Sto Jesus Kristus virkelig opp fra de døde?

Mange tviler på at han gjorde det. Men har de god grunn til å gjøre det?

BIBELEN er en bok som inneholder mange løfter vedrørende framtiden. For å kunne tro på disse løftene må en være overbevist om at Bibelen er historisk korrekt. En må tro at de ting den forteller om, virkelig har funnet sted.

Men fordi noen av de begivenheter den forteller om, er temmelig usedvanlige, er det mange som tviler på at de har funnet sted. En av disse begivenheter er Jesu Kristi oppstandelse fra de døde. Kan en tro at dette miraklet virkelig fant sted? Hvis en kan det, vil det styrke ens tro på andre mirakler Bibelen forteller om, og på dens løfter vedrørende framtiden, for eksempel løftet om at død og smerte en dag ikke skal være mer. — Åpb. 21: 4.

En av dem som benekter at Jesus Kristus virkelig sto opp fra de døde, er den italienske dr. philos. Marcello Craveri. I en bok om Jesu liv (utgitt i 1967) sier han: «Det er tydelig at hele beretningen om oppstandelsen og om at Jesus ved flere anledninger viste seg etter sin oppstandelse, hører med til de oppdiktede mirakler.» Ifølge ham er «kristendomsforskere før og nå enige om» at Jesus Kristus ikke ble oppreist fra de døde.

Betyr så det at noen kommer med en slik dogmatisk uttalelse, at det ikke finnes noen beviser for at Jesus Kristus sto opp fra de døde? Er det riktig at kristendomsforskere før og nå er enige om at beretningen om Jesu oppstandelse hører til de oppdiktede mirakler? Slett ikke! Undersøk selv bevisene.

Oppstandelsen forenelig med vitenskapen

En vanlig innvending mot beretningen om Kristi oppstandelse er at ettersom det ikke er noen som blir oppreist fra de døde i vår tid, har noe slikt aldri skjedd. Men er det et holdbart argument? Er det umulig for en som erkjenner at det finnes et høyeste Vesen, å tro at Kristi oppstandelse har funnet sted? Er et slikt mirakel i strid med vitenskapen?

Legg merke til hva den kjente vitenskapsmannen Victor Hess, som påviste den kosmiske strålingen, en gang sa: «Jeg må bekjenne at i alle de årene jeg har beskjeftiget meg med fysisk og geofysisk forskning, har jeg ikke i et eneste tilfelle funnet at en vitenskapelig oppdagelse har vært i strid med den religiøse tro. Undertiden blir det sagt at natur-’lovenes’ ’uomgjengelighet’ er uforenelig med . . . miraklene. Det er ikke riktig . . . Mange av våre fysiske lover er i virkeligheten ikke annet enn statistiske uttalelser. De har gyldighet for en lang rekke tilfelle. Men de har ingen gyldighet for et enkelt tilfelle. Vitenskapsmennene i vår tid er helt på det rene med at deres beskrivelse av de fysiske prosesser har begrenset gyldighet. Er en vitenskapsmann nødt til å tvile på miraklene? Som vitenskapsmann svarer jeg med et ettertrykkelig nei. Jeg ser ingen grunn til at ikke den allmektige Gud, som har skapt oss og alle ting omkring oss, skulle kunne stanse eller forandre begivenhetenes naturlige, generelle gang — hvis han mener at det er forstandig å gjøre det.» — The Faith of Great Scientists, redigert av W. Howey, side 10.

Det at ingen mennesker på jorden i vår tid har sett at Gud har oppreist noen fra de døde, er altså ikke noe argument for at han ikke en gang i fortiden oppreiste sin Sønn, Jesus Kristus, fra de døde. Og hvorfor behaget det Gud å gjøre det? En av grunnene var at han ønsket å belønne Jesus fordi han hadde vært trofast like til døden. Det var dessuten først etter sin oppstandelse at Jesus kunne gjennomføre hensikten med at han hadde kommet til jorden og lidt en offerdød. — Fil. 2: 5—11.

Jesus er ikke den første og den eneste som er blitt oppreist fra de døde ved Guds kraft. Bibelen forteller at Jehovas profeter Elias og Elisa begge oppreiste noen fra de døde. (1 Kong. 17: 17—24; 2 Kong. 4: 32—37; 8: 5; 13: 20, 21) Og de kristne greske skrifter («Det nye testamente») forteller om flere tilfelle da Jesus eller hans apostler oppreiste mennesker fra de døde. — Matt. 11: 5; Luk. 7: 11—16; 8: 41—56; Joh. 11: 1—46; Ap. gj. 9: 40; 20: 9—12.

Jesus forutsa sin oppstandelse

Vi har sett at Jesu Kristi oppstandelse ligger innenfor mulighetenes ramme. Vi kan ikke benekte at Gud har rett til å gjøre unntagelser eller gripe inn i begivenhetenes naturlige gang, og at han har gjort det ved flere anledninger. La oss nå ta for oss de vitnesbyrd vi har om at Jesus sto opp fra de døde.

For det første forutsa Jesus selv flere ganger at han skulle oppstå. Han kom inn på det på et tidlig tidspunkt i sin tjeneste da han sa: «Bryt dette tempel ned, og på tre dager skal jeg gjenreise det.» «Han talte om sitt legemes tempel.» (Joh. 2: 19—21) Han sa også at liksom Jonas var i buken på en stor fisk i tre dager, skulle han være i jordens skjød i tre dager. Senere sa han ved minst fem forskjellige anledninger til disiplene at han skulle oppstå fra de døde. (Matt. 12: 39, 40; 16: 21; 17: 1—9, 22, 23; 20: 18, 19; 26: 31, 32) Hvordan skulle vi forstå alle disse utvetydige uttalelsene hvis Jesus ikke sto opp fra de døde? Ble han eller hans disipler narret, eller var de bedragere?

Et ytterligere vitnesbyrd om oppstandelsesberetningens troverdighet er det faktum at trass i at Jesus på forhånd tydelig hadde fortalt sine disipler at han skulle lide martyrdøden, ble de meget fortvilt da det skjedde. (Luk. 24: 21) Og trass i at han gjentatte ganger hadde sagt at han skulle bli oppreist fra de døde, ventet de det ikke. Hvis de hadde gjort det, ville de kvinnene som hadde fulgt ham, sikkert ikke ha gått ut til graven på den tredje dag for ytterligere å salve hans legeme med velluktende urter. — Luk. 24: 1.

Den historiske beretning

Alle de fire evangeliene forteller om oppfyllelsen av Jesu ord om at han skulle bli oppreist på den tredje dag. Apostelen Matteus forteller at først viste en engel seg for to kvinner, som navngis, og fortalte dem at Jesus var blitt oppreist, og at Jesus senere viste seg for disse kvinnene og enda senere for disiplene i Galilea. — Matt. 28: 1—20; Mark. 16: 1—8.

Legen Lukas forteller dessuten at den oppstandne Jesus trøstet to av sine disipler på veien til Emmaus, at han viste seg for sine disipler i Jerusalem, og at hans disipler så at han ble tatt opp til himmelen. — Luk. 24: 1—53.

Apostelen Johannes forteller enda mer detaljert om de tilfelle da Jesus viste seg etter sin oppstandelse. Han forteller om Jesu møte med Maria Magdalena og om at Jesus to ganger viste seg for apostlene, og at Tomas annen gang var til stede og ble overbevist. Både det at Tomas tvilte, og det at bibelskribentene var overbevist om at Jesus virkelig ble oppreist, utgjør et overbevisende vitnesbyrd om at Jesu oppstandelse fant sted. Det er som om Tomas talte på vegne av alle de oppriktige mennesker som senere skulle komme til å tvile på at Kristus var blitt oppreist. (Joh. 20: 1—29) Johannes forteller også at Jesus viste seg ved Den galileiske sjø, og at han da tre ganger spurte Peter om han elsket ham. — Johannes 21: 1—24.

Dertil kommer beretningen i Apostlenes gjerninger, hvor det sies at Jesus «ble opptatt, etter at han ved den Hellige Ånd hadde gitt sine bud til de apostler som han hadde utvalgt seg, dem som han også framstilte seg for levende med mange beviser etter at han hadde lidt, idet han i førti dager viste seg for dem». Kan det sies på en tydeligere og mer overbevisende måte? Han framstilte seg «levende med mange beviser etter at han hadde lidt»! Denne beretningen får ytterligere vekt når vi tenker på at den ble skrevet av en lege, som ville være den første til å tvile på at noen hadde oppstått fra de døde. — Ap. gj. 1: 1—9.a

Kristi oppstandelse ga kraft

Den forandring som skjedde med den lille gruppen av Jesu etterfølgere, kan på mange måter sies å være det kraftigste vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Skremte og rådville mennesker ble frimodige og fryktløse evangelister som var rede til å dø for sin tro!

En slik overbevisning og kraft kan ikke skyldes at en innbiller seg noe, eller at andre får en til å tro noe som ikke er riktig. Forandringen skyldtes at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde, og at Guds ånd var blitt utgytt over disiplene gjennom Jesus. Denne ånd gjorde blant annet apostelen Peter i stand til å stå fram og si: «Jesus fra Nasaret, . . . ham slo I i hjel, idet I naglet ham til korset [torturpelen, NW] ved urettferdiges hender; men Gud oppreiste ham, idet han løste dødens veer, ettersom det ikke var mulig at han kunne holdes av den.» Og Peter sa enda en gang: «Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner om.» — Ap. gj. 2: 22—33.

En kan si at Peter her anslo grunntonen for sin framtidige forkynnelse. En gang da en stor skare mennesker samlet seg i forundring over at Peter hadde helbredet en mann som hadde vært vanfør fra fødselen av, sa han til dem at dette miraklet var blitt utført i kraft fra Jesus, som de hadde slått i hjel «ham som Gud oppvakte fra de døde, som vi er vitner om». Det fantes ikke tvil i hans sinn. Jesu oppstandelse var en kjensgjerning. Han og flere andre var vitner om det. (Ap. gj. 3: 12—15) Og da Peter ble stilt fram for den jødiske høyesterett for å fortelle ved hvilken kraft han hadde utført dette miraklet, avla han igjen et vitnesbyrd om at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde. Han sa: «Da være det vitterlig for eder alle og for hele Israels folk at ved Jesu Kristi, nasareerens navn, han som I korsfestet [pelfestet, NW], han som Gud oppvakte fra de døde, ved ham står denne helbredet for eders øyne.» Ja, dette miraklet var i seg selv et vitnesbyrd om at Jesus hadde stått opp fra de døde. — Ap. gj. 4: 10.

Da apostlene kort tid etter igjen ble grepet og ført fram for Sanhedrinet, la Peter enda en gang stor vekt på Jesu oppstandelse. «Våre fedres Gud oppvakte Jesus, som I drepte . . . ham opphøyde Gud ved sin høyre hånd . . . Og vi er hans vitner om disse ting.» — Ap. gj. 5: 30—32.

Da apostelen Peter forkynte om Jesus for Kornelius og hans hus, understreket han den samme sannhet: «Ham oppvakte Gud på den tredje dag, og ga ham å åpenbare seg, ikke for hele folket, men for de vitner som var forut valgt av Gud, for oss, vi som åt og drakk sammen med ham etter at han var oppstanden fra de døde.» Vi kan spørre: Var det at Peter og de andre apostlene «åt og drakk sammen med ham», noe de innbilte seg? Eller var Peter simpelthen en bedrager? — Ap. gj. 10: 38—42.

Apostelen Paulus fulgte Peters eksempel når det gjaldt å legge vekt på Jesu oppstandelse i sin forkynnelse, noe som framgår av Apostlenes gjerninger 13: 30—37 og 17: 31. Hvor fullstendig overbevist han var om at Jesus virkelig hadde stått opp fra de døde, framgår tydelig av hans ord i 1 Korintierne 15: 3—9: «For jeg overga eder blant de første ting det som jeg selv mottok, at Kristus døde for våre synder etter skriftene, og at han ble begravd, og at han oppsto på den tredje dag etter skriftene, og at han ble sett av Kefas, deretter av de tolv. Deretter ble han sett av mer enn fem hundre brødre på én gang — av dem er de fleste ennå i live, men noen er hensovet. Deretter ble han sett av Jakob, deretter av alle apostlene. Men sist av alle ble han og sett av meg som det ufullbårne foster.»

Det er ikke bare kristne Ordets tjenere, som tror på Guds Ord, som erkjenner at dette er ugjendrivelige beviser. Det er også andre som erkjenner det. En av dem er dr. J. N. D. Anderson, som er dekanus ved det juridiske fakultet ved London universitet og leder av universitetets institutt for videregående juridiske studier. Ifølge London-avisen The Observer sa han en gang:

«Det er rett og slett absurd å mene at ’Det nye testamentes’ seks skribenter har oppdiktet sine beretninger. Tenk på vitnenes antall — over 500. Tenk på hva slags mennesker vitnene var — menn og kvinner som har gitt verden den høyeste etiske lære den noensinne har kjent, og som til og med ifølge sine fienders vitnesbyrd levde i samsvar med den. Tenk på hvor absurd det er psykologisk sett å skulle forestille seg en liten gruppe av beseirede kujoner som den ene dagen kryper sammen i en sal for bare noen få dager senere å bli forvandlet til en gruppe som ingen forfølgelse kan bringe til taushet! . . . Jeg synes det er nesten meningsløst å snakke om legender når en har med øyenvitner å gjøre.»

Ja, når en sak står fast ved to eller tre pålitelige vitners ord, hvor grundig må det ikke da være fastslått at Jesus Kristus virkelig sto opp fra de døde! Oppdiktede beretninger har ikke den sannhetens rene klang som preger apostlene Peters og Paulus’ vitnesbyrd om Kristi oppstandelse.

Har vi ikke på bakgrunn av alt det foregående god grunn til å tro at Jesus Kristus virkelig sto opp fra de døde? Jo, i høyeste grad. Det er bare én slutning å trekke. Det er trosstyrkende å se at en av de mest uvanlige og mest omstridte begivenheter som Bibelen omtaler, har funnet sted. Fordi Jesus ble oppreist fra de døde, kan vi vende oss til Gud i bønn og be om tilgivelse for våre synder og i tro be om at Guds rike må komme. Og hva vil det bety for oss? Jo, det kan bety evig liv på en paradisisk jord, hvor sorg, pine og død ikke skal være mer. — Matt. 6: 10; 1 Joh. 2: 1; Åpb. 21: 4.

[Fotnote]