Spørsmål fra leserne
◼ Sett at et barn av en av de eldste i menigheten gjør seg skyldig i alvorlige overtredelser. Blir da faren automatisk uskikket til å være eldste?
En bror blir ikke «automatisk uskikket» til å tjene som en eldste hvis hans mindreårige sønn eller datter har alvorlige vanskeligheter. Når det skal avgjøres hvorvidt han er kvalifisert, må alle sakens fakta tas i betraktning.
Titus 1: 6 sier: «En eldste må det ikke være noe å utsette på . . . hans barn må være troende, ikke oppsetsige og ikke kunne anklages for å leve et vilt liv.» (Jevnfør 1. Timoteus 3: 4.) Jehovas vitner holder fast ved denne normen.
I samsvar med dette understreket Vakttårnet for 15. januar 1984 at en eldste på en likevektig måte må dekke sin families følelsesmessige og åndelige behov, både sin kones behov og eventuelle barns behov. Hvis en mann er forsømmelig i denne henseende, vil det sannsynligvis ha en skadelig virkning på dem. Når et barns åndelige behov og dets behov for tukt ikke blir dekket, kan han heller hun unnlate å gjøre fremskritt åndelig sett og komme til å gjøre seg skyldig i alvorlige overtredelser. Dette ville innebære at faren, som har vært forsømmelig, ikke ville være kvalifisert til å tjene som en utnevnt eldste i menigheten, for 1. Timoteus 3: 5 sier: «Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet?»
Dette blir drøftet mer inngående på sidene 23 og 24 i Vakttårnet for 15. juli 1978. Der blir det vist hvorfor det må tas hensyn til alle sakens fakta. Det var for eksempel en eldste som regelmessig studerte Bibelen med sine fem barn; de søkte atspredelse sammen; han tok dem med på kristne møter og gjorde ellers det han kunne for å oppfylle sine forpliktelser som en kristen far. Det gikk svært fint med fire av barna, men en sønn var stadig et problem, og med tiden skeiet han helt ut. Dette ville ikke nødvendigvis gjøre faren uskikket til å være en eldste hvis menigheten fortsatt hadde respekt for ham.
Menigheten vet kanskje at en bror gjorde alt som en med rimelighet kunne vente av en kristen far når det gjaldt å ta seg av sin familie, enten han nå hadde ett barn eller flere. Så hvis et barn skeiet ut, føler de kanskje ikke at dette var farens skyld. De innser kanskje at vi ikke kan bebreide Jesus eller Jehova for at Judas Iskariot og den engelen som ble Satan, falt fra. Det er svært viktig at menigheten fortsetter å ha dyp respekt for en bror som tjener som en eldste. Da kan alle ta imot de råd han gir ut fra Bibelen, og etterligne hans tro når de betrakter resultatet av hans livsførsel. — Hebreerne 13: 7, NW.
◼ Kan en kristen gå med på en benmargstransplantasjon, i betraktning av at blodet dannes i benmargen?
Legene utfører de fleste benmargstransplantasjonene ved å suge opp litt benmarg fra en donor (ofte en nær slektning) og så sprøyte det inn i pasienten. De håper at den transplanterte benmargen vil nå fram til hulrommene i pasientens knokler og siden virke normalt. Denne fremgangsmåten kommer vanligvis i betraktning bare når tilstanden er kritisk (for eksempel ved aplastisk anemi og akutt leukemi), for det erkjennes at det finnes mange risikomomenter både under forberedelsene til en benmargstransplantasjon og under etterbehandlingen.
Som nevnt i spørsmålet dannes røde blodlegemer i margen i bestemte knokler, for eksempel ribbena, brystbenet og bekkenbenet. I betraktning av Bibelens forbud mot bruk av blod er det derfor forståelig at det reiser seg et spørsmål om hvorvidt en kristen kan gå med på en transplantasjon av benmarg fra et annet menneske.
Bibelen sier klart og tydelig at Guds tjenere må ’holde seg borte fra blod’. (Apostlenes gjerninger 15: 28, 29; 5. Mosebok 12: 15, 16) Men setter Bibelen marg i samme klasse som blod, ettersom de røde blodlegemene dannes i den røde benmargen? Nei. Marg fra dyr blir faktisk omtalt på lik linje med kjøtt som kunne spises. Jesaja 25: 6 sier at Gud vil gjøre i stand et gjestebud for sitt folk med blant annet «fete, margfulle retter». Når man slakter og tapper blodet av et dyr, blir aldri alle blodlegemene fra margen tappet ut. Men så snart dyreskrotten er tappet for blod, kan alt vev spises, deriblant margen.
Nå er det jo slik at den margen som brukes til benmargstransplantasjoner på mennesker, kommer fra levende donorer, og den margen som er sugd opp, kan inneholde noe blod. Den enkelte kristne må derfor selv avgjøre om den benmargen som kan transplanteres, for ham vil komme i klasse med vanlig kjøtt, eller om den vil komme i klasse med vev som blodet ikke er tappet av. Dessuten bør en ta i betraktning de bibelske prinsipper som kommer inn i bildet i forbindelse med transplantasjoner av organer fra et annet menneske. Se «Spørsmål fra leserne» i Vakttårnet for 1. august 1980. Til slutt kan vi nevne hva dr. D. E. Thomas skrev i Harrison’s Principles of Internal Medicine (første ajourførte utgave, 1981, side 138). Han bemerket at «så å si alle som får en benmargstransplantasjon, også må få blodplatetransfusjoner», og mange får «pakkede røde blodlegemer». En kristen bør derfor tenke over hvilke ytterligere spørsmål han blir stilt overfor hvis han går med på en benmargstransplantasjon. — Ordspråkene 22: 3.
Selv om det er nødvendig å treffe en personlig avgjørelse i denne saken, bør Bibelens ord om blod og marg kunne hjelpe den enkelte til å bestemme hva han skal gjøre eller ikke gjøre.