Hva ligger det i et navn?

Av «Våkn opp!»s korrespondent i Zimbabwe

DE HADDE vært gift i mange år uten å få noen barn. Da de så endelig fikk en sønn, kalte de ham «Takunda», som betyr «vi har seiret». Ja, de hadde «seiret» over sin barnløshet. Her i Zimbabwe er det ofte en mening eller en hensikt med et navn.

Det første mennesket på jorden ble kalt Adam, som betyr «jordisk menneske» eller «menneskehet». Siden den gang har alle mennesker hatt et navn, og nesten alle disse navnene har hatt en betydning. I dag kommer mange av de fornavn som finnes, fra hebraisk, gresk, latin eller de teutoniske språk. (Angelsaksisk er nær beslektet med teutonisk.)

I gammel tid ble det lagt stor vekt på betydningen av navnene. La oss som et eksempel nevne Rut, som blir omtalt i Bibelen. Hennes navn betyr sannsynligvis «vennskap». Denne unge moabittinnen, som var No’omis svigerdatter, mistet sin mann. Da No’omi bestemte seg for å vende tilbake til sitt hjem i Betlehem i Juda, var Rut fast bestemt på å dra dit sammen med henne. Da No’omi insisterte på at hun skulle bli hos sitt eget folk, svarte Rut: «Du skal ikke overtale meg til å skille lag med deg og dra hjem igjen. For dit du går, vil jeg gå . . . Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» (Rut 1: 16) Rut levde virkelig opp til betydningen av sitt navn!

Det var gjerne slik at foreldrene eller en eller annen nær slektning gav barnet et navn da det ble født. Flere år senere ble dette navnet ofte forandret, eller vedkommende fikk enda et navn, som gav en mer levende beskrivelse av en eller annen fremtredende egenskap hos ham. No’omi, som ikke lenger syntes at hennes navn passet på henne i betraktning av alt det triste hun hadde opplevd, sa for eksempel: «Kall meg ikke No’omi [min lykke]! Kall meg heller Mara [bitter]!» — Rut 1: 20.

Til sine tider forandret Gud personers navn i en bestemt hensikt. Da Abraham (som betyr «opphøyet far») var 99 år gammel, forandret for eksempel Gud hans navn til Abraham, som betyr «far til en mengde folk», og bekreftet derved sitt løfte om at Abraham skulle få mange etterkommere. — 1. Mosebok 17: 1—6.

Bruk av tilnavn

Etter hvert som befolkningen økte, førte det at mange hadde samme navn, naturlig nok til at det ble vanskelig å vite hvem som var hvem. Dermed oppstod bruken av tilnavn og etternavn. Disse ble også kjent som klengenavn (selv om ikke alle klengenavn er etternavn). Ifølge The Encyclopaedia Britannica kan tilnavn inndeles i følgende fem kategorier: 1) de som beskrev en persons ytre; 2) de som beskrev en hendelse i en persons liv eller noe han hadde utrettet; 3) ’de som viste en persons forbindelse med en annen, vanligvis faren; 4) de som viste hvor en person bodde; 5) de som viste hvilket yrke en person hadde.

Var det praktisk med slike navn? Det må en nok si. La oss for eksempel tenke oss at det på et sted var mange som hadde navnet «John». Hvordan skulle en skille dem fra hverandre? Én av dem som het «John», var kanskje svært høy, mens en annen var svært liten av vekst. Kunne det da være noen bedre måte å skille dem fra hverandre på enn å kalle den ene «Store-John» og den andre «Lille-John»? En annen «John» eide kanskje en mølle. Hva ble han kalt? Kanskje «John Møller».

Familienavn

Mange av disse navnene resulterte i familienavn. En mener at kineserne var de første som brukte familienavn. Romerne brukte også en type familienavn, men denne skikken forsvant etter hvert som det gikk nedover med Romerriket, og det ble igjen vanlig å bruke bare ett navn.

Ikke før omkring år 1200 ble det igjen vanlig med familienavn. Det at befolkningen stadig økte, og behovet for spesielle opptegnelser var noe av det som var årsak til dette. Tilnavn kunne med tiden bli til familienavn. Glade Ola kunne således bli til Ola Glad. Hans, Oles sønn, ble til Hans Olsen. Jens i bakken ble til Jens Bakke, og så videre.

Disse familienavnene var imidlertid til å begynne med ikke automatisk arvelige. Hans Olsens sønn, Karl, kom for eksempel ikke automatisk til å hete Karl Olsen. Det var i stedet mer sannsynlig at han ble identifisert på en av de fem måtene som ble nevnt tidligere. Hvis han var en dyktig smed, kan han for eksempel ha blitt kjent som Karl Smed.

Til å begynne med var det bare adelsstanden som hadde familienavn. Det var familiens stolthet. Etter hvert ble imidlertid denne praksis mer og mer populær, og den ble også antatt av de brede lag av folket. I den senere del av middelalderen var den utbredt i mange land, spesielt i den vestlige verden, og den er vanlig i de fleste land i dag.

Navn i dag

Her i Zimbabwe blir det konvensjonelle familienavnet brukt av dem som er av européisk herkomst, men mange av de innfødte bruker et annet system. I mange deler av landet er det for eksempel slik at hvis faren heter James Mufunga, blir sønnen, David, kalt David James, ikke David Mufunga. Ugifte kvinner blir i noen tilfelle kalt med farens fornavn inntil de blir gift. Etter at de er blitt gift, vil de bli kalt med mannens fornavn. Du kan sikkert tenke deg hvilke problemer dette skaper i forbindelse med offentlige opptegnelser!

En annen interessant skikk her i landet er en som minner om det som var vanlig blant de gamle hebreere, nemlig å bruke navn som hadde tilknytning til visse begivenheter, omstendigheter, følelser og så videre. Under et av Jehovas vitners stevner med mottoet «Victorious Faith» («Den tro som seirer») i 1978 fødte hustruen til en heltidstjener tvillinger, en gutt og en pike. Uten å nøle kalte de lykkelige foreldrene sønnen «Victor» («Seier») og datteren «Faith» («Tro»).

Rykte og stilling

Hva tenker andre på når ditt navn blir nevnt? Det avhenger i virkeligheten av hvordan du er som menneske, ikke sant? Dette bringer tanken hen på en annen bruk av ordet «navn»; det kan også stå for ens rykte. «Godt navn er mer verd enn stor rikdom,» sier Ordspråkene 22: 1. Det er tydelig at det her siktes til en persons rykte. Hvis en person har et «godt navn» på det stedet hvor han bor, blir han betraktet som en som er rettskaffen og ærlig, som en som har en god moral. Selv om du ikke selv kunne velge det navnet du fikk da du ble født, er det du selv som bestemmer hva andre skal komme til å forbinde med dette navnet.

Et navn kan undertiden ha å gjøre med den stilling eller myndighet en person har. Det blir for eksempel ofte sagt at representanter for en regjering taler i regjeringens navn eller på vegne av regjeringen, noe som betyr at den regjering de representerer, har gitt dem myndighet til å uttale seg. Da Jesus Kristus sa at vi skulle bruke hans navn når vi ber til Gud, mente han på lignende måte noe mer enn at vi bare skulle bruke navnet «Jesus» som om det er tale om en slags sentralbordbetjent som formidler anmodninger til Gud. (Johannes 16: 23—27) Det han mente, var at vi måtte anerkjenne hans stilling, hans myndighet som Guds representant og øversteprest. Når vi ber i hans navn, ber vi derfor om at hans myndighet må bli utøvd til gagn for oss, slik at våre bønner kan være antagelige for Gud.

Det største navn av alle

Salmisten skriver: «Du, hvis navn er Jehova, du alene er den Høyeste over hele jorden.» (Salme 83: 19, NW) Ja, Jehova er navnet på universets suverene Hersker. Det er bare han som har dette navnet. Ingen andre kan med rette bære det. Dette navnet betyr på hebraisk «han lar bli». Det bringer tanken hen på den kjensgjerning at han alltid holder det han lover, og at han har fullstendig kontroll over enhver situasjon som måtte oppstå.

Du setter uten tvil pris på og respekterer ditt eget navn. Men hvordan ser du på Guds navn? «For Gud er ikke urettferdig, så han glemmer det dere har gjort, og den kjærlighet dere har vist hans navn.» (Hebreerne 6: 10) Elsker du Guds navn? Det er ikke bare et spørsmål om å vite at han har et navn. Vi må også kjenne den Personen som er representert ved dette navnet — hans hensikter, det han gjør, og hans egenskaper. Og denne kunnskapen bør sette sitt preg på enhver side av vårt liv. Skulle du ønske å lære Guds navn å kjenne på denne måten? Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg til å gjøre det.

[Bilde på side 28]

Vet du hvilket navn som er det største i hele universet?