Hvordan en menighet på jorden blir ledet fra himmelen
HVEM overtok ledelsen av gruppen av Jesu Kristi disipler på jorden da Jesus døde, ble oppreist og fór opp til himmelen?
Det var ikke noe enkelt menneske som gjorde det. Jesus hadde sagt til sine disipler at de ikke skulle la seg kalle «’ledere’, for én er deres Leder, Kristus». (Matt. 23: 10, NW) Ja, selv om Gud satte Kristus Jesus «ved sin høyre hånd i himmelen», ga han ham som «hode over alle ting til menigheten». «Han er hodet for legemet, som er menigheten.» — Ef. 1: 20, 22; Kol. 1: 18.
Men hvordan kunne Kristus Jesus lede menigheten fra himmelen? Sendte han regelmessig budskaper til menigheten ved hjelp av engler? Og hvis han ikke gjorde det, trengte han ikke da å ha et menneske, for eksempel Peter, som sin fremste representant, sin stedfortreder, på jorden?
Den bibelske beretning viser at den kristne menighet i den første tiden til sine tider mottok instrukser gjennom engler, men det var ikke først og fremst på denne måten Jesus ledet menigheten. Og selv om enkelte av Jesu apostler og disipler, for eksempel Paulus, Peter og andre, fikk i oppdrag å tjene sine brødre i et bestemt område, var det ikke noe enkelt menneske som fikk i oppdrag å føre tilsyn med menigheten over hele jorden.
Men gjorde ikke Peter seg spesielt bemerket i menigheten både før, på og etter pinsedagen i år 33 e. Kr.? Jo, det er riktig. Det var han som foreslo at noen burde bli apostel i stedet for den troløse Judas, og påpekte bibelske grunner for dette for de disipler som var samlet. Han gjorde seg i særlig grad gjeldende på pinsedagen, og senere var han mer enn én gang talsmann for disiplene (noen ganger sammen med Johannes) og var tydeligvis ordstyrer på visse møter. (Ap. gj. 1: 15—22; 2: 14, 37; 4: 8—20; 5: 1—9, 27—32) Men gjorde dette ham til menighetens synlige overhode? Var alle de andre apostlene og disiplene underlagt ham og hans ledelse?
Nei, slik forholdt det seg ikke. Det var for eksempel ikke Peter som på apostlenes vegne bestemte hvem som skulle tre i Judas’ sted. Disiplene tok ut to kandidater, og Jehova Gud ga så til kjenne hvem han hadde utvalgt. (Ap. gj. 1: 23—26) Penger som ble gitt til menigheten, ble ikke levert til Peter, men ble lagt «for apostlenes føtter». (Ap. gj. 4: 34—36; 5: 1, 2) Da det oppsto et alvorlig problem som truet med å skape splittelse i menigheten, utnevnte apostlene noen menn som skulle løse vanskelighetene. (Ap. gj. 6: 1—6) Og da Filip hadde forkynt evangeliet i Samaria en tid og det var blitt mange disipler der, skjedde det som vi leser om i Apostlenes gjerninger 8: 14, 15: «Da nå apostlene i Jerusalem fikk høre at Samaria hadde tatt imot Guds ord, sendte de Peter og Johannes til dem; disse kom ned og ba for dem, for at de skulle få den Hellige Ånd.» Peter handlet altså ikke på egen hånd, som om han var en «apostelfyrste», men mottok selv oppdrag fra og lot seg lede av gruppen av apostler. Han var dens representant når han hadde fått et slikt oppdrag.
Lederskap ved hjelp av den hellige ånd og Guds Ord
Kristus Jesus hadde lovt sine disipler at han skulle sende dem en «talsmann» eller «hjelper». Var dette et menneske? Nei, det var Guds hellige ånd eller virksomme kraft, som ville sette dem i stand til å huske det han hadde sagt og gjort, og veilede dem til hele sannheten. (Joh. 14: 16, 17, 26; 15: 26; 16: 13; NW; LB) Den ville gi dem kraft til å fullføre den tjeneste de hadde fått tildelt. (Ap. gj. 1: 4, 5, 8) Dette løftet ble oppfylt, spesielt fra og med pinsedagen i år 33 e. Kr. Som den kristne menighets Tilsynsmann ledet Jesus menigheten ved hjelp av Guds ånd; han ledet utvelgelsen av menn til spesielle oppdrag og til tilsynsoppgaver i de lokale menigheter. (Ap. gj. 13: 2—4; 20: 28) Ved hjelp av den viste han disiplene hvilke områder de skulle henlegge sin forkynnelsesvirksomhet til, ved både å pålegge dem og hindre dem i å dra til bestemte steder. (Ap. gj. 16: 6—10; 20: 22) Skjedde dette helt automatisk og uten at de selv gjorde noe? Nei. De kunne alle få «den Hellige Ånds gave», men som det ble påpekt på pinsedagen, måtte de først bli døpt, og apostlene måtte så legge sine hender på dem. Etter at de var blitt døpt med hellig ånd, var de salvede kristne og hadde et ønske om å frambringe den hellige ånds frukt. De kunne da be sin himmelske Far om å få ånden. — Ap. gj. 2: 38; Luk. 11: 9—13.
Det krevde imidlertid noe mer å la seg lede av Kristus gjennom den hellige ånd. Det krevde at de anerkjente Jehova Guds overhøyhet og underkastet seg den. Som apostelen Peter sa til den jødiske høyesterett eller Sanhedrinet, gir Gud den hellige ånd bare til «dem som lyder ham». (Ap. gj. 5: 32) Det krevde også at de anerkjente Guds Salvedes, Herren Jesu, ledelse. Dette framgår av at noen disipler i Efesos ikke fikk den hellige ånd før «de [lot] seg døpe til den Herre Jesu navn». (Ap. gj. 19: 1—6) De måtte også helhjertet holde seg til Guds Ord, som Jesus hadde forkynt for sine disipler og lært dem å ha ubetinget tillit til. Hvis de ikke lot Ordet være en rettesnor i livet og påvirke deres avgjørelser, sto de i virkeligheten den hellige ånd imot. (Ap. gj. 7: 51—53; 1 Tess. 4: 8) Men hvis de ydmykt og oppriktig benyttet seg av disse guddommelige foranstaltninger, Guds ånd og Ord, ville de bli i forening med sitt Hode, Kristus Jesus, og bli i hans kjærlighet. — Joh. 17: 6, 20, 21; 15: 7, 10.
Lederskap gjennom en menighetsordning
Jesus omtalte seg selv som «det sanne vintre» og sammenlignet sine disipler med greiner på dette «treet». (Joh. 15: 1—5) Kristus er dessuten «enhver manns hode». Betyr dette at en kristen kan stå i et personlig forhold til sitt Hode, Kristus Jesus, uavhengig av resten av Jesu sanne disipler? (1 Kor. 11: 3) Nei, det betyr ikke det. Som apostelen Paulus skrev: «Kristi fred råde i eders hjerter, den som I og ble kalt til i ett legeme.» (Kol. 3: 15) Vi viser at vi er forent med Kristus Jesus, ved at vi «legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd. Ett legeme og én Ånd, liksom [vi] og er kalt med ett håp i [vårt] kall; én Herre, én tro, én dåp, én Gud og alles Fader, han som er over alle og gjennom alle og i alle». (Ef. 4: 3—6) Kristus Jesus leder derfor den enkelte gjennom en menighetsordning som kan sammenlignes med et legeme. Å tre ut av denne ordningen er det samme som å forkaste Kristi lederskap. Det viser enten at en betviler at Kristus er i stand til å styre legemet som dets Hode, eller at en er misfornøyd med den måten han gjør det på.
Mens det kjødelige Israel var trofast, omtalte Gud folket som «min tjener», og på samme måte ble det åndelige Israel, den kristne menighet, en sammensatt «tjener»-klasse. (Es. 41: 8, 9; 43: 10) Kristus Jesus kalte den sin «tro og kloke tjener» eller «husholder». Enkeltpersoner under hans annet nærvær ville kanskje vise seg å være «tro» over «lite», men han lovte at denne tjener-klassen av salvede kristne ville bli satt «over alt det han eier». (Matt. 24: 45—47; Luk. 12: 42; Matt. 25: 21, 23) På hvilken måte skulle det åndelige Israel være husholder over alle Kristi jordiske interesser?
Vi kan forstå dette hvis vi husker på hvilken måte Kristus ledet den kristne menighet i det første århundre. Som vi har sett, tjente apostlene i den første tid som et styrende råd, som etter hvert også kom til å bestå av andre menn i menigheten i Jerusalem som var kvalifisert til å være «eldste». Vi har meget god kjennskap til et av de møter de hadde. Den måten Guds ånd og Ord ledet dem på for at de skulle kunne treffe en rett avgjørelse, er meget bemerkelsesverdig. I begynnelsen av dette møtet, hvor de skulle drøfte spørsmålet om omskjærelsen, var meningsforskjellen stor, men Guds ånd og Ord ledet disiplene og bevirket at de kunne komme med en enstemmig uttalelse.
Først fortalte apostelen Peter om hvordan uomskårne hedninger hadde fått ånden. Så redegjorde Paulus og Barnabas for åndens virksomhet i deres tjeneste blant hedningene. Til slutt henledet Jakob, Jesu halvbror, som her utvilsomt ble hjulpet av den hellige ånd til å huske hva Skriften sa, oppmerksomheten på den inspirerte profeti som forutsa at Guds navn skulle bli nevnt over hedningefolkene. Det hadde vært lettere for disiplene å holde seg til det de var vant til, til det gamle. Guds ånd og Ord ledet imidlertid deres tanker i en bestemt retning og fikk dem til å revidere sin tenkemåte. Da Jakob framsatte en resolusjon som skulle avgjøre saken, vedtok de den enstemmig. Hadde Kristus ledet dem ved den hellige ånd? De visste at han hadde det, og i det brevet hvor de ga uttrykk for sin beslutning, sa de: «For [1] den Hellige Ånd og [2] vi har besluttet ikke å legge noen annen tyngsel på eder enn disse nødvendige ting.» — Ap. gj. 15: 1—29.
Dette brevet ble så sendt til de kristne menigheter i sin alminnelighet med menn som representerte det styrende råd i Jerusalem. Menighetene satte pris på og godtok denne avgjørelsen og ga derved uttrykk for at de fullt ut anerkjente Kristi Jesu lederskap. Dette var til stor velsignelse for dem, og det styrket dem i troen og førte til at de vokste i tall. — Ap. gj. 15: 22, 30, 31; 16: 4, 5.
Høster du gagn av Guds Sønns ledelse? Hvilken menighet i dag holder seg til Guds Ord og lar seg lede av Guds ånd under hans Sønns lederskap? Hvorfor ikke undersøke bevisene for at Jehovas vitners kristne menighet gjør nettopp dette?