvesynden. Så lenge vi har den, vil vår personlighet gjenspeile de syndige tendenser som Gud ikke kan godta. Paulus kom med denne bekjennelse: «Det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.» Han frydet seg ved tanken på de gode virkninger av gjenløsningen, som til slutt skal fjerne alt som hindrer oss i å utvikle den nye personlighet. (Rom. 7: 19, 24, 25) De som søker å oppnå fullt gagn av gjenløsningen, lærer å la denne nye personlighet komme til uttrykk på en måte som behager Gud.
14. Hvilket privilegium får de som står i et godt forhold til Jehova?
14 Det å gjenvinne et godt forhold til ham er ensbetydende med å gjenvinne tapte privilegier i hans tjeneste. Han tilbyr oss å delta i den gjerning han nå utfører, nemlig å utbre budskapet om Riket. Han innbyr oss til å delta som hans «medarbeidere», og ikke bare som slaver. (1 Kor. 3: 9) Vi er gjenstand for den ære å få være hans «medarbeidere». (2 Kor. 6: 1) Det er nå over to millioner «medarbeidere» som har det privilegium å være delaktig med ham i dette livreddende arbeid.
15. Hva må vi være klar over når det gjelder resultatene av vårt arbeid, selv om vi gjør oss store anstrengelser?
15 Selv om vi anstrenger oss på det kraftigste, er det Gud som utfører det meste av arbeidet. Vår oppgave er ganske enkelt å overbringe det gode budskap til våre medmennesker og gjøre hva vi kan for å undervise dem som reagerer positivt. (Matt. 24: 14; 28: 19, 20) Vi kan være takknemlige for at han omtenksomt setter oss til en slik sunn og nyttig virksomhet som gir oss anledning til å bruke vårt sinn og våre evner fullt ut. Vi gjør vårt beste, men vi er klar over at det ville være formastelig av oss å ta æren for resultatene. Det er Jehova som har åpnet hjertet til de mange hundre tusen som har vært mottagelige. Han har fjernet de hindringer som har holdt dem i uvitenhet. Når hans lov er blitt å finne i deres hjerte, skyldes det at han har plantet den der i overensstemmelse med sin nye pakt. (Heb. 10: 16) De gjennomgripende forandringer som har skjedd i deres liv, kan ikke tilskrives vår dyktighet som lærere, men hans mektige hellige ånds virksomhet.
16. I hvilken utstrekning må vi gi Jehova æren for nye disipler?
16 Når vi ser nye troende treffe en fast beslutning, er vi vitne til et synlig bevis for at Guds ånd er i virksomhet. Det er virkelig et Guds mirakel hver gang et menneskes hjerte blir åpnet så det tar imot Bibelens sannhet. Vi kan ikke annet enn bli forundret hver gang noen blir helbredet for åndelig blindhet og utfridd av Djevelens snare. Når folk til slutt innvier sitt liv og lar seg døpe i vann for å bli Jesu disipler, må all ære tilskrives Faderen. Jesus selv erkjente dette da han sa: «Ingen kan komme til meg uten at Faderen . . . drar ham.» (Joh. 6: 44) For et privilegium det er for et menneske ikke bare å bli godtatt som hans venn, men også å bli betrodd ansvar som hans medarbeider! Når vi forstår dette fullt ut, framkaller det en dyp takknemlighet hos oss.
Kristus åpenbarte hvilke forpliktelser vi har over for Gud og mennesker
17. a) Hva venter Jehova av oss i forbindelse med det forhold vi står i til ham? b) Hvordan utgjorde Jesus et fullkomment eksempel i denne henseende?
17 Ved sitt eksempel og ved sin lære hjelper Jesus oss til å se hvor vi står i vårt forhold til hans Far, og hvilke forpliktelser vi har i vår begunstigede stilling. Hans Far venter av oss at vi stoler på ham. Jesus stolte på ingen måte på sin egen dømmekraft. Han søkte sin Fars veiledning og hjelp i alle ting og ba uavlatelig til ham. (Luk. 6: 12) Lydighet er også livsviktig. Det er også av avgjørende betydning å vise lydighet av rette slag. Jehova ønsker hverken den servile underkastelse fra ikke-tenkende slaver eller den slags lydighet som bare skyldes frykt for straff. Jesus er vårt eksempel på den måten at han ikke bare var et «rettferdig» menneske, men også et «godt» menneske. Han lot ikke være å begå urette handlinger bare fordi Guds lov forbyr det. Han gjorde det fordi han selv ikke tålte urett. I likhet med sin Far ’elsket han rettferd og hatet urett’. (Heb. 1: 9) Det var utenkelig at han kunne la tankene dvele ved noe dårlig. — Matt. 16: 22, 23.
18. I hvilken utstrekning vil menneskene ha behov for skrevne lover når de blir fullkomne?
18 Når vi gransker motivet bak Jesu fullkomne eksempel, blir vi i stand til å forstå på hvilket høyt plan hans Far vil handle med oss når vi til slutt oppnår fullkommenhet. Når menneskene i likhet med Jesus legger for dagen guddommelig godhet, vil det ikke lenger være nødvendig med omfattende lover. Paulus bekreftet dette da han sa at «loven ikke er satt for en rettferdig, men for lovløse og selvrådige». (1 Tim. 1: 9) Etter å ha fortalt hva som er Guds ånds frukt, tilføyde han: «Mot slike er loven ikke.» (Gal. 5: 22, 23) Når menneskene er motivert av rettferdige indre tilbøyeligheter, blir de på ingen måte holdt i tømme eller hemmet av skrevne lover. Når vi er blitt fullkomne, vil vi gjøre det rette fordi vi som fullkomne mennesker velger å elske det som er rett. Vi vil «bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet». (Rom. 8: 21) Et omfattende lovverk vil være uaktuelt. Den veiledning menneskene trenger, vil kunne sammenfattes i denne enkle formaning: «Du skal gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med din Gud.» (Mika 6: 8) Salomo uttrykte det enda kortere da han sa at «hva hvert menneske bør gjøre», er følgende: «Frykt Gud og hold hans bud.» — Pred. 12: 13.
19. Hvordan vil vi se på urette handlinger hvis vi etterligner Jesus?
19 Vi bør bestrebe oss på å komme så nær opp til Jesu fullkomne norm som mulig. Hvis vi har samme sinnsinnstilling som han, vil vi aldri se negativt på Guds lov og bare adlyde den i så liten utstrekning at vi så vidt holder oss innenfor rammen av den. Fordi vi elsker rettferd og hater urett, vil vi aldri føle det slik at hva som helst går an så lenge den kristne menighet ikke kan straffe oss for det. Vi vil heller ikke se hvor nær en urett handlemåte vi kan komme uten å bryte noen lov, eller holde fast ved noe tvilsomt fordi de eldste ikke kan pålegge oss å handle annerledes. Fordi vi elsker Jehova, vil vi ’hate det onde’ og holde oss så langt borte fra det som mulig. — Sl. 97: 10.
20, 21. a) Hva driver vår verdsettelse oss til å gjøre? b) Hvorfor er dette nødvendig for at vi skal kunne stå i et godt forhold til Jehova?
20 Et nært forhold til Jehova er det fineste et menneske kan oppleve. Den lønn det gir, er langt mer verd enn alle tenkelige materielle skatter. De rosverdige egenskapene det frambringer hos oss, godhet og kjærlighet til andre, er uvurderlige. Vår verdsettelse driver oss til å innby andre til å slutte seg til oss i dette familieforhold til Gud. Vi oppfordrer dem ivrig til å «komme, og . . . få livets vann for intet». (Åpb. 22: 17, NTN) Med en personlighet som nå er formet av den ekte kjærlighet Jesus har lært oss, hever vi oss over den ufullkomne tendens til å tenke bare på oss selv til fortrengelse for andre. Denne kjærlighet lærer oss at vi ikke oppfyller hensikten med Guds ufortjente godhet hvis vi ikke vil gjøre andre delaktige i dens gode virkninger. (2 Kor. 6: 1) Etter hvert som vi får større verdsettelse av denne guddommelige egenskap, blir vår omtanke for andres ve og vel også større.
21 Det lar seg ikke gjøre å bevare sitt forhold til den himmelske Far uten å ha en slik omtanke. Hvorvidt vi skal fortsette å stå i et godkjent forhold til ham, vil i det lange løp avhenge av om vi er villige til å etterligne hans kjærlighet i vår opptreden overfor andre. All den godhet han la for dagen, gikk igjen i Jesu handlinger overfor oss og understreket Faderens dype kjærlighet til menneskeheten. De som i selviskhet viser forakt for sine medmennesker, kan aldri bli gjort fullkomne i sin kjærlighet til Gud. Omtanke for andre er en nødvendig betingelse for et rett forhold til ham.
22. a) Hvordan kan vi legge for dagen sann kjærlighet overfor våre brødre? b) Hvordan kan vi vise slik kjærlighet overfor dem som står utenfor menigheten?
22 Når vi er klar over dette, er vi oppriktig interessert i andre. I særlig grad har vi omsorg for dem som tilhører den kristne menighet. Vi er oppsatt på å «gjøre det gode mot alle, men mest mot troens egne folk». (Gal. 6: 10) Vi bestreber oss på å hjelpe på alle måter når det er tydelig at våre brødre har behov for det i åndelig eller materiell henseende. Men vår kjærlighet er langtfra begrenset til den snevre krets av våre åndelige brødre. Den er utvidet til å omfatte alle mennesker, også dem som nå er fremmedgjort for Gud. Vi føler medlidenhet med dem, og dette får oss til å arbeide med tanke på det som er til deres beste, liksom vi ønsker at andre skal gjøre dette for oss. (Matt. 7: 12) Hvis de blir kjent med Jesu lære, er det ensbetydende med at de blir kjent med livets vei. Vår forkynnelse av Rikets budskap hjelper dem til å komme i et rett forhold til Jehova, og er et uttrykk for den største omtanke for deres ve og vel. (Matt. 28: 18—20) Det er en av de fineste måter å gjøre godt mot dem på. Vi benytter oss med glede av enhver anledning til å være med på dette og nøyer oss ikke med en symbolsk innsats. Vi analyserer stadig hvordan vi bruker vår tid og de midler vi har til rådighet, med tanke på å skape ytterligere muligheter til å forkynne. Det å virke som pioner, det å tjene på steder hvor det er større behov, og så videre er noe vi betrakter som store privilegier som virkelig gir oss anledning til å vise at vi har sann kjærlighet.
23. Hvilke fordeler medfører våre anstrengelser for å bevare et godt forhold til Jehova?
23 Dette arbeidet er til gagn for alle berørte parter. Jehova gleder seg over vår villighet og lydighet og våre bestrebelser for å opphøye hans navn. Jesus gleder seg over at vi skal være hans undersåtter under det tusenårige styre. Våre åndelige brødre blir nær knyttet til oss med kjærlighetens sambånd. Får-lignende mennesker føler en varig takknemlighetsgjeld for det vi har gjort for dem i kjærlighet. Ja, vårt hjerte fryder seg over de fantastiske velsignelser som følger med vårt forhold til Jehova! Hvor vi gleder oss over at vi har fått lov til å bli hans venner, og få hans forsikring om en framtid i de «evige boliger»! — Luk. 16: 9.
24. Hvorfor bør vi sette pris på vårt forhold til Jehova?
24 Jehova har virkelig vist seg å være den beste og mest pålitelige venn vi noensinne vil kunne få. Det å lære ham å kjenne som en nær venn er den mest givende erfaring i vårt liv. Som den «lykkelige Gud» er han allerede i ferd med å oppfylle sitt løfte om å gjøre også oss lykkelige. (1 Tim. 1: 11, NW) Hvis det lykkes oss å befeste dette vennskapsbånd, vil det føre til evig glede for oss. Når vi setter tilbørlig pris på den trygghet, den fred i sinnet og det håp vi har fått som følge av at vi har kommet i et nært forhold til ham, føler vi trang til å uttrykke vår dypeste og inderligste takknemlighet overfor vår beste venn, Jehova.
[Bilde på side 418]
Jesus hjalp andre til å komme i et rett forhold til Jehova. Han tok imot alle på de samme premisser, uten å foretrekke de rike eller se ned på de fattige