Vil stenene bli nødt til å rope?
«Om disse tier, skal stenene rope.» — Luk. 19: 40.
1. Hvordan blir Jehovas overhøyhet vist?
JEHOVA Guds overhøyhet blir lagt meget klart for dagen ved den måten han utfører sine hensikter på. Det er Jehova som sa: «Jeg har både sagt det og vil la det komme; jeg har uttenkt det, jeg vil også gjøre det.» (Es. 46: 11) Med fullstendig ro og sikkerhet går han i gang med å utføre alt det han har sagt han vil gjøre, nøyaktig på den tiden han tidligere har besluttet. En av Jehovas erklærte hensikter er at Satan, den gamle Slange, skal lide fullstendig nederlag og til slutt bli ødelagt sammen med sin synlige og usynlige organisasjon, sitt avkom. (1 Mos. 3: 15; Es. 14: 24—27; 2 Pet. 2: 9; Jud. 6, 7; Åpb. 20: 2) Den Høyeste har klart og tydelig gjort kjent hvordan og i hvilken tidsperiode han vil fullføre dette. Hvilken leder for mennesker og nasjoner i denne verden ville åpenbare sin taktikk og tidspunktet for sitt angrep for fienden? Han ville bli ansett for å være tåpelig, og han ville risikere et nederlag. Men det kommer av at ingen leder her på jorden kan være sikker på sin overlegenhet. Med Jehova er det annerledes; hans overhøyhet er en kjensgjerning. Ingen storm eller flom, intet jordskjelv kan oppholde Ham, for Han har kontroll over alle slike ting. Intet skritt fienden, Satan, og hans organisasjon kan ta, kan ha den ringeste mulighet for å lykkes overfor den styrke Jehova sender ut. Enten fienden velger å angripe eller løpe av sted og gjemme seg, kan ingenting hindre Jehovas skarpretter, Kristus Jesus, i å utslette dem. (Amos 9: 1—4) I dag er deres ende meget nær.
2. På hvilken måte har Jehova vist barmhjertighet mot dem som har motstått ham?
2 Dommen over de onde ble beseglet av Jehova på den tiden opprøret fant sted, men de som Jehova dømte til utslettelse, får lov å holde på med å bedra og ta til fange mange skapninger som ikke har noe kjennskap til den Høyeste og hans hensikter, og som derfor har handlet galt, og det får de lov til inntil den fastsatte tid for fullbyrdelsen av denne dommen kommer. Hele tiden har Jehova vært tålmodig med dem som har motstått ham. I sin ufortjente miskunnhet har han latt dem som er blitt bedratt av Satans onde organisasjon, få kunnskap om den allmektige Guds hensikter, og derved få en anledning til å unngå å bli ødelagt sammen med Djevelens verden. (2 Pet. 3: 9) I virkeligheten har Jehova alltid gitt dem som handler ondt, tilbørlig advarsel før han tar skritt til å straffe dem. Jesus uttrykte det slik: «Derfor sa også, Guds visdom: Jeg vil sende profeter og apostler til dem.» (Luk. 11: 49) Til dette kan man føye Guds tydelige ord i Jeremias 35: 14, 15: «Jeg har talt til eder tidlig og sent, men I har ikke adlydt meg. Og jeg sendte til eder alle mine tjenere, profetene, tidlig og sent, og sa: Vend om, hver fra sin onde veg, og bedre eders gjerninger og følg ikke andre guder for å tjene dem! Så skal I få bo i det land jeg har gitt eder og eders fedre.» Hvor barmhjertig Gud har vært!
3. Hvilket spesielt hensyn ble vist de naturlige etterkommere av Israel ved at Jesus ble sendt til jorden?
3 En barmhjertighets gjerning som Gud gjorde, var å sende Jesus, den største profet, til jorden. Dette førte til en historisk beretning som det ikke har vært mulig for Djevelens verden å viske ut. I omkring tre og et halvt år vigde Jesus all sin tid og kraft til den gjerning å opplyse menneskene om Jehovas rike og hans hensikter i tilknytning til det. Han gikk til byene og landsbyene, til kysten og til fjellene, og overalt fortalte han om sin himmelske Fars overhøyhet. Han arbeidet blant Israels etterkommere, et folk som burde ha kjent Jehova og tjent Ham, men som hadde falt fra og vendt seg til uren tilbedelse. Til disse israelittene hadde Gud gitt mange profetier som pekte fram til Jesus og de ting han skulle gjøre, men de fleste av dem ønsket ikke å ta imot Guds Sønn. Men det var likevel mange som elsket å gjøre det rette, og som derfor ga akt på Jesu formaning og så og forsto oppfyllelsen av de profetier som var skrevet om hans komme. De som omvendte seg fra sin onde veg og fulgte Sønnen, høstet meget stort gagn av det. De brakte seg selv i den stilling at de kunne vinne evig liv. — Joh. 3: 16, 17.
4, 5. Hvordan var Jesu virksomhet en prøve for Guds paktsfolk, og hva førte det til for dem?
4 Det var en tid da den Høyeste stilte sitt paktsfolk Israel på deres største prøve. Det hver enkelt gjorde, ville bli en personlig dom for ham selv; han ville enten akte på Guds budskap eller forkaste det. Jesus sa: «Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn. Og dette er dommen [grunnlaget for dommen, NW], at lyset er kommet til verden, og menneskene elsket mørket framfor lyset; for deres gjerninger var onde.» (Joh. 3: 18, 19) Det var heller ikke noen tvil om dette. Mange fikk en endelig dom til ødeleggelse på grunnlag av sine onde gjerninger, som Jesus så likefram uttrykte det: «Slanger, hoggormyngel, hvordan skal dere kunne flykte fra Gehennas dom?» (Matt. 23: 33, NW) Disse fulgte ikke det budskapet fra Gud som Jesus brakte, så det ble et siste vitnesbyrd for dem.
5 På den annen side var det noen av dem som trodde Guds Sønns forkynnelse, som valgte å følge Læreren, og de tok opp arbeidet med å spre vidt og bredt det budskap han lærte. Jesus sendte ut disipler for å forkynne det. (Matt. 10: 5; Luk. 10: 1) Mange fulgte Jesus mens han dro omkring og lærte, og fikk nyte den særlige forrett å være med Kristus Jesus da han var nærværende i menneskelig kjøtt.
6, 7. a) Hvilke profetier oppfylte Jesus i nærvær av folket da det nærmet seg slutten av hans jordiske tjeneste? b) Kunne noen ha hindret deres oppfyllelse?
6 I samsvar med Guds profetisk erklærte hensikt skulle ikke Jesus fortsette sin tjeneste på jorden i ubegrenset tid. Profeten Daniel, for eksempel, nedskrev i den siste del av 9. kapitel i sin bok det nøyaktige tidspunkt da Messias skulle «utryddes» i døden, og dette visste Jesus. Da det nærmet seg slutten av Jesu jordiske tjeneste, kom han reisende østfra i retning av Jerusalem. Han visste at det ennå var noen profetier som måtte oppfylles i forbindelse med ham, og beretningen forteller oss: «Og det skjedde da han kom nær til Betfage og Betania, til det berg som kalles Oljeberget, da sendte han to av sine disipler av sted og sa: Gå bort til den by som ligger rett for oss! Når I kommer inn i den, skal I finne en fole bundet, som intet menneske har sittet på; løs den og før den hit! . . . Så gikk de utsendte av sted, og de fant det så søm han hadde sagt dem. . . . Og de førte den til Jesus, og de la sine klær på folen og lot Jesus sette seg på den. Da han nå dro fram, bredte de sine klær under ham på vegen. Men da han allerede var nær ved nedgangen fra Oljeberget, begynte hele disippelflokken glad å love Gud med høy røst for alle de kraftige gjerninger de hadde sett, og sa: Velsignet være kongen [den som kommer som konge, NW] som kommer i [Jehovas] navn! Fred i himmelen, og ære i det høyeste!» — Luk. 19: 29—38.
7 Ved dette mektige offentlige vitnesbyrd ble alle mennesker i landet nødt til å høre hvem Jehovas konge var. Matteus’ beretning viser at han dro inn i selve Jerusalem, og folk snakket om begivenheten overalt. Det måtte være slik, for Jehovas profeti hadde sagt: «Fryd deg storlig, Sions datter! Rop høyt, Jerusalems datter! Se, din konge kommer til deg, rettferdig er han og full av frelse, fattig og ridende på et asen, på aseninnens unge fole.» (Sak. 9: 9; se også Sl. 118: 22—26) Denne begivenheten burde ha fått alle mennesker i Judea til å fryde seg som aldri før. Deres konge var midt iblant dem! Men frydet de seg? De fleste gjorde det ikke, og noen motsto en slik offentlig lovprising av Jehova: «Og noen av fariseerne blant mengden sa til [Jesus]: Mester! irettesett dine disipler! Men han svarte og sa til dem: Jeg sier eder: Om disse tier, skal stenene rope.» (Luk. 19: 39, 40) Og Jesus hadde rett — stenene selv ville ha ropt. Det var Jehovas vilje; hvem kunne forandre eller hindre denne kunngjøringen? Likevel motsto disse religiøse ledere, fariseerne, Jehovas konge og rike og ønsket bare at deres eget regime, som ga dem anledning til å bli fete på det alminnelige folks bekostning, ville fortsette. Jehova hadde forutsagt også det.
ADVARSEL OM STRAFFEDOM
8. Hvilken profeti kom Jesus med som følge av den holdning størsteparten av folket inntok, og hvordan ble den oppfylt?
8 Jesu tjeneste på jorden var nær sin slutt, men før han døde måtte alle få vite om hans budskap og hans kjærlighetsgjerninger. Selv om en stor flokk disipler hyllet ham som konge, så forkastet størsteparten av israelittene ham og det frelsesbudskap han hadde brakt. De tillot Satan å holde dem i mørke, særlig ved hjelp av slike religiøse hyrder som fariseerne. Hvis de ikke ville tro et slikt mektig vitnesbyrd som det som da ble gitt, men ville holde fast på sin selviske, onde levemåte i strid med Guds veg, hva kunne de da vente seg? Fruktene av deres onde handlinger ses i den profetien Jesus uttalte den gang: «Og da han kom nær, så han byen og gråt over den og sa: ’Om du, ja du, bare visste på denne dag de ting som har å gjøre med fred — men nå er de blitt skjult for dine øyne. For de dager skal komme over deg da dine fiender skal bygge en befestning omkring deg med spisse staker og skal inneslutte deg og trenge deg fra alle kanter, og de skal slå deg og dine barn i deg til jorden, og de skal ikke levne sten på sten i deg, fordi du ikke kjente den tiden da du ble inspisert.’» (Luk. 19: 41—44, NW) Et ytterligere bevis for at byen var håpløst ond, var at Jesu disipler, som ble tilbake etter hans død og fortsatte å framholde livets budskap, ble mishandlet, forfulgt og drept. (Matt. 23: 33—36) Og før den generasjon som levde da, døde på en naturlig måte, kom de romerske hærer imot Jerusalem (70 e. Kr.) og ødela den fullstendig i en tid med fryktelige lidelser og tap av menneskeliv.
9. Nevn noen eksempler på at Jehova advarer de onde.
9 Nei, det var ikke første gang Jehova hadde gitt et advarende vitnesbyrd. I Noahs dager ble det gitt utførlig advarsel til menneskene før vannflommen kom. I Egypt fortalte Jehovas vitner Moses og Aron om de ting som Gud ville la komme over nasjonen. Disse tingene lot han også komme, og til slutt ble Egypts hærskarer ødelagt i Det røde hav. Før Guds folk kom inni det lovte land, var ryktet om Jehovas mektige gjerninger spredt vidt og bredt, og innbyggerne fikk en advarsel om hva som var i vente. Jerusalem ble ødelagt i 607 f. Kr. etter mange forutgående offentlige erklæringer av Jehovas profeter.
10. Var det noen som dro nytte av de advarsler som ble gitt?
10 De som gikk inn i arken på Noahs tid, ble bevart i live og ført inn i en ny verden på grunn av at de ga akt på Jehovas ord, men de var få. (1 Mos. 9: 18) Noen som ikke var israelitter, trodde på Jehova og gikk med Israel ut av Egypt, og ble derfor bevart i live for å tilbe den Høyeste. I det lovte land tok Rahab og gibeonittenes folk standpunkt for Jehovas tilbedelse, og de reddet livet. (Jos. 6: 25; 9: 26) De som flyktet fra Jerusalem etter råd som profetene var bemyndiget til å gi, unngikk å bli ødelagt sammen med Jerusalem, men det var bare et lite fåtall. Dette er beviser for at de advarsler Jehova sender, hjelper dem som tror på det han sier for å redde deres liv. Advarselen blir ikke gitt forgjeves.
11. Hvilken tid er vi nå kommet fram til, og hvilken advarsel blir gitt?
11 Ennå en gang er tiden utløpt for de onde som står i vegen for iverksettelsen av Jehovas hensikt. Tiden er inne til at den nye verden skal ta makten. Jehovas konge Kristus Jesus er blitt satt på tronen, og jorden må renses for all urettferdighet og ondskap. Og akkurat som i fortiden sørger Jehova for at det blir gjort en offentlig kunngjøring av hans hensikter som en advarsel for alle landets innbyggere, og til beste for dem som ønsker å redde sitt liv. Jesus sa om denne tiden: «Og dette gode budskap om riket skal bli forkynt på hele den bebodde jord, forat det kan bli avlagt et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal den fullbyrde de ende komme.» (Matt. 24: 14, NW) Ja, i dag er det vitner for Jehova på jorden som forteller det gode budskap og varsler alle om at Jehova snart vil handle gjennom Kristus, for å ødelegge de onde og fjerne dem fra jordens overflate.
12. Hvordan tar menneskene imot advarselsbudskapet?
12 Hvordan reagerer de menneskene som hører dette budskapet? Det er temmelig nøyaktig på samme måten som i de tidene alle de andre Jehovas vitner levde: størstedelen av menneskene ignorerer eller motstår åpent kunngjøringen av Guds budskap, mens et lite fåtall hører etter, tror og kommer inn på vegen til sikkerhet og frelse. De fleste som hører Rikets advarselsbudskap, håner det eller ler ved tanken på at noen kan «være så tåpelige» at de forkynner det. Noen hører det mange ganger, og for dem er det det samme som det var for folket i Esekiels dager: «Og se, du er for dem som en yndig sang [kjærlighetssang; fotnote, AS], som en som har en vakker røst og spiller fagert; de hører dine ord, men gjør ikke etter dem. Men når det kommer — og komme skal det — da skal de kjenne at en profet har vært iblant dem.» (Esek. 33: 32, 33) De mener tydeligvis at budskapet ikke er mer betydningsfullt enn de kjærlighetssangene de hører så ofte og så mange av i radio. Det eneste som kan overbevise dem om at Jehovas budskap er sant, blir derfor Harmageddon-slaget, når Jehova slår alle sine fiender, hva han sikkert skal gjøre. — Jer. 25: 32, 33; Åpb. 16: 16.
13. Hvordan ble budskapet gitt i fortiden?
13 Når vi kaster et blikk på fortiden for å undersøke hvordan budskapet ble gitt, finner vi at Jehovas vitners utrustning var temmelig enkel, men likevel tjente den sin hensikt. Nesten alt ble gjort ved hjelp av det talte ord, men ofte lot Jehova det skje noe særlig oppsiktsvekkende, som for eksempel at Noah bygde arken, at plagene kom over Egypt, at Jordans vann stoppet slik at Israels folk kunne komme over, eller de miraklene som Jesus utførte. Det fantes også skrevne budskaper, slike som de rullene som inneholdt Guds ord som ble lest for folket og som Jesus brukte da han leste offentlig. Men de var ikke i alminnelige folks eie slik som bøker er i dag. Jeremias ga et skrevet budskap i en bokrulle. (Jer. 36: 2) Men hvordan enn budskapet ble kunngjort, så gikk det alltid slik som det sa. Guds ord går alltid i oppfyllelse. — 4 Mos. 23: 19; Hebr. 6: 18.
14, 15. Hvilke fordeler har Jehovas vitner i vår tid når det gjelder forkynnelsen av budskapet over hele jorden?
14 Hvordan er det så med Jehovas vitner i vår tid? I dag benytter de kristne seg av mange flere hjelpemidler når de avlegger det offentlige vitnesbyrd. Å bruke det talte ord er fremdeles en av de mest effektive måtene å forkynne på. Vi har også fått forståelse av mange av Bibelens profetier, for nå holder de på å bli oppfylt, og det er tiden til at de skal bli forstått av dem som søker sannheten. Rundt omkring på jorden er det flere mennesker som kan lese enn noensinne før i historien, og dette kommer til nytte i forbindelse med masseframstillingen av bibler, bøker, blad og traktater som inneholder Rikets budskap. Millioner av bibler og skrifter til hjelp ved bibelstudium blir spredt av Jehovas vitner hvert år på over hundre språk. Dette ville ikke ha vært mulig på Jesu tid eller før.
15 Ifølge Jesu ord skal dette budskapet gå ut til alle deler av jorden nå i de «siste dager», og derfor er det også en stor fordel at man nå kan reise så hurtig og har raske måter å få sendt ut litteraturen om Rikets budskap på. Videre finnes det et verdensomspennende postvesen man kan benytte seg av for å få Rikets budskap sendt omkring. Jehovas vitner bruker radio og televisjon i en begrenset utstrekning, og telefoner er også en hjelp til å spre det gode budskap.
16, 17. Hvordan har Jehova nå i de «siste dager» gjort det mulig for så mange mennesker å være hans vitner, og hvilken fordel gir det vitnene?
16 Det var nær slutten på Jesu jordiske tjeneste at en stor skare av hans disipler kom med høye lovprisingsrop offentlig og kunngjorde den salvede konges nærvær, og på samme måte er det nå i vår tid. Det er nå når høydepunktet på arbeidet med å forkynne Riket er nær, at Jehova har oppreist en stor skare av vitner for å la menneskene i denne verden få vite Hans hensikter. De er opptatt med å forkynne ved hjelp av det talte ord overalt hvor de er. De går fra hus til hus, arrangerer offentlige foredrag, sprer blad og trykte traktater, bærer plakater offentlig og holder bibelstudier i folks hjem. Noen av dem er gamle og svake, men de finner likevel utveger til å ta del i å kunngjøre det gode budskap. De snakker med dem som kommer på besøk i deres hjem, skriver brev til venner og bekjente, telefonerer til venner og fremmede, sender litteratur i posten, eller leser kanskje for andre syke de kommer sammen med.
17 På den måten har Jehova gjort det mulig for alle som har ønske om å være Kristi etterfølgere, å ta del i arbeidet med å gjøre Jehovas hensikter kjent. Innbydelsen er gitt, og vegen er åpen for alle som vil spre håpets budskap til dem som ønsker å overleve enden på denne verden som Satan har frambrakt. I alminnelighet legger folk i verden merke til all denne kristne virksomhet og betrakter den som tåpelighet, men ikke desto mindre er den virkelig en del av det som kreves forat en skal kunne vinne evig liv i den nye rettferdighetens verden. (Rom. 10: 10; 1 Kor. 1: 18, 21, 25; 1 Tim. 4: 16) Hvem ville ikke da ønske å ta del i den offentlige kunngjøring av Rikets budskap?
18, 19. Hva er det som gjør det mulig for oss å forkynne advarselsbudskapet, og hva oppmuntrer oss til å fortsette med det, på tross av de store anstrengelser som blir gjort for å hindre Jehovas vitner i å gjøre det?
18 Nå da den store klimaks nærmer seg, raser den gamle Slange og hjemsøker Guds tjenere med forstyrrende inngrep og forfølgelse. (Åpb. 12: 17) Menneskene i verden gjør seg umak for å få Jehovas vitner til å slutte med sin forkynnelse. De prøver å skremme Guds tjenere, Men ved å bevare en sterk tro, bygd på kunnskap om Gud, kan Jehovas vitner holde fast på vitnearbeidet. De har aldeles ikke noe å frykte. Jehova har gitt dem en leder og hærfører i Kristus Jesus, og han leder nå vitnene i deres arbeid ved hjelp av hellig ånd. Satans organisasjon og stridsspørsmålet er blitt klart definert. Jehova har lovt å sørge for sine tjenere og beskytte dem. Det er nå tiden til å dvele ved og tale om Jehovas majestet og alle de mektige gjerninger han har gjort. (Sl. 145) Kampen kommer til å bli voldsom. For en vidunderlig opplevelse det vil bli å være midt oppe i den og få se Jehovas seier! «Den som bor i den Høyestes skjul, skal forbli under den Allmektiges skygge. Jeg vil si om Jehova: Han er min tilflukt og min borg, min Gud som jeg setter min lit til. Tusen skal falle ved din side og ti tusen ved din høyre hånd, men det skal ikke komme nær deg. Du skal bare skue det med dine øyne, og se hvordan de ugudelige får sin lønn.» (Sl. 91: 1, 2, 7, 8, AS) Da vil du bli forbauset over den styrke Jehova gir.
19 Vi må alltid tro på Jehovas løfter. Vi må stole på ham. Vi må ha absolutt tillit til hans sannhetsord. Det er grunnen til at det ble bevart helt fram til vår tid; profetiene ble skrevet til gagn for oss: «For alt som ble skrevet før, ble skrevet til vår belæring, forat vi kan ha håp gjennom vår utholdenhet og gjennom trøsten fra skriftene.» (Rom. 15: 4, NW) Hvis vårt sinn er fylt med kunnskap om det som skriftene inneholder, vil vi være sterke. Da vil vi vite akkurat hva vi skal gjøre.
MOTSETNINGEN MELLOM JEREMIAS OG URIA
20. a) Hvilke to veger står åpne for oss nå? b) Hva gjorde Uria, og hvilket utbytte kan vi ha av beretningen om hans handlemåte?
20 Vi ser nå at det står to veger åpne for oss, som vi må velge mellom: enten å være trofast eller troløs, uredd eller redd. Vi vil ha umåtelig stort utbytte av å betrakte Jeremias’ profeti i denne forbindelse. Under kong Jojakims regjering, noen få år før Israels babyloniske fangenskap, var det to profeter som fortalte om Jerusalems kommende fall. Den ene av disse var Uria, Semajas sønn. Han talte Jehovas budskap mot Jerusalems ugudelighet, og forkynte sikker undergang. Kongen og lederne i Jerusalem hørte at han profeterte imot byen og imot landet, og kongen prøvde å finne en utveg til å drepe ham. Uria fikk nyss om kongens hensikt. Det ble en prøve for ham som ville vise om han elsket Jehova og stolte på ham. Frykten jog gjennom Urias sinn, og i panikk flyktet den skrekkslagne profeten til Egypt. Han søkte tilflukt i en annen del av Djevelens synlige organisasjon, som ikke ga ham noen som helst beskyttelse. Kong Jojakim sendte noen menn ned til Egypt og fikk Uria utlevert. Da så den troløse profeten var kommet tilbake til sitt hjemland, slo kongen ham med sverdet og kastet hans døde kropp i almuens graver. Uria hadde ikke holdt ut inntil enden i det vitnearbeid som var tildelt ham, og derfor mistet han Jehovas beskyttelse og forspilte sitt liv. — Jeremias 26: 20—23.
21, 22. a) Hvem annen forkynte det samme budskapet, og hvorfor lot han seg ikke skremme av Urias død? b) Hvordan er Jeremias et eksempel for Jehovas vitner i dag?
21 Den andre profeten som forkynte domsbudskapet fra Jehova på den tiden, var Jeremias. Hvilken virkning ville det ha på ham at Uria ble slått i hjel? Ville Jeremias også bli redd? Jeremias var begynt å preke da han var ganske ung, og han gikk gjennom mange trengsler før hans førti års forkynnergjerning endte med Jerusalems ødeleggelse. Hans kunnskap økte med årene, likeså hans tro på Jehova. Han forkynte når han var i fengsel og når han var utenfor fengslet. Han ble slått og stilt i gapestokken. Han ble truet med døden som en opprører mot byen og stilt for retten. Alt dette var på grunn av hans forkynnelse. Han forkynte for fyrstene, prestene, det jevne folk og for kongen. Jeremias hadde sett at Jehova beskyttet ham gjennom så mange hendelser, så på den tiden da Uria ble slått i hjel, fantes det ingen frykt hos Jeremias. Jehova bevarte Jeremias i live den gangen, for det måtte utføres mer forkynnelse mot den ugudelige byen. — Jer. 26: 24.
22 Selv om Jerusalems ende ikke kom ett eller to år etterat han hadde begynt å forkynne, ble ikke Jeremias trett. Han fortsatte å si det Jehova ga ham å si, så han hadde alltid rett. Under alle angrep på ham var Jeremias trofast mot den oppgaven han hadde fått, og la for dagen full tillit til den makt som sto bak ham. Det var mange spottere og falske forkynnere som prøvde å redusere sannheten av det Jeremias profeterte, akkurat som falske profeter og prester helt fram til denne dag har latterliggjort budskapet om Jehovas dommer mot Satans gamle verden. (2 Pet. 3: 3) Et fremtredende eksempel på dette var Hananja, som levde i det fjerde år av kong Sedekias’ regjering.
23. a) Hvilket budskap ga Jeremias i Hananjas dager? b) Hva forkynte Hananja, og hvordan straffet Jehova denne falske profeten?
23 Jehova hadde sagt til Jeremias at han skulle lage et åk, legge det på nakken, og bruke det til å innprente folket hvordan Jehova ville bruke Babylons konge som sitt redskap til å sette i verk dommen mot dem ved å gjøre dem til slaver. Jeremias ga Sedekias budskapet fra Jehova: «Hør ikke på de profeters ord som sier til eder: I skal ikke komme til å tjene Babels konge! For det er løgn de profeterer for eder; jeg har ikke sendt dem.» (Jer. 27: 14, 15) Likevel fortsatte de falske profeter, og Hananja med dem. Han sa det stikk motsatte av hva Jeremias sa, for han fortalte folket at innen to år ville de landflyktige i Babylon ha vendt tilbake og åket til Babylons konge være brutt. Hananja gikk så langt at han brøt i stykker det treåket Jeremias hadde lagd. Deretter kom Jehovas ord til Jeremias, og Gud sa at selv om treåket var brutt, så ville Jehova erstatte det med et åk av jern, og at alle skulle tjene Babylons konge, selv markens dyr. Jeremias skulle videre si: «Hør nå, Hananja! [Jehova] har ikke sendt deg, og du har fått dette folk til å sette sin lit til løgn. Derfor sier [Jehova] så: Se, jeg tar deg bort fra jorden; i dette år skal du dø, fordi du har prekt frafall fra [Jehova].» (Jer. 28: 15, 16) Deretter viste Jehova hvilken profet han støttet i den syvende måned av det året døde Hananja.
24. a) Hvordan får den profetiske beretningen om Hananja sin oppfyllelse i dag? b) Hva gjør Jehovas vitner med hensyn til de falske profeter nå?
24 Disse falske profetene i Jeremias’ dager stolte ikke på Gud, men de stolte på at Egypt ville hjelpe dem. Det er likedan i dag; de falske profeter, som omfatter prestene og de internasjonale politikere, stoler heller ikke på Gud, men de stoler på at verdslig makt, deres egen makt, vil hjelpe dem til å virkeliggjøre deres egne selviske ønsker. Liksom folket i Jerusalem ikke hadde noen forståelse av den synd som gjorde det nødvendig for Jehova å fullbyrde sin dom over denne byen, har heller ikke de mennesker som støtter den organiserte, fordervede religion og De Forente Nasjoner, noen forståelse av syndene til denne onde tingenes ordning, og de forstår ikke at det er Guds vilje at alle som ønsker å leve, villig må komme inn under Kristi Jesu styre i den nye verden. Hananja profeterte falskt og fikk støtte av folket, og de falt for hans forførende ord, og på samme måten profeterer i dag prestene og verdens politikere falskt og sier at alt vil fortsette som det alltid har gjort, for å holde folket i uvitenhet om Jehovas hensikter. For Jehovas vitner betyr det derfor kamp mot disse falske profeter å fortsette å bringe budskapet ut til menneskene for å gi dem en anledning til å bli underrettet om det. Deres arbeid er ikke en kamp mot mennesker, men en forkynnelse av sannheten, og dette er en kamp mot onde systemer som er organisert og holdt oppe av Djevelen. Jehovas vitner vet at Jehova snart vil bringe til taushet ved døden dem som nå profeterer falskt, og sier at Djevelens tingenes ordning skal fortsette. Og slik er det, ingen kan med hell motstå Jehova.
25. Hvordan utførte Jeremias en tosidig gjerning ved sin forkynnelse?
25 Da Jeremias begynte å profetere, hadde Jehova sagt til ham: «Se, jeg legger mine ord i din munn. Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge og til å plante.» (Jer. 1: 9, 10) Budskapet skulle altså ødelegge den falske profeteringen og fortelle om ødeleggelsen av ugudeligheten, men det skulle samtidig være konstruktivt og bygge opp håp i hjertet hos dem som elsket rettferdighet. Jeremias fortalte om opprettelsen av den nye pakt og gjenopprettelsen av Jehovas rettferdige styre. Han fortalte om Jehovas anerkjennelse av den trofasthet rekabittene viste, som var Jonadabs etterkommere og ikke israelitter. Han ga forsikring om at den trofaste Ebed-Melek, etiopieren, skulle bli reddet. Han sa til dem av folket som ønsket å redde seg, at de skulle flykte fra det ugudelige Jerusalem, og Jehova sørget for at beleiringen av Jerusalem ble innstilt en kort tid, så det ble god anledning for dem som trodde, til å unnslippe. Ja, Jeremias’ forkynnelse var et håpets budskap for dem som avskydde de onde gjerninger og slette mennesker i Jerusalem. Det var et budskap om utfrielse for dem.
26. Hvilket tosidig arbeid gjør Jehovas vitner på samme måten nå?
26 I oppfyllelsen av profetien gjør Jehovas vitner i vår tid også et tosidig arbeid. De kunngjør opprykkingen og nedrivingen av Satans onde verden (Matt. 15: 13) sammen med alle dens falske læresetninger, og de bygger opp en stor skare mennesker i den tro som fører til livet. (Åpb. 7: 9) Jehovas tjenere planter sannhetens budskap i rettsindige menneskers hjerter ved at de studerer Bibelen med mennesker som ønsker å lære, og dette frambringer frukt etterat dyrkingen har vært utført. (Matt. 13: 23) Således får disse menneskene frelsens ord og søker tilflukt og liv gjennom Jehovas organisasjon.
INGEN AVVIKELSE FRA DET BUDSKAP SOM SKAL AVGIS
27, 28. a) Hvilken hendelse kunne ha fått Jeremias til å tvile på Jehovas ord, men hvorfor gjorde han det ikke? b) Hvordan ble Jeremias’ absolutte tillit til Jehova og hans ord vist i den hemmelige samtalen med kongen?
27 Da beleiringen av Jerusalem ble midlertidig opphevd, trodde ikke Jeremias at Jehovas ord hadde slått feil. Han fortsatte med sin kunngjøring av dommene mot Jerusalem, og sa: «Kaldeerne skal komme igjen og stride mot denne by, og de skal innta den og brenne den opp med ild.» (Jer. 37: 8) Han fortsatte å holde fram Jehovas ord, og ga mange advarsler til Sedekias og folket. Blant andre falske anklager ble han også beskyldt for å desertere til fienden, og ble kastet i et fangehull.
28 Det var mot slutten av hans profetering mot Jerusalem, mens han var i fengsel, at Jeremias fikk bud fra kong Sedekias: «Da . . . sendte kong Sedekias bud og lot ham hente, og kongen spurte ham i sitt hus i lønndom og sa: Er det noe ord fra [Jehova]?» Hva skulle Jeremias si nå? Her sto han foran landets høyeste hersker. Skulle han plutselig bli redd for denne herskeren? Skulle han frykte for at kongens vakter ville komme styrtende til og drepe ham hvis han fortalte sannheten slik som Jehova hadde befalt ham? Bibelen viser at Jeremias ikke nølte det minste: «Jeremias svarte: Ja, det er. Og så sa han: Du skal bli gitt i Babels konges hånd.» (Jer. 37: 17) Hvorfor skulle han ikke fortelle budskapet frimodig? Jehova kunne beskytte Jeremias der likså vel som alle andre steder. Kong Sedekias hadde ikke vendt om fra sin troløshet; han hadde ikke renset bort gudsbespotterne og demontilbedelsen fra Jerusalem. Derfor sto Jehovas dom over ham fast. Jeremias vek ikke tilbake overfor kongen. Det han sa, sa han frimodig. Det var tydelig tale. Det var ikke noe tvil om det. Det var Jehovas sikre budskap!
29. Hvilke privilegier og velsignelser fikk Jeremias fra Jehova på grunn av sin tro og lydighet?
29 Som Jehovas sikre ord hadde forutsagt, ble Jerusalem ødelagt. Jeremias fikk den forrett å se det alt sammen, å få leve igjennom det, fordi han var lojal, trofast og uredd og fortsatte å vitne helt til slutten. For en vidunderlig forrett han hadde, å få se Jehovas dommer bli fullbyrdet, og se at alt det som han var brukt av Jehova til å kunngjøre, virkelig skjedde! Jehova bevarte ham. Etter særskilt ordre fra seierherren Nebukadnesar, kongen av Babylon, ble ikke Jeremias tatt til Babylon for å tjene i fangenskap der. Han fikk full frihet til å bli tilbake og bo i sitt hjemland, og det ble skaffet et sted der han kunne være. — Jer. 39: 12, 14; 40: 6.
30. a) Hvordan blir Jeremias’ profeti oppfylt på Jehovas vitner i vår tid? b) Hva kan vi lære av den profetiske beretning om Uria og Jeremias?
30 I denne profetien av Jeremias forutsa Jehova Gud mange av de ting som Jehovas vitner skulle gå igjennom nå i de siste dager. Den er en særlig hjelp for kristne som nå i dag blir anklaget for å kunngjøre Jehovas sikre budskap, for den viser hvordan de møter all slags motstand. De blir med urette anklaget for opprør, de blir kastet i fengsel og de går igjennom stor forfølgelse, men Jehova vil alltid gi tilstrekkelig hjelp når det behøves. Og det er styrkende for vår tro, for profetien åpenbarer at Jehova vil bevare sine trofaste vitner som organisasjon betraktet helt igjennom Harmageddon-slaget og inn i den nye verden. Det er nok så at det er noen som begynner på den kristne veg, men som så blir fryktaktige på grunn av manglende kunnskap om Jehova, og tillit til ham, og i stedet ser hen til vår tids Egypt etter frelse. Det er med dem som med Uria i den profetiske historien, og dette bør være en advarsel for oss. La oss alltid være like trofaste som Jeremias. Noen trofaste vitner kan nok komme til å omkomme i kampen, som et vitnesbyrd til Jehovas ære, men det vil bare bety vinning for dem. Deres framtidige liv er sikret, som skrevet i Åpenbaringen 2: 10, NW: «Vær ikke redd for de ting det er bestemt at du skal lide. Se! Djevelen vil fortsette å kaste noen av dere i fengsel forat dere kan gli fullstendig prøvd, og forat dere kan ha trengsel i ti dager. Vis at dere er trofaste selv i dødsfare, så vil jeg gi deg livets krone.»