Kjødets oppstandelse eller en oppstandelse av hele mennesket?
MANGE er kjent med at Bibelen lover en oppstandelse av de døde. Og de er enige i at hvis det betyr at mennesker som har vært glad i hverandre, skal bli gjenforent under lykkelige forhold, ville dette være vidunderlig. Men den oppfatning at oppstandelsen skulle innebære at det samme legemet, med de samme atomer som utgjorde denne kroppen tidligere, skal stå opp igjen, får enkelte rettenkende mennesker til å stille seg tvilende til hele tanken om en oppstandelse.
Setningen «Jeg tror på . . . kjødets oppstandelse» er en del av den såkalte apostoliske trosbekjennelse. Denne trosbekjennelsen er blitt omtalt som «det felles bånd mellom gresk-ortodoks, romersk-katolsk og evangelisk kristendom». De fleste romersk-katolske, gresk-ortodokse og protestantiske kirkesamfunn lærer med andre ord at alle menneskers legemer på dommedag skal stå opp fra jorden eller fra havet og bli forent igjen med sin «sjel» for enten å få del i himmelsk salighet eller å bli pint i helvete.
Den atanasianske trosbekjennelse, som de fleste av kristenhetens kirkesamfunn har som en del av sin bekjennelse, sier:
«[Kristus] skal komme derfra for å dømme levende og døde. Og når han kommer, må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger. Og de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt, til den evige ild.» — Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, Oslo 1972.
Et eiendommelig billedspråk
På grunnlag av denne trosoppfatningen oppstår det et eiendommelig billedspråk. For å sitere en katolsk publikasjon (Our Sunday Visitor, 6. mai 1962):
«Ved døden skilles sjelen fra legemet. Den blir dømt og belønnet med å komme til himmelen eller dømt til skjærsilden eller til helvete. I mellomtiden begynner legemet å gå i forråtnelse og vender tilbake til støvet, som det ble tatt av. . . . Det hender at noen mister livet ute på havet og av den grunn går i oppløsning i havdypet. Men alt er mulig for Gud, og det er helt sikkert ganske enkelt for Gud å samle sammen grunnstoffene, enten de er støv eller aske eller befinner seg på havbunnen.» En maner fram bilder av atomer som farer ut av jorden, av havet og til og med av andre levende organismer. Dette foregår for at det opprinnelige legemet til mennesker som har levd før, skal bli satt sammen igjen.
For å rettferdiggjøre denne merkelige læren hevdes det at siden legemet er det redskap som de ugudelige syndet ved hjelp av, eller som de rettferdige viste sine gode egenskaper ved hjelp av, er det logisk at legemet bør forenes med sjelen for at det skal kunne gis en behørig belønning eller straff. Den samme katolske publikasjonen sier videre:
«Sjelen kan riktignok oppnå stor lykke alene i himmelen. Men legemet, som har vært dens følgesvenn i dens jordiske strid, har absolutt rett til å oppnå evig lykke, eller det bør straffes for evig, hvis det er det det fortjener. I alle fall må det oppstå igjen.
Men i tilknytning til at alle de rettferdiges legemer skal stå opp i all sin herlighet, skjønnhet og glans, har vi også den redselsfulle og diabolske styggedom som er forbundet med de fordømtes oppstandelse. For det vil være avskyelig, gyselig, motbydelig og fryktelig å se de ugudeliges oppreiste legemer. De vil stå opp fra graven bare for å bli forent med de sjeler som allerede er blitt dømt til helvete for alltid.» For et redselsfullt bilde!
Et teologisk dilemma
Det er derfor ikke noe rart at katolske oppslagsverk, for eksempel et slikt oppslagsverk som Apologétique (Paris 1939), omtaler «kjødets oppstandelse» som et «mysterium». Men hvorfor er de romersk-katolske, gresk-ortodokse og protestantiske kirkesamfunn belemret med dette «mysterium»? Svaret er at de er nødt til å lære om «kjødets oppstandelse» for å komme ut av et pinlig dilemma.
Problemet deres kan oppsummeres slik: ordet «oppstandelse» betyr «det å stå opp fra de døde eller å komme tilbake til livet». Derfor er det logisk at den som skal få del i en oppstandelse, virkelig må være død. Nå forholder det seg slik at kristenhetens viktigste kirkesamfunn lærer at sjelen er udødelig. De lærer at når en person dør, er han egentlig ikke død. «Sjelen» fortsetter å leve. Han kan derfor ikke «komme tilbake til livet» eller få del i en oppstandelse. Det dilemma kristenhetens teologer stod overfor, var å forene læren om en oppstandelse (det å stå opp fra de døde) med læren om en iboende udødelighet.
De løste dette problemet ved å tenke ut dogmet om «kjødets oppstandelse». Det kalte de et mysterium — og det med rette — for hvordan kan noen i sin villeste fantasi kalle det å ikle en levende «sjel» et kjødelig legeme en oppstandelse eller det å stå opp fra de døde?
Dessuten betyr «kjødets oppstandelse» ifølge enkelte kirkesamfunn at den som blir oppreist, får det samme legemet som han hadde før døden. Men de grunnstoffene hans legeme bestod av, er ved nedbrytning og resirkulering blitt en del av andre menneskers kropper. Hvordan skal da disse grunnstoffene kunne gis tilbake til vedkommende som står opp igjen? Dette er enda et mysterium!
Og endelig — hva er poenget med at en åndeskapning skal belemres med et kjødelig legeme, som trenger søvn, mat og drikke, for ikke å snakke om dens behov for å kvitte seg med avfallsstoffer? Og hvor lenge skulle et slikt legeme kunne fortsette å leve i den «evige ild» i «helvete», som også er en del av kristenhetens dommedagsforestillinger?
Siden alle disse «mysterier» er uløselig knyttet til det katolikker og protestanter lærer om den «udødelige sjel» og «kjødets oppstandelse», er det ikke overraskende at mange i dag stiller seg skeptisk til hele tanken om en oppstandelse. Men siden de kirkesamfunnene som lærer disse dogmene, også hevder at de baserer sine trosoppfatninger på Bibelen, vil vi nå undersøke hva bibelforskere og Bibelen selv sier om dette.
Oppstandelse av hele mennesket
Stadig flere forskere innrømmer at det ikke finnes noe solid bibelsk grunnlag for den dualistiske teorien om sjel/legeme. Her er noen representative sitater:
«Forestillingen om udødelighet er et produkt av gresk tenkning, mens håpet om en oppstandelse hører hjemme i jødisk tenkning.» — Det protestantiske oppslagsverket Dictionnaire Encyclopédique de la Bible (1935).
«Sjelen er i Det gamle testamente ikke en del av mennesket, men hele mennesket — mennesket som et levende vesen.» — New Catholic Encyclopedia (1967).
«Bibelen framholder ikke læren om sjelens udødelighet.» — The Concise Jewish Encyclopedia (1980).
«NT [Det nye testamente] taler egentlig ikke om ’legemets oppstandelse’ eller ’kjødets oppstandelse’, men bare om ’de dødes oppstandelse’ eller ’oppstandelsen fra de døde’. Det er hele mennesket som blir oppreist.» — New International Dictionary of New Testament Theology (1978).
Bibelen lærer slett ikke om «kjødets oppstandelse», men den sier, noe Jehovas vitner tror, at når en sjel er død, er den virkelig død. Den sier også at Guds straff for overlagt synd er døden, ikke evig pine. Videre framholder den at Gud tilbyr angrende mennesker håpet om en reell oppstandelse eller «det å stå opp fra de døde». (Esekiel 18: 4, GN; Jakob 5: 20; Romerne 6: 23; Johannes 5: 28, 29; Apostlenes gjerninger 17: 30, 31) Dette betyr at sjelen eller hele mennesket skal stå opp igjen. På samme måte som Gud gir korn «et legeme slik han vil», vil han gjøre med mennesker når han oppreiser dem. (1. Korinter 15: 35—40, NTM) Grunnlaget for dette håpet, ja, for selve kristendommen, er Kristi død og oppstandelse.
Et slikt håp gir livet virkelig mening. Det viser at de som tjener Gud nå, går en storslagen framtid i møte. Den utsikt å kunne bli gjenforent med dem som en har vært glad i, og som nå er døde, er ikke bare en drøm. Det er den faste overbevisning om at Jehova skal oppreise de døde, som har styrket Jehovas vitner til å bevare sin ulastelighet overfor Gud selv når de har vært truet med døden av herskere som har forsøkt å tvinge dem til å bryte Guds lov.
Apostelen Paulus skrev: «Hvis de døde ikke står opp, så ’la oss spise og drikke, for i morgen dør vi’.» (1. Korinter 15: 32) Han trodde selvsagt på oppstandelsen. (Apostlenes gjerninger 24: 15) Mange mennesker i dag som ikke har det sanne oppstandelseshåp, har antatt den tomme livsfilosofi som Paulus omtalte. Enten dette gjelder deg eller ikke, oppfordrer vi deg til å undersøke bevisene for det sanne, bibelske oppstandelseshåp. Jehovas vitner vil med glede hjelpe deg til å gjøre det. Kunnskap om dette kan gi deg et helt annet syn på livet.