Når folk irriterer oss

FOR en tid siden var det en turist i Østen som sa ifra til hotelldirektøren at han hadde mistet uret sitt. Da uret etter en tid ennå ikke hadde kommet til rette, ble turisten overbevist om at direktøren ikke hadde gjort noe med klagen hans. Han ble så irritert at han kastet alle klærne sine, en papirkurv og et fjernsynsapparat ut av vinduet fra rommet sitt, som lå i 18. etasje, og ned i svømmebassenget!

Er du noen gang blitt så skuffet eller irritert over andre at du har hatt lyst til å reagere voldsomt? Det er det mange som er blitt. Andre blir tause når noen støter dem, og tenker: ’Jeg vil ikke snakke til ham mer.’ Dette hendte i en liten by i Filippinene hvor to menn kom i konflikt med hverandre på grunn av eiendomsretten til et jordstykke. De snakket ikke til hverandre på lang tid. Men er dette den beste måten å takle situasjonen på når folk irriterer eller støter oss?

Slike reaksjoner gjør bare problemet større. Turisten fikk ikke uret sitt igjen bare fordi han ble rasende, men han måtte sannsynligvis betale et stort beløp for den skaden han hadde voldt. Tausheten mellom de to naboene løste ikke deres problem, men den medførte vanskeligheter og var pinlig for deres familie, venner og naboer. Det må helt sikkert finnes en bedre utvei.

Jesus Kristus viste en mer effektiv måte å forholde seg på. I likhet med oss var han omgitt av ufullkomne mennesker som gjorde feil, og av og til medførte dette vanskeligheter for ham. Det hendte at han ’ble harm’ eller ’sukket dypt’ på grunn av folks handlemåte eller innstilling. (Mark. 8: 12; 10: 14) Men han reagerte ikke voldsomt eller forholdt seg taus i lange tider. Han forsøkte tvert imot ofte å hjelpe folk til å forstå sine problemer og overvinne dem.

Jesus var i stand til å gjøre dette på en effektiv måte fordi han hadde stor kjærlighet til sine medmennesker, særlig til sine etterfølgere. Som han sa til dem: «Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre. Som jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre.» Denne kjærligheten kom spesielt til uttrykk når han hadde å gjøre med menneskelige svakheter. Han var dessuten i stand til å behandle dette på en likevektig måte fordi, som han selv sa: «Jeg er tålsom [mild, NW] og ydmyk av hjertet.» Å behandle personlige vanskeligheter på en mild og ydmyk måte gir vanligvis gode resultater. — Joh. 13: 34; Matt. 11: 29.

Hvordan Jesus behandlet irriterende ting

Har det hendt at noen har lovt deg noe og så ikke har holdt det? Eller har du noen gang truffet en avtale med noen som likevel ikke kom? Det er nok så at slike ting kan være irriterende, men er slike skuffelser gode grunner for å vise ukontrollert vrede eller iskald taushet?

Tenk på hvordan Jesus behandlet sine apostler kvelden før han døde. Dette var en alvorlig prøvens tid for Jesus. Han hadde gått til Getsemane hage sammen med apostlene og hadde sagt til dem: «Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk med meg!» (Matt. 26: 38) Så gikk han et lite stykke bort for å be. Hva fant han da han kom tilbake? Alle disiplene sov! Da han vekket dem, viste han dem fortsatt medfølelse.

Jesus var klar over at deres motiver ikke var dårlige, men at de var underlagt menneskelig ufullkommenhet. Han sa derfor: «Ånden er villig, men menneskenaturen er svak.» (Matt. 26: 36—46) Heller ikke senere, da hans fiender grep ham og apostlene flyktet og Peter fornektet ham, oppgav han sine venner. Etter sin oppstandelse traff han tvert imot tiltak for å styrke dem og hjelpe dem til å overvinne sine svakheter.

Hvilken fin innstilling er ikke dette! Apostelen Paulus sa: «Kjærligheten . . . håper alt.» I stedet for å oppgi våre venner når vi synes de svikter oss, bør vi derfor — i likhet med Jesus — innse at deres motiver kanskje er gode, men at de gjør visse ting på grunn av menneskelig ufullkommenhet. Det er et uttrykk for kjærlighet å gjøre dette, og det kan kanskje hjelpe dem til ikke å skuffe oss en annen gang. — 1. Kor. 13: 4, 7.

Hva med gjentatte feil?

Problemer blir naturligvis ikke alltid løst ved bare én påminnelse. Som foreldre vet, må barn vanligvis høre en ting om og om igjen før det som blir sagt, trenger inn. Slik kan det også være med voksne.

Dette var tilfelle med Jesu første etterfølgere. Ved en anledning begynte de for eksempel å diskutere seg imellom hvem som var den største. Jesus hørte dette og benyttet anledningen til å forklare at blant hans etterfølgere er det ingen som hersker over andre. Han sa tvert imot: «Den som vil være den første, må være den siste av alle og tjener for alle.» — Mark. 9: 35.

Til tross for Jesu tydelige forklaring var det noen få måneder senere to av hans apostler som åpenlyst bad om å få de to viktigste stillinger ved hans side i Riket. De andre apostlene ble sinte da de hørte dette, men Jesus ble ikke sint. Han forklarte tvert imot tålmodig igjen: «Dere vet at folkenes fyrster er herrer over dem, og de mektige menn hersker over dem med makt. Slik er det ikke blant dere. Den som vil være stor blant dere, skal være de andres tjener, og den som vil være den fremste blant dere, skal være de andres trell.» — Matt. 20: 24—27.

Beretningen viser at kvelden før Jesus døde, oppstod det enda en gang «en strid mellom dem om hvem som skulle gjelde for å være den største». Igjen forklarte Jesus tålmodig at det blant hans etterfølgere ikke skulle være noen som var herre over eller hersket over andre, men bare noen som tjente andre. For å innprente dette enda sterkere i deres sinn viste han denne gangen ved en praktisk demonstrasjon hva han mente. Med sine egne hender vasket han alle disiplenes føtter. Det var dette han mente med å være en «tjener». — Luk. 22: 24—27; Joh. 13: 3—5.

Endelig så det ut til at apostlene forstod poenget. Mange år senere skrev apostelen Peter et fint brev til de kristne menigheter og brakte denne opplysningen videre. Han sa til dem som tok ledelsen i menighetene, at de ’ikke skulle herske over menigheten, men være et eksempel for hjorden’. — 1. Pet. 5: 2, 3.

Vi vil reagere på rette måte overfor dem som irriterer oss gjentatte ganger, hvis vi reagerer som Jesus gjorde. Hvis vi framelsker den samme slags kjærlighet, mildhet og ydmykhet som Jesus hadde, kan vi greie det.

Følg Jesu eksempel

Jesus formante oss til å vise kjærlighet og tilgi våre åndelige brødre selv om vi måtte tilgi dem «sytti ganger sju». Men sett at vår bror begår en alvorlig overtredelse. I et slikt tilfelle oppfordrer Jesus oss til å gå og snakke med overtrederen på tomannshånd. «Hører han på deg,» sa Jesus, «har du vunnet din bror.» — Matt. 18: 15, 22.

I slike situasjoner er det imidlertid bra å huske at Jesus var fullkommen, men det er ikke vi. Hvis noen av våre venner irriterer oss, er det høyst sannsynlig at vi også fra tid til annen irriterer dem. Det vil derfor være fint at vi behandler deres overtredelser mot oss på samme måte som vi ønsker at de skal behandle våre overtredelser mot dem — med kjærlighet, mildhet og ydmykhet. På den måten anvender vi virkelig Jesu ord: «Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal også dere gjøre mot dem.» — Matt. 7: 12.

Å være klar over sine egne ufullkommenheter vil være til hjelp for oss på andre måter. Jesus hadde en bemerkelsesverdig evne som satte ham i stand til å forstå andres motiver og hjertetilstand. Vi har ikke den samme evnen som han hadde, hva dette angår. Hvis vi føler oss såret eller blir irritert, kan det være at vi har misforstått situasjonen, og at det som inntraff, ikke var ondt ment overfor oss. Den turisten vi for eksempel fortalte om i begynnelsen av artikkelen, tok feil. Hotelldirektøren hadde tatt seg av saken, og politiet holdt i virkeligheten på med å etterforske den.

Selv om vi er overbevist om at vi har rett, bør vi likevel være ydmyke. Dette gjør det mye lettere for den som ønsker å rette på det gale han kan ha gjort. Jesus sa at hensikten med å snakke til en som hadde handlet galt overfor oss, var å ’vinne vår bror’. Når vi behandler saken med mildhet og ydmykhet, vil vi sannsynligvis gjøre det.

De to mennene som ikke ville snakke med hverandre på grunn av sin uenighet om eiendomsretten til et jordstykke, gjorde den erfaring. Etter en lang periode med taushet kom de uventet til å sitte ved siden av hverandre i en offentlig forsamling. Den ene av dem var ydmyk nok til å unnskylde sin urette innstilling. Dette brøt isen, og de to mennene omfavnet hverandre. Nå kunne problemet behandles på en fredelig måte, uten å skape vanskeligheter og være pinlig for deres nærmeste.

Ja, tre kristuslignende egenskaper — kjærlighet, mildhet og ydmykhet — kan bedre vårt forhold til andre. Når folk irriterer oss, kan disse egenskapene hjelpe oss til å takle situasjonen på en konstruktiv måte, noe som vanligvis vil gi gode resultater. Hvis vi tenker nøye etter, er dette egenskaper som ingen av oss kan unnvære.

«Gjør ikke noe av selvhevdelse og tom ærgjerrighet, men vær ydmyke og sett de andre høyere enn dere selv. Tenk ikke bare på deres eget beste, men på de andres.» — Fil. 2: 3, 4.