Utfrielse av mørkets makt

«Han . . . fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.» — Kol. 1: 13.

 1. Hvilke faktorer påvirker vårt liv?

DE FLESTE mennesker er, enten de er klar over det eller ikke, påvirket av sine omgivelser og andre faktorer i barndommen. Arv spiller også inn. Mange unge i vår tid er blitt grepet av den opprørsånd som gjør seg gjeldende i dagens samfunn. Drevet av et ønske om å være uavhengige setter de seg opp mot anerkjente autoriteter og dem som har makt. De tror at de kan klare å motstå påvirkningen fra omgivelsene og gå sine egne veier og unnlate å ta hensyn til andre. Men det klarer de ikke. Foruten at vi alle har en bestemt bakgrunn hva familie angår, tilhører vi alle den menneskelige familie og har alle en medfødt tendens til å følge mengden eller en spesiell gruppe som vi er knyttet til, og etterligne den i handling og oppførsel. Dette kommer stadig sterkere til uttrykk ved en selvisk og likegyldig innstilling til det som blir sett på som gammeldagse normer for sømmelighet og moral, innbefattet Bibelen og dens normer.

 2. a) Hvordan har noen prøvd å forandre tingene, og hva er blitt resultatet? b) Har vi noe grunnlag for å nære et håp? Hva slags håp?

² Av natur og fødsel er vi således alle barn av én stor familie, og fra et menneskelig synspunkt virker det umulig å unngå eller overvinne alle de ting som øver dårlig innflytelse. Noen har prøvd å begynne et nytt liv og bare gjøre det som er godt, men har oppdaget at de likevel har fulgt det framherskende mønster for tenkning og oppførsel. En kan derfor spørre: «Finnes det ikke noe håp? Er det ikke noe jeg kan gjøre for å forandre tingene, i det minste for meg selv?» Jo, det finnes et håp. Det er noe du kan gjøre. Hvor underlig det enn kan høres ut, kan du sørge for å bli ’satt over’ til en annen familie. Du kan velge en annen far. I stedet for å skyve dette fra deg som noe fantasifullt og utrolig bør du sammen med oss undersøke grunnlaget for en slik uttalelse. Hundretusener av mennesker av alle nasjonaliteter og samfunnslag har allerede foretatt en slik forandring. De har sørget for å bli ’satt over’ til en ny familie og har valgt en ny far. Dette har ført til store velsignelser for dem. Hvordan har de gjort dette?

 3. a) Hvilken grunnleggende sannhet er av størst betydning? b) Hva fører det til å benekte denne sannhet?

³ Er du kjent i Bibelen? Du har kanskje bare hørt om Bibelen gjennom et av kristenhetens kirkesamfunn, slik at du har betraktet Bibelen i lys av dette samfunnets lære. Hvordan det enn forholder seg, vil vi oppfordre deg til å la Bibelen tale for seg selv og lytte til det den har å si. Først vil vi oppfordre deg til å følge med i apostelen Paulus’ argumentasjon i brevet til romerne. Helt fra begynnelsen fastslår han en fundamental sannhet, nemlig at det finnes en personlig Skaper, hvis «usynlige vesen, både hans evige kraft og hans guddommelighet, er synlig fra verdens skapelse av, idet det kjennes av hans gjerninger». Med mindre en erkjenner dette, kan en ikke bli ’satt over’ til en annen familie, slik det ble nevnt ovenfor. Den viktige sannhet at det finnes en Skaper, blir ofte bestridt, noe Paulus gjorde oppmerksom på. Han snakker om dem som «ikke æret eller takket ham som Gud, men ble dårlige i sine tanker, og deres uforstandige hjerte ble formørket . . . som byttet Guds sannhet bort mot løgn og æret og dyrket skapningen framfor skaperen». Paulus sier så hva utfallet ble: «Derfor overga Gud dem til skammelige lyster . . . Og liksom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, så overga Gud dem til et sinn som intet duger, så de gjorde det usømmelige.» Hvor sanne er ikke disse ordene i vår tid! Alle slike mennesker er i sannhet underlagt mørkets makt. — Rom. 1: 20—28.

 4. Hvilken foranstaltning har Gud truffet for dem som søker ham, og hvordan bør en se på den?

⁴ Apostelen understreket den samme sannhet da han talte til atenerne på Marshøyden. Legg merke til det håp han framholdt: «Han [Gud] lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud, om de dog kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss.» (Ap. gj. 17: 26, 27) For å hjelpe oss til å «føle og finne ham» har Gud gitt oss sitt Ord, Bibelen, som er en ’lykte for vår fot og et lys for vår sti’. (Sl. 119: 105) Bibelen er ikke bare en samling gode bøker skrevet av gode mennesker. Gud er hele Bibelens forfatter. Bibelen er den personlige, levende Skapers Ord. Ja, Gud lever, og «Guds ord er levende». Det vil veilede og beskytte oss for at vi ikke skal «falle etter samme eksempel på vantro», det eksempel som er omtalt i Romerne 1: 21—28. La oss med dette i tankene følge den videre argumentasjon i brevet til romerne. — Heb. 4: 11—13.

 5. a) Hvilken tilstand befinner hele den menneskelige familie seg i? b) Hvilken fri gave er blitt gitt, og hvordan virker den?

⁵ Som medlemmer av den menneskelige familie er vi alle ufullkomne på grunn av vår første far, Adam. Han ble skapt i Guds bilde og anerkjent som Guds jordiske Sønn, men på grunn av sin forsettlige ulydighet ødela han dette gode forholdet både for seg selv og sine etterkommere. (1 Mos. 1: 26; Luk. 3: 38) Som Paulus sier: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Men som vi nettopp ble minnet om, har vi grunn til å nære et håp. Har Gud gjort det mulig at vi kan bli barn av hans familie og igjen komme i et fredelig forhold til ham? Vi blir oppfordret til å nære et slikt håp, idet Paulus videre taler om Guds ’frie gave’. Han kommer med en rekke fine kontraster og sier så videre: «Men ikke er det med nådegaven således som med fallet; for er de mange død ved den enes fall, da er meget mer Guds nåde og gaven i det ene menneske Jesu Kristi nåde blitt overvettes rik for de mange.» (Rom. 5: 15—21) Hvordan dette virker, forklarer han i Romerne 3: 23—25 (NW): «For alle har syndet og når ikke opp til Guds herlighet, og det er som en fri gave at de blir erklært rettferdige ved hans ufortjente godhet gjennom utløsningen ved den løsepenge som ble betalt av Kristus Jesus. Gud framstilte ham som et offer for soning ved tro på hans blod.» — Se også 1 Timoteus 2: 5, 6.

 6. Hvorfor var Paulus foruroliget på grunn av israelittene? Ble de fullstendig forkastet?

⁶ Hvem er det denne ’frie gave’ er tilgjengelig for? Hvem er de som blir «erklært rettferdige . . . ved tro på hans [Kristi] blod»? For å forstå dette må vi huske at Paulus skrev sine brev til kristne mennesker som kollektivt utgjorde «Guds menighet». (1 Kor. 11: 22) Han visste at hans eget folk, israelittene, som han kalte «mine frender etter kjødet», i mange hundre år hadde vært Guds utvalgte folk, og at de hadde vært tatt inn i et paktsforhold til Gud. Da deres Messias, Jesus Kristus, kom, kunne de vente å komme i et enda nærere forhold til Gud, noe Paulus viste da han omtalte dem som dem «som barnekåret tilhører». Men dette var noe som ga Paulus «en stor sorg og en uavlatelig gremmelse». (Rom. 9: 2—5) Grunnen var at de som folk betraktet «støtte an mot snublesteinen», Kristus Jesus. (Rom. 9: 32; se også 1 Peter 2: 7—10) De forkastet Guds elskede Sønn som sin Messias og sørget for at han ble hengt på en torturpel for å lide en vanærende død. Gud overlot dem derfor til seg selv, men han forkastet dem ikke fullstendig. «Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente.» Paulus henviser til Guds ord til Elias: «Jeg har levnet meg sju tusen menn som ikke har bøyd kne for Ba’al», og sier så videre: «Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake etter nådens utvelgelse.» — Rom. 11: 2—5.

Det sanne Israel

 7. Hvilken dyp sannhet holdt Paulus fram som en hjelp til å identifisere det sanne Israel?

⁷ Slo så Guds hensikt feil fordi det store flertall av jødene manglet tro og motarbeidet hans middel for frelse gjennom Kristus Jesus? «Langt derifra!» (Rom. 3: 3, 4) Paulus hjelper oss til å forstå hvem som virkelig utgjør Guds utvalgte folk, og hvilke betingelser en må oppfylle for å bli anerkjent som hans barn og et medlem av hans familie. Dette gjør han både fra et individuelt og et nasjonalt synspunkt. Han forklarer først at «ikke den er jøde som er det i det åpenbare; heller ikke er det omskjærelse som skjer i det åpenbare, på kjøttet; men den som er jøde i det skjulte, han er jøde, og omskjærelsen er hjertets omskjærelse i Ånden, ikke i bokstaven». (Rom. 2: 28, 29) Paulus anvender senere det samme prinsippet på folket som et hele og sier: «For ikke alle som er av Israels ætt, er derfor Israel; . . . det er: ikke kjødets barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten» slik det ble illustrert i tilfellet med Isak. (Rom. 9: 6—8) Den tid hadde med andre ord kommet da det ikke var ens kjødelige herkomst som avgjorde hvorvidt en tilhørte Guds uvalgte folk, det sanne Israel. Det var Guds hensikt å ha et åndelig Israel, hvis medlemmer blir ’satt over’ til hans familie ved at hans hellige ånd virker på en spesiell måte, og ved at de oppfyller spesielle krav. Det var bare noen få, en levning, av de kjødelige israelitter som viste tro og godtok Jesus som Guds Salvede. Gud vendte seg derfor, som Paulus viser, til ’hedningene’, ikke-jødene, for at de skulle få anledning til å utfylle det forutbestemte antall av åndelige israelitter, den kristne menighet. — Rom. 11: 12.

 8. Er medlemskapet i det åndelige Israel begrenset? Hva er beviset for at en er medlem?

⁸ Det er begrenset hvor mange som kan bli medlemmer av den kristne menighet. Jesus omtalte dem som den «lille hjord», og i Åpenbaringen blir deres antall tre ganger oppgitt til 144 000 (Luk. 12: 32; Åpb. 7: 4; 14: 1, 3) Er dette de eneste som utgjør Guds familie? Omtaler Bibelen ingen andre som Guds barn? Hvis det var slik, ville det være liten hensikt i å snakke noe mer om denne forholdsvis lille gruppen av mennesker før vi har sikre beviser for at vi tilhører den. I Romerne 8: 14—17 taler Paulus om disse bevisene. Han sier at «så mange som drives av Guds Ånd, de er Guds barn. I fikk jo ikke trelldommens ånd, så I atter skulle frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader!» Han kommer så inn på deres himmelske håp, deres håp om å bli «Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham». — Se også Åpenbaringen 20: 6.

 9. a) Finnes det noe håp for resten av den menneskelige familie? I så tilfelle hvilket? b) Hvem siktet Paulus til da han talte om «skapningen» i Romerne 8: 19—23?

⁹ Paulus forlater imidlertid ikke emnet med dette. Det er så visst ikke Bibelens lære at de som utgjør den sanne kirke, skal kalles og utvelges, og at resten av den menneskelige familie skal avskrives som fortapt, for ikke å si lide evig pine, slik mange av kristenhetens trosbekjennelser framstiller det. Legg merke til hva Paulus som et bevis for dette sier etter at han har nevnt det himmelske håp. Han sier at «skapningen lenges og stunder etter Guds barns åpenbarelse . . . [og] at også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet». For å vise at han med ordet «skapningen» tenker på hele den menneskelige familie, til forskjell fra den kristne menighet, sier han videre: «For vi vet at hele skapningen til sammen sukker og er til sammen i smerte inntil nå; ja, ikke bare det, men også vi som dog har Åndens førstegrøde, også vi sukker med oss selv, idet vi stunder etter vårt [endelige] barnekår, vårt legemes forløsning.» — Rom. 8: 19—23.

10. Hva vil snart gå i oppfyllelse? Hva skjedde i 1914?

¹⁰ For en enestående beskrivelse av hvordan Guds hensikt blir gjennomført! Den kommer også inn på alt det press og alle de lidelser som får oss til å sukke. Det som gjør dette så ualminnelig interessant, er den kjensgjerning at det som «skapningen lenges . . . etter», snart vil gå i oppfyllelse! I 1914 inntraff det en stor forandring hva herredømmet over denne verden angår. «Høye røster lot seg høre i himmelen, som sa: Kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre og hans salvede, og han skal være konge i all evighet.» Deretter ble det kunngjort at «den tid da de døde skal dømmes», hadde kommet. (Åpb. 11: 15, 18) Ettersom andre skriftsteder viser at dommen begynner med Guds hus, betydde dette at de av den kristne menighet som hadde ’vært tro inntil døden’, skulle bli oppreist fra dødens søvn. Om kort tid, etter Guds krig, Harmageddon, vil de i nært samarbeid med Kristus Jesus i himmelen knuse hodet til slangen, Satan Djevelen. På denne måten vil disse «Guds barn» sammen med Kristus Jesus, den fremste «Guds sønn», bli åpenbart. — 1 Pet. 4: 17; 1 Tess. 4: 16; 2 Tess. 1: 7, 10; Åpb. 2: 10; 16: 14—16; 19: 11—20: 3; Rom. 16: 20; Joh. 1: 34.

11. a) Hvilken frihet fra trelldom vil menneskeheten få nyte godt av under Kristi styre? b) Hvordan vil Kristus Jesus vise seg å være «evig fader»?

¹¹ Deretter, under det tusenårige styret til Kristus og hans «brud» (de 144 000), vil hele menneskeheten bli «frigjort fra trelldom» av enhver art, også fra døden. De vil få erfare at de igjen har kommet i et familieforhold til Gud, slik Johannes hørte det bli kunngjort: «Se, Guds bolig er hos menneskene, og han skal bo hos dem; og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem og være deres Gud.» (Rom. 8: 21; Åpb. 21: 1—4) De vil også erkjenne at makten over kongedømmet er tilfalt Kristus Jesus, og at det er «gjennom utløsningen ved den løsepenge som ble betalt av Kristus Jesus», at de har kunnet bli utfridd av herredømmet til Satan, herskeren over «mørkets makt», og av synd og død. (Rom. 3: 24, NW; Ef. 2: 2; Kol. 1: 13; Joh. 1: 29) I stedet for å arve døden fra sin første far, Adam, vil de motta fullkomment menneskeliv fra «den siste Adam», Kristus Jesus. (1 Kor. 15: 45) Han vil bli deres livgiver, deres far. Som det er forutsagt: «Herredømmet er på hans skulder, og han kalles evig fader, fredsfyrste.» Alt dette vil bli gjort mulig ved «[Jehovas], hærskarenes Guds nidkjærhet». Dette er virkelig enestående framtidsutsikter, men du behøver ikke å vente for å få del i dem. — Es. 9: 6, 7.

Utfrielse nå

12. a) Hvilke begivenheter har allerede ført til at Guds barn er blitt identifisert? b) Hvem har erkjent dette, og hvilke velsignelser har det ført til?

¹² Da disiplene spurte Jesus: «Når skal disse ting skje, og hva skal være tegnet på ditt nærvær og på avslutningen på tingenes ordning?», forutsa Jesus i sitt svar en rekke ting som skulle finne sted under hans ledelse etter at han var innsatt på tronen i 1914. Siden den tid er en levning av den kristne menighet som fremdeles er på jorden, som følge av englers tjeneste og et basunlignende kall blitt samlet sammen i enhet. Dette har ført til at «den tro og kloke tjener»-klasse, som er satt over alle Kristi rikes interesser, er blitt tydelig identifisert. Siden Kristus ble innsatt på tronen, har han også sammen med «alle englene» sørget for at Rikets budskap er blitt forkynt til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og at menneskene er blitt skilt «fra hverandre, liksom hyrden skiller fårene fra geitene». (Matt. 24: 3, 14, 31, 45—47, vers 3 fra NW; 25: 31, 32) ’Guds barn’, de som har et himmelsk håp, er med andre ord allerede blitt identifisert. Stadig flere av «hele skapningen» har følgelig med glede anerkjent disse åndelige «brødre» av Kristus Jesus og har hjulpet dem og gjort godt mot dem, slik Jesus forutsa i Matteus 25: 34—40. Dette stadig stigende antall mennesker utgjør «en stor skare . . . av alle ætter» som det sies står «for Guds trone» og nyter godt av hans gunst. De «tjener ham dag og natt i hans tempel», det vil si, i det åndelige tempel som Gud har oppført, og i nær forening med «tempel»-klassen av Kristi «brødre». Jehovas vitner har fått erfare dette, noe som er i full overensstemmelse med Jesu ord i Johannes 10: 16: «Jeg har også andre får, som ikke hører til denne sti [den ’lille hjord’]; også dem skal jeg føre fram, og de skal høre min røst, og det skal bli én hjord, [under] én hyrde.» — Rom. 8: 19, 22; Heb. 8: 2; 9: 11; Åpb. 7: 9, 15; Ef. 2: 21, 22.

13. Hvordan kan en bli et av Kristi «andre får», og hvilket forhold kommer en da inn i?

¹³ Hvordan kan en bli et av disse «andre får»? Først må en, som Jesus sa, høre hans røst og bli en av hans disipler. Du må følge Jesu eksempel, og hva det angår, blir det store skritt for ditt vedkommende å foreta en helhjertet innvielse til Jehova Gud. (Sl. 40: 9; Rom. 12: 1) Du blir oppfordret, men ikke tvunget eller presset, til å ta dette skrittet. Du må velge selv og av egen fri vilje gi uttrykk for tro på gjenløsningsofferet og vise takknemlighet og hengivenhet overfor Jehova. På denne måten blir du ’satt over’ i en ny familie og blir et av Guds barn. Det kan sies at du har valgt en ny far, for med dyp verdsettelse kan du da sammen med andre av Guds «får» tiltale ham som «Fader vår». (Matt. 6: 9) Kristenhetens prester og lekfolk gjentar regelmessig Fadervår og omtaler Gud som sin Far og andre mennesker som sine brødre, men dette er i det store og hele en formalitet og en parodi når en tenker på de forhold og den ånd som gjør seg gjeldende i kristenheten.

14. a) Hvordan kan en få et negativt syn som følge av Paulus’ ord i Romerne 7: 18—23? b) Hvordan hjelper sammenhengen oss til å få et mer likevektig syn?

¹⁴ Med hensyn til frihet fra trelldom er det viktig å være klar over hvilken stilling en befinner seg i. Følgende ord av Paulus blir ofte sitert som om de uttrykker alt det som er å si om de kristnes stilling: «Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer.» (Rom. 7: 22, 23) Hvis dette var det siste som ble sagt om saken, ville stillingen i sannhet være negativ og skuffende. Men la oss se litt på sammenhengen. Paulus skriver riktignok til kristne med et himmelsk håp, men de samme prinsippene gjelder alle Jehovas innvigde tjenere. I Romerne 5: 21 sier Paulus: «Liksom synden hersket ved døden, så skulle også nåden herske ved rettferdighet til et evig liv ved Jesus Kristus, vår Herre.» Paulus viser så at vårt nåværende liv er nøye knyttet til Kristus i himmelen, og at «liksom Kristus ble oppreist fra de døde ved Faderens herlighet, så skal også vi vandre i et nytt levnet» her og nå. Paulus taler senere om den ’frukt I hadde [som syndens treller], slikt som I nå skammer eder over’, og sier så: «Men nå, da I er frigjort fra synden og er trådt i Guds tjeneste, har I eders frukt [ikke bare gode forsetter] til helliggjørelse, og til utgang et evig liv.» — Rom. 6: 4, 20—22.

15. Fra hvilket synspunkt argumenterer Paulus i Romerne, kapittel 7, og andre steder?

¹⁵ Paulus viser så at han har empati, ved at han setter seg i samme stilling som de jødekristne som hevdet at både de og hedningene måtte oppfylle kravene i den lov som ble gitt gjennom Moses, innbefattet kravet om omskjærelse, for å oppnå Guds gunst. Paulus kommer med vektige argumenter her som ellers for å vise hvor håpløs en slik stilling ville være, og utroper: «Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» Finnes det en redningsmann? Ja! «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!». — Rom. 3: 20; 7: 1, 18—21, 24, 25; Gal. 3: 10—14.

16. a) Hvordan beskriver Paulus den kristnes sanne stilling, og med ettertrykk på hva? b) På hvilken måte og i hvilken utstrekning kan vi ha et positivt syn og følge en positiv handlemåte?

¹⁶ Legg nå merke til hvordan Paulus videre beskriver den kristnes sanne stilling, med stort ettertrykk på livet: «For livets Ånds lov har i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov . . . For kjødets attrå er død, men Åndens attrå er liv og fred . . . Men dersom hans Ånd som oppvakte Jesus fra de døde, bor i eder, da skal han som oppvakte Kristus fra de døde, også levendegjøre eders dødelige legemer ved sin Ånd, som bor i eder.» (Rom. 8: 2, 6, 11) For en sterk og positiv stilling! Guds ånd kan således virke på en spesiell måte og gi noen håp om liv i himmelen, men den samme virksomme kraft kan virke til gagn for alle Jehovas innvigde vitner, og det gjør den også. Den opprettholder og styrker de «andre får» i vår tid til å ta del i tjenesten sammen med den salvede levning, som er tatt inn i den nye pakt, og «kunngjøre sannheten» for alle mennesker. Den styrker deres dødelige legemer med den «kraft som er over det normale». (2 Kor. 3: 6; 4: 2, 7, vers 7 fra NW) Det er sant at det betyr en daglig kamp mot kjødet, men det behøver ikke å være og bør ikke være en håpløs kamp. (Rom. 8: 13) Det er sant at vi er ufullkomne og hver dag må be om tilgivelse for våre feil, men Jehova har i sin godhet truffet den nødvendige foranstaltning for at vi skal kunne stå rene for ham. Denne foranstaltning er så effektiv at den vil ’rense vår samvittighet fra døde gjerninger til å tjene den levende Gud’. (Heb. 9: 14; se også Åpenbaringen 7: 14; 14: 5) Dette er noen av de velsignelser som blir utøst over de hundretusenvis av mennesker som er blitt Jehovas vitner, og som ved innvielse og vanndåp har kommet inn i Guds familie og allerede nå på en måte nyter godt av «Guds barns herlighets frihet». Alle disse kan i sannhet slutte seg til apostelen Paulus i hans fryderop om at ingenting «skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre»! — Rom. 8: 21, 39.

17. Fra hvilken annen tjener for Jehova kan vi vente å få veiledning og oppmuntring?

¹⁷ Det har virkelig vært til stor hjelp og oppmuntring å lytte til Paulus og følge hans argumentasjon, som han kom med under inspirasjon av Guds ånd. Det var imidlertid også en annen trofast tjener som sto i et enestående forhold til Jesus, skjønt han hadde en annen bakgrunn og en annen personlighet. Vi ser fram til å få ytterligere oppbyggende veiledning ved å gi akt på det apostelen Johannes skrev under inspirasjon.