Spørsmål fra leserne

● I 1 Mosebok 1: 26 står det: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse.» Kunne ikke dette bety at Guds åndelige legeme har samme slags form som menneskenes materielle legeme? — H. D., California.

5 Mosebok 4: 15—20 viser at menneskene ikke kjenner Guds skikkelse, og at menneskene derfor ikke behøver å prøve å avbilde den etter noen jordisk skapning. Se også Esaias 40: 18, 25. Det er dårskap å prøve å avbilde Skaperen etter det synlige menneskes eller noen annen jordisk skapnings skikkelse, istedenfor å herliggjøre ham som den usynlige og allmektige Gud. Paulus viser dette når han sier: «Fordi de, enda de kjente Gud, dog ikke æret eller takket ham som Gud, men ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket. Mens de gjorde seg til av å være vise, ble de dårer, og byttet den uforgjengelige Guds herlighet bort mot et bilde, en avbildning av et forgjengelig menneske og av fugler og av firføtte dyr og av krypdyr.» — Rom. 1: 21—23.

Videre skrev Paulus: «Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam [Kristus] er blitt til en levendegjørende ånd. Og liksom vi har båret den jordiskes bilde, så skal vi og bære den himmelskes bilde.» (1 Kor. 15: 45, 49) Av dette framgår det tydelig at Adams bilde ikke var det samme som den oppstandne Kristi bilde, for han var en åndeskapning. De kristne kjente ikke til hvordan Kristus så ut etterat han var oppreist som en åndeskapning. De visste at han var Guds ’avbilde’ eller «det nøyaktige bilde av hans vesen», men de mente ikke at «avbildet» eller «det nøyaktige bilde» var i menneskers skikkelse, som de var kjent med. De visste også at de til slutt skulle få se Gud og bli lik ham, når de skulle bli oppreist som åndeskapninger for å regjere sammen med Kristus: «I elskede! nå er vi Guds barn og det er ennå ikke åpenbart hva vi skal bli; vi vet at når han åpenbares, da skal vi bli ham like; for vi skal se ham som han er.» — Hebr. 1: 3, NW; 1 Joh. 3: 2.

Av alt dette framgår det tydelig at de som skrev de kristne greske skrifter, ikke mente at menneskenes skikkelse var den samme som Guds skikkelse eller som den oppstandne Kristi skikkelse. Det ser derfor ut til å være klart at da Jehova sa til Logos [Kristi titel før han ble menneske på jorden]: «La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår lignelse,» så hentydet han ikke til en bokstavelig skikkelse eller et bokstavelig utseende. Logos gjennomgikk en stor forandring for å komme i menneskers lignelse eller skikkelse. (Fil. 2: 7) Vi holder derfor fast på den forklaring vi tidligere har offentliggjort, nemlig at mennesket ble skapt i deres bilde og lignelse ved at det ble skapt med de samme vesensegenskaper som Jehova, rettferdighet, kjærlighet, visdom og makt, og dette skilte ham ut fra alle de andre jordiske livsformer og satte ham i stand til å herske over dem og derved være en synlig representant for Jehova på jorden. Etter som også Logos er i besittelse av de guddommelige vesensegenskaper, kunne Skaperen med rette tale med Logos om disse tingene og si «vårt bilde» og «vår lignelse». — 1 Mos. 1: 28; 5: 3; Sl. 89: 15; Ordspr. 2: 6; 3: 19, 20; Dan. 2: 20; 1 Joh. 4: 8.

● Hvorfor sier Den nye verdens oversettelse at Kristi etterfølgere ble kalt kristne «ved guddommelig forsyn»? Jeg forstår det slik at det var et spottenavn som de vantro satte på dem. I 1 Mosebok 4: 26 står det om hvordan menneskene hyklersk påkalte eller kalte seg med Jehovas navn, og vil ikke motbildet være dem som kaller seg med Kristi navn? — F. B., England.

Apostlenes gjerninger 11: 26 (NW) sier: «Det var først i Antiokia at disiplene ved guddommelig forsyn ble kalt ’kristne’.» Oversettelsen lyder slik fordi det opprinnelige greske ordet øyensynlig betyr nettopp det. Verbet chrematízo, som her er brukt, forekommer ni ganger, og substantivet chrematismós forekommer én gang og ved å se etter der de forekommer og legge merke til hvordan de er oversatt i hvert tilfelle, vil du se at disse greske ordene alltid er brukt i forbindelse med det som er fra Gud og at det altså er guddommelig i den forstand. Se Matteus 2: 12, 22; Lukas 2: 26; Apostlenes gjerninger 10: 22; 11: 26; Romerne 7: 3; Hebreerne 8: 5; 11: 7; 12: 25 og Romerne 11: 4. Etter som Apostlenes gjerninger 11: 26 er av en slik natur at det kan diskuteres om skriftstedet, har oversettelseskomiteen for «New World Bible» gjort klokt i å gjengi ordet med «ved guddommelig forsyn». Enten det nå var fiender som kalte de troende for kristne, eller det var Gud gjennom Kristus Jesus, så var det etter guddommelig forsyn at de ble kalt med dette navnet, som framgår av den måten det anvendte greske ord blir brukt på i Bibelen. Det greske ord som er brukt i 1 Mosebok 4: 26 i den greske Septuaginta, er ikke det samme ord som er brukt i de skriftsteder vi her har behandlet, men er samme ord som brukes i Apostlenes gjerninger 2: 21 og Romerne 10: 13.

● Et rosenkreuzersk skrift påstår at det ikke fantes noen by som het Nasaret før i det tredje århundre e. Kr., at Jesus aldri har bodd i Nasaret og at det, overalt hvor han blir kalt «Jesus fra Nasaret», skulle stå «Jesus nasaréeren», fordi han var født og oppdratt av nasaréerne og esséerne (kjent som «det store hvite brorskap»). Hvordan vil De svare på disse påstandene? — A. S., Ontario, Canada.

Selv om nasaréeren(s) bare forekommer to ganger i Kong Jakob-oversettelsen, kan du legge merke til at det regelmessig forekommer i Den nye verdens oversettelse, iallfall nitten ganger, fra Matteus 2: 23; 26: 71; Markus 1: 24 og videre fram til Apostlenes gjerninger 26: 9. Men dette motbeviser ikke den påstand at Jesus var fra Nasaret og av den grunn ble kalt en nasaréer, likså lite som det beviser at han var medlem av nasaréerne og esséerne. Disse blir ikke nevnt noe sted i de kristne greske skrifter.

Selv om Jesus blir kalt en nasaréer i de ovennevnte skriftsteder, kalles han avgjort «Jesus fra Nasaret» i Johannes 1: 46 og Apostlenes gjerninger 10: 38 (NW) istedenfor Jesus nasaréeren. Det er riktig at Nasaret ikke er nevnt i noen jødiske kilder fra denne perioden, ikke engang hos Josephus, men det utelukker ikke at det fantes en slik by i Galilea. Den blir direkte nevnt i de kristne greske skrifter, og det er nok for oss som lar det stå fast at «Gud er sanndru». Guds ord sier uttrykkelig at det var fordi han bodde i Nasaret at han til og med på forhånd av profetene ble kalt en nasaréer, og ikke fordi han tilhørte noen forløpere for rosenkreuzernes sekt. (Matt. 2: 23) Selve navnet Nasaret nevnes direkte tolv ganger i de kristne greske skrifter.

McClintock & Strong’s Cyclopædia sier under «Nazareth»: «Forut for denne begivenhet [Matt. 2: 23] er stedet helt ukjent for historien. I Det gamle testamentes Skrifter nevnes det ikke en eneste gang, enda det vanskelig kan ha unngått å ligge en by på et så ønskverdig sted fra de tidligste tider. Josephus, som personlig var godt kjent i hele det distriktet der den ligger, er like taus angående den. Stedets ensomme natur og byens ubetydelighet har sannsynligvis i forening innhyllet den i den ubemerkede tilstand som gjorde at den ser ut til å være guddommelig utvalgt som stedet for Guds . . . Sønns oppdragelse. Som hans forløper var døperen Johannes ’i ørkenen’, ubemerket og ukjent, ’inntil den dag da han framsto for Israel’, og på samme måte var det med den store Messias selv. Inntil hans offentlige tjeneste begynte, var han skjult for verden i de galileiske daler. . . . Det kan ikke være tvil om den gamle bys beliggenhet. Navnet på den nåværende landsbyen er en-Nâzirah, altså det samme som i gammel tid.»

Nasaret er den syriske form for navnet. Det var et godt og ubemerket sted hvor Josef og Maria kunne skjule seg for de morderiske Herodes’er.

● I artikkelen «Herrens aftensmåltid» i Vakttårnet for 1. februar, side 37, avsnitt 15, het det: «Ved de fire første feiringene av minnehøytiden (33—36 e. Kr.) var det jøder, proselytter og omskårne samaritanere som deltok.» Hvem var proselyttene? Var de hedninger som tok del i høytiden før Peter brakte budskapet til Kornelius? — M. M., New York.

De var hedninger eller ikke-jøder som var blitt omvendt til den jødiske religion, og de ble kalt proselytter. Helt fra Israels nasjon ble grunnlagt og lovpakten ble gitt, ble det sørget for at ikke-jøder kunne slutte seg til nasjonen, slik tilfellet var med den store hop av alle slags folk ved tiden for utgangen fra Egypt. (2 Mos. 12: 38) Bibelen taler gang på gang om de fremmede eller innflyttede blant hebreerne, som ble omskåret, feiret påsken, kom med offer, kunne flykte til tilfluktsbyene og ofte var under de samme forskrifter; kort sagt, i disse og andre tilfelle var regelen: «Det skal være en og samme lov for den innfødte og for den fremmede som oppholder seg hos eder.» — 2 Mos. 12: 48, 49; 3 Mos. 24: 17—23; 4 Mos. 15: 15, 16; 35: 15.

Disse proselyttene i Israel og de omskårne samaritanerne, som etter blodet var beslektet med jødene, delte det jødiske håp om en kommende Messias da Jesus kom. Etter som disse proselyttene var nær knyttet til jødene, ble de ikke betraktet som utenforstående i likhet med de andre hedningene. De hørte derfor Jesu forkynnelse, trodde, og ble tatt inn i de kristne menighetene mange år før evangeliet kom til den uomskårne hedning Kornelius. Det var derfor evangelisten Filip kunne reise til samaritanske byer og forkynne, og omvende den etiopiske evnukken, og det var derfor apostlene i Jerusalem følte seg fri til å sende Peter og Johannes til samaritanerne. Peter nølte ikke med å forkynne for disse ikke-jødene. Men tenk på hvordan han vegret seg da han for første gang i et syn fikk beskjed om å gå til de uomskårne ikke-jødene! (Ap. gj. 8: 5, 14, 27—39; 10: 9—48) Det var det at uomskårne hedninger ble godtatt som førte til en skarp strid, og ikke bare den ting at de var hedninger. (Ap. gj. 11: 1—3; 15: 1, 2) Dette kom av at hedninger som var proselytter, og følgelig omskåret, hadde blitt godtatt hele tiden, uten noen strid. Når slike proselytter var åndsavlet og befant seg i den kristne menighet, ville de naturligvis ta del av minnehøytidens emblemer fra begynnelsen av. — Ap. gj. 2: 10, 41, 42.

• Mennesker blir flere steder i de greske skrifter kalt «gode». Men da en ung mann kalte Jesus «god», ble han irettesatt, og fortalt at ingen var god uten Gud. Hvorfor? — T. C., Pennsylvania.

Jesus sa at Jehova «lar sin sol gå opp over onde og gode». Om Barnabas sier beretningen: «Han var en god mann.» Unge kristne kvinner får påbud om å være «gode». De som var tjenere i hus, fikk beskjed om å være sine herrer undergitt, «ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange». (Matt. 5: 45; Ap. gj. 11: 24; Titus 2: 5; 1 Pet. 2: 18) Andre eksempler finnes i Matteus 12: 35; 20: 15; 22: 10; 25: 21, 23; Lukas 6: 45; 19: 17; 23: 50. I alle disse tilfellene er «god» oversatt fra ett og samme greske grunnord,agathós. Det samme greske ord er brukt der beretningen forteller om den rike unge rådsherren som spurte Jesus: «Gode mester! hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus sa til ham: «Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.» — Mark. 10: 17, 18; Luk. 18: 18, 19.

Det er klart at når ufullkomne mennesker kunne bli kalt «gode», var Jesus enda mer berettiget til å bli kalt det. Han ville heller ikke gjøre innvendinger mot uttrykket «mester», for han godtok den benevnelsen. (Joh. 13: 13) Hvorfor svarte han da denne unge mannen som han gjorde? Det ser ut til at jødedommens rabbier hadde en forkjærlighet for denne titelen, og det kan forklare hvorfor Kristus forkastet den. Da denne herskeren tiltalte ham slik, plaserte han ham faktisk i samme klasse som rabbiene. Jesus ville ikke ha noen rabbinske titler, og ved denne irettesettelsen viste han at det ikke var passende å bruke den slags titler. (Job 32: 21, 22; Matt. 23: 7—10) Kristus gjorde ikke innvendinger mot at han med rette ble identifisert som læreren eller mesteren eller lederen, for han sa det var bra at de kalte ham det, men når enkelte benevnelser var knyttet til titler som vanligvis ble brukt på en smigrende måte når man tiltalte rabbiene, da protesterte han. Han understreket kraftig hva han mente ved å betrakte saken fra den høyeste synsvinkel og peke på at Jehova Gud er den eneste som fortjener en slik titel. Dette viser forresten også at Jehova ikke er en del av treenigheten, der han skulle ha to likemenn, og selv om de som holder på treenighetslæren forsøker å nøytralisere dette ved å henvise til Matteus’ ordlyd når han skildrer dette møtet, så kan ikke dette utslette de to beretninger av Markus og Lukas. — Matt. 19: 16, 17.

At den rike herskeren brukte «Gode mester» som en formell titel og ikke som et uttrykk for hans ærlige overbevisning om Jesus, blir vist ved at han forkastet Jesu råd. Han mente øyensynlig ikke at Jesus var så god en mester i virkeligheten, for han gikk sin veg uten å følge Kristi råd. Han fortjente irettesettelse.

● Ved fastsettelsen av lengden på de syv hedningenes tider blir en tid eller et år på 360 dager brukt, og da blir det tilsammen 2520 dager, som blir til 2520 år når Esekiel 4: 6 blir anvendt på det. Men når vi regner fra 607 f. Kr. og fram til 1914 e. Kr., så er de 2520 årene solår, som hvert er på 365 1/4 dager, og ikke måneår, som hvert er på 360 dager. Er dette riktig? — N. N., New Zealand.

Den bibelske beretning ignorerer solåret på 365 1/4 dager ved måling av alminnelig tid og profetisk tid. Månen ble brukt til å fastsette månedene, og grotiden om våren for å bestemme årets begynnelse i forhold til månen. Derved ble det nødvendig å skyte inn en ekstra, trettende måned, ve-adar måneden, og det ble gjort 7 ganger i hver 19-årsperiode. Etter som lengden på det jødiske året ikke var fastsatt til 365 dager pluss et skuddår på 366 dager, ’så ble det i profetiene brukt et system’ for målingen av deres tidsperioder som var basert på 360 dager i et år eller en tid. Det ble følgelig regnet med 30 hele dager i en måned i stedet for 29 1/2 dager som det egentlig skal være i en lunar-måned. 1 Mosebok 7: 11, 24; 8: 3, 4 viser at Noah regnet med 30 dager i en måned. Åpenbaringen 11: 2, 3 bekrefter også at denne tidsenhet blir brukt i profetiene, for der vises det at 42 måneder svarer til 1260 dager, slik at et år på 12 måneder blir lik 360 dager. Legg også merke til at når Åpenbaringen 12: 6, 14 lar 3 1/2 år eller tider svare til 1260 dager, så er hver tid eller hvert symbolske år på 360 dager, og ikke på 365 1/4 dager. Da måtte det blitt sagt at de 3 1/2 tider var lik 1278 dager og en brøkdel av en dag. På 3 1/2 år eller tider ville det være minst én og muligens to skuddmåneder, som forklart i The Watchtower for 15. mars 1948, sidene 91, 92. Men Åpenbaringen ignorerte disse skuddmånedene når den oppga de dagene som utgjør 3 1/2 tider. Vi regner derfor disse årene på Guds bibelske måte, og står på trygg grunn når vi sier at de symbolske syv tider svarer til 2520 år. Og disse 2520 år bør regnes som solår, for over lengre tidsperioder holdt de jødiske måneår på 360 dager tritt med solårene ved hjelp av skuddmånedene som ble lagt til med visse mellomrom, slik at de derved alltid opprettholdt den nødvendige harmoni mellom årets begynnelse og årstidene.

At denne beregningsmetoden blir brukt på en korrekt måte for å føre oss fram til 1914 e. Kr. fra 607 f. Kr., bekreftes for oss av de håndgripelige fakta som vi har kunnet iaktta siden året 1914. Disse kjensgjerninger oppfyller Matteus 24 og 25, Markus 13, Lukas 21 og andre profetier om Kristi annet nærvær, i endens tid.