Menneskers slaver eller deres gjenløsers slaver — hva velger dere?

«I er dyrt kjøpt; bli ikke menneskers treller [slaver, NW]!» — 1 Kor. 7: 23.

 1. Hvor mange av menneskene er blitt født i slaveri?

ER DU klar over at du ble født som slave? Alle mennesker, alle som er avlet av jordiske fedre, er i virkeligheten blitt født som slaver og er slavers barn. Hvis du ærlig undersøker kjensgjerningene, slik at du forstår hvorfor det forholder seg slik, vil det hjelpe deg til å forstå mange ting om deg selv. Det vil hjelpe deg til å forstå hvordan du kan bli utfridd fra dette slaveri.

 2, 3. a) Hvilken kjent mann som arbeidet for frihetens sak, var blant dem som ble utfridd fra dette slaveri? b) Hva kalte denne mannen som deltok i dette frigjøringsarbeid seg selv?

² Dørene til frihet fra dette verdensomfattende slavehus ble åpnet for 1900 år siden. Blant dem som ble utfridd fra dette slaveri, var det den gang, i det første århundre av vår tidsregning, en mann som nå er blitt kjent verden over. Han måtte imidlertid alltid være årvåken og gjøre seg bevisste anstrengelser for ikke å komme i slaveri igjen. Han gledet seg meget over sin egen frihet, og han forsøkte å hjelpe så mange andre mennesker som mulig til å oppnå den samme frihet. Han dro imidlertid ikke ut i krig mot det romerske verdensrike, som holdt millioner av mennesker i slaveri, og han ledet heller ikke et frihetstog til Roma i protest mot slaveriet. Hvorfor ikke? Fordi han arbeidet for en sak som ville bringe større frihet enn den frihet menneskene kan gi.

³ På grunn av det frigjøringsarbeid denne mannen deltok i, har enkelte religiøse organisasjoner erklært ham for å være en av deres «helgener», og de kaller ham derfor «Sankt Paulus». Selv omtalte han seg imidlertid bare som Paulus. Da noen ønsket å gjøre ham til sin spesielle leder, sa han for eksempel: «Var det Paulus som ble korsfestet [pelfestet, NW] for eder, eller var det til Paulusʼ navn I ble døpt?» «For når en sier: Jeg holder meg til Paulus, og en annen: Jeg til Apollos, er I da ikke mennesker? Hva er da Apollos? eller hva er Paulus? Tjenere ved hvem I kom til troen, og det etter som Herren ga enhver.» — 1 Kor. 1: 13; 3: 4, 5.

 4. a) Hvilken status hadde Paulus i det romerske verdensrike, og hvordan kunne han ha det? b) Hvilket slaveri var Paulus interessert i å bli befridd fra?

⁴ Paulus hadde de rettigheter som tilkom en romersk statsborger. På grunn av dette betraktet den romerske regjering ham som en fri mann. En romersk militær, en høvedsmann for 1000 mann, spurte ham en gang: «Si meg: Er du romersk borger?» Han svarte: «Ja.» Høvedsmannen gjorde også krav på å være romersk borger og sa: «Jeg har kjøpt denne borgerrett for mange penger.» Paulus sa da: «Men jeg er endog født til den.» (Ap. gj. 22: 27, 28) Paulus var i virkeligheten en omskåret jøde, men ettersom han var født i den asiatiske byen Tarsus, var han født som romersk borger. Den romerske statsmannen Antonius hadde nemlig over 100 år tidligere gitt romersk statsborgerskap til alle innbyggerne i Tarsus, og keiser Cæsar Augustus hadde senere stadfestet dette. (Ap. gj. 21: 39; 22: 3) Det var derfor ikke fra slaveri under det romerske verdensrike at Paulus ble frigjort, og han begynte ikke å delta i det politiske liv for å hjelpe andre til å slippe fri fra et slikt slaveri. Det var et annet slaveri som var mer omfattende, et slaveri som førte til døden. Det var dette slaveri den romerske statsborgeren Paulus var interessert i å bli frigjort fra.

 5, 6. a) I hvilket brev forklarer Paulus dette større slaveri? b) Hva var det som virket i Paulus og hindret ham i å gjøre det som han ønsket å gjøre?

⁵ Hvordan hadde Paulus kommet i dette større slaveri? Hvordan har vi alle kommet i det? Hvordan har det berørt oss? Paulus forklarte dette meget tydelig da han skrev til sine medtroende i byen Roma i Italia. Han talte om Guds lov, ikke den romerske lov, og sa:

⁶ «Loven er åndelig; jeg derimot er kjødelig, solgt under synden; for hva jeg gjør, vet jeg ikke; for jeg gjør ikke det som jeg vil; men det som jeg hater, det gjør jeg. Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da vitner jeg jo med loven at den er god; men nå er det ikke mer jeg som gjør det, men synden som bor i meg. For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt; for viljen har jeg, men å gjøre det gode makter jeg ikke; for jeg gjør ikke det gode som jeg vil, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg.

 7. Hvilken uønsket lov fant Paulus i sine lemmer, og i hvilken utstrekning var han underlagt den?

⁷ «Men gjør jeg det som jeg ikke vil, da er det ikke mer jeg som gjør det, men synden, som bor i meg. Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden; for jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske, men jeg ser en annen lov i mine lemmer, som strider mot loven i mitt sinn og tar meg til fange under syndens lov, den som er i mine lemmer. Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre! — Så tjener da jeg Guds lov med mitt sinn, men syndens lov med mitt kjød.» — Rom. 7: 14—25.

 8. Mot hva i seg selv måtte Paulus kjempe, og hvilken vanskelighet var årsak til dette?

⁸ Paulus’ legeme var i likhet med vårt legeme kjødelig. Han fant en lov som virket i hans kjødelige legeme, en lov som vi også kan finne virker i vårt legeme, nemlig syndens lov. Selv om han ønsket å gjøre det som var rett og i harmoni med Guds lov, som var god, maktet han derfor ikke alltid fullt ut å gjøre det. Synden som bodde i hans kjød, fikk kontroll over ham og hindret ham i å handle slik som han ønsket. I sitt hjerte og sinn var han i harmoni med Guds lov, slik at han i sitt sinn var en slave under Guds lov. Hans kjød var imidlertid ikke alltid i harmoni med hans sinn, og han måtte derfor kjempe mot det å tjene syndens lov i sitt kjød. Hva var vanskeligheten? Paulus var blitt «solgt under synden». Det var tilfelle med apostelen Paulus, og det er tilfelle med oss alle sammen.

 9. Hvorfor er det ikke godt for oss med vilje å være slaver under syndens lov?

⁹ Det er ikke godt for oss med vilje å være slaver under syndens lov, som alltid forsøker å virke uhemmet gjennom vårt kjød. Hvis vi lar syndens lov virke gjennom vårt kjød uten å gjøre motstand mot den, kan det kanskje gi en viss tilfredsstillelse i øyeblikket, men det vil ikke føre til at vi vinner evig liv i lykke. Guds lov viste jødene hva synd er, og den dømte syndere til døden. Paulus sa derfor at synden voldte ham døden på grunn av den fordømmelse Guds lov uttalte over syndere. — Rom. 7: 13.

10. Hva lengter vi i likhet med Paulus etter å bli befridd for, og gjennom hvem kommer denne befrielse?

¹⁰ Hvis vi ønsker å vinne evig liv i fullkommen lykke, slik som Paulus gjorde, lengter vi derfor etter å bli befridd for synden i oss som gjør at våre kjødelige lemmer er underlagt døden. Paulus nevnte den som kan befri oss for den, da han utbrøt: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» (Rom. 7: 25) Hvordan kommer så denne befrielse fra Gud gjennom Kristus?

11. Hva var nødvendig for at Paulus kunne komme ut av slaveriet «under syndens lov», og hvilket spørsmål reiser seg angående Paulus i denne forbindelse?

¹¹ Paulus sa at han var «solgt under synden». Han var derfor slave «under syndens lov». For å komme ut av dette slaveri trengte han å bli kjøpt tilbake eller gjenkjøpt. Hvordan kunne Paulus, en romersk statsborger født av frie foreldre, komme til å bli «solgt under synden»? Det at vi finner ut svaret på dette spørsmålet, vil hjelpe oss til å forstå hvordan alle vi andre ble «solgt under synden», slik at synden nå ’volder døden’ for oss alle. Hvordan ble Paulus kjøpt tilbake? Hvordan kan vi bli det?

Syndens lov får innpass i det menneskelige kjød

12. Hvem har vi alle ifølge Bibelens skapelsesberetning fått vårt kjødelige legeme fra?

¹² Paulus sa at han var kjødelig. Vi i vår tid er alle av det samme kjød som Paulus, som var en «apostel, utkåret til å forkynne Guds evangelium, som han forut lovte ved sine profeter i hellige skrifter». (Rom. 1: 1, 2) Vi har alle fått vårt kjødelige legeme fra den første mannen, Adam, gjennom kvinnen. Hans hustru, Eva, den første kvinnen, var kjøtt av den første mannens kjøtt og bein av hans bein. Apostelen Paulus var derfor i harmoni med Bibelens beretning om menneskets skapelse da han skrev: «Liksom kvinnen er av mannen, så er også mannen ved kvinnen, og alt er av Gud.» — 1 Kor. 11: 12.

13, 14. a) Hvorfor bør vi ikke legge en nasjonalistisk innstilling for dagen eller bli oppblåst på grunn av vår nasjonalitet? b) Hvorfor kan det ikke ha vært Gud som solgte oss under synden?

¹³ I vår tid, om lag 6000 år etter at Gud skapte mennesket, har den moderne vitenskap ikke klart å motbevise det apostelen Paulus sa til noen hedenske, greske dommere i Aten i Hellas: «Gud . . . gjorde av ett menneske alle folkeslag som skulle bo på hele jordens overflate, og han forordnet de fastsatte tider og de opptrukne grenser for menneskenes bolig, for at de skal søke Gud.» (Ap. gj. 17: 24—27, NW) Hvorfor skulle så noe menneske i stolthet legge en nasjonalistisk innstilling for dagen?

¹⁴ Uansett hvilken nasjonalitet vi tilhører, er vi alle «solgt under synden»; vi er alle slaver «under syndens lov». Ettersom vi alle er slaver, hvorfor skulle vi da bli oppblåste og innta en skrytende holdning overfor mennesker av en annen nasjonalitet? Vi kan ikke gjøre dette og samtidig vinne Guds gunst. Vi spør derfor nå: Hvem solgte oss alle? Gud, Skaperen, gjorde det ganske visst ikke. På grunn av sin absolutte rettferdighet, sin godhet og hellighet kunne han ikke skape den første mannen og kvinnen som skapninger som var «solgt under synden». Hvordan var så den første manns og kvinnes legemlige eller kjødelige tilstand da Gud skapte dem? Hva sier Bibelen, Guds egen inspirerte Bok, om det?

15. a) Hva måtte Gud være for å kunne skape oss? b) Hvordan skiller Guds oppfatning av menneskene som han hadde skapt, seg fra orientalske religiøse filosofers oppfatning av skaperverket?

¹⁵ For å kunne danne oss, som er så vidunderlig skapt, måtte Gud være den største levende Vitenskapsmann, og han måtte i det minste ligge 6000 år foran alle vitenskapsmenn på jorden i vår tid. Guds vitenskapelige beretning om skapelsen, som finnes nedskrevet i Bibelen, stemmer ikke overens med hinduenes, buddhistenes og andre religiøse menneskers filosofi som går ut på at alle materielle ting er syndige, dårlige og onde i seg selv. Bibelen sier at etter at Gud hadde skapt den første mann og kvinne og hadde velsignet dem og gitt dem befaling om å oppfylle jorden med sin kjødelige slekt, «[så Gud] på alt det han hadde gjort, og se, det var såre godt». (1 Mos. 1: 31) Gud er ikke en Gud som kaller det onde godt og det gode ondt, som gjør lys til mørke og søtt til bittert. Han forkynner ve over de mennesker som forvrenger tingene på den måten. (Es. 5: 20—23; Ordspr. 17: 15) Når han sier at det han har frambrakt, er godt, så må det være godt. Den første mann og kvinne var en del av Guds skaperverk, og når Gud sier at det var godt, må det derfor også gjelde dem.

16, 17. a) Hvem fører Lukas en fullkommen manns ættelinje tilbake til? b) Hva må Adam ha vært fra begynnelsen av ettersom Lukas i denne forbindelse omtaler ham som Guds sønn?

¹⁶ Det har vært en annen fullkommen mann på jorden foruten Adam. En lege i det første århundre av vår tidsregning nedskrev denne andre fullkomne mannens slektsregister. Denne legen, Lukas, sier først: «Men det skjedde da alt folket lot seg døpe, og Jesus var blitt døpt og ba, da åpnet himmelen seg, og den Hellige Ånd kom ned over ham i legemlig skikkelse, som en due, og en røst kom fra himmelen: Du er min Sønn, den elskede; i deg har jeg velbehag.» (Luk. 3: 21, 22) Legen Lukas fortsetter så med en beskrivelse av Jesu jordiske ættelinje og sier: «Og Jesus selv var omkring tretti år da han begynte sin gjerning, og han var, etter det folk holdt ham for, sønn av Josef, sønn av Eli.» Derfra går så legen Lukas over 70 generasjoner bakover og slutter med å si: «Sønn av Enos, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn.» — Luk. 3: 23—38.

¹⁷ Etter å ha snakket om den fullkomne, godkjente Guds Sønn, Jesus Kristus, sier således legen Lukas at den første mannen, Adam, var «Guds sønn». Ettersom han kaller Adam «Guds sønn» side om side med Jesus, Guds fullkomne, godkjente Sønn, må også Adam fra begynnelsen av ha vært en fullkommen menneskeskapning. Bibelen viser at han var det.

18, 19. a) Hvorfor kunne ikke Adam og Eva ifølge den regel for å avgjøre hvem som er Guds barn, som Johannes omtalte, ha vært syndige fra begynnelsen av? b) Hvorfor lå de ikke i den ondes vold?

¹⁸ Hvis Adam fra begynnelsen av hadde vært syndig, ufullkommen, ville han ikke ha vært en Guds sønn. Noe som beviser dette, er det den kristne apostelen Johannes skrev under guddommelig inspirasjon: «Hver den som er født av Gud, gjør ikke synd, fordi hans sæd blir i ham, og han kan ikke synde, fordi han er født av Gud. På dette kan Guds barn . . . kjennes; hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror.» «Vi vet at vi er av Gud, men hele verden ligger i den ondes vold.» — 1 Joh. 3: 9, 10; 5: 19, NW.

¹⁹ I overensstemmelse med denne regelen var den første mannen, Adam, og hans hustru, Eva, ikke syndere, det vil si de praktiserte ikke synd fra begynnelsen av, for de var av Gud. De var Guds direkte barn, og Gud skaper ikke syndere, for han er ikke kilden til synd. Adam og Eva lå ikke i noen ond makts vold da de ble skapt, men de ble skapt for å være tjenere for den rettferdige Gud.

20, 21. a) Hvordan taler det at Gud velsignet Adam og Eva og ga dem et oppdrag, imot at de på det tidspunkt var syndige? b) Hva siktes det til når det sies at de ble skapt i Guds bilde eller lignelse, og hva viser dette med hensyn til hvis sønn Adam var?

²⁰ Det er grunnen til at skapelsesberetningen i 1 Mosebok 1: 27, 28 sier: «Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det; til mann og kvinne skapte han dem. Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!» Ville Gud, som er rettferdig, velsigne syndere og be dem fylle jorden med sitt syndige avkom og dessuten legge alle andre levende skapninger under dem? Nei, det ville han ikke! Gud skapte den første mannen, Adam, «i sitt bilde» eller i sin lignelse eller likhet. Ettersom dette bilde eller denne likhet ikke sikter til Adams fysiske utseende eller hans livsorganer, må det her siktes til Adams åndelige evner og moralske egenskaper. Adam kunne resonnere og treffe fornuftige avgjørelser, og han hadde en samvittighet.

²¹ Foruten at Adam var i besittelse av fysisk makt, hadde han også et fullkomment mål av egenskapene visdom, rettferdighet og kjærlighet. Dette ville bety at Adam fra begynnelsen var en sønn av Gud, for det ville være i samsvar med denne regel: «Kjærligheten er av Gud, og hver den som elsker, er født av Gud og kjenner Gud. Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet.» — 1 Joh. 4: 7, 8.

22. Hvorfor ville Gud da han skapte et menneske i sitt bilde eller i sin lignelse, ikke skape en synder eller et ufullkomment menneske?

²² Ettersom mannen Adam gjenspeilte Guds fullkomne egenskaper og karaktertrekk da han ble skapt i Guds bilde og likhet, må han ha vært fullkommen ved sin skapelse. Da Gud skapte en jordisk sønn i sitt bilde eller i sin likhet, ville han sikkert ikke skape en synder eller et ufullkomment menneske. En synder, et ufullkomment menneske, ville være til vanære for Guds skaperevne og ville på ingen måte være en gjenspeiling av Guds åndelige evner og moralske egenskaper.

23, 24. a) Ettersom ingen «Guds sønn» får synd fra Gud, hva slags menneskeskapning frambrakte så Gud? b) Ettersom Gud ikke kan fornekte seg selv, hva slags menneskeskapning som kunne representere ham, ville han frambringe?

²³ Ingen som er en «Guds sønn», arver eller får synd og ufullkommenhet fra Gud. Denne kjensgjerning kommer tydelig til uttrykk i 5 Mosebok 32: 3—6, hvor profeten Moses sier til Israels folk: «For [Jehovas] navn vil jeg forkynne; gi vår Gud ære! Klippen! — fullkomment er hans verk, for rettferd er alle hans veier; en trofast Gud, uten svik, rettferdig og rettvis er han. Skulle han ha ført fordervelse over sitt folk! Nei, hans barn de har skammen [de har handlet fordervelig for sin egen del; de er ikke hans barn, feilen er deres egen, NW] — en vanartet og vrang slekt. Lønner I [Jehova] således, du dårlige og uvise folk? Er han ikke din far, som gjorde deg til sin eiendom? Han skapte deg og dannet deg.»

²⁴ Ettersom alt det Gud gjør, er fullkomment, ville han aldri frambringe en ufullkommen skapning. Han ville frambringe et fullkomment menneske, uten mangler, feil eller lyte. Ettersom Gud ikke kan fornekte seg selv, ville han aldri frambringe noe som ville gi et feilaktig bilde av ham. Hans jordiske sønn ville i samsvar med dette ha de samme egenskaper som sin himmelske Far, og være syndfri for å kunne representere sin himmelske Fars fullkommenhet hva sinn og moral angår.

Hva er årsaken til vår nåværende åndelige, moralske og fysiske tilstand?

25. Hvordan sørget Gud for en fullkommen start for den menneskelige familie?

²⁵ Den fullkomne Gud satte denne fullkomne mannen Adam i en hage på jorden, i «et gledens paradis», som oversetterne av Douay-oversettelsen kaller den. (1 Mos. 2: 7, 8, 15, 16, Dy) Senere skapte Gud en fullkommen hustru til den fullkomne Adam, slik at de kunne frambringe fullkomne barn i dette gledens paradis. (1 Mos. 2: 18—23) I egenskap av Adams himmelske Far fortalte Gud Adam hvordan han kunne fortsette å leve for evig i dette gledens paradis. — 1 Mos. 2: 17.

26. a) Hvilke spørsmål kan en i betraktning av alt dette stille i forbindelse med menneskenes og jordens tilstand i vår tid? b) Hvem kan ikke lastes for denne tilstand?

²⁶ I betraktning av alt dette melder følgende spørsmål seg: Hva er grunnen til at vi i vår tid ikke bor i et gledens paradis? Hva er grunnen til at jorden nå, etter at menneskene i snart 6000 år har dyrket den, ikke overalt er i en paradislignende tilstand? Hva er grunnen til at de milliarder av mennesker som er våre forfedre, i dag, etter at menneskene i om lag 6000 år har frambrakt avkom, ikke er i live og sammen med oss bebor en paradisisk jord, men ligger døde i jordens skjød eller på havets bunn? Hva er grunnen til at de milliarder av mennesker som lever i dag, ikke er fullkomne hva legeme, sinn og hjerte angår, men ser ut til å bli stadig mer ufullkomne? Ja, hva er grunnen til at hver enkelt av oss, hvis vi skal være ærlige, må si: «I meg, det er i mitt kjød, bor intet godt»? (Rom. 7: 18) At det forholder seg på denne måten, er ikke noe Gud kan lastes for. Hele Bibelen, Guds skrevne Ord, bekrefter at Gud ga menneskeslekten en fullkommen start. Forklarer Bibelen også årsaken til den tilstand vi nå befinner oss i? Ja! Hvordan gjør den det?

27. Hva var det Guds mening at vi mennesker skulle arve, men fra hvilken generasjon av menneskeslekten arvet vi den tilstand vi nå befinner oss i?

²⁷ Bibelens enkle svar er at vi har arvet denne tilstand. Men fra hvilken generasjon av våre forfedre? Bibelens svar er: Fra våre første foreldre. Det er grunnen til at vi alle uten unntak befinner oss i denne tilstand. Guds hensikt var at vi bare skulle arve gode ting fra våre første foreldre, det vil si liv i menneskelig fullkommenhet og gudfryktighet i et gledens paradis og i et fredelig forhold til vår himmelske Far, Jehova Gud, som hans barn. Vi skulle til slutt bli én stor familie hvor alle skulle legge kjærlighet for dagen overfor hverandre som brødre og søstre, og vi skulle i kjærlighet og uten frykt for å bli skadd herske over dyreskapningene på jorden. Vi skulle arve liv, uten å være under fordømmelse og syndens slaveri. Dessverre arvet vi nettopp de motsatte ting fra våre første foreldre. Hvordan gikk det til?

28. Hvilken samtale fant sted mellom Eva og et dyr i hagen?

²⁸ Den første kvinnen, Eva, var ikke redd for slangen. Den var underlagt henne og hennes mann, Adam. En dag snakket et dyr til henne. Det var ikke en papegøye. Det var en slange. Selv om dette var noe utenom det vanlige, lyttet Eva uten å være redd. Den spurte om Gud virkelig hadde sagt det som hennes mann, Adam, hadde fortalt henne. Eva gjentok Guds ord til hennes mann, Adam, og sa til slangen: «Vi kan ete av frukten på trærne i hagen; men om frukten på det tre som er midt i hagen, har Gud sagt: I skal ikke ete av den og ikke røre ved den, for da skal I dø.» Da sa slangen: «I skal visselig ikke dø; for Gud vet at på den dag I eter av det, skal eders øyne åpnes, og I skal bli liksom Gud og kjenne godt og ondt.» — 1 Mos. 3: 1—5; 2: 16, 17.

29. a) På hvilken måte tillot Eva at hun ble en slave? b) I hvilken forstand syndet hun, forbrøt hun seg eller overtrådte hun Guds bud?

²⁹ Noe nytt begynte å arbeide i Eva. Det var et selvisk ønske om å få noe som det ikke var Guds vilje at hun skulle få. Eva irettesatte ikke slangen, som var underlagt henne, for at den sa at Gud, hennes himmelske Far, ikke talte sant og var redd for å ha andre guder ved siden av seg. Hun tillot at hun ble en slave av sitt selviske ønske, og hun spiste av den forbudte frukt. Da hun gjorde det, syndet hun; hun forfeilet målet, som er en fullkommen handlemåte overfor Gud. Hun forbrøt seg, for hun handlet stikk i strid med Guds lov som var blitt kunngjort for henne gjennom hennes mann. Hun overtrådtea Guds bud, for hun lot seg bli overlistet og falt, men hun burde i stedet ha nektet å være ulydig mot Gud og rettferdiggjort ham som sann og som en som er uten like. Menneskeslektens mor fulgte således en ond handlemåte.

30. a) Hvorfor var ikke fristeren tilfreds med bare å få kvinnen til å spise av den forbudte frukt? b) Hvorfor benyttet ikke fristeren slangen til å overtale Adam til å spise av den?

³⁰ Bak alt dette sto det en frister. Hvem var det? Det var ikke den synlige slangen ved treet med den forbudte frukt. Den virkelige fristeren var ikke tilfreds med bare å få kvinnen til å spise av den forbudte frukt. Hun var ikke overhodet for den menneskelige familie. Det viktigste var derfor å få mannen til å spise av den. Det var mannen som i egenskap av familiens overhode skulle bestemme hvordan familien ville bli. Hvis Eva, som nå var blitt en lovbryterske, ikke kunne bli brukt av Adam til å frambringe en fullkommen menneskeslekt, kunne Gud i sin tid skape en annen fullkommen hustru for Adam som kunne bli mor til en fullkommen familie. For å få mannen til å spise av frukten behøvde ikke slangen å vende seg til Adam og snakke til ham slik som den hadde gjort til Eva, Adams fullkomne hustru. Den listige fristeren som sto bak slangen, visste at han ikke kunne bedra Adam slik som han hadde bedratt Eva. Adam hadde fått Guds lov direkte fra Gud. Ettersom fristeren visste at han ikke kunne bedra Adam ved hjelp av en slange, ville han derfor få Adam til å spise av frukten ved å la Adams selviske hustru oppfordre ham til det. Hun ville ha større innflytelse over ham enn en slange som talte til ham.

31. a) Hva tillot Adam seg å bli slave under, og hvilken handlemåte førte det til fra hans side? b) Hvorfor var Adam den som bar hovedansvaret i denne saken?

³¹ Eva vakte et selvisk ønske i Adam, et ønske om ikke å miste henne som sin hustru. Adam lot også et selvisk ønske bli herre over seg, et ønske som gjorde ham til en syndens slave, til en som overtrådte sin himmelske Fars, Jehova Guds, bud. Første Mosebok 3: 6, 7 beskriver hele hendelsesforløpet og viser hvordan en dårlig samvittighet oppsto blant menneskene, idet den sier: «Hun tok av frukten og åt; og hun ga sin mann med seg, og han åt. Da ble begges øyne åpnet, og de ble var at de var nakne, og de heftet fikenblad sammen og bandt dem om livet.» Menneskeslektens far fulgte en ond handlemåte. Han var den som bar hovedansvaret, for apostelen Paulus sier: «Slangen dåret Eva med sin list.» «For Adam ble skapt først, deretter Eva, og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.» — 2 Kor. 11: 3; 1 Tim. 2: 13, 14.

32. Hvordan forklarer Jakob 1: 13—15 det at Adam og Eva blev slaver under et selvisk ønske?

³² Adam og Eva lot seg bli slaver under et selvisk ønske, og de måtte betale hva det kostet å få tilfredsstilt dette selviske ønske eller denne selviske lyst. Den kristne apostelen Jakob (1: 13—15) forklarer hvor kilden til fristelsen var, når han sier: «Ingen si når han fristes: Jeg fristes av Gud. For Gud fristes ikke av det onde, og selv frister han ingen. Men hver fristes idet han dras og lokkes av sin egen lyst; deretter, når lysten har unnfanget, føder den synd; men når synden er blitt fullmoden, føder den død.» Adam hadde nå bare døden i vente.

33. Hvilken dom uttalte Gud over Adam, og hva gjorde han så?

³³ Adam og Eva, som nå var redde fordi de hadde dårlig samvittighet, og som visste at Gud ville dømme dem til døden, forsøkte å gjemme seg. Gud krevde dem imidlertid til regnskap for deres handlemåte og fikk dem til å tilstå det gale de hadde gjort. Tro mot sin egen lov uttalte Gud dødsdommen over mannen Adam. Han sa: «[Du skal] ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» Gud utelukket dem så begge fra sin familie av barn og drev dem ut fra paradiset med livsens tre. Veien tilbake ble sperret, og det ville ha betydd deres øyeblikkelige død hvis de hadde forsøkt å komme inn igjen. De gikk nå ut på en jord som var under forbannelse. — 1 Mos. 3: 8—24.

34. Hvilken voldshandling som fant sted blant Adam og Evas første etterkommere, viser at ondskapen ble ført videre til deres barn?

³⁴ Det var først utenfor gledens paradis, hvor jorden var under forbannelse, at de begynte å få barn. Selvisk begjær, synd og ufullkommenhet ble ført videre til deres barn, noe som ga seg til kjenne da deres første sønn myrdet sin gudfryktige bror. Dette gjorde han trass i at Gud hadde sagt til ham at synden lå på lur ved døren og forsøkte å få innpass hos ham, men at han skulle forsøke å «være herre over den». Han forsøkte imidlertid ikke å være det. Hans sønnesønns sønnesønns sønn ble også en morder. (1 Mos. 4: 1—24) Det var ikke noen evolusjon eller utvikling som fant sted, men akkurat det motsatte. Det var arveligheten, som følger bestemte lover, som gjorde seg gjeldende. Menneskeverdenen måtte arve synd og komme under dødens fordømmelse.

Menneskehetens slaveri

35, 36. a) Hva kom inn i verden ved ett menneskes synd, og til hvem spredte den seg? b) Hvem blant menneskene er det som ikke synder, og hvorfor forholder det seg slik?

³⁵ Moderne vitenskap har ved sitt studium av arvelæren ikke kunnet skyve til side apostelen Paulus’ ord i Romerne 5: 12: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.»

³⁶ Den trofaste mannen Job talte om mennesket, «født av en kvinne», og kom med følgende uttalelse, som er helt i samsvar med arvelovene: «Kunne det bare komme en ren av en uren! Ikke én!» (Job 14: 1—4) Den inspirerte salmisten David viste at han var enig i dette, da han sa: «Se, jeg er født i misgjerning, og min mor har unnfanget meg i synd.» (Sl. 51: 7) Davids vise sønn, kong Salomo, sa i en bønn til Gud da han innvigde templet i Jerusalem som skulle være et sted hvor det ble gjort soning for synder: «Det er ikke noe menneske som ikke synder.» (1 Kong. 8: 46) Senere, da kong Salomo skrev Predikerens bok, sa han: «Det finnes ikke et rettferdig menneske på jorden, som bare gjør godt og aldri synder.» «Gud skapte mennesket som det skulle være, men de søker mange kunster.» (Pred. 7: 20, 29) Det er altså ikke Gud som er ansvarlig for den syndige tilstand menneskeheten befinner seg i.

37. a) Hvem solgte oss under synd, og hvordan gjorde han det? b) Hvordan ble det at alle medlemmer av menneskeverdenen var blitt syndige, gjort enda tydeligere på Moses’ tid?

³⁷ Vi kommer her tilbake til spørsmålet: Hvordan kom menneskeheten til å bli «solgt under synden», som apostelen Paulus uttrykker det? Hvem solgte oss under synd? Vi ble solgt ved hjelp av synd. Det var Adam, menneskeslektens første far, som solgte oss. Da Adam, den første mannen, ble skapt, var han ’Guds ære’. (1 Kor. 11: 7) Ettersom vi nedstammer fra Adams barn, som ble født etter at han syndet mot sin Skaper, forholder det seg slik som Paulus sier i Romerne 3: 23, nemlig at «alle har syndet og fattes Guds ære». Denne kjensgjerning ble enda tydeligere etter at Gud oppreiste profeten Moses og gjennom ham ga Israels folk en samling enestående lover. Denne lovsamlingen viste hva synd var. Den viste ganske enkelt at israelittene var syndere og ikke på noen måte var bedre enn resten av menneskeverdenen. På grunn av denne loven så Paulus enda tydeligere at han var solgt under synden.

38. Hva ønsket Adam å oppnå ved å selge seg selv, og på grunn av hvilken kjensgjerning solgte han også oss?

³⁸ Det skyldtes altså bare én mann at vi alle sammen ble solgt under synden. Denne ene mannen, Adam, solgte seg selv under synden først. Hva ønsket han å oppnå ved å selge seg selv? Han ønsket å få tilfredsstilt sitt selviske ønske om å få fortsette å være sammen med den syndige lovbrytersken, sin hustru, Eva, og således bli fordømt av Gud sammen med henne. For å oppnå dette solgte han seg selv; han syndet, ga opp den fullkomne kontroll han hadde over seg selv, og ble en slave under synden. Det samme som profeten Elias lang tid senere sa til Israels konge, kunne sies til ham: «Du har solgt deg til å gjøre hva ondt er i [Jehovas] øyne.» (1 Kong. 21: 20) Innbyggerne i tistammeriket Israel handlet på samme måte som kong Akab. (2 Kong. 17: 17, NW) Ettersom vi alle, fordi vi er Adams etterkommere, befant oss i Adams lender da han solgte seg selv, solgte han oss alle sammen med seg under synden. Følgelig ble vi alle født i synd. Det skulle bare én mann til for å bevirke dette, og det skulle bare en eneste handling til fra hans side.

39. a) Hva viser menneskenes historie fra Adam og fram til vår tid med hensyn til det å bli befridd fra denne ’solgte’ tilstand? b) Hva sa derfor Paulus angående byen Jerusalem og dens barn på hans tid?

³⁹ Mange rettferdig innstilte mennesker sier kanskje som apostelen Paulus gjorde: «Jeg elendige menneske! hvem skal fri meg fra dette dødens legeme?» (Rom. 7: 24) Hele menneskenes historie fra Adam og fram til nå viser at mennesket ikke ved egne anstrengelser kan bli befridd eller frelst fra denne ’solgte’ tilstand, dette slaveri «under synden». I 1582 år (fra år 1513 f. Kr. til år 70 e. Kr.), helt fra den tid israelittene befant seg ved Sinai berg i Arabia, og til deres siste tempel i Jerusalem ble ødelagt, forsøkte de ved hjelp av Guds lov som de hadde fått gjennom Moses, å befri seg selv fra dette slaveri under synden. Men de klarte det ikke. Om lag 20 år før templet ble ødelagt, sa derfor apostelen Paulus med tanke på de omskårne israelitter: «For Hagar er berget Sinai i Arabia, og svarer til det Jerusalem som nå er; for det er i trelldom med sine barn.» — Gal. 4: 25.

40. Ved hvilket annet middel må derfor vår befrielse komme?

⁴⁰ Jødene klarte ikke å komme i en rettferdig stilling overfor Gud ved å forsøke å holde den lov som han hadde gitt dem gjennom Moses. Vi trenger derfor på en eller annen måte Guds hjelp for å bli fridd fra det å være «solgt under synden» og fra å måtte lide syndens straff, døden. Gud var ikke forpliktet til å gjøre dette for oss. Det måtte alt sammen være et utslag av hans ufortjente godhet, og det måtte skje ved hjelp av en gave som kunne kjøpe oss tilbake eller gjenløse oss. Apostelen Paulus henleder vår oppmerksomhet på den gave fra Gud som vil utrette dette. Etter at han har spurt hvem som skal fri ham fra hans kjødelige legeme som på grunn av synden er underlagt døden, utbryter han, fylt av glede: «Gud være takk ved Jesus Kristus, vår Herre!» — Rom. 7: 25.

Hvordan ved ett menneske

41. Hvor mange skulle det til for å bringe oss i denne solgte tilstand, og hvor mange trenger Gud for å befri oss fra den uten å krenke rettferdigheten?

⁴¹ Men vi er jo mange, mens Jesus Kristus bare er én. Det er sant. Det skulle imidlertid bare én mann, Adam, til for å gjøre oss alle til slaver, for å bringe oss i denne solgte, syndige, døende tilstand. I sin enestående visdom og ved sin uforlignelige makt har derfor Gud lagt de nødvendige ting slik til rette at det bare skal én person til, nemlig Jesus Kristus, for å befri oss fra denne ulykkelige tilstand ved en gjenløsning. I det samme inspirerte brevet til den kristne menighet i Roma gir apostelen Paulus en vakker beskrivelse av hvordan rettferdighetens Gud lar en mann motsvare en annen for på den måten å få i stand en gjenløsning og befrielse uten at rettferdigheten blir krenket. Han skriver (Rom. 5: 13, 14):

42. Fra og med hvem begynte døden å herske, og hvorfor kunne han anklages for å ha syndet?

⁴² «Vel var det synd i verden [ved arv fra Adam] før loven [Moseloven, som ble gitt i 1513 f. Kr.], men synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er; men allikevel hersket døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er et forbilde på [er lik, NW] den som skulle komme.» Adam hadde nemlig fått følgende lov i Edens hage: «Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 16, 17) Da Adam spiste av frukten, syndet han derfor ikke bare ved å forfeile målet, som er fullkommen lydighet mot Gud, men han ble også en lovbryter ved å gå utenom eller overskride grensene i Guds kunngjorte lov. Synden kunne derfor tilregnes Adam.

43. Hvorfor syndet syndige mennesker fram til Moses’ tid ikke «i likhet med Adams overtredelse»?

⁴³ Adams etterkommere ble syndere ved at synden gikk i arv til dem. Men ettersom Gud ikke ga noen lov eller systematisk ordnet lovsamling til Adams etterkommere før han benyttet Moses til å gjøre det, kunne ikke de begå en overtredelse i likhet med den Adam hadde begått. Det fantes ikke noen kunngjort lov som de kunne overtre. De kunne ikke bli overtredere på samme måte som Adam.

44. Hvem var «den som skulle komme», og som Adam var lik, og hvorfor frambrakte han de motsatte virkninger av det Adam gjorde?

⁴⁴ Jesus Kristus var den fullkomne mannen «som skulle komme», og som den fullkomne mannen Adam var lik. Adam og Jesus Kristus frambrakte imidlertid motsatte virkninger på grunn av at de fulgte hver sin handlemåte. Adam begikk en overtredelse og falt da han skulle ha forblitt stående. Jesus Kristus derimot bevarte en fullkommen lydighet overfor Gud da han ble fristet, og spiller en meget viktig rolle i forbindelse med Guds frie gave, som består i ufortjent rettferdighet, og som han gir oss som er syndere. Paulus fortsetter således med å si:

45, 46. a) Hvor mange berørte det det ene menneske Adam gjorde, og på hvilken måte berørte det dem? b) Hva har Gud gitt uttrykk for, gjennom hvem har han gjort det, og hvem har fått nyte godt av det?

⁴⁵ «Men det er ikke med gaven som det var med overtredelsen. For om mange døde ved ett menneskes overtredelse, er Guds ufortjente godhet og hans frie gave med den ufortjente godhet ved det ene menneske Jesus Kristus blitt langt rikere for mange.» — Rom. 5: 15, NW.

⁴⁶ Ja, ett menneske, Adam, begikk en overtredelse i Eden, og hans mange etterkommere har med rette dødd inntil nå. Vi har imidlertid også det andre menneske, «det ene menneske Jesus Kristus». Ved ham kom Guds ufortjente godhet og hans frie gave med den ufortjente godhet inn i bildet. Dette førte ikke til at mange døde, men til det motsatte. Disse mange har i rikelig mål fått del i Guds ufortjente godhet og rettferdighetens frie gave som følger med hans ufortjente godhet. I hvert tilfelle er det som den ene gjør, noe som berører mange.

47, 48. a) Hva var Guds dom over Adam en følge av, og hva førte den til? b) Hva var det som gjorde det påkrevd med en fri gave, og hva førte den frie gave til?

⁴⁷ Apostelen Paulus fortsetter og sier: «Det er heller ikke med den frie gave som det var med den måten tingene virket på gjennom det ene menneske som syndet. For dommen [over Adam] førte til fordømmelse fra én overtredelse, men gaven førte til en rettferdighetserklæring fra mange overtredelser.» (Rom. 5: 16, NW) Den ’ene overtredelse’ som Adam begikk, førte altså til en ugunstig dom fra Gud. Denne dom på grunn av denne ’ene overtredelse’ førte til fordømmelse for mange av Adams etterkommere. Da Guds lov gjennom Moses senere trådte i kraft, ble «mange overtredelser» begått av israelittene, og hele resten av menneskeheten viste seg også å være syndere.

⁴⁸ Den situasjon menneskene befant seg i på grunn av de mange overtredelser som det var tydelig at de hadde begått, gjorde det påkrevd med rettferdighetens frie gave fra Gud. Hvis Gud skulle bestemme at alle mennesker skulle være underlagt Moseloven, og det for alltid, ville det bare føre til overtredelser og ikke til at de klarte å oppnå rettferdighet. Men hva førte Guds gave til, som ble gitt på grunn av de mange overtredelser som var blitt begått? Denne rettferdighetens gave førte til at alle de som tok imot den, ble erklært rettferdige.

49. Hva begynte å herske på grunn av det ene menneskes overtredelse, hvorfor og over hvem?

⁴⁹ Legg nå merke til hvordan apostelen Paulus viser at det ene menneske motsvarer det andre, når han videre sier: «For hvis døden ved det ene menneskes overtredelse hersket som konge gjennom denne ene, så skal meget mer de som mottar den rike ufortjente godhet og den rike rettferdighetens frie gave, herske som konger i liv gjennom den ene person, Jesus Kristus.» (Rom. 5: 17, NW) En overtredelse er en form for synd, og straffen for synd er døden. Ved det ene menneske Adams overtredelse begynte ikke bare døden å herske over Adam, men ved dette ene menneske Adam begynte døden å herske over alle mennesker ettersom de alle var hans etterkommere som hadde fått livet gjennom ham.

50. Hvilke ting blir som en motsetning til det som det ene menneskes overtredelse førte til, tilbudt menneskene, hvilke velsignelser får de som mottar dem, og gjennom hvem kommer alt dette?

⁵⁰ Som en motsetning til Adams overtredelse har vi Guds ufortjente godhet og rettferdighetens frie gave. Disse ting fører til det motsatte av døden. Hva skjer så med dem som får nyte godt av Guds ufortjente godhet, og som får del i rettferdighetens frie gave? Det som skjer, er at i stedet for at døden fortsetter å herske over dem, kommer de til å «herske som konger i liv»! Denne foranstaltning har Gud truffet «gjennom den ene person, Jesus Kristus». Så mens døden har hersket over mange gjennom det ene menneske Adam, vil de mange som får nyte godt av Guds ufortjente godhet og får del i rettferdighetens frie gave, herske som konger i liv gjennom den ene person Jesus Kristus. Hvordan har ikke den allmektige Gud på en vidunderlig måte sørget for å bringe likevekt i tingene!

51. Hvem ble berørt av den ene overtredelse som ble begått i Eden, og på hvilken måte?

⁵¹ Apostelen Paulus stopper ikke her, men legger til: «Derfor, liksom én overtredelse førte til fordømmelse for alle slags mennesker, så fører også én rettferdiggjørende handling til at alle slags mennesker blir erklært rettferdige til liv.» (Rom. 5: 18, NW) Ja, den ene overtredelse som opprinnelig ble begått av det ene mennesket Adam i Eden, berørte «alle slags mennesker». Dette førte til fordømmelse for dem, for de var etterkommere av en synder som var under fordømmelse, og fra ham arvet de synden, som gjør at de kommer under Guds fordømmelse.

52. a) Hvordan ble det foretatt «én rettferdiggjørende handling»? b) Hvem får nyte godt av denne handling, og på hvilken måte?

⁵² Som en motvekt mot dette ble det foretatt «én rettferdiggjørende handling» av det ene menneske som fulgte en rettferdig handlemåte på jorden, nemlig Jesus Kristus. Ved sin handlemåte da han var på jorden, beviste han at han var rettferdig, fullkommen og hellig. Hva førte så denne ’ene rettferdiggjørende handling’ til? Til følgende: Jesu Kristi rettferdighet som ledet til at han ble rettferdiggjort, kan bli brukt til gagn for alle slags mennesker uansett rase, hudfarge, nasjonalitet, stamme, språk eller samfunnsklasse. De blir «erklært rettferdige til liv». Gud ser ikke lenger på dem som syndere, men regner Jesu Kristi rettferdighet dem til gode. De blir på denne måten befridd fra dødens fordømmelse og blir verdig til å få liv, evig liv.

53, 54. a) Hvem ble berørt av det ene menneske Adams ulydighet, og hvordan? b) Hvem får nyte godt av den ene person Jesu Kristi lydighet, og hvordan?

⁵³ Apostelen Paulus forfølger denne tanken og sier videre: «For liksom mange ble gjort til syndere ved det ene menneskes ulydighet, så skal også mange bli gjort rettferdige ved den ene persons lydighet.» (Rom. 5: 19, NW) Med andre ord: Det ene menneske Adam var ulydig mot Gud og ble en synder. Følgen ble at alle hans etterkommere arvet synden fra ham. På den måten ble mange «gjort til syndere». Ved den lydighet den ene person Jesus Kristus viste overfor Gud, ble det imidlertid mulig for mange å «bli gjort rettferdige».

⁵⁴ De første som blir «gjort rettferdige», er de som tilhører Jesu Kristi åndelige menighet. De viser tro på den lydige Jesus Kristus og blir så «gjort rettferdige» for at de kan bli adoptert som Guds åndelige sønner og Jesu Kristi medarvinger. Ettersom disse Guds åndelige sønner utgjør et antall på 144 000, kan det virkelig sies at «mange» vil bli «gjort rettferdige». (Åpb. 7: 4—8; 14: 1, 3, 4) Under Jesu Kristi tusenårige styre vil dessuten mange av menneskeverdenens medlemmer, innbefattet dem som får en oppstandelse, oppnå rettferdighet gjennom Kristus. De som ikke gjør det, vil bli ødelagt i «den annen død». — Åpb. 20: 14, 15.

55. Hva begynte det å bli overflod av da Moseloven kom inn i bildet, og hvordan kunne det forholde seg slik?

⁵⁵ Apostelen Paulus viste tidligere at «synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er». (Rom. 5: 13) Det var derfor da israelittene fikk Moseloven i 1513 f. Kr., at de kunne begå overtredelser mot denne loven. Hvis israelittene ikke tidligere hadde vært klar over at de var syndere, kunne de nå, i lys av Guds lov gjennom Moses, se at de var syndere, lovbrytere. Paulus har dette i tankene når han fortsetter med å si: «Nå kom Loven til ved siden av for at det skulle bli overflod av overtredelse. Men hvor det var overflod av synd, der ble det enda større overflod av ufortjent godhet.» (Rom. 5: 20, NW) Før Jesus Kristus framsto på skueplassen, var Moseloven blitt gitt til mennesker som allerede befant seg i en syndig tilstand. I stedet for å erklære israelittene rettferdige beviste imidlertid denne lov enda tydeligere at de var syndere, ettersom de nå overtrådte Guds kunngjorte lov.

56. Hva ble det behov for at Gud viste, ettersom det ble overflod av overtredelse og synd, og var det mulig for Gud å dekke dette behov?

⁵⁶ Selv etter at Moseloven var blitt gitt, var det således overflod av synd blant israelittene. Det ble derfor behov for at Gud viste dem større ufortjent godhet. Gud kunne imidlertid dekke dette behov, og «det ble enda større overflod av ufortjent godhet».

57. a) Hva fortsatte å herske etter at Moseloven var blitt gitt, og med hvilken straff som resultat? b) Hva begynte å herske i og med Kristi første komme, og hva ble dermed mulig?

⁵⁷ «Hvorfor?» spør så apostelen Paulus. Som svar på sitt eget spørsmål sier han: «For at liksom synden hersket som konge sammen med døden, så skulle den ufortjente godhet likeledes herske som konge ved rettferdigheten med det evige liv for øye ved Jesus Kristus, vår Herre.» (Rom. 5: 21, NW) Trass i at Moseloven var blitt gitt, fortsatte således synden å herske over menneskene, og døden, som fulgte med den, rammet syndens slaver. Men nå, i år 33 e. Kr., kom evig liv for øye «ved Jesus Kristus, vår Herre». Dette ble mulig på grunn av hans fullkomne rettferdighet. Gud var ikke forpliktet til å treffe en slik foranstaltning; det var alt sammen et utslag av hans ufortjente godhet overfor menneskene. I over 4000 år hadde synden hersket og ført døden over sine slaver. I og med Kristi første komme begynte imidlertid Guds ufortjente godhet å herske over menneskene. Ved den ble det sørget for at menneskene kunne bli utfridd fra slaveriet under synden. Den gjorde det mulig for dem å oppnå rettferdighet, og den som oppnådde det, ville kunne vinne evig liv.

58. Med hva for øye begynte Guds ufortjente godhet å herske over menneskene, men hva måtte menneskene gjøre for å få nyte godt av dette?

⁵⁸ Gjennom det ene menneske Adam hadde synden begynt å herske over alle mennesker. Men gjennom den ene person «Jesus Kristus, vår Herre» hadde nå Guds ufortjente godhet begynt å herske med det motsatte av døden for øye, nemlig evig liv for menneskene. De som skulle oppnå dette evige liv, måtte vende seg fra synden og til rettferdigheten. De måtte godta rettferdigheten ved Jesus Kristus.

Gjenløsning ved en løsepenge

59. a) Hvor mange mennesker på jorden var døde på grunn av Adam? b) Hvordan opphevet Jesus Kristus virkningene av det Adam gjorde?

⁵⁹ Menneskesønnen Jesus Kristus svarer således til det ene menneske Adam. Ved det Jesus Kristus gjorde, opphevet han virkningene av det Adam gjorde. Hvordan kunne det være mulig? Det var mulig fordi Jesus Kristus døde som et gjenløsningsoffer for alle Adams etterkommere, som Adam hadde «solgt» til slaveri under synden, og som var underlagt døden, som er straffen for dem som befinner seg i dette slaveri. Adam førte døden over alle mennesker. De var alle døde. Som apostelen Paulus sier: «Den kjærlighet som Kristus har, tvinger oss, for . . . et menneske døde for alle; alle hadde altså dødd.» (2 Kor. 5: 14, NW) Jesus Kristus døde som et gjenløsningsoffer for dem som var døde på grunn av Adam, akkurat som det står skrevet: «For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle.» — 1 Tim. 2: 5, 6, NW.

60. a) Hva gikk Guds lov om løsepenge ut på, slik det framgår av Moseloven? b) Hva måtte derfor til for at Adams etterkommere skulle kunne bli løskjøpt?

⁶⁰ Loven om en løsepenge, som finnes i Guds skrevne Ord, lyder slik: «[Du skal] gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme. . . . Men dersom bøter pålegges ham [i stedet for at han skulle dø], da skal han gi så meget i løsepenger for sitt liv som det blir ham pålagt.» (2 Mos. 21: 23—25, 30) For at Adams etterkommere, som var «solgt under synden», skulle kunne bli løskjøpt eller gjenløst, måtte det bli ofret et menneskeliv som var like fullkomment som det liv Adam hadde da han ble skapt i Edens hage.

61. a) Hva mistet Adams etterkommere på grunn av at Adam syndet? b) Hvordan svarte Guds Sønn nøyaktig til Adam da han nettopp var blitt skapt?

⁶¹ På grunn av at Adam syndet, mistet hans etterkommere det privilegium å bli født som fullkomne mennesker som var fri for dødens fordømmelse, og som fra fødselen av hadde Guds godkjennelse og utsikter til å få leve for evig. Guds ufortjente godhet drev ham derfor til å sende sin enbårne Sønn til jorden for at han skulle bli det fullkomne mennesket Jesus Kristus. Han ble født av en jomfru og hadde derfor ikke noen menneskelig far. På den måten fortsatte han å være Guds Sønn. Da han hadde nådd en moden alder, svarte han nøyaktig til Adam da han nettopp var blitt skapt. Han kunne således tilby seg selv som et gjenløsningsoffer.

62. a) Når framstilte Jesus seg for å tjene som et gjenløsningsoffer, og hvordan og når frambar han dette offer? b) Hva ofret han i virkeligheten da han døde?

⁶² Jesus gjorde dette da han 30 år gammel ble døpt av døperen Johannes i vann. Tre og et halvt år senere, i år 33 e. Kr., frambar Jesus dette offer ved å dø uskyldig, uten synd, etter at han med urette var blitt dømt til døden. På grunn av at han bevarte sin trofasthet og rettferdighet, oppreiste Gud ham på den tredje dag fra de døde som en åndeperson. Ved sin oppstandelse tok derfor ikke Jesus Kristus tilbake sitt menneskelige liv, men han fór opp til himmelen med verdien av dette fullkomne menneskeliv. Denne verdien frambar han så for Jehova Gud i himmelen til gagn for menneskene. Han oppfylte på den måten kravene til en «tilsvarende løsepenge» ved å gi like for like, en fullkommen menneskesjel for den fullkomne menneskesjel som var gått tapt. Han ofret ikke bare sitt eget menneskeliv, men han ofret også sin menneskelige rett og sitt privilegium å bli far til en fullkommen menneskeslekt på jorden, en menneskeslekt som ville være verdig til å få leve for evig.

63. Hva kunne Jesus Kristus gjøre for Adams etterkommere ved å ofre sitt menneskeliv?

⁶³ På denne måten, ved å frambære sitt menneskeliv som et offer, kunne han gjenløse Adams og Evas barn, adoptere dem og gi dem det som deres menneskelige far, Adam, ikke hadde klart å gi dem. Han blir på den måten «evig fader» for dem. — Es. 9: 6.

Spørsmålet besvares

64. a) Hvilket spørsmål av livsviktig betydning blir vi stilt overfor på grunn av det menn i stillinger med stor makt forlanger av oss? b) Hva må vi i betraktning av dette huske på ettersom vi drar nytte av Kristi gjenløsningsoffer?

⁶⁴ Disse vidunderlige kjensgjerninger stiller oss overfor et spørsmål av livsviktig betydning. Dette spørsmålet er: Hvis slaver skal vi heretter være? Menneskers slaver eller vår gjenløsers, vår gjenkjøpers, slaver? I vår tid blir hjelpeløse mennesker på en selvisk måte utnyttet av grådige menn. Totalitære styreformer og fanatisk nasjonalisme gjør seg stadig mer gjeldende. Ærgjerrige og maktsyke menn og institusjoner forlanger at menneskene skal vise dem slavisk lydighet og gjør til og med krav på deres liv, slik at menneskenes liv blir behandlet som om det ikke tilhørte dem selv. Skal vi underordne oss under slike menn, som selv er «solgt under synden»? Skal vi på deres befaling overgi vårt liv til dem og bli «menneskers slaver»? Uten noe rettferdig grunnlag eller noen rett gjør de krav på vårt liv og forlanger at vi skal være deres slaver. De som drar nytte av Jesu Kristi gjenløsningsoffer, er imidlertid allerede «dyrt kjøpt». (1 Kor. 7: 23) Det er på grunn av Jesus Kristus, vår gjenløser og gjenkjøper, at vi kan ha håp om evig liv i framtiden, og det er han som har krav på vårt liv. Han er vår virkelige og rettmessige Eier.

65. Hvordan viser Paulus i 2 Korintierne 5: 14, 15 hva som er det rette svaret på spørsmålet om hvis slaver vi skal være?

⁶⁵ Apostelen Paulus viser hva som er det rette svaret på dette spørsmålet om hvis slaver vi skal være, når han sier: «For Kristi kjærlighet tvinger oss, idet vi har oppgjort dette med oss selv at . . . han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» — 2 Kor. 5: 14, 15.

66. a) Hvis vi blir menneskers slaver, hvem fornekter vi da, og hva vil det føre til for oss? b) Hvorfor tilhører vi kristne ikke oss selv, og hvis slaver må vi derfor ikke bli?

⁶⁶ Hvis vi handler ulydig mot Gud og blir «menneskers slaver», da ’fornekter vi til og med den eier som kjøpte oss’, og fører ødeleggelse over oss selv. (2 Pet. 2: 1—3, NW) Det er vi besluttet på ikke å gjøre. Når vi nå må treffe et valg i dette spørsmålet, vil vi i stedet huske på og handle i samsvar med apostelen Paulus’ ord til sine medkristne: «Vet I ikke . . . at I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme! . . . den frie som er kalt, [er] Kristi trell [slave, NW]. I er dyrt kjøpt; bli ikke menneskers treller [slaver, NW]!» — 1 Kor. 6: 19, 20; 7: 22, 23; Gal. 1: 10.

[Fotnote]

[Bilde på side 231]

Ufortjent godhet