Hvor pålitelig er Bibelens tekst?

TRASS i at kristenhetens kirkesamfunn er i rask tilbakegang, er Bibelen fortsatt sterkt etterspurt. En av de ting som viser dette, er at det nesten hvert år blir utgitt nye bibeloversettelser. Noen av disse kommer hurtig opp i et opplag på hundretusener, ja, til og med millioner av eksemplarer.

Noen vil kanskje spørre: ’Hvorfor fortsette å utgi nye oversettelser? På engelsk for eksempel finnes det jo slike oversettelser som King James Version, den katolske Douay-oversettelsen og andre gamle oversettelser. Hvorfor er det nødvendig med nye oversettelser?’

Grunner for å lage nye oversettelser

Det finnes flere gode grunner for å lage nye bibeloversettelser, men det er hovedsakelig tre som skiller seg ut. For det første forandrer språket seg stadig. Dette gjør at eldre oversettelser er vanskelige å forstå og fører undertiden til at forskjellige ord blir tillagt en feilaktig betydning.

Det engelske ordet «coast» (kyst) siktet for eksempel i tidligere tider ikke bare til en kyst ved sjøen. Det kunne også bety et lands grense. King James Version og den katolske Douay-oversettelsen, som begge ble utgitt første gang for over 360 år siden, sier således at apostelen Paulus reiste gjennom de «øvre kyster» til Efesos. (Ap. gj. 19: 1) Den bibelske beretning viser imidlertid at Paulus reiste til Efesos «gjennom det galatiske land og Frygia», det vil si at han ikke på noe tidspunkt under denne reisen kom i nærheten av en kyst. (Ap. gj. 18: 23) I en moderne katolsk oversettelse av 1970, The New American Bible, lyder derfor dette skriftstedet slik: «Paulus reiste gjennom det indre av landet og kom til Efesos.»

Det kunne nevnes mange lignende eksempler. Den nye betydning visse ord får med årene, gjør således en ny, moderne oversettelse verdifull.

En annen grunn til å utgi nye bibeloversettelser er at en i løpet av de senere år har funnet tusenvis av gamle, skrevne dokumenter. Disse verdslige dokumenter har gitt språkforskerne en bedre forståelse av hebraisk, arameisk og gresk, de språk som Bibelen opprinnelig ble skrevet på.

Det er ikke så lenge siden en mente at mange av ordene i de kristne greske skrifter var spesielle, bibelske ord. Men nå har en funnet de samme ordene i vanlig korrespondanse fra den bibelske tid — i skjøter og offentlige dokumenter og til og med på kvitteringer. Når en har sett hvordan disse ordene ble brukt i verdslige dokumenter fra den tid, har det i visse tilfelle bidratt til en mer nøyaktig bibeloversettelse.

En tredje viktig grunn til å lage nye bibeloversettelser er at en stadig finner flere gamle bibelhåndskrifter. Når det gjelder de kristne greske skrifter, finnes det nå over 4600 fullstendige håndskrifter eller deler av håndskrifter på gresk. Det finnes dessuten over 8000 avskrifter på latin og omkring 1000 på andre språk. Noe som er av særlig stor verdi for moderne bibeloversettere, er at de har hatt anledning til å studere tre større håndskriftfunn som er blitt gjort i løpet av de siste 40 årene.

Det første av disse var flere bibelhåndskrifter fra det annet til det fjerde århundre, som var skrevet på papyrus, og som ble ervervet av den nå avdøde Sir Alfred Chester Beatty i 1930. I 1947 og i de etterfølgende år fant en over 40 000 fragmenter i flere huler ved Dødehavet, og blant disse var det omkring 100 bibelhåndskrifter. De består av fragmenter av alle bøkene i de hebraiske skrifter med unntagelse av Esters bok. Den mest berømte av disse såkalte Dødehavsrullene er den som har fått betegnelsen «A», og som omfatter hele Esaias’ bok. Et tredje funn som nylig er gjort, består av papyrer som en mener skriver seg fra omkring år 200 e. Kr. Disse ble ervervet av Bodmer universitet i Genève i Sveits.

Betydningen av disse funnene skyldes ikke at de er helt forskjellige fra de håndskrifter som en allerede hadde, og at det derfor var nødvendig å foreta store forandringer i Bibelens tekst. Forskjellen er tvert imot helt ubetydelig. Men hvis du er Shakespeare-entusiast, vil en endring av bare et eneste ord i Hamlet være av stor betydning for deg, selv om det ikke virkelig vil ha noen betydning for personene, handlingen eller resultatet. For en bibelstudent kan en forandring av ett ord ha betydning for forståelsen av et skriftsted, uten at det fører til en forandring av en læresetning eller en grunnleggende fortolkning.

Dette kan imidlertid få noen til å spørre: ’Hvordan vil det være mulig for en bibeloversetter som ønsker å gjøre bruk av alle disse håndskriftfunnene, å kontrollere hvert eneste skriftsted i alle de forskjellige, tilgjengelige håndskrifter? Vil ikke det kreve et helt livs arbeid?’

Utarbeidelsen av en tekst

En som skal oversette Bibelen, behøver heldigvis ikke selv å granske hvert eneste håndskrift. Slike fremragende forskere som B. F. Westcott og F. J. A. Hort, D. Eberhard Nestle og Rudolf Kittel har foretatt en sammenligning av de mest fremtredende trekk og forandringer i alle de viktigste håndskrifter og utarbeidet såkalte «tekster» på det opprinnelige språk. I de tekstene de har utarbeidet, har de valgt ut den beste ordlyden fra alle håndskriftene. I fotnoter er det ofte henvist til kodebokstaver og betegnelser på de håndskrifter og oversettelser som støtter ordlyden, etterfulgt av detaljer angående alle viktige alternative gjengivelser. Disse forskerne er ikke opptatt med å oversette Bibelen til engelsk eller til et annet språk, men arbeider bare med det opprinnelige språk.

Men nå kommer bibeloversetteren inn i bildet. Hans arbeid består i å oversette teksten på det opprinnelige språk til det språk han ønsker. Han benytter seg da av det materiale som disse forskerne har samlet.

Tekstkritikk

Tekstkritikk har å gjøre med det arbeid som forskere utfører for å rekonstruere den opprinnelige bibelske tekst, som bibeloversetterne baserer sine oversettelser på. Denne form for bibelkritikk blir undertiden kalt «lavere kritikk», for å skille den ut fra den såkalte «høyere kritikk». En slik tekstkritikk er konstruktiv og ikke ødeleggende, ettersom hensikten med den er å finne fram til den opprinnelige bibelske tekst.

Som et eksempel på hva slike forskeres studium har ført til, kan vi nevne 1 Timoteus 3: 16. Ifølge King James Version lyder dette skriftstedet slik: «Gud ble åpenbart i kjød.» Den vanlige norske oversettelsen og flere nyere oversettelser sier imidlertid: «Han som ble åpenbart i kjød.» Hvorfor denne forskjellen? Og hvorfor er ordet «Gud» blitt erstattet med «han» i nyere oversettelser? Det er på grunn av det forskerne har funnet ut med hensyn til hvordan ordlyden i den opprinnelige tekst må ha vært.

Den gamle forkortelsen på gresk for ordet «Gud» var [Greske bokstaver], mens de greske bokstavene som bokstavelig betydde «hvem», ble skrevet med uncialene eller de store bokstavene OC. Det er lett å se hvor enkelt det ville være å forandre de greske bokstavene for «hvem» til tittelen «Gud», nemlig ved å sette en strek inne i bokstaven «O» og en annen strek over begge bokstavene. I noen gamle håndskrifter er det blitt gjort en slik forandring.

Forskerne har avslørt denne forandringen. Westcott og Hort viser i sin Notes on Select Readings at en bare finner denne forandringen i håndskrifter som ble skrevet fra slutten av det fjerde århundre etter Kristus. Til og med i det berømte Alexandrinske manuskript fra det femte århundre, som oppbevares i British Museum, har en undersøkelse ved hjelp av mikroskop avslørt at strekene er blitt føyd til av en annen enn den som skrev håndskriftet, og på et mye senere tidspunkt.

Forskerne er også i stand til å identifisere andre forandringer eller feil. Forskjellige holdepunkter hjelper dem til å finne fram til dem. Det er for eksempel slike ting som forveksling av bokstaver som ser svært like ut, utelatelse eller gjentagelse av uttrykk fordi øyet fulgte den gale linje, eller det at en kommentar i margen ble tatt med i selve teksten.

Samvittighetsfull avskrivning

Det at det finnes slike feil, kan få noen til å spørre: ’Hvor alminnelige er slike feil eller forandringer i håndskriftene? Hvordan kan vi være sikker på at de gamle bibelhåndskrifter som forskerne studerer, er forholdsvis nøyaktige, ettersom disse håndskriftene ikke er de som bibelskribentene selv skrev?’

Det er sant at det lett sniker seg inn feil når et manuskript blir skrevet av gjentatte ganger. I den forbindelse er det imidlertid viktig å merke seg den samvittighetsfulle måten avskriverne kontrollerte og rettet avskrifter av de bibelske håndskrifter på.

De hebraiske avskriverne var særlig påpasselige. De behandlet teksten på en ytterst samvittighetsfull måte. De hadde forskjellige måter å kontrollere avskriftene på. De telte for eksempel antallet av bokstaver i hvert avsnitt, ja, de telte til og med hvor mange ganger hver bokstav forekom. Ingen ord ble skrevet ned etter hukommelsen. Avskriveren skulle til og med ignorere en konge som snakket til ham mens han skrev Guds navn, Jehova. Når et håndskrift var ferdigskrevet, ble det kontrollert eller gransket av andre.

Håndskrifter som ble skrevet av på gresk, viser at det ble foretatt en slik kontroll. Dette framgår for eksempel av det berømte greske Septuaginta-håndskriftet fra det fjerde århundre, Codex Sinaiticus. Kontrolløren har øverst i margen føyd til et avsnitt som ved en feiltagelse var blitt utelatt i 1 Korintierne, kapittel 13. Ved hjelp av piler viser han hvor avsnittet skulle ha stått i teksten.

Angående virkningen av en slik samvittighetsfull avskrivning sier dr. Hort: «De fleste ordene i Det nye testamente er hevet over alle former for kritikk, for de er ikke blitt forandret og skal bare skrives av. Hvis en ser bort fra forholdsvis ubetydelige ting, . . . kan de ord som en etter vår oppfatning fortsatt kan dra i tvil, neppe utgjøre mer enn en tusendel av hele Det nye testamente.»

Den nå avdøde bibelforskeren Sir Frederic Kenyon kommer med følgende forsikring i innledningen til sine sju bind om Chester-Beatty-papyrene: «Den første og viktigste konklusjon en kommer til når en har gransket dem [de papyrer fra det annet til det fjerde århundre som en da nettopp hadde funnet], er den tilfredsstillende konklusjon at de bekrefter påliteligheten av de tekster som allerede eksisterer. Det blir ikke vist noen påfallende eller grunnleggende forandringer hverken i Det gamle eller Det nye testamente. Det finnes ingen viktige utelatelser eller tilføyelser av avsnitt, og det er ingen forandringer som har noen innvirkning på viktige kjensgjeringer eller læresetninger. Forandringene i teksten berører bare mindre ting, for eksempel ordstillingen eller de bestemte ord som er blitt brukt.»

Dødehavsrullen «A», av Esaias’ bok, som ble funnet for ikke så mange år siden, og som skriver seg fra omkring år 100 f. Kr., viser også at den omhu som ble vist under avskrivningen av bibelhåndskrifter, nesten fullstendig utelukket at det ble gjort feil. Denne skriftrullen er omkring 1000 år eldre enn den tidligere eldste kjente avskrift på hebraisk av Esaias’ bok. Og likevel er det få uoverensstemmelser mellom disse to avskriftene. Professor Millar Burrows sier angående dette i sin bok The Dead Sea Scrolls: «Det er et under at teksten i løpet av noe slikt som 1000 år har gjennomgått så liten forandring.»

Er de virkelig så gamle?

Noen vil kanskje spørre: ’Hvordan kan en være sikker på at disse Dødehavsrullene og andre håndskrifter som er blitt funnet, er så gamle? Finnes det virkelig noe bevis for at de er det?’

Ja, det gjør det. Paleografien, som er vitenskapen om de gamle skriftarter og deres historiske utvikling, kan framlegge bemerkelsesverdige beviser for dette. Skrivemåten har vært forskjellig i de forskjellige perioder, idet den er blitt forandret etter tidens mønster og fordi et språk forandrer seg i årenes løp. Gamle, skrevne dokumenter blir ofte datert ved hjelp av paleografi. La oss ta et eksempel.

I Dødehavsrullen «A», av Esaias’ bok, ser de hebraiske bokstavene waw og yod nesten like ut. Dette var skrivemåten omkring det første og det annet århundre før Kristus, men i senere perioder ble bokstaven yod bemerkelsesverdig mindre enn bokstaven waw. Dette er bare ett eksempel som viser hvordan et studium av skrivemåten kan hjelpe en til å datere et håndskrift.

Det er naturligvis den mulighet at noen vil forsøke å forfalske et gammelt håndskrift for å få det til å se eldre ut. Det var noen i det 19. århundre som forsøkte å gjøre det. En av dem var Constantine Simonides. Omhyggelig forskning førte imidlertid til at han ble avslørt. I dag kan en også ved hjelp av karbon-14-dateringsmetoden avsløre en forfalskning, selv om denne metoden ikke er helt overbevisende. Et omhyggelig studium av selve håndskriftene er imidlertid fortsatt den beste metoden til å bestemme deres alder og avsløre ethvert forsøk på forfalskning.

Fotografier av gamle håndskrifter som er overført til mikrofilm eller gjengitt i faksimile, er også til stor hjelp for bibelforskerne i dag. Ved hjelp av slike fotografier kan forskere verden over foreta et inngående studium av håndskriftene. Muligheten for at et falskneri ikke skal bli oppdaget, er således ytterst liten. Det ville være langt lettere å forfalske pengesedler, for til dette kreves det bare teknisk dyktighet og ikke at en også har kjennskap til paleografi.

Grunnlaget for vår tillit

Det framgår tydelig av dette at studiet av gamle håndskrifter er en vitenskap som blir mer nøyaktig for hvert år. Hver ny bibeloversettelse er derfor, hvis det under utarbeidelsen fordomsfritt er blitt tatt hensyn til alle vitnesbyrd, en forbedret og mer nøyaktig utgave av Bibelen. Som følge av den moderne forskning kan vi derfor ha full tillit til at Bibelen i alt vesentlig har holdt seg uforandret helt fram til vår tid.

Dette er naturligvis bare hva en kan vente, for den allmektige Gud har utvilsomt sørget for at hans Ord er blitt bevart nøyaktig i alle disse årene. Uansett hvordan en ser på det, er det ingen tvil om at Bibelens tekst er fullt ut pålitelig.

[Ramme på side 8]

(Se den trykte publikasjonen)

De hebraiske skriftformer var forskjellige i de forskjellige perioder håndskriftene ble laget i. Disse ulikhetene hjelper forskerne til å datere håndskriftene. Legg merke til forskjellen i følgende to eksempler:

[Hebraiske tegn]

Guds navn i Esaias-rullen «A» (cirka 100 f. Kr.)

Guds navn i et håndskrift fra 895 e. Kr.