«Herrens aftensmåltid»

«Å spise Herrens aftensmåltid ... For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer.» — 1 Kor. 11: 20—26, NW.

 1. Hva har Jehova gitt for å binde sitt folk sammen som ett legeme?

JEHOVA Gud har gitt et beger og et bord til det folk som hans store navn er nevnt over. Alle menn og kvinner som har den forrett å nyte dette beger og spise ved dette bord, står i en begunstiget og lykkelig stilling. Han skaffer disse ting til veie for å binde sitt folk sammen som ett legeme, der alle lemmene holder fred med hverandre og hjelper og tjener hverandre.

 2. Hvilke to klasser blir nå ført sammen ved minnehøytiden, og hvilke spørsmål oppstår derfor?

² I verden blir det prøvd kunstige metoder for å få enhet i det menneskelige samfunn, og enda går tendensen stadig i retning av egoistisk uenighet, og til syvende og sist løfter hver mann hånd mot sin neste. Men Jehovas arbeid for enhet har framgang. I nitten hundre år har han kalt, samlet og beredt den «lille hjord» av menn og kvinner som er lik får. (Luk. 12: 32) De følger trofast Hyrden Jesus Kristus, og skal derfor bli forent med ham i det himmelske rike, for å herske med ham til velsignelse for alle jordens slekter. I de senere årene, siden den første verdenskrigen sluttet i 1918, har Jehova brukt sin Hyrde til å samle inn andre mennesker som er lik får, en «stor skare» slike mennesker, og de blir kalt hans «andre får». (Åpb. 7: 9—17; Joh. 10: 16) Nå er det bare en liten levning av den «lille hjord» inne i Hyrdens fåresti på jorden, men han gir dem mange ledsagere ved å samle sammen en stor skare av andre får. På den måten skaper han den tilstand han beskriver som «én hjord, én hyrde». De andre får lærer i Bibelen at de ikke har en himmelsk framtid i vente, men en jordisk. De skal bo evig i det gjenopprettede paradis her på jorden. Det himmelske rike til Jesus Kristus og hans lille hjord skal velsigne dem med fred, velstand, lykke og fullkommen menneskelig sunnhet. Nå når de befinner seg i denne tilstand av «én hjord, én hyrde», reiser derfor dette spørsmål seg ved tiden for minnehøytiden: Hvilke forrettigheter har levningen og den store skare når det gjelder Jehovas beger og bord? At fårene har forskjellige framtidsutsikter, bør ikke skape uenighet blant dem, og det bør heller ikke oppstå noe sånt fordi de har forskjellige forrettigheter. Det har det heldigvis heller ikke gjort. Hvorfor ikke?

 3. Hvllket navn ga Paulus minnehøytiden? Hvordan beskrev han den?

³ Jehovas beger og Jehovas bord blir omtalt i forbindelse med Herrens aftensmåltid. Sannsynligvis kaller du dette for «Herrens nattverd». (1 Kor. 11: 20) Dette er navnet på det særlige måltid som Jesus opprettet blant sine lojale etterfølgere den kvelden han ble forrådt av Judas Iskariot. En av Jesu etterfølgere, apostelen Paulus, gir måltidet dette navnet i sitt brev til korintierne. Han gjør oppmerksom på deres uordentlige holdning i denne saken, og skriver: «Når dere derfor kommer sammen på ett sted, er det ikke mulig å spise Herrens aftensmåltid ... For jeg mottok fra Herren det som jeg også overga til dere, at Herren Jesus den aften da han skulle utleveres, tok et brød, og etter å ha takket, brøt han det og sa: ’Dette betyr mitt legeme som er til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’ Han gjorde det samme med begeret også, etter aftensmåltidet, og sa: ’Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod. Fortsett å gjøre dette, så ofte dere drikker det, til minne om meg.’ For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrpns død, inntil han kommer.» — 1 Kor. 11: 20—26, NW; også Moffatts oversettelse.

 4. Hvor ofte er den blitt feiret? Hvem har nå spørsmål om den?

⁴ Herren Jesus døde i året 33 (e. Kr.). I de nitten hundre år som er gått siden den gang, har hans lydige disipler holdt denne nattverd, dette aftensmåltid, på den rette dagen hvert år. Når det er blitt holdt årlig helt fram til i år, 1951, betyr det at det er blitt holdt over 1900 ganger, og det er sannelig «ofte». I motstrid med enkelte religionslederes påstander, har Jesus personlig ikke vært nødt til å lide om igjen så mange ganger, så «ofte». Paulus sier at han ikke har det. (Hebr. 9: 24—26; 10: 10—14) Nå i det tyvende hundreåret er det en trofast levning av hans «lille hjord» som lydig fortsetter å holde Herrens aftensmåltid, og derved «forkynne Herrens død». Men nå kommer en «stor skare» av andre får i hundretusenvis og stiller seg sammen med levningen under Hyrden Jesus Kristus. Den «lille hjord» er i Bibelen begrenset til 144 000 som et hele (Åpb. 7: 4—8; 14:1, 3), og Vakttårnet blir nå trykt i et opplag på omkring 1 235 000 på 36 språk. Størsteparten av våre lesere kan derfor ikke tilhøre den «lille hjord», men må være bestemt for den store skare av andre får. Når vi nå nærmer oss en ny minnehøytid, er det ikke tvil om hva den lille levningen må gjøre, men det spørsmål som nå melder seg for alle disse andre får, er: Skal jeg nyte brødet og vinen sammen med levningen? Har jeg fått befaling om å gjøre det, sånn at jeg må? Er det også min forrett?

HVORDAN MAN AVGJØR OM MAN SKAL VÆRE MED

 5—7. Hvilken deltager berettet om den første minnehøytiden? Hva sier han?

⁵ Ved å undersøke omstendighetene og hendelsene ved den første feiringen, vil vi alle sammen bli hjulpet til å avgjøre hva som er Bibelens svar på disse viktige spørsmålene. La oss ta for oss beretningen fra en mann som var til stede og tok del, og som så og hørte hva som foregikk. Det er apostelen Matteus. De andre som skrev om det, Markus, Lukas og Paulus, deltok ikke i dette måltidet. I Matteus 26: 17—30 står det:

⁶ «På den første dag av de usyrede kaker kom disiplene bort til Jesus og sa: ’Hvor ønsker du vi skal gjøre i stand for deg til å spise påskelammet?’ Han sa: ’Gå inn i byen til den-og-den og si til ham: Læreren sier: Min fastsatte tid er nær; jeg vil feire påsken sammen med mine disipler i ditt hjem.’ Og disiplene gjorde som Jesus befalte dem, og de fikk alt i orden til påsken. Da det nå var blitt kveld, lå han ved bordet sammen med de tolv disiplene [altså Matteus medregnet]. Mens de spiste, sa han: ’Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg.’ De ble svært bedrøvet over dette, og alle sammen begynte de å si til ham: ’Mester, det er vel ikke meg?’ Som svar sa han: ’Han som dypper hånden sin med meg i bollen, er den som skal forråde meg. Det er sant at Menneskesønnen går bort, akkurat som det er skrevet om ham, men ve den mann som Menneskesønnen blir forrådt gjennom! Det ville vært bedre for ham om han aldri var blitt født.’ Judas, som sto i ferd med å forråde ham, sa som svar: ’Det er da vel ikke meg, rabbi?’ Han sa til ham: ’Det var det du skulle si.’»

⁷ Etter denne replikkvekslingen mellom Jesus og Judas, fortsetter beretningen: «Mens de fortsatte å spise, tok Jesus et brød og etter å ha sagt en velsignelse, brøt han det, ga det til sine disipler og sa: ’Ta, et. Dette betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, takket for det, ga dem det og sa: ’Drikk av det, alle sammen, for dette betyr mitt «paktsblod» som skal utgytes til gagn for mange til forlatelse for synder. Men jeg sier dere: Fra nå av skal jeg slett ikke drikke noe av denne vintreets frukt før den dag da jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.’ Etterat de til slutt hadde sunget lovsanger, gikk de ut til Oljeberget.» — NW; se også Moffatts oversettelse.

 8. Hva skriver Johannes om hvordan Jesus identifiserte forræderen?

⁸ Markus’ beretning stemmer med denne beretning fra Matteus. Så da har vi altså to forfattere som vitner. Apostelen Johannes var til stede ved denne første minnehøytiden, og forteller mer detaljert om hvordan forræderen ble identifisert etterat Jesus hadde sagt: «Sannelig sier jeg dere: En av dere skal forråde meg.» Johannes 13: 22—30 legger nemlig til: «Disiplene begynte å se på hverandre, uten å skjønne hvem han mente. Foran Jesu bryst lå en av hans disipler, og Jesus elsket ham. Derfor nikket Simon Peter til denne og sa til ham: ’Si hvem det er han snakker om.’ Han lente seg da bakover opp mot Jesu bryst og sa til ham: ’Mester, hvem er det?’ Derfor svarte Jesus: ’Det er han som jeg gir det stykket jeg nå dypper.’ Og etter å ha dyppet stykket, tok han og ga det til Judas, sønn av Simon Iskariot. Og etterat denne hadde fått stykket, fór Satan inn i ham. Jesus sa derfor til ham: ’Det du skal gjøre, får du gjøre snart.’ Men ingen av dem som lå ved bordet, visste hvorfor han sa dette til ham. Etter som det var Judas som hadde pengekassen, trodde noen rett og slett at Jesus sa til ham: ’Kjøp det vi trenger til høytiden,’ eller at han skulle gi noe til de fattige. Etterat han hadde fått stykket, gikk han derfor ut med det samme. Og det var natt.» — NW.

 9. Feiret Judas minnehøytiden? Hva viser oss svaret?

⁹ Ved overensstemmelsen mellom disse tre vitnene er det derfor avgjort at Judas forlot forsamlingen før Jesus gjorde minnehøytiden kjent for de andre apostlene, de elleve trofaste. Det brød Jesus ga dem ved minnehøytiden, var ikke dyppet i sausen til påskelammet før han ga dem det. Da Jesus hadde opprettet minnehøytiden, begynte han heller ikke om igjen å spise påskelammet og dyppe brødstykker i sausen. Jesus ga derfor Judas det dyppede brødstykket og sendte ham vekk før den nye minnehøytiden. Det var bare påsken Judas feiret sammen med Jesus og hans trofaste apostler, men de tempelprester og høvedsmenn som Judas hadde inngått en avtale med om å forråde Jesus, feiret også påsken. Judas ble ikke holdt vekk fra påsken mer enn de ble det. Det var bare det at de alle sammen feiret påsken til fordømmelse for seg selv. Jesus lot Judas bli sammen med ham ved påskemåltidet forat profetien kunne få sin fulle oppfyllelse, som Jesus sa: «Men resultatet er at dette skriftsted blir oppfylt: ’Han som pleide å spise mitt brød, har løftet opp sin hæl mot meg.’ » (Joh. 13: 18, NW) Følgelig opprettet Jesus minnehøytiden med de elleve trofaste apostlene, og derved tilkjennega han hvem som skulle feire den fra da av.

10. Hvorfor kunne apostlene delta enda de ikke var åndsfødt?

¹⁰ Nei, disse elleve menn var ennå ikke blitt født og salvet av Guds ånd, «for enda var der ikke ånd, fordi Jesus enda ikke var herliggjort». (Joh. 7: 39, LB) Ånden kom først på pinsedagen ti dager etterat Jesus hadde fart opp til den himmelske herlighet ved sin Fars høyre hånd. Men Jesus hadde sagt til disse apostlene: «I gjenskapelsen, når Menneskesønnen setter seg på sin herlige trone, da skal dere som har fulgt meg, også selv sitte på tolv troner og dømme Israels tolv stammer.» (Matt. 19: 28, NW) Han hadde også kalt dem medlemmer av sin lille hjord da han sa: «Frykt ikke, du lille hjord! for det har behaget eders Fader å gi eder riket.» (Luk. 12: 32) Til apostlene Jakob og Johannes hadde han også sagt: «Det begeret jeg drikker, skal dere få drikke, og den dåp jeg døpes med, skal dere bli døpt med!» (Mark. 10: 39, LB) Og like etterat Jesus hadde opprettet minnehøytiden, bekreftet han at de hadde håp om å komme i det himmelske rike, da han sa: «Det er dere som har holdt ut hos meg i mine prøvelser; og jeg gjør en pakt med dere, liksom min Far har gjort en pakt med meg, om et rike, så dere kan spise og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner for å dømme Israels tolv stammer.» (Luk. 22: 28—30, NW) I sin avslutningsbønn ba Jesus til sin himmelske Far om at de måtte få være med ham i hans rike. — Joh. 17: 24.

11. På hvilken måte vil derfor ikke de andre får være kvalifisert, slik disse apostlene senere ble det?

¹¹ Det at de elleve apostlene ennå ikke var født av ånden, kan derfor ikke brukes som argument for at troende, som ikke er født av ånden, kan nyte minnehøytidens emblemer. En og femti dager etter ble jo den hellige ånd utgytt over apostlene, og de ble født som åndelige sønner av Gud. Deretter feiret de minnehøytiden som åndelige sønner av Gud. Men de som nå utgjør den store skare av andre får, har ikke håp om å komme i det himmelske rike og vil aldri bli født av Guds ånd og bli oppreist til liv som ånder. De blir derfor aldri åndelige israelitter, som apostelen Peter skrev følgende til: «Når dere kommer til [Kristus] som til en levende sten, som riktignok er forkastet av mennesker, men er utvalgt, dyrebar for Gud, da blir dere også selv som levende stener bygd opp til et åndelig hus for å være et hellig presteskap, for å ofre åndelige offer som er antagelige for Gud gjennom Jesus Kristus ... dere er ’en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til særlig eiendom, forat dere skulle forkynne hans dyder’ som kalte dere ut av mørke og inn til sitt underfulle lys.» — 1 Pet. 2: 4—9, NW.

IKKE ET MOTBILDE TIL PÅSKEN

12. Hvilket argument blir brukt for at de andre får kan delta i det?

¹² Noen vil si: «Levningen og de andre får er nå ’én hjord, én hyrde’. De andre får har hengitt seg til Gud akkurat som levningen. Denne hengivelsen til Gud ble symbolisert ved den jødiske omskjærelsen, ikke sant? Og fikk kanskje ikke de fremmede blant israelittene lov til å være med på påsken hvis de var omskåret? Og hvorfor skulle da ikke levningen og de andre får eller den fremmede-klassen alle sammen ta del i minnehøytiden i felles verdsettelse av Jesu gjenløsningsoffer? De omskårne fremmede som spiste påskelammet, kom ikke de til å utgjøre den store hop av alle slags folk som dro ut fra Egypt sammen med israelittene, og er ikke de et bilde på den store skare av andre får i dag? Så hvorfor skulle ikke alle delta i minnehøytiden?» — 2 Mos. 12: 48, 49; 12: 38; 4 Mos. 11: 4.

13, 14. Hvorfor er ikke dette noe virkelig argument for at de kan delta?

¹³ Vi svarer: Dette kan nok være riktig, men at man deltok i den jødiske påsken, er ikke noe argument for at man kan delta i Herrens aftensmåltid. Hvorfor ikke? Fordi påsken ikke er et forbilde på Herrens aftensmåltid.

¹⁴ De naturlige jødene og de omskårne fremmede blant dem spiste i påsken et stekt lam med usyret brød og bitre urter. Før aftensmåltidet ble påskelammets blod stenket på dørstolpene og det øverste dørtre på israelittenes hus, og de som feiret påsken, holdt seg innendørs under blodet. (2 Mos. 12: 1—27) Men da Jesus opprettet minnehøytiden, tok han et stykke usyret brød, velsignet det, brøt det, delte det ut og sa: «Dette betyr mitt legeme, som skal gis til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» Deretter brukte han vin og lot den forestille blod, men han ba ikke disiplene stenke vinen på noe, slik lammets blod var blitt stenket i Egypt. I stedet ga han dem vinen i et beger, og ba dem alle sammen om å drikke den, altså, drikke symbolsk blod. Han sa: «Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod, som skal utgytes til gagn for dere.» (Luk. 22: 19, 20, NW) Hvis de som deltok i påsken hadde drukket lammets blod, ville de ha brutt Guds pakt med Noah om blodets hellighet. De som drakk, hadde da måttet dø. Men Jesus ba sine disipler drikke symbolet på blod, vinen. I en meget betydningsfull henseende svarer derfor ikke påsken til minnehøytiden, og påsken er ikke en billedlig framstilling av minnehøytiden. Feiringen av påsken er ikke et bilde på feiringen av den kristne minnehøytiden.

15. Hvilke israelitter feiret den først, og senere, hvilke hedninger?

¹⁵ Ved de fire første feiringene av minnehøytiden (33—36 e.Kr.) var det jøder, proselytter og omskårne samaritanere som deltok. Det var ikke de alminnelige israelittene, som hadde rett til å delta i påsken. Det var levningen av jødene, som tok imot Jesus som Messias, sendt av Gud, og som ble døpt. Tre og et halvt år etterat Jesus innstiftet minnehøytiden ble apostelen Peter sendt til den italienske høvedsmann Kornelius’ hjem. Fra da av vendte de uomskårne ikke-jøder eller hedninger seg til Jehova Gud og tok imot Jesus som hans Messias. De ble døpt i hans navn og fikk adgang til minnehøytidens bord og dens emblemer. Jehova Gud, Faderen, avlet dem som sine åndelige sønner, og salvet dem med sin ånd forat de skulle forkynne Guds rike. (Ap. gj. 10: 1 til 11: 8; Dan. 9: 24—27) I de nitten hundre år som er gått siden den gang, er det disse åndelige Guds barn, disse salvede «sendebud i Kristi sted)», som har vært de eneste som verdig har feiret den sanne minnehøytid.

EMBLEMENES BETYDNING HJELPER TIL Å AVGJØRE SAKEN

16, 17. Hva hjelper emblemenes betydning oss til å avgjøre? Hva sa Jesus da han forklarte deres betydning?

¹⁶ Hva betyr de emblemer Jesus brukte da han opprettet minnehøytiden? Dette har vært gjenstand for en voldsom strid i hundrevis av år. Den sanne bibelske betydning er i seg selv en hjelp til å avgjøre hvem som med rette kan delta i harmoni med symbolene. Da minnehøytiden ble innstiftet like etterat påskelammet var spist, kunne Jesus bare få usyret brød. Surdeig eller gjær er et bilde på synd, og brød uten det er det eneste rette slags emblem når det gjelder brødet, for å framstille noe som er syndfritt. Hva er det da brødstykket og vinen betyr? Ved bruk av Moffatts oversettelse siterer vi igjen Matteus’ beretning om hva Jesus sa:

¹⁷ «Mens de spiste, tok han et brød, og etter velsignelsen brøt han det; så ga han det til sine disipler idet han sa: ’Ta og spis dette, det betyr mitt legeme.’ Han tok også et beger, og etter å ha takket Gud, ga han det til dem idet han sa: ’Drikk av det, alle sammen; dette betyr mitt blod, det nye pakts-blod, utgytt for mange, for å vinne forlatelse for deres synder. Jeg sier dere at heretter skal jeg ikke drikke denne vintreets frukt før den dag da jeg drikker den ny med dere i min Fars rike.’» — Matt. 26: 26—29, Mo.

18. Ble brødet og vinen forvandlet? Hva ble de da brukt som?

¹⁸ Vi ser av dette at Jesus ikke sa at brødet og vinen var blitt forvandlet til hans bokstavelige legeme og blod, likså lite som begeret var blitt forvandlet til den nye pakt da han sa: «Dette beger betyr den nye pakt som stadfestes ved mitt blod som utgytes for deres skyld.» (Luk. 22: 20, Mo) Brødet og vinen er bare emblemer, symboler. De blir ikke forvandlet på grunn av de ord som sies over dem, men ved slike ord blir det forklart at de betyr noe annet. Hva annet? Jesus sa: «mitt legeme» og «mitt blod som utgytes for deres skyld».

19. Hva sier Paulus om deres betydning i 1 Korintierne 10?

¹⁹ For å få en kommentar til disse ordene, vender vi oss til Paulus, der han sier: «Altså, mine kjære, sky avgudsdyrkelsen. Jeg taler som til forstandige, mennesker; døm selv om det jeg sier. Velsignelsens beger som vi velsigner, er det ikke fellesskap om Kristi blod? Det brød som vi bryter, er det ikke fellesskap om Kristi legeme? Fordi brødet er ett, er vi ett legeme, vi som er så mange; for alle har vi vår andel i det ene brød.» (1 Kor. 10: 14—17, LB) Til sammenligning siterer vi en annen oversettelse av disse ordene, Moffatts: «Sky derfor avgudsdyrkelsen, mine elskede. Jeg taler til forstandige mennesker; overvei selv mine ord. Velsignelsens beger, som vi velsigner, er det ikke fellesskap i Kristi blod? Brødet som vi bryter, er det ikke fellesskap i Kristi legeme?(for selv om vi er mange, er vi ett brød, ett legeme, siden vi alle har del i det ene brød).» Den amerikanske standard oversettelse gjengir det på samme måte som Moffatt, og det gjør også Rotherham, Darby, Cuthbert Lattey, fotnoten i New World Translation, osv.a

20. Hva mente Jesus med ordene «mitt legeme»? Hvilke skriftsteder viser det?

²⁰ Dette inspirerte vitnesbyrd viser tydelig at Herren Jesus ved minnehøytiden talte om «menigheten, som er hans legeme». Den er, som Jesus sa, «mitt legeme», for Gud «la alt under hans føtter og ga ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle». (Ef. 1: 22, 23) I det første brev til korintierne gir apostelen Paulus også en fyldigere forklaring når han skriver: «For liksom legemet er ett, men har mange lemmer, og alle legemets lemmer, om de enn er mange, likevel er ett legeme, slik er også Kristus. For det var virkelig med én ånd vi ble døpt inn i ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, enten vi er slaver eller frie, og vi fikk alle drikke én ånd. Men nå har Gud satt hver og én av lemmene på legemet akkurat som det passet ham. Hvis de alle sammen var ett lem, hva ville da legemet være? ... hodet kan ikke si til føttene: ’Jeg har ikke bruk for dere.’ ... Nå er dere Kristi legeme, og enkeltvis er dere lemmer. Og Gud har satt de respektive i menigheten.» — 1 Kor. 12: 12, 13, 18, 19, 21, 27, 28, NW.

21. Hva betyr det altså å spise av brødet? Hvem blir da utelukket?

²¹ Når derfor en kristen virkelig er vigd til Gud og spiser av minnehøytidens brød, bekjenner han derved at han har «fellesskap i Kristi legeme»; han er et lem på det. Har han forherliget eller opphøyd seg selv offentlig til medlemsskap i Kristi åndelige legeme? Nei, han har oppfylt Guds krav, og han innser at «Gud har satt» ham på Kristi legeme. Dette gjør det i seg selv utelukket at noen av de «andre får» kan nyte minnehøytidens emblemer, for de er jo ikke lemmer på Kristi legeme. De kan ikke delta og si: «Fordi det er ett brød, er vi, selv om vi er mange, ett legeme», altså, «ett legeme» med lemmene på Kristi legeme.

22. Hva må det derfor være mellom dem som spiser brødet? Hvordan?

²² Kristi legeme ble symbolisert av det «ene brød», og lemmene på dette åndelige legeme «har alle del i dette ene brød». Av den grunn må det være absolutt enhet blant dem, for vi er, «selv om vi er mange, ett legeme». (1 Kor. 10: 17, NW) Vi må ikke bare være i enhet med hverandre, men i særlig grad med Hodet, Jesus Kristus: Han er lederen. Vi må huske ham. Vi må fortsette å holde «fast ved ham som er hodet — ut i fra ham er det jo at hele legemet, støttet og sammenholdt ved sine sener og bånd, vokser sin vekst i Gud». (Kol. 2: 19, LB) Det var fordi apostelen i sitt første brev til korintierne drøftet dette viktige spørsmålet om enhet at han plutselig i det tiende kapitel henviste til Herrens aftensmåltid, minnehøytiden. Som et advarende eksempel holdt han fram israelittene i ørkenen. De falt vekk fra Jehova Gud, og begynte å dyrke avguder som representerte demoner, og derved drev de ikke bare fysisk, men også åndelig utukt. Deretter oppfordret han sine medkristne til å «sky avgudsdyrkelsen». Som en grunn til at de burde gjøre dette, ba han dem tenke over det han hadde å si om Herrens aftensmåltid. Grunntanken ved dette måltidet var enhet med Kristus.

[Fotnoter]