Israels hyrde

«Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord! Du som troner over kjerubene, åpenbar deg i herlighet!» — Sl. 80: 2.

 1. Hva blir det forhold som eksisterer mellom Jehova Gud og Kristus Jesus og Hans folk sammenlignet med?

JEHOVA, den store Skaper, har opprettet et meget vidunderlig forhold mellom seg selv og sin høyt elskede Sønn, Herren Jesus Kristus, og dette forholdet er et dyrebart forhold. Menn og kvinner på jorden blir innbudt til å komme inn i et lignende nært forhold til Jehova Gud og til Kristus Jesus, og derved bli velsignet. De kan oppnå denne enhet ved å være lydige mot Gud og ha tillit til ham, for det er noe som hjelper alle til å føle ro og glad tilfredshet, og til fullt og fast å stole på Jehovas rike omsorg for dem. Dette velsignede forhold, som blir åpenbart gjennom Skriften og ved de gjerninger Jehova Gud utfører til beste for sitt folk, kan sammenlignes med det forhold som hersker mellom en hyrde og hans får. Jehova Gud er Israels hyrde, Kristus Jesus er den gode hyrde, menighetens tilsynsmenn er underhyrder, og Jehovas folk er fårene. Det vil bringe oss glede å undersøke disse sannheter sammen.

 2. På hvilken måte er de forsikringer som kommer til uttrykk i Salme 23, trøsterike?

² Ingen ord i Bibelen er mer trøsterike enn dem som Salme 23 inneholder. Den store hyrde er Jehova, den høyeste Gud, universets Skaper, og han er den som drar omsorg for sin hjord. Det var David som skrev den denne salmen. Hans navn betyr «elsket, kjær», og han var derfor et godt bilde på den elskede tjener som Gud skulle oppreise til å være Hyrden, nemlig Kristus Jesus. Den «elskede» sier: «[Jehova] er min hyrde, meg fattes intet. Han vederkveger min sjel, han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld. . . . [Jeg frykter] ikke for ondt; for du er med meg.» (Sl. 23: 1, 3, 4) De som tilhører Guds hjord nå, kan gi uttrykk for samme tillit og fortrøstning, for Han er vår hyrde. Jehova er en mektig Gud, en forferdelig Gud, en Gud som hater all ondskap; men likevel er han en øm og medlidende Gud, en Gud som stadig våker over sin hjord. Han er Israels hyrde, og vi er «den hjord du før». (Sl. 79: 13) Vi kommer aldri til å mangle noe. La oss, som milde, får-lignende medlemmer av hans hjord, med ettertanke lese hele den tjuetredje salmen, og meditere over de vakre og dyrebare løfter den inneholder.

 3. Hvordan voktet Jehova det kjødelige Israel?

³ Jehova var det kjødelige Israels hyrde. «Gjennom havet gikk din vei, og dine stier gjennom store vann, og dine fotspor ble ikke kjent. Du førte ditt folk som en hjord ved Moses’ og Arons hånd.» (Sl. 77: 20, 21) Når denne hjorden’ for vill eller var ulydig, la Gud sitt mishag for dagen, men han var fremdeles dens hyrde. «Israels hyrde, vend øret til, du som fører Josef som en hjord! Du som troner over kjerubene, åpenbar deg i herlighet! Gud, reis oss opp igjen, og la ditt åsyn lyse, så vi blir frelst!» (Sl. 80: 2, 4) På grunn av Judas og Jerusalems overmot lot den store hyrde sin forbilledlige hjord bli ført i fangenskap. Jeremias sa således om disse troløse: «Hvor er nå den hjord som var gitt deg, dine herlige får?» — Jer. 13: 20.

 4, 5. Forklar Esaias 40: 1, 2, 10, 11 med hensyn a) til Israel; b) til Guds folk i vår tid.

⁴ Etterat det kjødelige Israel var blitt straffet, trøstet Jehova denne sin hjord: «Trøst, trøst mitt folk, sier eders Gud. . . . og rop til det at dets strid er endt, at dets skyld er betalt, . . . Se, Herren, [Jehova], kommer med velde, og hans arm råder; se, hans lønn er med ham, og hans gjengjeldelse går foran ham. Som en hyrde skal han vokte sin hjord; i sin arm skal han samle lammene, og ved sin barm skal han bære dem; de får som har lam, skal han lede.» (Es. 40: 1, 2, 10, 11) For en ømhet disse ordene gir uttrykk for, og hvor stor betydning de har for vår tid!

⁵ Nå i de siste dager har den store hyrde, ved den gode hyrdes, Kristi Jesu, hånd, og gjennom hans «tro og kloke tjener»-klasse, ført sin åndelige hjord ut av det motbilledlige Egypt, vår tids verden. Han har befridd sitt folk fra denne gamle verdens makt. Han har ført sine tjenere ut fra de mørke og vederstyggelige forhold som hersker der, utfridd dem fra trelldommen, og ført dem inn i sin nye verdens organisasjon hvor det finnes lys, frihet og lykke. Jehova tilkjennega at han har en slik vidunderlig makt til å frelse sitt folk, ved å innsette sin utvalgte Konge på den himmelske trone i 1914 og ved å la ham utkjempe den krig i himmelen som førte til at Satan og hans onde engler ble kastet ut derfra. I 1918 kom så Jehova til sitt tempel sammen med sin Konge og Sønn for å holde dom, og begynte da å skille sine «får» fra «gjetene». — Åpb. 12: 7—9; Matt. 25: 31—46.

 6. Hvilken frelse har funnet sted i vår tid, og på hvilken måte?

⁶ Hans hjord er ikke lenger i fangenskap. Hans får blir ikke lenger jaget omkring og flådd av Guds store motstander, Satan. Særlig siden 1922 har den store hyrde og den gode hyrde talt trøstende ord til fårene. «Han [den gode hyrde] skal sende ut sine engler med basunens veldige røst, og de skal samle hans utvalgte fra de fire verdenshjørner, fra himmelbryn til himmelbryn.» (Matt. 24: 31) Alle disse som er blitt befridd, synger den nye sang, som handler om at de er blitt utfridd av den sataniske verden og ført inn i Guds nye verdens samfunn. «Frelsen skylder vi vår Gud, som sitter på tronen, og Lammet.» — Åpb. 7: 3, 10, NW.

 7. Fortell hvordan den store hyrde har dratt omsorg for sin hjord i løpet av de siste førti årene.

⁷ Den store hyrde, Jehova, og den gode hyrde, Kristus Jesus, har ført hjorden inn i den velsignede tilstand den nå befinner seg i. Som Jehovas vitner er de blitt ledet og fødd, de er blitt beskyttet under mange prøvelser og fristelser, som har kommet over dem både innenfra og utenfra, og de er blitt beskyttet mot falsk lære, mot falske brødre, og mot fiender som har villet gjøre ende på dem. I løpet av de siste førti årene har Jehovas vitner ikke manglet noe godt. Uansett hvor forferdelige og gruvekkende verdensforholdene har vært, har Jehova og Kristus beskyttet sin hjord. Som klasse betraktet har hjorden fortsatt å eksistere til tross for verdenskriger, fengselsopphold, fangenskap i konsentrasjonsleirer, revolusjoner, sykdom, farsotter, hungersnød, streiker og rasehat, for den har til stadighet holdt blikket rettet mot den motbilledlige skystøtte om dagen og ildstøtte om natten. Jehova og hans hyrde og konge har vært nærværende hos den. Den har ikke fryktet for noe ondt. Hvor begunstiget vi er som har dem til hyrder! «Jakobs Gud er vår faste borg.» (Sl. 46: 12) De vitner for Jehova som har kommet gjennom disse førti årene, har aldri måttet være foruten noe åndelig måltid, og de har aldri lidd mangel på livets vann. De har faktisk hatt så rikelig av det at de til beste for andre har kunnet rope ut: «Nå vel, alle I som tørster, kom til vannene, og I som ingen penger har! Kom, kjøp og et, ja kom, kjøp uten penger og uten betaling vin og melk!» (Es. 55: 1) Etter alle disse årene er Jehovas vitner fremdeles ute dag etter dag, ja, faktisk hver time på døgnet, for å gi mennesker av god vilje denne herlige innbydelsen: ’Kom, ta imot føde, kom til vannene. Her er grønne enger. Israels hyrde er vår hyrde. Ingen ting skal fattes oss. Han dekker bord for oss like for våre fienders øyne. Vi eter og drikker, og hyrden beskytter oss’! Hans folk kan virkelig sammenlignes med får! Hører du til denne velsignede og lykkelige hjord? Kan du si med bestemthet: «Jehova er min hyrde»? Hvis ikke, må du ikke nøle, men skynde deg og komme inn i hjorden. Kom ut fra din kalde ensomhet. Kom sammen med Jehovas får, og få del i deres fred.

Den gode hyrde

 8. Hvem er den gode hyrde? Begrunn svaret.

⁸ Herren Jesus Kristus er den gode hyrde, for han sier selv: «Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine.» (Joh. 10: 14) Han er god og sann. Ja, han er en trofast hyrde. Denne hyrden er Israels herlighet, den herligste i hele Jehovas organisasjon. Han er den kostelige, «alt ved ham er liflighet», han er «utmerket framfor ti tusen». (Høys. 5: 16, 10) Hvem kan annet enn elske og ære ham? «Og du hjordens tårn, du Sions datters haug! Til deg skal det nå, ja, det skal komme det forrige herredømme, kongedømmet over Jerusalems datter.» (Mika 4: 8) Herredømmet har i sannhet kommet til ham. Han er den «klare morgenstjerne», alle folkenes glede. Han har ikke bare fått herredømmet, men han er nå i besittelse av den makt som utgår fra Guds trone. Derfor skal hans får «ikke sulte mer, heller ikke tørste mer, heller ikke skal solen skinne ned på dem eller noen brennende hete, for Lammet, som er midt i tronen, skal vokte dem og lede dem til kilder med livets vann. Og Gud skal tørke hver tåre vekk fra deres øyne». — Åpb. 7: 16, 17, NW.

 9. Hvordan vet vi at den gode hyrde er en sann, pålitelig og trofast hyrde?

⁹ Vår hyrde, Herren Jesus, er en sann og pålitelig hyrde. Det har han bevist ved at han selv har vært et trofast og lydig får. Av den grunn er han nå opphøyet til den mest herlige stilling i selve himmelen. Bibelen sier: «Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys.» (Joh. 1: 2—4) Det heter i Ordspråkene: «Da han [Gud] bygde himmelen, var jeg der, da han slo hvelving over avgrunnen. Da han festet skyene oventil, . . . da han la jordens grunnvoller — da var jeg verksmester hos ham, og jeg var hans lyst dag etter dag, jeg lekte alltid for hans åsyn.» (Ordspr. 8: 27—30) I sin tid kom denne vise Sønn hit til jorden som menneske, for å skaffe til veie den pris som var nødvendig for å løskjøpe Guds hjord. Han sa selv: «Jeg er kommet forat de skal ha liv og ha overflod. . . . Jeg setter mitt liv til for fårene. Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, én hyrde. Derfor elsker Faderen meg, fordi jeg setter mitt liv til» for fårene. (Joh. 10: 10—17) Apostelen Paulus skriver: «For I kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han for eders skyld ble fattig da han var rik, forat I ved hans fattigdom skulle bli rike.» «Han uttømte seg og tok en slaves skikkelse og ble lik mennesker. Ja, mer enn det, da han befant seg i menneskeskikkelse, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel. Nettopp av denne grunn var det også at Gud opphøyde ham til en høyere stilling og i sin godhet ga ham det navn som er over ethvert annet navn.» (2 Kor. 8: 9; Fil. 2: 7—9, NW) For en enestående hyrde! Han er den som vi alle ser opp til, og som vi med glede følger. Denne hyrde, som også er Lammet, blir æret av alle som er Guds får. For en velsignelse det er å ha kjennskap til disse vidunderlige ting!

10. Hvilken stilling innehar nå Guds Lam?

¹⁰ Han er nå kongenes Konge, den sanne hyrde og konge, Lammet på tronen, Jehovas «elskede», det Lam som ble slaktet: «Og jeg hørte en røst av mange engler . . . og de sa med høy røst: Verdig er Lammet, som er slaktet, til å få makt og rikdom og visdom og styrke og ære og pris og velsignelse!» (Åpb. 5: 11, 12) Han er blitt æret på denne storslagne måte fordi han har gjort sin Fars vilje, og fordi han har vært lydig og lik et får. Guds Lam som ble slaktet, er blitt oppreist fra døden, og er nå den store Konge og mektige Hersker under den høyeste Overherre, Jehova.

11. a) Hvorfor blir ikke hyrdearbeidet overlatt til en leiesvenn? b) Fortell om den omsorg David viste for sin fars får.

¹¹ Ønsker du å være en sann og trofast underhyrde og samtidig også et lydig får? Hvis du gjør det, må du følge Lederen, Kristus Jesus. Undersøk nå hans handlemåte videre, og la den standhaftighet og ydmykhet og det mot han la for dagen, tjene som eksempel for deg. Han sa: «Den som er leiesvenn og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og jager dem fra hverandre; for han er en leiesvenn, og fårene ligger ham ikke på hjerte.» (Joh. 10: 12, 13) I fortiden ble fårene fortrinsvis overlatt i sønnenes eller døtrenes varetekt. De ble ikke betrodd leiesvenner. David, for eksempel, voktet sin fars får, og ved en anledning sa han følgende i forbindelse med sin tildelte oppgave: «Din tjener voktet småfeet for sin far; kom det da en løve eller en bjørn og tok et får av hjorden, sprang jeg etter den og slo den og rev fåret ut av gapet på den; og reiste den seg så imot meg, tok jeg fatt i dens skjegg og slo den og drepte den.» (1 Sam. 17: 34, 35) David var virkelig en god hyrde. Det som lå ham mest på hjerte, var å beskytte fårene. På samme måte tok Herren Jesus Kristus seg av sin himmelske Fars hjord. Han satte sitt liv i fare, ja, til slutt ga han sitt eget liv for fårene.

12, 13. Forklar og gi eksempler på hvordan den gode hyrde har beskyttet sine får.

¹² Han beskyttet dem mot de falske ledere på hans tid. Her følger to eksempler på dette. Det ene, som ble nedskrevet av apostelen Matteus, dreier seg om det tilfelle da fariseerne og de skriftlærde gikk inn for å skade Jesu disipler ved å baktale dem og anklage dem fordi de brøt tradisjonene eller vedtektene. De spurte Jesus: «Hvorfor bryter dine disipler de gamles vedtekt? de vasker jo ikke sine hender når de holder måltid.» Legg merke til hvorledes han passet på sine får og beskyttet dem. Han svarte med å si: «Og I, hvorfor bryter I Guds bud for eders vedtekts skyld?» Han refset dem ytterligere ved å sitere et skriftsted fra Esaias’ bok. Disse falske religiøse menneskene forsto at deres angrep var mislykket, for disiplene kom til Jesus og sa: «Vet du at fariseerne tok anstøt ved å høre dette ord?» Ja, den gode hyrde var alltid på vakt og handlet til beste for fårene. — Matt. 15: 1—4, 12.

¹³ Det andre eksemplet skriver seg fra Getsemane hage den siste aften han tilbrakte sammen med sin lille hjord. Han hadde vært opptatt med å be for dem, og nå kom hans egen disippel, Judas, for å forråde ham der i hagen. «Judas hadde nå fått med seg vakten og tjenere fra yppersteprestene og fariseerne, og kom dit med fakler og lamper og våpen. Da nå Jesus visste om alt som skulle komme over ham, gikk han fram og sa til dem: Hvem leter I etter? De svarte ham: Etter Jesus fra Nasaret. . . . Han spurte dem da atter: Hvem leter I etter? De sa: Etter Jesus fra Nasaret. Jesus svarte: Jeg sa eder jo at det er meg. Er det da meg I leter etter, så la disse gå! — forat det ord skulle oppfylles som han hadde sagt: Jeg mistet ikke én av dem som du har gitt meg.» (Joh. 18: 3—9) Her ser vi den gode hyrde i virksomhet for å beskytte fårene. Til og med ved denne anledning tenkte han mer på dem enn på seg selv, for han sa: ’Ta meg, men la dem gå fri.’ Han kom i den hensikt å sette sitt liv til for fårene, og han gjorde det. Ingen av dem gikk tapt.

14. Hva tjente han som for å ta seg av sin Fars interesser?

¹⁴ Hvorfor sa han egentlig dette? Vi må for det første være klar over at han ikke var på jorden i noe privat ærend, men at han var her som Jehovas representant og sendemann. Han sitter likevel inne med løsningen på alle verdens problemer, for alt han sier og alt han gjør, har betydning for hvert menneske som lever, og for hver myndighet og makt. Han kan holde i live, og han kan tilintetgjøre. Han er selve grunnvollen for den nye verden. Men likevel var det først og sist Jehovas vilje som betydde noe for ham. Han la for dagen absolutt lydighet. Han sa: «For jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre hans vilje som har sendt meg, og dette er hans vilje som har sendt meg, at jeg ikke skal miste noe av alt det han har gitt meg, men oppreise det på den ytterste dag. For dette er min Faders vilje.» — Joh. 6: 38—40.

15. På hvilken måte tjener den gode hyrde som et fullkomment eksempel for alle andre hyrder?

¹⁵ Den sanne hyrde mistet ingen av sin Fars får: «Da jeg var hos dem, pleide jeg å våke over dem av respekt for ditt navn som du har gitt meg, og jeg har bevart dem, og ikke én av dem er ødelagt unntagen ødeleggelsens sønn, slik at skriften er blitt oppfylt.» (Joh. 17: 12, NW) Han kunne avlegge en fullkommen rapport! Selv om vi ikke kan oppnå fullkomne resultater, kan vi komme langt ved å følge hans eksempel. Det var en ting som stadig opptok ham, og det var «å gjøre hans vilje som har sendt meg». (Joh. 4: 34) Legg merke til at også han hadde fått i oppdrag å vokte, lede og fø fårene. Han måtte ikke miste noen av dem. Når vi forstår dette meget nære forhold som eksisterer mellom Faderen og Sønnen, burde det få våre hjerter til å strømme over av takknemlighet. Jesus tjener Jehova i kjærlighet og i frykt, «Han [Kristus] har i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frambåret bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden, og han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.» — Heb. 5: 7.

16. Utførte den gode hyrde sitt arbeid i frykt for Jehova?

¹⁶ Da den aller strengeste prøve kom over ham, da han sto helt alene og ikke hadde noen på jorden til å hjelpe seg, ba han: «Fader! om du vil, da la denne kalk gå meg forbi! Dog, skje ikke min vilje, men din!» (Luk. 22: 42) Han sa også: «Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete [Gehenna, NW]!» (Matt. 10: 28) Han levde i frykt for Jehova Gud, og han vedkjente seg det ansvar han hadde overfor fårene. Tenk deg om! Er vi like interessert i og ivrig etter å kunne avgi en god rapport om vårt arbeid med å dra omsorg for Guds får som hyrder? Jesus er vårt fullkomne forbilde. Ønsker vi framfor alt annet å oppnå Jehovas godkjennelse? Lar vi omsorgen for Guds hjord gå foran alt annet?