Hvilken framtid går De forente nasjoner i møte?

DE FORENTE NASJONER er tydeligvis i ferd med å gjenvinne sin styrke og igjen oppnå en fremtredende stilling i verden. I nær framtid vil organisasjonen bli berørt av begivenheter som vil ryste hele verden. Hvordan det?

Konflikten i Midtøsten i oktober 1973 og dens ettervirkninger bidro til at FN gjenvant mye av sin tapte prestisje. Det er nok så at stormaktene spilte en fremtredende rolle i forbindelse med våpenhvileavtalen mellom Israel, Egypt og Assyria, men det er som den finske historiker Max Jakobson skrev i Saturday Review/World (23. mars 1974):

«Til og med supermaktene oppdaget at de ikke kunne klare seg fullstendig uten De forente nasjoner. Våpenhvileavtalen . . . ble godkjent av Sikkerhetsrådet. De forente nasjoner skulle overvåke området. Synet av de blå baskerluene langs Suezkanalen gjenopplivet troen blant de troende: Når alt kom til alt, var det behov for De forente nasjoner.»

Generalsekretær Kurt Waldheim ble valgt til å føre forsetet ved fredskonferansen i Midtøsten. FN-reporteren Anthony Astrachan sier om dette:

«Hans rolle som ordstyrer ved de innledende fredsforhandlinger i Genève kan være symbolsk, men symboler utvikler betydning, om ikke makt. Moskva og Washington . . . dyrker ham nå for å beskytte sine rettigheter i verden.»

Konflikten på Kypros rettet også oppmerksomheten mot FN’s fredsbevarende rolle.

Problemer som krever internasjonal innblanding

Men Midtøsten utgjør bare en liten del av det globale bilde. Over hele verden erkjenner en i stadig større utstrekning at det er behov for raske og forente anstrengelser i internasjonal målestokk, hvis en skal kunne løse de alvorlige problemer som nå tårner seg opp i horisonten.

Mange steder på jorden er det nå stort behov for matvarer, men verdens reservelagre av korn er nesten uttømt. Samtidig fortsetter jordens befolkning å øke sterkt, med over 70 millioner i året.

Fattigdommen blir stadig større. Ifølge Verdensbankens president, Robert McNamara, må 800 millioner mennesker nå klare seg med omkring én krone og 50 øre om dagen. I rikere land fører en galopperende inflasjon til at prisene stiger sterkt, og de fleste valutaer er mer ustabile enn noen gang.

De kraftige ødeleggelsesvåpen som stormaktene har framstilt i de senere år, får atombombene fra den annen verdenskrig til å virke svært små. Ved å gjennomføre en kjernefysisk sprengning er India nå blitt det sjette medlem av ’atomklubben’. Sannsynligheten for at andre nasjoner følger etter, øker risikoen for at et av ’klubbens’ medlemmer vil gripe til kjernefysiske våpen i en framtidig konflikt. Vi kan ikke forestille oss hvilke ødeleggelser dette kunne medføre.

Behovet for energi øker hurtigere enn de forsyninger en har til rådighet. Energikrisen har skjøvet bekymringen for forurensningen i bakgrunnen. Men forurensningen av luften, jordsmonnet og havet er fortsatt et problem som stadig forverres.

De forente staters utenriksminister, Henry Kissinger, sa i en tale i FN angående disse problemene: «En verden som er splittet i en rekke nasjoner og stater som er seg selv nok, eller i blokker som står steilt mot hverandre, kan ikke møte utfordringer av en slik størrelsesorden.» Situasjonen krever en samlet innsats i verdensomfattende målestokk. Men det er også andre faktorer som nå styrker FN’s stilling.

Andre viktige faktorer

Som dr. George W. Shepherd, som er professor ved Denver universitet, påpeker, er verden ikke lenger som et sjakkbrett hvor de to supermakter sitter overfor hverandre, med de europeiske land som springere og løpere og den «tredje verdens» land som bønder. «Dette,» sier han, «er grunnen til at vi ser en gjenoppliving av [De forente nasjoner].»

Selv om landene i den «tredje verden» hittil bare har kunnet gjøre et visst vesen av seg i FN og vedta resolusjoner som aldri blir gjennomført i praksis, kan stormaktene ikke lenger behandle disse mindre landene på en likegyldig måte. Den arabiske oljeboikotten viste hvilken makt den «tredje verden» er i besittelse av. Dette gjelder ikke bare de oljeproduserende land. Mange av de viktige råmaterialer og mineraler — tinn, sink, kobber, mangan, uran, jernmalm, bauxitt (til framstilling av aluminium) — som industrilandene er sterkt avhengig av, kommer fra disse såkalte «underutviklede» land. Hva kan dette føre til?

I en artikkel i den tyske avisen Schwabacher Tagblatt heter det at det ville være merkelig om disse fattige land stort lenge kan motstå fristelsen til å «kaste stridshansken til de såkalte rike land og spenne sin våknende selvsikkerhets muskler», i likhet med de arabiske land. Artikkelen fortsetter: «Når vi merker disse landenes våknende selvsikkerhets grep om strupen, er det for sent . . . I vår industrialiserte verden vil det oppstå sosiale problemer av en størrelsesorden som vi aldri tidligere har opplevd.»

Alt dette øker den følelse av usikkerhet som tilskynder nasjonene, både de store og de små, til å søke å oppnå overenskomster og handle på det globale plan. ønsket om fred og sikkerhet har i dag grepet nasjonene som sjelden før i historien og har frambrakt en innstilling eller «ånd» som tilskynder nasjonene til mer og mer å tenke og handle på det globale plan. De forente staters tidligere FN-ambassadør, Charles W. Yost, påpeker hvorfor en kan vente at landene i stadig større utstrekning vil vende seg til De forente nasjoner:

«FN har tross alt en stor fordel framfor alle de andre midler som benyttes for å regulere de internasjonale forhold — FN er en permanent institusjon. Uansett hvilke fordeler det kan være ved toppmøter, regionale konferanser og bilaterale og multilaterale overenskomster, hviler de alle på den offentlige menings og det lunefulle og foranderlige lederskaps løse sand. Bare FN er, i likhet med nasjonale regjeringer, fast grunnlagt på en konstitusjon og et byråkrati som har liv i seg selv, og som består fra tiår til tiår.»

Hva Bibelens profetier viser

Det endelige svar på spørsmålet om hvilken framtid De forente nasjoner går i møte, finner vi imidlertid ikke ved å analysere forholdene eller tendensene i verden. Det finner vi i Guds inspirerte Ord, Bibelen, og dets profetier. Vår tids begivenheter og tendenser bekrefter at disse profetiene er sanne.

I Bibelen blir politiske verdensmakter symbolsk framstilt som dyr. (Se Daniel 7: 17, 23; 8: 20—22.) Kapittel 17 i Åpenbaringen taler profetisk om en sammensatt politisk organisasjon som levningene av de verdensriker som har eksistert opp gjennom historien, er forent i. Den blir symbolsk framstilt som et dyr med sju hoder (hvert hode representerer en verdensmakt som har hatt med den sanne Guds tjenere å gjøre) og ti horn, som representerer det samlede antall politiske regjeringer på jorden. Denne organisasjonen skulle forsvinne fra skueplassen en tid, som om den falt ned i en dødlignende uvirksomhets avgrunn. Deretter skulle den komme til syne igjen og gå sin endelige skjebne i møte.

De forente nasjoner og denne organisasjons forgjenger, Folkeforbundet (som gikk inn i en periode med dødlignende uvirksomhet under den annen verdenskrig), passer til denne symbolske beskrivelsen. Akkurat som de konger eller regjeringer som blir framstilt ved de «ti horn», oppnådde større myndighet i verdensomfattende målestokk ved å slutte seg til den sammensatte politiske organisasjon, ser vi i dag at selv små nasjoner har oppnådd betydning, makt og medbestemmelsesrett som følge av sitt medlemskap i De forente nasjoner. — Åpb. 17: 7—13.a

Som det blir vist i profetien, har ’disse forskjellige symbolske kongene «én tanke». (Åpb. 17: 13) Dette betyr at selv om det er mange ting de er uenige om, er de enige i sin beslutning om å innføre varig fred og sikkerhet i verden ved hjelp av en menneskelig organisasjon. Når de gjør dette forkaster de det middel Gud har frambrakt, nemlig hans rike ved Kristus Jesus. Profetien viser derfor at denne internasjonale, politiske organisasjon kjemper mot Guds utnevnte konge og mot dem som står på hans side i stridsspørsmålet. Det betyr at denne sammensatte, politiske organisasjon og alle dens medlemmer og tilhengere må bli fullstendig tilintetgjort, slik at Guds regjering kan overta styret over jorden. — Åpb. 17: 14; jevnfør Daniel 2: 44.

Men før denne sammensatte, politiske organisasjon forsvinner fra den jordiske skueplass, vil den oppfylle en annen del av den guddommelige profetien. Bibelen viser at organisasjonens medlemsland lenge har vært behersket av verdens religiøse systemer, den falske religions verdensrike, som i Åpenbaringen blir framstilt som en skjøge, «Babylon, den store». Profetien viser imidlertid at de politiske makter vil bli trett av de skjøgelignende religiøse systemers krav, hykleri og innblanding i politiske anliggender, og at de derfor vil vende seg imot dem og ødelegge dem fullstendig. — Åpb. 17: 1—6, 15—18.b

Men akkurat når denne verdensorganisasjonen ser ut til å ha oppnådd sin største prestisje og tilsynelatende er i ferd med å skape et politisk grunnlag for fred og sikkerhet, vil den, hvor merkelig det enn kan høres ut, gå sin ende i møte. Apostelen Paulus skrev under inspirasjon: «Når de sier: ’Fred og sikkerhet!’, da skal en plutselig ødeleggelse komme over dem.» (1 Tess. 5: 2, 3, NW) Selv om verdensorganisasjonen etter denne kunngjøringen av fred og sikkerhet vil ta et drastisk skritt som vil ryste hele verden — nemlig ødelegge den falske religions verdensrike — vil dette ikke beskytte den mot selv å bli tilintetgjort av Gud som et bedragersk, forgjeves og opprørsk forsøk på å erstatte Guds lovte rike med en politisk ordning.

Av denne grunn er det nå et stadig større antall mennesker i over 200 land og øygrupper, ja, folk fra mange nasjoner, som i forening setter hele sitt håp og sin tillit — ikke til en politisk ordning i denne problemfylte verden, men — til Kristi Jesu himmelske regjering, den eneste sanne kilde til varig fred og sikkerhet på jorden.

[Fotnoter]