Hva slags anger bringer «vederkvegelsens tider»?
PETER kom med følgende oppfordring til en folkemengde som hadde samlet seg i Salomos buegang: «Vis derfor anger og vend om så dere kan få utslettet deres synder, for at vederkvegelsens tider kan komme fra Jehovas person.» — Ap. gj. 3: 11—19, NW.
Hva ville det bety for dem å ’angre og vende om’? Hvordan kunne dette føre til «vederkvegelsens tider»? Og er dette noe som gjelder oss i dag?
Hva anger betyr
På Peters tid talte det jødiske folk både hebraisk og gresk. På begge språk sikter de ord som skal overbringe tanken om «anger», til en forandring, en forandring i ens sinn, innstilling eller hensikt.
Det greske ordet me·ta·no·e’o er sammensatt av to ord, nemlig me·ta’, som betyr «etter, etterpå», og no·e’o, som er beslektet med ordet nous, som betyr sinn, sinnsinnstilling eller moralsk samvittighet. Me·ta·no·e’o betyr derfor bokstavelig å tenke etterpå. Det svarer på en måte til uttrykket «ved nærmere ettertanke», en ettertanke som får en til å forandre innstilling. Denne forandringen er ofte ledsaget eller framtvunget av en følelse av sorg, samvittighetsnag, utilfredshet eller til og med avsky som følge av at en har gitt saken «nærmere ettertanke».
Men det var ikke noen vanlig forandring i tilhørernes innstilling Peter snakket om. Han hadde tidligere vist dem at de var medskyldige i at Jesus Kristus, som Gud hadde gjort til «livets Hovedformidler», var blitt drept. Selv om de i likhet med sine ledere hadde handlet i uvitenhet, var de likevel skyldige, for de støttet og fulgte etter dem som motsto sannheten, som blant annet omfattet de profetier i de hebraiske skrifter som forutsa Messias’ komme.
Hva slags «forandring» oppfordret Peter dem til å gjøre? Skulle de bare føle samvittighetsnag på grunn av en uskyldig manns død og bestemme seg for aldri igjen å bli medskyldige i en slik forbrytelse? Var det det hele? Nei, på ingen måte! Forandringen skulle være så gjennomgripende at den ville få dem til å ’vende om’, ikke bare fra én bestemt urett handling, men fra hele sin livsførsel, som var i strid med Guds kunngjorte hensikt. Anger skulle få dem til å vende om fra sin tidligere livsførsel og få dem til å følge en annen handlemåte. Den handlemåte de nå fulgte, ledet dem bort fra Gud. Men nå måtte de vende seg til Gud gjennom «livets Hovedformidler», som Gud hadde sendt. Peter gjorde det dessuten klart at det ville bety ødeleggelse å unnlate å lytte til ham som Gud hadde sendt, mens det å gi akt på hans budskap ville bringe velsignelser. Ja, ved å vise tro på ham som livets Hovedformidler kunne de begynne å glede seg over «vederkvegelsens tider», for Gud ville nå tilgi dem deres urette handlemåte, ’utslette deres synder’, og de ville bli befridd for sin dårlige samvittighet. De ville oppnå Guds gunst; han ville godkjenne dem og velsigne dem og lede dem til evig liv. — Ap. gj. 3: 19—26, NW.
Hva er så ifølge alt dette den egentlige hensikt med å vise anger? Det er å komme i et rett forhold til Gud — ikke bare midlertidig, men for alltid.
Dette framgår tydelig av det en annen apostel, nemlig Paulus, sa til en tilhørerskare i Aten. Denne tilhørerskaren besto ikke av jøder, men av grekere, som tilba mange guder og gudinner.
Ansvarlighet overfor livgiveren
I den kraftfulle talen Paulus holdt på Areopagos, henledet han sine tilhøreres oppmerksomhet på den ene sanne Gud, himmelens og jordens Skaper. Grekerne var stolte av sin logikk, og Paulus viste hvor ulogisk det var å forestille seg «at det Guddommelige Vesen er lik gull eller sølv eller stein, lik noe som er formet ved menneskers kunst og oppfinnsomhet». Deretter sa han at Gud nok hadde tillatt en slik urett handlemåte for en tid, «men nå byr han menneskene at de alle overalt må angre». — Ap. gj. 17: 29, 30, NW.
Ville det da være nok om disse grekerne angret sin bruk av billedstøtter og sin tilbedelse av en lang rekke avguder? Kunne de i andre henseender fortsette å leve slik som de hittil hadde gjort? Nei, det var ikke det Paulus mente.
Han hadde først slått ettertrykkelig fast den sannhet at alle mennesker skylder Gud, den Gud som er livets kilde, sitt liv og sin fortsatte eksistens. Alle mennesker står derfor i gjeld til Gud — de er ansvarlige overfor ham. Som Skaper og Livgiver har Gud rett til å kreve av alle sine skapninger at de tjener hans hensikt, at de lever i harmoni med hans guddommelige vilje. Paulus understreket overfor grekerne nødvendigheten av å tenke alvorlig over dette ansvar, idet han videre sier: «For han [Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme den bebodde jord i rettferdighet ved en mann [Kristus Jesus] som han har utnevnt, og han har gitt en garanti til alle mennesker ved at han har oppreist ham fra de døde.› — Ap. gj. 17: 22—31, NW.
Denne viktige sannhet at alle mennesker er ansvarlige overfor den eneste sanne Gud for det liv de lever, var noe nytt for grekerne. Det satte det å vise anger i et nytt lys. Theological Dictionary of the New Testament (bind IV, side 979) viser dette. Det sier at «anger» (me·ta’noi·a) blant de gamle grekere «aldri innebærer tanken på en endring i hele den moralske innstilling, en inngående forandring i livsretningen, en omvendelse som berører hele ens handlemåte».
Disse grekerne kunne nok «angre» (me·ta·no·e’o) en bestemt handling, tale eller plan og forkaste den som utilfredsstillende eller beklagelig. De kunne til og med tre fram for en statue av en av deres guder og gi uttrykk for sitt samvittighetsnag i forbindelse med saken. Men nå viste apostelen Paulus dem at de skyldte Gud hele sitt liv. De var ansvarlige overfor ham for hele sin livsførsel. Hvilken gjennomgripende forandring kunne ikke «anger» komme til å bety ifølge denne læren! Hvis de nå begynte å «søke Gud», slik Paulus viste dem at de kunne gjøre, ville de få kunnskap, og hvor mange ting kunne de ikke da i lys av denne kunnskapen finne ut at de hadde gjort i strid med den sanne Guds og Livgivers vilje og hensikt!
Hva med vår tid?
Det var ikke bare disse grekere, som hørte Paulus’ tale, men «alle» mennesker «overalt» som trengte og trenger å vise en slik anger. De fleste mennesker i dag, særlig de som tilhører kristenheten, har den oppfatning at de ved fødselen kommer i et personlig forhold til Gud og blir en del av hans familie. Bibelen viser at denne oppfatningen er fullstendig uriktig.
Det er nok så at alle skylder Gud livet, ettersom de har fått livet av ham, men de har ikke fått det som godkjente medlemmer av hans universelle familie. Som apostelen Paulus tydelig viser, kom alle Adams etterkommere på grunn av Adams synd i trelldom og ble underlagt synd og død. (Rom. 5: 12—14, 21; 7: 14) Hele menneskeheten er blitt fremmedgjort for Gud og trenger å bli forlikt med ham. Det er derfor apostelen kunne si om hedningenasjonene, som ikke var med i Guds pakt med Israel, at de var «uten håp og uten Gud i verden». (Ef. 2: 11, 12) Ved sin Sønns, Jesu Kristi, sonoffer skaffet Gud til veie det middel hvorved alle de som viser tro på dette offer, kan bli forlikt med ham. (Kol. 1: 19—23) Som ambassadører for Kristus var derfor apostlenes bønn: «La eder forlike med Gud!» — 2 Kor. 5: 20.
En viktig grunn til at alle mennesker bør vise anger, er at de alle er født som syndere. En annen viktig grunn er den at hvis vi har fulgt den samme handlemåte som menneskene i verden, har vi fulgt en handlemåte som er i strid med Guds vilje — av den enkle grunn at hele menneskeheten har ignorert og til og med kjempet mot Guds vilje og hensikter. Dette er grunnen til at menneskenes historie hovedsakelig er en eneste nedslående beretning om gjentatte blodsutgytelser, undertrykkelse, urettferdighet og umoral. I betraktning av at en tilhører verdenssamfunnet, vil det å nekte å se, erkjenne og innrømme sitt eget ansvar i forbindelse med alt dette være et svakt forsøk på å renvaske seg selv. Som apostelen Johannes sa: «Dersom vi sier at vi ikke har syndet, da gjør vi ham til løgner, og hans ord er ikke i oss.» — 1 Joh. 1: 10.
En som er oppriktig, vil når han forstår den situasjon han er i, være virkelig bedrøvet og søke å bli forlikt med Gud i stedet for å forsøke å unndra seg sitt ansvar eller rettferdiggjøre seg selv. Han vil bestemt forkaste den handlemåte som han tidligere har fulgt ved villig å følge en verden som er Guds fiende; han vil oppriktig hate denne urette handlemåte og alt det som er i strid med Guds rettferdige normer. (Jak. 4: 4; Sl. 119: 104; Rom. 12: 9) I oppriktig anger vil han ’vende om’ og vise sin omvendelse ved «gjerninger som passer for anger». (Ap. gj. 26: 20; Matt. 3: 8, NW) Han vil ikle seg «den nye personlighet, som ble skapt i samsvar med Guds vilje i sann rettferdighet og lojalitet». — Ef. 4: 17—24, NW.
Anger og omvendelse fører i dag som på apostlenes tid til enda et skritt, nemlig dåp. Ifølge apostelen Peters inspirerte uttalelse er dåpen et symbol på ens ’bønn til Gud om en god samvittighet’. (1 Pet. 3: 21, NW) Ja, en ber høytidelig til Gud om å få komme i et godt forhold til ham og oppnå en god samvittighet overfor ham. Ettersom slike mennesker har erfart de dårlige virkningene av å være treller under synden og døden, bønnfaller de nå Gud om å få bli hans treller ved at han løskjøper dem ved hjelp av den løsepenge som hans Sønn i sin kjærlighet har tilveiebrakt. — Rom. 6: 16—18; 1 Kor. 7: 22, 23.
Har du gjort denne viktige forandringen? Er du klar over at du er forpliktet til overfor Livgiveren å leve ditt liv i samsvar med hans vilje? Føler du deg tilskyndt til å gjøre det av kjærlighet til ham og fordi du elsker rettferdighet?
Da må du studere hans Ord. Du må ’åpne dine øyne og ører’ for Bibelens sannhet, slik at du kan ’forstå det i ditt hjerte’. Om dem som gjør det, sier Jehova: ’Jeg vil lege dem.’ (Es. 6: 9, 10; Matt. 13: 13—15) Når du gjør dette, vil du få oppleve «vederkvegelsens tider» og bli ført inn på «fagre veier» som «fører til lykke», idet du har en god samvittighet overfor Gud. — Ordspr. 3: 17; 1 Pet. 3: 21, NW.
Gå derfor og gjør disipler av mennesker av alle folkeslag, idet dere døper dem i Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning. — Matt. 28: 19, 20, NW.