Adam og Eva — sagnfigurer eller virkelige mennesker?
«ER DET ikke en tydelig selvmotsigelse i Bibelen når den sier at Adam og Eva stammet fra dyreriket?» Dette spørsmålet, som ble stilt av den katolske dagsavisen La Croix, viser i et nøtteskall hvilket problem mange kristne støter på. De lurer på hva kristendommen egentlig går ut på hvis skapelsesberetningen blir dratt i tvil.
For at vi bedre skal kunne forstå de problemene dette innbefatter, må vi undersøke hva Bibelen sier om synd og død. Aller først må vi gå tilbake til det som skjedde i Edens hage.
Synden og løsepengen
Første Mosebok, kapittel 2, forteller at Gud gav det første menneske et påbud. Adam skulle ikke spise av et bestemt tre som ble kalt «treet som gir kunnskap om godt og ondt». (1. Mosebok 2: 17) La Bible de Jerusalem forklarer i en fotnote at da han brøt Guds bud, gjorde han krav på en rettighet som han ikke hadde, «evnen til selv å avgjøre hva som er godt, og hva som er ondt, og til å handle i samsvar med det, et krav på fullstendig moralsk uavhengighet hvorved mennesket nekter å anerkjenne sin stilling som en skapning».
Da Adam brøt Guds lov, syndet han og forårsaket at menneskeslekten ble rammet av ufullkommenhet, som fører til døden, slik Gud hadde forutsagt. Fordi det første menneskepar mistet sin fullkommenhet, kunne de bare få ufullkomne barn. Alle Adams og Evas etterkommere — det vil si hele menneskeslekten — ville til slutt måtte dø. — 1. Mosebok 3: 6; Salme 51: 7; Romerne 5: 14, 18, 19.
Men hvordan kunne menneskene noen gang få tilbake det håp om evig liv som Adam hadde forspilt? Prinsippet om «liv for liv», som ble uttrykt i den loven Gud gav gjennom Moses, viste tydelig hva som måtte til: Det måtte ofres et fullkomment liv som kunne erstatte det fullkomne liv som Adam hadde mistet. (5. Mosebok 19: 21) Jesus, kristendommens grunnstein, var fullt ut kvalifisert til å bringe et slikt offer. Ettersom han var fri for synd og ufullkommenhet, var han den eneste som var i stand til å ofre et fullkomment menneskeliv som «en tilsvarende løsepenge for alle». (1. Timoteus 2: 5, 6, NW) Kristus viste at dette var en av de viktigste grunnene til at han var kommet til jorden, da han sa: «Slik er heller ikke Menneskesønnen kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» — Matteus 20: 28.
Dette kravet om at løsepengen måtte tilveiebringes av en som stod over ufullkomne mennesker, kommer også tydelig fram i Salme 49: 8, hvor vi leser: «Ingen kan løse ut sin bror og gi Gud løsepenger for ham.» Hvorfor kan ingen «løse ut sin bror»? Ganske enkelt fordi et ufullkomment liv aldri kan erstatte det fullkomne liv som Adam mistet.
To mektige beviser
Ved å undersøke hva apostelen Paulus og Kristus sa om dette, kan vi selv dømme om hvorvidt beretningen om Adam og Eva var symbolsk, og hvorvidt de virkelig har levd eller ikke.
Apostelen Paulus trekker en parallell mellom den rolle Adam spilte, og den Jesus spilte. Han sa: «Synden kom på grunn av ett menneske [Adam], og med den kom døden. . . . Døden fikk herredømme på grunn av et eneste menneskes fall. Hvor mye mer skal da ikke de eie livet og få herredømme ved den ene, Jesus Kristus, de som tar imot Guds store nåde og rettferdighetens gave.» (Romerne 5: 12, 17) Han poengterer det samme i et annet av sine brev, hvor han kaller Jesus «den siste Adam». Han viser dermed at det bare var Jesus som kunne kjøpe tilbake det Adam hadde mistet. Etter at Jesus var blitt oppreist til åndelig liv i himmelen, kunne han bli «en ånd som gir liv» til dem som blir frelst. (1. Korinter 15: 45) Hvordan kunne apostelen Paulus argumentere på denne måten hvis Adam bare var et symbol på menneskeheten eller var et «kollektivt individ», slik en fotnote i en fransk bibeloversettelse (Traduction Oecuménique de la Bible) uttrykker det?
Men det viktigste beviset for at beretningen om Adam og Eva i 1. Mosebok er autentisk, har Kristus selv skaffet til veie. Han viste til denne beretningen da han besvarte et spørsmål som de religiøse lederne hadde stilt. Han sa: «Har dere ikke lest [i 1. Mosebok] at Skaperen fra begynnelsen av skapte dem til mann og kvinne og sa: Derfor skal mannen forlate sin far og sin mor og holde seg til sin hustru, og de to skal være ett. . . . Det som altså Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille.» (Matteus 19: 4—6) Kan vi forestille oss at Jesus baserte sin lære om ekteskapets hellighet på noe som var fantasi eller en myte?
Verdens visdom eller Guds visdom?
Den franske jesuittpateren Teilhard de Chardin forårsaket en av de største forandringene i katolsk tenkning. Han mente at utviklingen er en gradvis klatring til en åndelig tilværelse. Hans teori går ut på at livsformene utvikler seg, passerer dyre- og menneskestadiet og til slutt blir bestemt til å bli forent i et punkt som kalles «Omega» — Kristus. Selv om teorien opprinnelig ble fordømt av kirken, ble den godkjent av mange geistlige innen den katolske kirke. Men den var tydelig i strid med Bibelens vitnesbyrd og brakte stor vanære over Gud, for den bestred nødvendigheten av at menneskene måtte gjenløses for å kunne oppnå et fullkomment menneskeliv.
Denne kvasivitenskapelige teorien har fått svært alvorlige følger for kirken. Som det ble forklart i boken L’épopée des adamites (Adamittenes epos), av Jean Rondot: «Alle opprørske eller revolusjonære strømninger i kirken, både blant presteskapet og lekfolket, flommet bokstavelig talt inn gjennom den åpningen Teilhard hadde laget. Hvorfor skulle man ikke få mest mulig ut av det og lage en ny religion i samsvar med den enkeltes smak nå som det var lov å tolke Bibelen litt friere, selv om det betydde at ånden i teksten ble forandret?»
Resultatet av denne tendensen er spesielt synlig i dag. En undersøkelse som ble foretatt av et fremtredende fransk institutt i 1980, viste at bare 40 prosent av katolikkene i Frankrike trodde på Adam og Eva og arvesynden. Tvilen har også spredt seg til andre viktige spørsmål. Det viste seg for eksempel at det bare var 59 prosent av katolikkene i Frankrike som trodde på den fundamentale kristne lære om Jesu Kristi oppstandelse.
De forskjellige kirkene som har akseptert utviklingslæren, holder seg ikke til Bibelens lære, men viser at de framfor alt ønsker å anta populære, moderne filosofier. Paulus advarte de første kristne mot en slik tankegang. Han minnet korinterne om at kristendommen ikke hadde noe til felles med de ideene eller filosofiene som var populære på hans tid. Han skrev: «Hva da med den som er vis eller skriftlærd eller er en forsker i denne verden? Har ikke Gud vist at verdens visdom er uforstand? . . . For jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men vi forkynner en korsfestet [pælfestet, NW] Kristus. . . . for hedninger [er dette] uforstand.» — 1. Korinter 1: 20—23.
En slik «verdens visdom» kan ikke føre til at vi lærer Gud å kjenne og til at vi oppnår hans godkjennelse. (Jevnfør Johannes 17: 3.) Muligheten til å oppnå frelse og evig liv er åpen for alle som fullt ut aksepterer Kristi offer, den løsesummen han betalte for å kjøpe tilbake det fullkomne liv som Adam mistet. Bare på grunnlag av dette gjenløsningsofferet kan menneskene nærme seg Gud og få tilgivelse for sine synder. Apostelen Peter var fullstendig overbevist om dette da han sa til de religiøse lederne som var samlet i Jerusalem: «Det er ikke frelse i noen annen [enn Jesus], for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved.» — Apostlenes gjerninger 4: 12.
Hundretusener av mennesker har allerede satt sin lit til denne «ånd som gir liv». De ser med iver fram til at paradiset om kort tid vil bli gjenopprettet på jorden, og til å få oppfylt det håpet Adam forspilte, nemlig håpet om å leve evig på jorden. Hvis du ikke har tilegnet deg denne viktige bibelkunnskapen ennå, kan du gjøre det ved å studere Bibelen sammen med Jehovas vitner og ved å overvære deres kristne møter. Da vil du lære hva som kreves av deg for at du skal kunne bli en av Jesu disipler. Ved hjelp av ham, den «siste Adam», kan du få del i enestående velsignelser fra Gud. — 1. Korinter 15: 45; Åpenbaringen 21: 3, 4.
[Bilde på side 6]
Jesus svarte til den fullkomne Adam