Marta i Betania, som lå nesten tre kilometer fra Jerusalem. Jesus må ha følt seg svært hjemme her, for han «elsket Marta og hennes søster og Lasarus». (Joh. 11: 5) På grunn av vanskelige forhold ble det ofte satt ekstra stor pris på de første kristnes gjestfrihet. Tenk for eksempel på apostelen Paulus da han foretok sin lange og anstrengende reise til Roma for å stå til doms for keiseren. Den annen dag kom reisefølget til Sidon, og Lukas skriver: «Julius [den ansvarlige romerske embetsmann], som var menneskekjærlig mot Paulus, ga ham lov til å gå til sine venner og nyte godt av deres omsorg.» (Ap. gj. 27: 3) Hvor stor pris må ikke Paulus ha satt på dette! Vi kan være forvisset om at hans venner viste ham stor gjestfrihet og gjorde sitt ytterste for at han skulle føle seg velkommen.

Da Paulus kort tid etter dette led skibbrudd på øya Malta, viste den første mann på øya, Publius, Paulus og hans reisefølge gjestfrihet ved å invitere dem til sitt hjem, som må ha vært ganske komfortabelt. Publius hadde en gård, og ’han tok imot dem og viste dem vennlig gjestfrihet i tre dager’. (Ap. gj. 28: 7) Hvor glad må ikke Paulus ha vært da de kom fram til Puteoli på fastlandet! Lukas forteller: «Der fant vi brødre, og de ba oss bli sju dager hos dem.» — Ap. gj. 28: 14.

Lydia i Tyatira viste den samme gjestfrihet: «Da nå hun og hennes hus var blitt døpt, ba hun oss og sa: Så sant I holder meg for å være en som tror på Herren, så kom inn i mitt hus og ta opphold der! Og hun nødde oss.» (Ap. gj. 16: 15) Det gikk ikke an å si nei takk til en slik innbydelse. Lydia oppnådde uten tvil mange åndelige velsignelser fordi hun åpnet sitt hjem for apostelen Paulus og hans reisefølge, for hun fikk høre sannhetens ord og ble oppmuntret.

Bare noen få vers lenger ute blir vår oppmerksomhet henledet på et annet hjem hvor det ble vist stor gjestfrihet. Paulus og Silas satt i fengsel. Ved midnattstid våknet fangevokteren av et sterkt jordskjelv som fikk fengslets dører til å springe opp, og han skulle til å ta livet av seg da Paulus stanset ham og forsikret ham om at ingen av fangene hadde rømt. Han forsto at det var Gud som sto bak dette, og benyttet seg straks av denne anledningen til å lære om Guds hensikter, og han og hans husstand ble døpt. Deretter førte han «dem opp i sitt hus og satte et bord for dem, og frydet seg, etter at han med hele sitt hus var kommet til troen på Gud». (Ap. gj. 16: 25—34) Hvor raskt ble ikke bordet dekket, og hvor stor gjestfrihet ble det ikke vist, trass i at det var midt på natten! Fangevokteren mente at dette var det minste han kunne gjøre som takk for at han hadde fått høre det gode budskap. — 1 Kor. 9: 11.

Ja, de første kristne viste stor gjestfrihet i sine hjem. Følger vi deres eksempel? Er vårt hjem et sted hvor våre venner alltid føler seg velkommen? Legger vi «vinn på gjestfrihet»? — Rom. 12: 13.

Når vi blir bedt hjem til en av våre kristne brødre, kan vi alltid forsøke å gjøre vårt til at det i dette hjemmet er en bedre åndelig tilstand når vi går, enn det var da vi kom. Det var dette de første kristne gjorde. «Rundt om i hjemmene brøt de brødet og holdt måltid i enkel og inderlig glede. De priste Gud, og sto høyt i omdømme hos hele folket.» — Ap. gj. 2: 46, 47, UO.

Fra et lite frø

◆ Et frø av et kalifornisk mammuttre veier bare omkring et hundredels gram. Fra et slikt frø vokser det imidlertid opp et over 60 meter høyt tre. Ett slikt tre er 83 meter høyt, og stammen har en omkrets på over 30 meter ved bakken, noe som vil si at hvis omkring 17 mann holdt hverandre i hendene, ville de kunne nå rundt det. Dette er bare én av de forunderlige ting som Gud har skapt.