Løftet om en lys framtid
HVILKET medfølende menneske har ikke følt seg ille til mote over å se andre mennesker lide og bli urettferdig behandlet? Det er i høy grad behov for å rette på alle de urettferdige forhold som gjør seg gjeldende. Men kommer vi noen gang til å få oppleve at det blir slutt på all den nød og elendighet som den menneskelige familie er rammet av?
For over 1900 år siden skrev en mann som hadde vært fisker: «Vi ser fram til det [Gud] har lovt: en ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor.» (2. Pet. 3: 13) Denne mannen, apostelen Peter, følte seg oppmuntret av dette løftet, og det hadde også mange andre tjenere for den Høyeste opp igjennom århundrene gjort. Med iver så de alle fram til den store dagen da lovløshet, undertrykkelse og vold ville ta slutt og rettferdigheten skulle seire. Men hvordan kan vi være sikre på at det er menneskenes Skaper som har uttalt dette løftet, og at det helt sikkert vil bli oppfylt? Vil det bare være de som lever på det tidspunkt da løftet eventuelt blir oppfylt, som får nyte godt av det? Er det noe i dette løftet som kan gi milliarder av døde mennesker et pålitelig håp?
Det er verdt å legge merke til at da Peter omtalte «en ny himmel og en ny jord», gjorde han ikke kjent et løfte som Jehova Gud nettopp hadde avlagt. Omkring 800 år tidligere hadde den Allmektige uttalt gjennom sin profet Jesaja: «Se, jeg skaper en ny himmel og en ny jord. Ingen skal minnes det som var, ingen skal tenke på det mer.» (Jes. 65: 17) «For likesom den nye himmel og den nye jord som jeg skaper, alltid skal bestå for mitt åsyn, slik skal deres ætt og navn bestå, sier [Jehova].» — Jes. 66: 22.
SIKRE BEVISER
Selv om disse ordene ble skrevet ned for mange hundre år siden, har vi i dag gode beviser for at de er av guddommelig opprinnelse. Bibelen selv hjelper oss til å fastslå hvilke krav en sann profeti må oppfylle. De kan sammenfattes i tre punkter: 1) Budskapet må fremme den rene tilbedelse, 2) profeten må tale i Jehovas navn, og 3) profetien må gå i oppfyllelse. (5. Mos. 13: 1—4; 18: 20—22) Hvordan holder Jesajas profetier mål i disse henseender?
En undersøkelse av Jesajas bok viser at den konsekvent anmoder israelittene om å vende om fra sin gale handlemåte og tjene Skaperen med et rent motiv. I hvert tilfelle blir ordene uttalt i Jehovas navn. Vi leser for eksempel:
«Vask dere, gjør dere rene! Få de onde gjerningene bort fra mine øyne! Hold opp med å gjøre ondt, lær å gjøre det gode! Legg vinn på det som rett er, før voldsmannen på den rette vei, hjelp den farløse til hans rett og ta dere av enkers sak! Dersom dere adlyder villig, skal dere få nyte landets goder; men er dere uvillige og trassige, skal dere fortæres av sverd. Dette er ordet fra [Jehovas] munn.» (Jes. 1: 16, 17, 19, 20)
«Søk [Jehova] mens han er å finne, kall på ham den stund han er nær! Den ugudelige skal forlate sin vei og ugjerningsmannen oppgi sine tanker og vende om til [Jehova], så vil han vise barmhjertighet, til vår Gud, for han vil gjerne tilgi.» (Jes. 55: 6, 7)
Det er helt klart at Jesajas profetier oppfyller kravene om at de 1) skulle få folk til å vende seg til den rene tilbedelse, og at de 2) skulle være uttalt i Jehovas navn.
Men hva med det tredje kravet — ville det som var forutsagt, bli oppfylt? Noen vil kanskje si: ’Vi ser ennå ikke «en ny himmel og en ny jord».’ Vi bør imidlertid merke oss at denne profetien gikk i oppfyllelse på et tidlig tidspunkt. Dette kan bekreftes historisk.
Fordi israelittene ikke gav akt på de gjentatte oppfordringene om å vise anger som Jehova kom med gjennom folkets profeter, overlot han det ulydige folket til dets fiender. Hovedstaden Jerusalem og Juda land ble lagt øde da babylonierne under ledelse av Nebukadnesar fullførte sin erobring. Arkeologiske utgravninger bekrefter dette. Boken The Archaeology of Palestine av W. F. Albright sier: «Vi kjenner ikke til et eneste tilfelle der en by i selve Juda var vedvarende bebodd i hele den tiden jødene var i fangenskap i Babylon. Bare for å peke på en kontrast til dette kan vi nevne at Betel, som lå like utenfor Judas nordlige grense i tiden før fangenskapet, ikke ble ødelagt på dette tidspunkt, men den var vedvarende bebodd helt fram til siste halvdel av det sjette århundre.» (Side 142) Mens landet lå øde, befant mange jøder seg i landflyktighet i Babylon.
Det var lite håp om at de landflyktige jødene skulle kunne vende tilbake til sitt hjemland. Det var ikke i samsvar med de babyloniske herskernes politikk å tillate dette. (Jes. 14: 16, 17) Jesajas profeti hadde imidlertid uttalt at en hersker ved navn Kyros skulle gjøre det mulig å gjenoppbygge Jerusalem og befolke Juda land på nytt. (Jes. 44: 25 til 45: 2) Men dette skulle ikke skje før det var gått en periode på 70 år, da Jerusalem «skulle ligge i ruiner». Denne perioden begynte da babylonierne ødela Jerusalem i år 607 f. Kr. — Dan. 9: 2.
Vendepunktet kom om natten den 5./6. oktober i år 539 f. Kr., da Juda hadde vært underlagt Babylon i 68 år. (Jer. 25: 9—11) Innbyggerne i Babylon følte seg trygge i den godt befestede byen, og de holdt på med løssloppen festing. De enste ikke det forhold at vannstanden i Eufrat, som rant tvers gjennom byen, var i ferd med å synke drastisk. Elven var blitt ledet bort av beleiringsstyrkene, som stod under perseren Kyros’ kommando. Mederne og perserne marsjerte så nedover elveleiet og kunne gå rett inn i Babylon gjennom portene langs elven. Etter at angriperne raskt hadde marsjert gjennom gatene og drept dem som eventuelt gjorde motstand, inntok de slottet og drepte herskeren Belsasar. På denne måten falt det mektige Babylon på én natt, praktisk talt uten kamp.
Hva har alt dette med løftet om «en ny himmel og en ny jord» å gjøre? Det er direkte knyttet til dette løftet. Etter at Jehova har gjort kjent løftet om «en ny himmel og en ny jord», fortsetter han å si gjennom Jesaja: «Gled og fryd dere til evig tid over det som jeg skaper! For jeg skaper Jerusalem om til en jublende by, og de som bor der, vil jeg gjøre til et lykkelig folk. Jeg vil fryde meg over Jerusalem og glede meg over mitt folk. Aldri mer skal det høres gråt eller klageskrik i byen.» — Jes. 65: 17—19.
Etter at de landflyktige hadde vendt tilbake til Juda land og hadde fullført gjenreisningsarbeidet, ble virkelig Jerusalem «en jublende by». Den sluttet å være et trist, øde sted. I byens gater hørtes ikke lenger gråt som skrev seg fra krigens ulykker, slik tilfellet var flere tiår tidligere. Da landet i år 537 f. Kr. begynte å bli befolket igjen med hjemvendte israelitter og deres husdyr, ble en «ny jord» til. Over denne «jord» av hjemvendte israelitter hersket en «ny himmel», for Jehova Gud ledet og førte tilsyn med dem som hadde vendt tilbake fra fangenskapet, gjennom stattholderen Serubabel og øverstepresten Josva. — Jes. 51: 16; Hag. 1: 1, 14.
I betraktning av at Jesajas profeti ble oppfylt på denne måten, kan vi si at den er av guddommelig opprinnelse, ettersom den oppfyller alle tre kravene til en sann profeti. Fordi budskapet skriver seg fra den evige Gud, Jehova, kan vi være forvisset om at løftet om «en ny himmel og en ny jord», som er blitt gjentatt, vil bli oppfylt på en storslagen måte.
OPPFYLLELSEN AV DET GJENTATTE LØFTET
Vi kan åpenbart ikke vente at rettferdige forhold skal råde blant menneskene så lenge den nåværende tingenes ordning er til. Den nåværende ordning må altså få sin ende. Dette vil skje når Jehova Gud ved hjelp av sin Sønn går til handling overfor alle dem som fortsetter å følge en handlemåte som truer freden og lykken i den menneskelige familie. Det forhold at denne store dag da Gud vil fullbyrde sine dommer, ennå ikke har kommet, bør ikke mistolkes. Det at det har gått så lang tid, har tjent en god hensikt. Apostelen Peter skrev om dette: «Det er ikke slik at Herren er sen med å oppfylle sitt løfte, som noen mener. Nei, han er tålmodig med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal nå fram til omvendelse.» — 2. Pet. 3: 9, 10; 2. Tess. 1: 6—10.
Ingen av oss bør være så uforstandig at vi misbruker Guds tålmodighet. Regnskapets dag kommer stadig nærmere. Hvis noen på denne dagen ikke skulle stå i et godkjent forhold til Skaperen, ville det bety ulykke for dem. Derfor kom Jesus Kristus med denne advarselen: «Vær på vakt, og la dere ikke sløve av svir og drikk eller av livets bekymringer, så den dagen plutselig kommer over dere som en snare. For den skal komme over alle dem som bor over hele jorden. Våk hver tid og stund, og bed om å få kraft til å komme velberget fra alt dette som skal hende, og bli stående for Menneskesønnen.» — Luk. 21: 34—36.
De som blir godkjent, vil få oppleve at disse ordene blir oppfylt på dem: «[Gud] skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som før var, er borte.» (Åp. 21: 4) For en storslagen utfrielse dette vil være for menneskene! All slags sorg som skriver seg fra urettferdighet, lidelser og undertrykkelse, vil da være ukjent. Smerte vil være noe som hører fortiden til. Døden vil ikke lenger innhente våre kjære. Det vil være fred overalt. Ekte kjærlighet vil motivere alle i det de mener, sier og gjør.
Ikke engang de døde vil gå glipp av oppfyllelsen av Guds løfte. Hvorfor ikke? Bibelen svarer: «En oppstandelse forestår.» (Apg. 24: 15, EN) Det at Jesus Kristus er blitt oppreist fra de døde — noe over 500 vitner kunne bekrefte — utgjør grunnlaget for dette håpet. — 1. Kor. 15: 3—6, 13, 16.
Ja, det er virkelig gode nyheter at Guds løfte om «en ny himmel og en ny jord» snart vil bli oppfylt. Det er derfor av avgjørende betydning for oss å bestrebe oss på å komme i et godkjent forhold til Skaperen. Det var dette apostelen Peter tilskyndte sine medtroende til å gjøre, da han sa: «Fordi dere venter på dette, mine kjære, skal dere legge vinn på å bli stående for ham med fred, uten flekk og lyte.» (2. Pet. 3: 14) Legger du vinn på dette?
[Bilde på side 4]
Da jødene vendte tilbake fra fangen skapet i Babylon, ble en «ny jord» til
[Bilde på side 5]
«Hjelp den farløse til hans rett og ta dere av enkers sak!» — Jes. 1: 17.