Verdensomfattende forkynnelse kontra omvendelse av verden

 1. Hvorfor bør vi nøye undersøke en befaling som ble gitt for 1900 år siden?

Når en ser på en befaling over 1900 år etter at den ble gitt, bør en kunne avgjøre i hvilken utstrekning den er blitt adlydt. Hvis det er en befaling som nødvendigvis må ha innvirkning på hele menneskeheten, er det grunn til å undersøke den meget nøye og til å spørre hvordan folk har reagert på den i løpet av den tid som har gått. Denne situasjonen er virkelig, for det er blitt gitt en befaling som har verdensomfattende betydning. Og befalingen er blitt adlydt, noe som har hatt innvirkning på verden. Dette gjelder også oss som lever nå, enten vi liker det eller ikke.

 2. Nærmere bestemt når ble befalingen gitt, og hvor?

² Nøyaktig når ble befalingen gitt, hvem var det som kom med den, og hvem ga han den til? Den ble gitt på den femte dag i uken eller, som vi ville si det, på en torsdag, på den 25. dag i lunarmåneden ijar (eller siv) i år 33 av vår tidsregning, om våren det året. Det sted hvor den ble gitt, var et berømt fjell øst for Jerusalem, nemlig Oljeberget, og mennesker har til og med prøvd å avmerke stedet ved å reise en helligdom der.

 3. Hvordan kan det sies at han som kom med befalingen, var en usedvanlig person, og hva het han?

³ Han som ga befalingen, var en usedvanlig person. Bare 40 dager tidligere hadde han kommet tilbake fra de døde. Romerske soldater hadde henrettet ham. Han var blitt henrettet på grunn av den anklage hans motstandere kom med da de sa til den romerske landshøvding Pontius Pilatus: «Denne mann har vi funnet vill-leder vårt folk og forbyr å gi keiseren skatt, og sier om seg selv at han er Messias, en konge.» For å egge romerne til å henrette ham sa de videre: «Vi har en lov, og etter den lov er han skyldig til å dø, fordi han har gjort seg selv til Guds Sønn.» Du forstår nå hvem denne mannen var. Det var Jesus Kristus. — Luk. 23: 2; Joh. 19: 7.

4, 5. a) Hva hadde fiendene gjort med hensyn til opplysningene om Jesu oppstandelse? b) Hva sa Jesus nå til sine disipler at de skulle gjøre med hensyn til disse tingene?

⁴ De religiøse ledere i Jerusalem hadde prøvd å dysse ned opplysningene om hans oppstandelse. De prøvde å forvrenge kjensgjerningene og benyttet seg til og med av bestikkelser. (Matt. 28: 11—15) Men uansett hva de gjorde, var det tydelig at Jesus Kristus var levende igjen torsdag den 25. ijar i år 33, da han for siste gang viste seg i kjødet for sine trofaste disipler. Han hjalp dem til å forstå at Davids rike ikke skulle gjenopprettes i det jordiske Israel. På det tidspunkt var tiden heller ikke inne til at Guds rike under Guds Messias eller Kristus skulle opprettes. Skulle disiplene nå bare glemme Jesus Kristus? Skulle de la dem som hadde fått ham drept, spre forvrengte opplysninger om ham verden over, slik at menneskeheten ikke ville få noe gagn av hans liv, død og oppstandelse? Skulle de la være å tale om de ting som de hadde sett og hørt, og som de selv hadde vært med på? Absolutt ikke! De skulle få kraft til å gjøre noe. Men de skulle begynne på det rette tidspunkt, nemlig på den dag da profetien i Joel 3: 1—5 begynte å bli oppfylt. Jesus sa derfor til dem:

⁵ «I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Ap. gj. 1: 8.

 6. Fra hvilket tidspunkt av skulle disiplene være Jesu vitner, og hvem skulle de forkynne for?

⁶ ’Vær vitner!’ Dette var den befalingen de fikk. Og de ville bli bemyndiget til å utføre dette vitnearbeidet når Guds hellige ånd som en oppfyllelse av Joel 3: 1, 2 ble utgytt over dem ti dager senere, på pinsedagen i år 33. De skulle være Jesu Kristi vitner, ikke bare overfor de jøder som kom til høytidene i Jerusalem fra forskjellige land i og utenfor Romerriket, og i hele Judea og Samaria, men «like til jordens ende». Det betydde at de også måtte forkynne for hedningene, de ikke-jødiske folkeslag.

 7. Skulle vitnearbeidet opphøre i og med disse disiplenes død? Hva er grunnen til at vi er blitt engasjert?

⁷ Dette vitnearbeidet skulle ikke avsluttes i og med at de disiplene som var til stede på Oljeberget, døde, noe som skjedde i løpet av det første århundre av vår tidsregning. Budskapet om Jesus Kristus var av verdensomfattende betydning. Det var av livsviktig betydning for alle de kommende generasjoner, til og med den siste generasjon i det 20. århundre. Forkynnelsesarbeidet skulle fortsettes opp gjennom århundrene. Det skulle tas opp av mennesker som disiplene på Oljeberget skulle gjøre til kristne disipler, og deretter av hele den etterfølgende kjede av disipler, helt til vitnesbyrdet hadde nådd ut til jordens ende. På denne måten har det nådd oss. Vi er blitt engasjert. Vi er interessert.

 8. Under hvis ledelse skulle det verdensomfattende forkynnelsesarbeid utføres, og hvilket løfte fikk disiplene?

⁸ Dette verdensomfattende forkynnelsesarbeidet skulle utføres under Herren Jesu Kristi usynlige ledelse. Hvorfor det? Da Jesus Kristus hadde gitt denne befalingen, som hadde en slik vidtrekkende, verdensomfattende betydning, så disiplene ham fare opp til himmelen og forsvinne ved hjelp av Guds mirakuløse kraft. I Apostlenes gjerninger, kapittel 1, versene 10 og 11, får vi vite: «Og mens de stirret opp mot himmelen idet han fór bort, se, da sto to menn hos dem i hvite klær, og de sa: I galileiske menn! hvorfor står I og ser opp mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så ham fare opp til himmelen.» Messias skulle komme igjen!

Hva er blitt gjort i retning av å omvende verden?

9, 10. a) Hvorfor kommer vi nå inn på spørsmålet om hvorvidt verden skulle omvendes? b) Hva sier dr. Adam Clarke om lignelsen om surdeigen?

⁹ Men er verden i dag blitt omvendt? Skulle vi vente det? Betyr ikke Jesu Kristi befaling at hele menneskeheten skal bli omvendt til kristendommen før Guds rike blir opprettet i himmelen og Kristi tusenårige styre begynner? Det er slik enkelte av dem som har kommentert disse og andre uttalelser av Jesus Kristus, har forstått dem. Ta for eksempel Jesu lignelse om surdeigen: «Himlenes rike er likt en surdeig som en kvinne tok og skjulte i tre skjepper mel, til det ble syret alt sammen.» (Matt. 13: 33) I en kommentar til dette skriftstedet sier dr. jur. Adam Clarke:

¹⁰ «Begge disse lignelsene er profetiske og hadde i første rekke til hensikt å vise hvordan evangeliet om Kristus fra en ringe begynnelse skulle gjennomtrenge alle verdens nasjoner og fylle dem med rettferdighet og sann hellighet.» A Commentary and Critical Notes, side 155, spalte 2.

11, 12. Hva sier Clarke om den steinen som rammet det bildet av metall som Nebukadnesar så i en drøm?

¹¹ Angående den steinen som rammet det bildet av metall som kong Nebukadnesar så i en drøm, og som knuste bildet og deretter ble til et stort fjell som fylte hele jorden, sier Adam Clarke:

¹² «Steinen begynte å ramme bildet da apostlene dro ut til alle deler av Romerriket, svekket avgudsdyrkelsen og grunnla kristne kirker. . . . Men det store støt ble gitt det hedenske Romerriket i og med Konstantins omvendelse, . . . Konstantin omvendte seg da han var i Gallia, i 312 e. Kr., . . . Han gjorde ende på avgudsdyrkelsens herredømme i 331 e. Kr. ved et edikt som ga befaling om at alle hedenske templer skulle ødelegges. Dette gjorde KRISTENDOMMEN til verdensrikets religion. . . . Det er det rike som himmelens Gud oppretter. Det er ikke nødvendig å bevise at dette sikter til hele evangeliets verdensbilde og de moralske virkninger det frambrakte i menneskenes sjeler og i verden, for idet vår Herre henviser til denne og andre profetier i denne boken, kaller han dens innflytelse og sitt evangelium for Guds rike og himlenes rike; han viser derved at det er . . . et åndelig rike som blir opprettet og opprettholdt ved Guds nåde, hvori Gud selv lever og regjerer og hersker ved sin Ånd; dette fører ikke til kriger og stridigheter, men til ære til Gud i det høyeste, og på jorden fred og god vilje blant mennesker.» — Sidene 3209, 3210, 1836-utgaven; Dan. 2: 44, 45.

13, 14. Hva sa en metodistbiskop i 1885 om bestrebelsene for å omvende verden til kristendommen?

¹³ For mindre enn 100 år siden, i 1885, da verdens befolkning var atskillig mindre enn nå, sa den amerikanske metodistbiskopen Foster følgende på en kirkekonferanse den 9. november det året, slik det ble gjengitt i pressen:

¹⁴ «Det er mangel på opplysninger om kristendommens framgang. Kjensgjerningene blir hver dag feilaktig framstilt fra prekestolene over hele landet. Prestene nøler med å framholde den verste siden av frykt for å skape skuffelse. De frambringer håp som aldri kan bli til virkelighet. Vi befinner oss ikke ved millenniets daggry. Sammenlignet med det arbeid som gjenstår, er den tid som har gått, ingenting. Våre barns barn i ti generasjoner framover må slite hardere enn vi gjør, for å kunne omvende verden. Verdens befolkning er på 1, 5 milliard. Av dette tallet utgjør de kristne mindre enn en tredjedel. Halvparten av den tredjedelen tilhører den romersk-katolske kirke. Protestantene utgjør 113 millioner. De er delt i 500 sekter. Og dette tallet, som skal angi deres styrke, omfatter også alle tyvene, de tidligere straffede, de fordervede, de forblindede, de forvirrede og de fortvilte i kristenheten. . . . foran oss ligger et stort problem — 1, 1 milliard hedninger som skal omvendes til kristendommen. Det er den svære steinen som reiser seg truende foran oss. Se på den. Se hvilket arbeid som er blitt utført i løpet av 1800 år, og hvor mye som gjenstår. . . . Det er en stor deig å gjennomsyre, og arbeidet har pågått lenge.» — The Watch Tower for januar 1886, sidene 3—6, under «Blinde veiledere».

15, 16. a) Hvilke muligheter hadde kristendommen for framgang i Japan etter den annen verdenskrig? b) Hvilket tilbud ble ifølge nyhetsmeldinger framholdt med hensyn til religionen i Japan, og hvordan ble tilbudet mottatt?

¹⁵ Da den annen verdenskrig endte 2. september 1945, så det ut til at kristenheten hadde mulighet til å øke sitt medlemstall ved en plutselig kraftanstrengelse. Den 10. desember det året ble shintoismen avskaffet som japanernes nasjonalreligion av general Douglas MacArthur, som da var militærguvernør i det beseirede Japan. Senere ble religionsfriheten tatt med i Japans nye konstitusjon etter krigen etter mønster av De forente staters konstitusjon. Den 1. januar 1946, da Japans keiser erklærte at han ikke var en etterkommer av solgudinnen, og at han derfor ikke skulle tilbes som gud, ble enda en hindring for kristenhetens framgang i Japan fjernet. Ifølge pålitelige meldinger skal general MacArthur ha avslått et tilbud fra keiser Hirohito om å gjøre Japan til et «kristent» land. New York Times skriver:

¹⁶ «Tilbudet ble avslått . . . fordi generalen mente det ville være galt å påtvinge et folk en religion. General MacArthur . . . sa at etter japanernes overgivelse hadde keiseren privat sagt seg villig til å gjøre kristendommen til statsreligion. Generalen ba om å få tid til å ’tenke på det’, . . . og etter å ha tenkt over forslaget svarte han keiseren: ’Aldri. Ingen nasjon må tvinges til å rette seg etter en bestemt religion. Det må gjøres på frivillig grunnlag.’ . . . General MacArthur avviste keiserens forslag . . . og ba i stedet amerikanerne om å sende 10 000 misjonærer. ’Vi svarte ved å sende en håndfull misjonærer,’ sa herr [Billy] Graham.» — New York Times for 7. april 1964 under overskriften «Generalen avslo tilbudet om å skape et kristent Japan».

17. Hvem har tydeligvis rett, kristenheten eller Jesus Kristus, når en sammenligner befolkningstilveksten siden denne tiden med kristenhetens økning?

¹⁷ Japan hadde da en befolkning på 73 110 995. Verdens befolkning hadde økt til 2 139 958 919. Trass i at mange millioner medlemmer av kristenhetens kirkesamfunn hadde drept hverandre i den annen verdenskrig, hadde kristenheten på dette tidspunkt 592 406 542 tilhengere, et tall som utgjorde om lag en fjerdedel av verdens befolkning. I 1970 var kristenhetens medlemstall anslått til 924 274 000, det vil si mindre enn en tredjedel av verdens befolkning, som var på 3 483 263 000. I 1970 var det altså over en milliard flere ikke-kristne å omvende til kristenheten enn i 1946. Det er tydelig at kristenhetens vekst og program for å omvende verden ikke holder tritt med befolkningseksplosjonen i den ikke-kristne verden. Hvem er det så som har tatt feil — kristenheten eller Jesus Kristus og Bibelen? Kjensgjerningene viser at kristenheten i høy grad har tatt feil, mens Kristus Jesus og Bibelen har rett.

18. a) Hvilket arbeid har Jesus Kristus og Bibelen forutsagt skulle utføres før enden for denne tingenes ordning? b) Hvorfor forutsa Jesus at Jerusalem og denne ordning skulle ødelegges?

¹⁸ Jesus Kristus og Bibelen har aldri forutsagt at hele verden skulle bli omvendt til kristendommen før Jesu Kristi tusenårige styre begynte. Ifølge Jesus Kristus og Bibelen skulle det utføres et verdensomfattende forkynnelsesarbeid før den ’store trengsel’, hvor hele denne tingenes ordning, kristenheten innbefattet, om kort tid vil få en katastrofal ende. I sin profeti om verdens ende sa Jesus: «Dette evangelium om riket skal forkynnes over hele jorderike til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og da skal enden komme.» (Matt. 24: 3—14) Hans siste ord til disiplene på Oljeberget var: «I skal være mine vitner . . . like til jordens ende.» (Ap. gj. 1: 8) Han sa ikke at Jerusalem eller hele Judea og Samaria eller de som bodde ved jordens ende, skulle bli omvendt. De ble ikke omvendt den gangen, og de er ikke blitt det siden. Jesus forutsa at Jerusalem skulle bli ødelagt, noe som skjedde i år 70 e. Kr., og at den nåværende tingenes ordning skulle ende i den kommende ’store trengsel’, nettopp fordi menneskene ikke ville angre og omvende seg som følge av det vitnesbyrd som ble avlagt. (Matt. 24: 15—22) Det verdensomfattende forkynnelsesarbeidet har likevel framgang.

Vitner for hvem?

19. Hvilket inntrykk har kristenhetens presteskap gitt folk når det gjelder den rolle Guds navn spiller i forbindelse med det å være Jesu vitner?

¹⁹ Mente Jesus Kristus å avlede disiplenes oppmerksomhet fra den høyeste Gud da han sa til dem: «I skal være mine vitner»? Mente han at Guds navn skulle skyves i bakgrunnen, og at hans eget navn skulle komme i forgrunnen og være det eneste som skulle brukes? Den måten kristenhetens religiøse presteskap opptrer på, gir verden inntrykk av at det var det Jesus mente. Men hvordan kunne Jesus Kristus si at hans disipler ikke skulle være vitner for Ham som han selv var et vitne for?

20. Hvordan gir Jesus Kristus i Åpenbaringen 3: 14, 21 vitnesbyrd om at Gud er hans Skaper og Livgiver?

²⁰ I Bibelens siste bok, i Åpenbaringen 1: 5, leser vi om «Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte blant de døde og herren over kongene på jorden». Men i Åpenbaringen 3: 14 (LB) taler den herliggjorte Jesus Kristus selv og sier: «Så sier han som er Amen, det troverdige og sanndru vitne.» Det «troverdige og sanndru vitne» for hvem? Jo, naturligvis for Gud. Derfor identifiserer han seg selv nærmere ved å tilføye: «Guds skapnings begynnelse.» Og det budskapet som Jesus Kristus innledet med disse ordene, blir avsluttet med ordene: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, liksom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» (Åpb. 3: 21) Jesus Kristus bærer således vitnesbyrd om Gud, hans himmelske Far, som er hans Skaper og Livgiver.

21. Hvem nevner Jesus Kristus fire ganger i Åpenbaringen 3: 12, og hvilket forhold viser det at det er mellom disse to?

²¹ Jesus var begynnelsen til Guds skaperverk. Og noen vers tidligere, i Åpenbaringen 3: 12, sier han: «Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra, og jeg vil skrive på ham min Guds navn og navnet på min Guds stad, det nye Jerusalem, det som kommer ned fra himmelen fra min Gud, og mitt navn, det nye.» Jesus nevner her fire ganger ’min Gud’ for å vitne om ham som er hans Gud, som han selv tilber. Han gjør også oppmerksom på at Gud har et annet navn enn han selv, for å vise at de er to forskjellige personer.

22, 23. a) Hvordan viste Jesus hvilket navn som var det viktigste, i Bergprekenen og i det han sa blant tilbederne I Jerusalem i år 33 e. Kr.? b) Hvordan understreket Jesus betydningen av Guds navn i den bønnen han ba da han hadde innstiftet «Herrens aftensmåltid»?

²² Jesus kunne ikke be sine disipler om å sette hans navn foran navnet til den Gud som han ba til. I sin bergpreken sa han til sine disipler: «Derfor skal I be således: Fader vår, du som er i himmelen! Helliget vorde ditt navn.» Jesus ba ikke om at hans eget navn måtte bli helliget, men at hans og deres Fars navn måtte bli det. (Matt. 6: 9) Om våren i år 33 e. Kr., etter at Jesus hadde holdt sitt inntog i Jerusalem, ba Jesus høyt mens en stor skare tilbedere hørte på: «Fader, herliggjør ditt navn!» Kom det noe svar på Jesu bønn? Beretningen forteller: «Da kom en røst fra himmelen: Både har jeg herliggjort det og skal atter herliggjøre det.» (Joh. 12: 23—28) Flere dager senere, etter at Jesus hadde innstiftet det som kalles Herrens aftensmåltid, ba han til Gud mens han var sammen med sine 11 trofaste apostler, og sa:

²³ «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus. Jeg har åpenbart ditt navn for de mennesker som du ga meg av verden; . . . Hellige Fader! bevar dem i ditt navn!» — Joh. 17: 3, 6, 11.

24, 25. a) Hva viser så Jesu befaling til sine disipler på fjellet i Galilea sammenlignet med den befaling han ga dem på Oljeberget? b) Hva var Jesus ifølge Esaias 43: 1, 10—12 forpliktet til å være ettersom han var født under loven?

²⁴ Etter at Jesus var blitt oppreist fra de døde, viste han seg for sine disipler, som hadde kommet sammen på et fjell i Galilea, og sa til dem: «Så gå da ut og vinn disipler blant alle folkene; døp dem til Faderens og Sønnens og den hellige ånds navn.» (Matt. 28: 18, 19, LB) Hele beretningen viser således at Jesus Kristus aldri ba sine disipler om å skyve Guds, hans himmelske Fars, navn i bakgrunnen og sette hans, Sønnens, navn framfor Faderens navn. Da han kom med sine avskjedsord til disiplene på Oljeberget, mente han derfor ikke at de skulle være ’hans vitner’ i den forstand at de ikke skulle være Guds, hans himmelske Fars, vitner. Vi må huske at Jesus Kristus i likhet med sine jødiske disipler var født av en jødisk kvinne og «født under loven», det vil si, den lov som ble gitt gjennom profeten Moses. (Gal. 4: 4) I likhet med sine jødiske disipler tilhørte derfor Jesus Kristus Israels (eller Jakobs) folk, som Gud hadde sagt følgende til gjennom sin profet Esaias:

²⁵ «Og nå, så sier [Jehova], som skapte deg, Jakob, og som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. I er mine vitner, sier [Jehova], og min tjener, som jeg har utvalgt, for at I skal kjenne og tro meg og forstå at jeg er Gud; før meg er ingen gud blitt til [ingen gud var blitt dannet av avgudsdyrkende folkeslag], og etter meg skal det ingen komme. Jeg, jeg er [Jehova], og foruten meg er det ingen frelser. Jeg har forkynt det og frelst, jeg har kunngjort det, og der var ingen fremmed gud blant eder. I er mine vitner, sier [Jehova], og jeg er Gud.» — Es. 43: 1, 10—12.

26. Hvordan viser Bibelens siste bok at den oppstandne Jesus fremdeles er et vitne for Jehovas navn?

²⁶ Som kjødelige medlemmer av Jakobs eller Israels folk var følgelig Jesus og hans disipler på Oljeberget forpliktet til å være Guds vitner, Jehovas vitner. Da Jesus var i kjødet her på jorden, var han et vitne for Jehova Gud, og det samme var hans jødiske disipler. Jesus Kristus fortsatte å være et vitne for Jehova etter sin oppstandelse fra de døde. Den siste boken i Bibelen, Åpenbaringen, som Jesus Kristus ble benyttet til å gi den jødiske apostelen Johannes, viser at den herliggjorte Jesus Kristus fremdeles vitner om Jehova Gud. Åpenbaringen 19: 1—6 gjengir fire ganger det glederike utropet «Halleluja!», som er hebraisk og betyr: «Pris Jah, dere!» Navnet «Jah» er en forkortelse av «Jehova». — Åpb. 1: 1, 2.

27. a) Fritok Jesus disiplene for den forpliktelse å være Jehovas vitner da han ga dem den befalingen som vi finner i Apostlenes gjerninger 1: 8? b) Hvordan forholdt det seg etter at de var blitt åndelige israelitter på pinsedagen i år 33 e. Kr.?

²⁷ Gjennom hele evigheten kommer Jesus Kristus i himmelen til å være et vitne for Jehova Gud. Med ordene «I skal være mine vitner» fritok Jesus følgelig ikke sine jødiske disipler fra deres forpliktelse med hensyn til å være vitner for Jehova Gud i samsvar med Esaias 43: 1—12. Dette fortsatte å være tilfelle etter at den hellige ånd var blitt utgytt over dem på pinsedagen, da de ble åndelige israelitter under en ny pakt med Jesus Kristus som Mellommannen mellom Gud og mennesker. Ap. gj. 2: 1—38; Gal. 6: 16; 1 Tim. 2: 5, 6; 1 Pet. 2: 9.

[Diagram på side 103]

(Se den trykte publikasjonen)

4 Milliarder

1970

2

1

1970

Økning

Siden 1946

[Bilde på side 100]

«I skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» — Ap. gj. 1: 8.