Flykt til Guds rike!

1. Hvilke opplysninger om hvordan vi kan søke redning, finner vi i Paulus’ brev til hebreerne?

I BREVET til hebreerne gir Paulus viktige opplysninger om hvordan vi kan søke redning. Han behandler to sider av saken: Hva vi må gi akt på, og hva vi må unngå. Han underbygger sin argumentasjon med hyppige sitater fra de hebraiske skrifter, som hans lesere på den tiden — jøder som var blitt kristne — må har vært meget fortrolige med.

2. Hva sier Paulus om forholdet mellom Guds Sønn og englene og hvilken konklusjon trekker han av dette?

² I første kapittel i Hebreerne understreker Paulus at Guds Sønn står over englene. Dernest sier han: «Derfor må vi [de kristne] så meget mer gi akt på det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra. For dersom det ord som var talt ved engler, stod fast, . . . hvorledes skal da vi unnfly om vi ikke akter så stor en frelse? — den som først ble forkynt ved Herren [Jesus Kristus].» — Hebr. 2: 1—4, EN.

3. a) Hvilket annet håp kommer ikke opp mot håpet om frelse ved Kristus Jesus, og på hvilke måter er det sistnevnte et «bedre håp»? b) Hva er dette «bedre håp» knyttet til? c) Hva er nødvendig enten vi har et himmelsk eller et jordisk håp?

³ Det håp om frelse som ble gitt ved Jesus Kristus, er langt bedre og større enn det som ble holdt fram i loven, som «ble gitt ved engler» på Sinai-fjellet. (Gal. 3: 19) Det er bedre fordi det er grunnlagt på en «pakt som er så mye bedre og hviler på bedre løfter», videre fordi det er basert på et langt bedre offer (et som er frembåret «én gang for alle»), og endelig fordi det er knyttet til et bedre prestedømme, som er likt Melkisedeks. (Hebr. 7: 15—25; 8: 6; 9: 23—28) Dette «bedre håp» er imidlertid forbundet med større ansvar. Derfor må vi være aktpågivende og passe oss for å være forsømmelige, «for at vi ikke skal drive bort derfra». Og selv om det her siktes til himmelsk frelse, hviler et tilsvarende ansvar på dem som har håp om jordisk frelse under Guds rike.

4. Hva vil det si å drive bort, og hvordan kan dette skje med kristne mennesker?

⁴ Hvor store anstrengelser skal det til for å begynne å drive bort? Absolutt ingen. Hvis vi befinner oss ute i en elv eller om bord i en båt på en elv, blir vi uvegerlig ført nedover av strømmen. Slik er det også ellers i livet. Hvis vi som kristne begynner å drive vekk, følger vi med de strømninger som kommer i vår vei, og påvirkes enten av ytre krefter eller av indre, nedarvede tilbøyeligheter. Vi begynner å tape verdsettelsen av åndelige verdier. Dette kan utvikle seg gradvis, og vi bør være på vakt mot det. Ellers ville vi ikke lenger ha et fast grep på «det virkelige liv», og da ville vi stå i fare for å miste livet helt og holdent. (1. Tim. 6: 19) Som Paulus påpekte: Hvordan kan vi unnfly de endelige, katastrofale følger hvis vi lar en slik forsømmelig holdning få utvikle seg uhindret?

5. Hvilken farlig hjertetilstand blir vi oppfordret til å være på vakt mot i de ordene Paulus videre skriver til de kristne hebreere?

⁵ Ved det som apostelen videre sier til de hebraiske kristne, blir vi gjort oppmerksom på en enda farligere kurs. Han skrev: «Se til, brødre, at det aldri hos noen av dere utvikles et ondt, vantro hjerte ved at de trekker seg bort fra den levende Gud; men fortsett å formane hverandre hver dag, så lenge det heter ’i dag’, for at ikke noen av dere skal bli forherdet ved syndens bedragerske makt.» — Hebr. 3: 12, 13, NW.

6. a) Hva vil det si å trekke seg bort fra noen? b) Hva kan være årsaken til at noen «trekker seg bort fra den levende Gud», og hvordan kan vi unngå dette?

⁶ Det krever ingen anstrengelse å begynne å drive bort, men å begynne å ’trekke seg bort’ fra noen innebærer å ta et bestemt skritt. Selv om vi kanskje fremdeles har ansiktet vendt mot en person fordi vi fortsatt ønsker å ha hans gunst, kan vi likevel begynne å trekke oss bort fra vedkommende ved å gå bakover. Hvorfor skulle noen begynne å ’trekke seg bort fra den levende Gud’? Svaret er: Fordi de mangler tro. Sammenhengen viser at Paulus her ikke taler om en svak tro som skyldes utilstrekkelig kunnskap eller urett forståelse. Nei, han siterer advarselen: «Forherd ikke deres hjerter.» Det var dette de kjødelige israelitter gjorde i ørkenen til tross for at de der «i førti år hadde sett de gjerninger» Jehova gjorde, og stadig nøt godt av hans mirakuløse omsorg og beskyttelse. (Hebr. 3: 7—11) Alle sanne kristne i vår tid trenger derfor til stadighet å hjelpe og oppmuntre hverandre så de ikke trekker seg tilbake på grunn av at de blir «forherdet ved syndens bedragerske makt». Vi bør oppmuntre hverandre til å holde vår tro levende. Hvordan kan vi gjøre det? Ved troens gjerninger. Husk at Abraham handlet i lydighet og tro da han ble satt på en alvorlig prøve, og det førte til at «han ble kalt ’Guds venn’». Vi som er Jehovas vitner i vår tid, kan bare seire hvis vi «inntil enden standhaftig holder fast ved den tillit vi hadde i begynnelsen». — Hebr. 3: 13, 14, NW; Jak. 2: 21—26.

7. Hvordan viser Paulus ved slutten av sitt brev til hebreerne at de kristne har et større ansvar enn det som hvilte på de kjødelige israelitter?

⁷ Nær slutten av sitt brev til hebreerne argumenterer Paulus på samme måte som han gjorde i Hebreerne 2: 1—4. Han viser at de kristne har et større ansvar enn fortidens kjødelige israelitter hadde. Og han bruker en enda sterkere uttrykksmåte: «De som avviste ham som talte sitt ord her på jorden, slapp ikke unna. Enda mindre skal vi gjøre det dersom vi vender oss bort fra ham som taler fra himmelen.» — Hebr 12: 25.

8, 9. a) Hva innebærer det å vende seg bort fra noen, og hva kan dette føre til når det gjelder åndelige spørsmål? b) Hvordan og hvorfor bør vi legge oss disse advarslene på hjertet? c) Hva vil skje hvis vi tar imot Guds tukt?

⁸ Det å vende seg bort fra noen vil si å snu ryggen til vedkommende med overlegg, og det er ofte et uttrykk for avvisning. Det var en slik holdning og handlemåte som kjennetegnet de kjødelige israelitter som folk betraktet helt fram til Malakis tid, da Jehova sa til dem: «Dere har helt siden fedrenes tid forlatt mine forskrifter og ikke holdt dem.» (Mal. 3: 7) Og hva vil det føre til hvis en salvet kristen, en åndelig israelitt, tar disse urette skritt? Det er stor fare for at han vil komme i samme klasse som dem Paulus skriver følgende om: «Når noen engang har fått lyset, . . . og de så faller fra, da er det umulig å fornye dem så de igjen vender om.» (Hebr. 6: 4—6) Det er selvfølgelig bare Jehova Gud og Kristus Jesus som kan avgjøre om et menneske har nådd et slikt punkt at det er umulig at det kan bli fornyet til omvendelse.

⁹ Vi bør legge oss disse advarslene på hjertet. Første skritt på veien til å miste troen kan være at vi tillater oss å ta forskjellige ting som en selvfølge og legger for dagen en likegyldig ånd, slik at vi nærmest umerkelig driver bort. Ett urett skritt har lett for å føre til et annet, og én urett holdning har lett for å føre til en annen urett holdning. Dette kan fortsette helt til vi har sunket så dypt at det ikke er noen vei tilbake. Før dette skjer, vil Jehova uten tvil gi oss en eller annen form for tukt. Paulus drøfter dette i det samme brevet, og det vil være forstandig av oss å ta imot den veiledningen han gir. Paulus skrev følgende til de kristne hebreere: «Har dere glemt de manende ord som taler til dere som til sønner: Min sønn, forakt ikke Herrens tukt, mist ikke motet når han refser deg. For Herren tukter den han elsker, og refser hver sønn han tar seg av. . . . All tukt synes vel i øyeblikket å være mer til sorg enn til glede. Men siden gir den fred og rettferd som frukt hos dem som er blitt oppøvd ved den.» — Hebr. 12: 5—11.

10. Hvorfor bør vi aldri ha et negativt eller pessimistisk syn på våre åndelige brødre eller oss selv?

¹⁰ Vi bør ikke trekke den slutning av det foregående at Paulus inntok en negativ eller pessimistisk holdning til sine åndelige brødre. Heller ikke i vår tid bør vi se slik på oss selv eller andre i menigheten. Apostelen sa riktignok til disse kristne hebreere at de var blitt «trege til å høre», og at de måtte ha «melk, og ikke fast føde», og han kom med sin advarsel om slike som faller så dypt at en omvendelse ikke er mulig, men deretter sa han likevel: «Men når det gjelder dere, kjære venner, er vi overbevist om at det står bedre til, og at dere er på frelsens vei, selv om vi taler som vi gjør.» Deretter kommer Paulus med en fin oppmuntring: «Ha dem til forbilde som på grunn av tro og utholdenhet får del i løftene.» — Hebr. 5: 11, 12; 6: 4—6, 9—12.

REDNING FRA BABYLON

11. I hvilken profeti ble Daniel inspirert til å forutsi redning for Guds folk?

¹¹ I forbindelse med redning er det alltid om å gjøre å flykte fra et farlig sted eller en farlig situasjon, og det gjelder å være klar over at det haster. Er det noe behov for å handle på denne måten i vår tid? Ja, absolutt. Følgende ord som profeten Daniel ble inspirert til å skrive, har direkte betydning for den kritiske situasjon som de kristne nå befinner seg i: «På den tid skal Mikael, den store fyrsten, stå fram, han som verner dine landsmenn [ditt folks barn, EN]. Det skal komme en trengselstid som det ikke har vært maken til helt siden folkeslag oppstod. Men på den tid skal ditt folk bli frelst, alle som er skrevet opp i boken.» (Dan. 12: 1) Ja, Daniels folk — nemlig Guds folk — skulle bli reddet. For en enestående forsikring!

12. a) Når hentydet Jesus til denne profetien hos Daniel? b) Når og til fordel for hvem har Mikael slått fram og vist sin makt?

¹² Da Jesus kom med den store profetien som er nedtegnet i Matteus, kapittel 24, hentydet han til disse ordene samtidig med at han pekte fram mot en storslagen, større oppfyllelse nå i vår tid, i «endetiden». Han sa: «Da skal det være så stor en trengsel som ikke har vært fra verdens begynnelse inntil nå, og heller ikke skal bli.» (Dan. 12: 4; Matt. 24: 21, EN) Siden 1914 e. Kr. har Jesus Kristus stått fram som den himmelske fyrste? Mikael, og vist sin makt til fordel for Guds folk i vår tid. Hvem er så dette folket? Det er ikke de kjødelige israelitter, men levningen av de åndelige israelitter som er «omskåret på hjertet, ikke etter lovens bokstav, men ved Ånden». — Rom. 2: 29.

13. Siden hvilken tid har levningen av åndelige israelitter blitt oppfordret til å flykte fra Babylon den store, og hvilken tilstand befant den seg i før den tiden?

¹³ Spesielt siden 1919 e. Kr. har denne trofaste og rensede levning eller rest gitt akt på denne oppfordringen: «Flykt fra landet i nord! . . . Ve deg, Sion, som bor hos Babels datter! Berg deg ved flukt!» (Sak. 2: 10, 11; Jer. 51: 45) Før dette tidspunkt og under den første verdenskrig hadde denne levningen vært i trelldom under Babylon den store, den falske religions verdensrike.

14. a) Hvem er de som «er skrevet opp i boken»? b) Finnes det andre som får unnslippe ødeleggelsen, og i tilfelle hvem?

¹⁴ Daniel fikk vite at alle som tilhører denne levningen, «er skrevet opp i boken». De er en del av «menigheten av de førstefødte som er oppskrevet i himmelen». (Hebr. 12: 23; se også Malaki 3: 16.) En ’stor skare’ har sluttet seg til denne levningen som unnslipper ødeleggelsen av de onde. Medlemmene av den ’store skare’, som ikke tilhører det åndelige Israel, men som kan sammenlignes med de «fremmede», elsker også Jehovas navn og er blitt hans lojale tjenere. Hva er så deres framtidsutsikter? Jehova svarer: «Dem fører jeg til mitt hellige fjell og lar dem glede seg i mitt hus der de kan be.» Denne ’store skare’ yter Gud hellig tjeneste i hans tempel. De får overleve «den store trengsel» og blir ført til «kilder med livets vann». — Jes. 56: 6, 7; Åp. 7: 9—17.

15. Hvilken endelig advarsel blir gitt angående det å flykte fra Babylon den store?

¹⁵ Vi finner en bekreftelse på de ovennevnte profetier hvis vi leser videre i Bibelens siste profetiske bok, som er rettet til Guds folk i vår tid. Den kommer med en endelig advarsel angående Babylon den store, det falske, religiøse verdensrike: «Dra bort fra henne, mitt folk, så dere ikke har del i hennes synder og ikke rammes av hennes plager. For syndene hennes rekker opp til himmelen, og Gud har husket all den urett hun har gjort. . . . Derfor skal plagene hennes komme på én dag . . . og hun skal brennes opp med ild. For veldig er Gud Herren som dømmer henne.» — Åp. 18: 4—8.

16. a) Hvordan kan vi si at det ennå er tid til å unnslippe den ødeleggelse som skal ramme Babylon den store? b) Hvordan kan du oppnå å bli regnet med blant dem som Gud kaller «mitt folk»?

¹⁶ Det er ennå tid til å komme seg i sikkerhet! Varselsropet om å flykte lyder høyt og tydelig. Det er et presserende budskap som blir forkynt av Jehovas vitner. Denne gangen er det ikke bare et hus som står i brann. Det er en hel «by» som skal brennes opp med ild. Så snart det begynner å brenne, er det for sent å flykte. De som er babylonere i sitt hjerte, kommer ikke til å rette seg etter advarselen, og de ønsker det heller ikke. Men andre har fremdeles anledning til å vise at de i sitt hjerte ønsker å tjene Jehova Gud og være lojal mot hans rike under Kristus Jesus. De har derfor fremdeles tid til å godtgjøre at de med rette kan regnes blant dem som Gud kaller «mitt folk». De innbys til å bli «andre får» og være en del av det som kalles «én hjord» under «én hyrde». (Joh. 10: 16, EN) Også du kan bli regnet med blant Guds folk hvis du av hjertet tjener Jehova og er lojal mot hans rike.

FLYKT TIL GUDS BY — SION

17. Hva har Jehova sørget for med tanke på dem som flykter?

¹⁷ Som før nevnt gjelder det ikke bare å flykte fra et sted eller en situasjon hvor det er stor fare på ferde. Det gjelder også å finne et trygt sted og bli hjulpet dit. Har den store Befrier sørget for et slikt sted? Når han har advart sitt folk og oppfordret dem til å flykte fra den «by» som snart skal bli ødelagt av ild, har han da bare overlatt dem til å vandre omkring i en ørken? Legg merke til hvordan hans Ord svarer på dette: «Hver den som påkaller [Jehovas] navn, han skal bli frelst. For på Sion-fjellet og i Jerusalem skal det finnes en flokk som har sloppet unna, slik [Jehova] selv har sagt. Blant dem som har berget seg, er de som [Jehova] kaller.» — Joel 3: 5.

18. Hvilket nåtidig motstykke har Israels gamle hovedstad?

¹⁸ Bibelen forteller altså om to byer — en som vi skal flykte fra, og en annen hvor vi kan finne tilflukt sammen med mange andre. Hovedstaden Jerusalem i fortidens Israel ble ofte omtalt som Sion, og den var et forbilde på det «himmelske Jerusalem», Guds himmelske rike, som på jorden er representert ved levningen av den «tro og kloke slave»-klasse (NW) som Jesus talte om i Matteus 24: 45—47. (Hebr. 12: 22) Jehova inspirerte mange av sine trofaste tjenere i fortiden til å komme med uttalelser som er til oppmuntring og veiledning for alle som flykter til hans rike.

19, 20. Hvilken veiledning og oppmuntring ble gitt gjennom Jesaja a) i Jesaja 2: 2—4 og b) i Jesaja 26: 1—4?

¹⁹ En av disse trofaste tjenere var Jesaja, og han forutsa en gledens tid med følgende ord: «Mange folk drar av sted og sier: ’Kom, la oss gå opp til [Jehovas] fjell . . . så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!’ For Herrens lov skal gå ut fra Sion, [Jehovas] ord fra Jerusalem.» Av denne lov og dette ord skal de lære å leve i fred og «ikke lenger lære å føre krig». — Jes. 2: 2—4; se også Sefanja 2: 3.

²⁰ Lenger ut i sin profeti ble Jesaja inspirert til å komme med flere opplysninger om hvordan dette skulle bli gjennomført. Han sier: «På den dag skal denne sang synges i Juda land: En sterk by har vi, frelse setter han til mur og vern. Lat opp portene, så et rettferdig folk kan gå inn, et folk som holder fast ved sin troskap. Den som har et grunnfestet sinn, ham lar du alltid ha fred, for til deg setter han sin lit. Sett eders lit til [Jehova] til alle tider! For i Herren, [Jehova], har vi en evig klippe.» — Jes. 26: 1—4, EN.

21. Hvilken tiltalende beskrivelse av et åndelig paradis blir gitt i Jesaja 61: 4—11?

²¹ Når Jesaja nærmer seg slutten av sin profeti, utvides hans visjon slik at den også omfatter hele det landet som hører til Sion, og han kommer med en strålende beskrivelse av det gjenreiste åndelige paradis hvor alle unnslopne skulle glede seg over å «bygge opp igjen gamle ruiner». De åndelige israelitter skulle ta ledelsen i dette arbeidet, men det heter også at «fremmede skal stå og gjete sauene deres; utlendinger skal dyrke jorden og stelle vintrærne for dere». Slike profetier viser tydelig at det ikke bare skal bli mulig å redde livet med nød og neppe, men at det er tale om å oppnå en fullstendig redning og frigjøring. Vi kan derfor alle sammen i glede slutte oss til levningen av Jehovas trofaste salvede «slave» og istemme denne lovprisning: «Jeg vil glede og fryde meg i [Jehova], min sjel skal juble i min Gud.» — Jes. 61: 4—11.

22. a) Hvordan er veien til redning blitt åpnet for enkeltmennesker? b) Hva må vi gjøre for å ha gagn av dette?

²² Du er kanskje enig i at det vi hittil har behandlet, gjelder Guds folk som et hele, men du føler deg kanskje likevel usikker på hvordan det berører deg personlig. Har du et eller flere problemer som du skulle ønske å bli befridd for? Hvem har ikke det? Rent menneskelig sett er det sant som det ofte er blitt sagt, at livet bare er en kort reise fra vuggen til graven. Finnes det ingen redning fra trelldommen under synd og død? Det er interessant å se at både synd og død blir omtalt som noe som hersker i likhet med konger, og begge deler skal bli beseiret. (Rom. 5: 14; 6: 12, se NW.) Apostelen Paulus skriver til sine medkristne og forklarer hvordan veien til redning er blitt åpnet, nemlig ved hjelp av «forløsningen i Kristus Jesus». For «ham har Gud stilt synlig fram for at han ved sitt eget blod skulle være et sonoffer — for dem som tror». (Rom. 3: 24, 25) Ja, ved å vise tro på dette sonoffer kan vi oppnå Guds gunst. Vi er selvfølgelig fremdeles ufullkomne og trenger hver dag å be om tilgivelse for våre synder. Men våre syndige tilbøyeligheter behøver ikke og bør ikke ha frie tøyler i vårt liv. Paulus skrev: «La derfor ikke synden fortsette å herske som konge i deres dødelige legeme . . . For synden må ikke være herre over dere.» For å støtte oss i denne henseende har Gud skaffet hjelp til veie gjennom sitt Ord og sine trofaste tjenere og dessuten gjennom sin hellige ånd. — Rom. 6: 12—14, NW; 8: 11; Jak. 5: 14, 15.

23. Hvilke strålende framtidsutsikter åpner seg for oss, og hvem skal være konge?

²³ Vi må også tenke på de strålende framtidsutsikter som åpner seg for oss etter disse «vanskelige tider», når det er gjort fullstendig ende på Satans «tingenes ordning». (2. Tim. 3: 1; 2. Kor. 4: 4, NW) Da skal synd og død ikke lenger herske som konger. Da vil vi ha oppnådd en endelig redning og en fullstendig og varig frihet. Når Kristi medarvinger har fått sin himmelske belønning, skal også «skapningen [menneskeheten] . . . bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet». Kristus Jesus «skal herske som konge inntil Gud ’har lagt alle fiender under hans føtter’. Den siste fiende som tilintetgjøres, er døden». For en glede som venter alle lojale som har flyktet — alle som tar sin tilflukt til Guds rike! La oss rette all takk og pris til Jehova, den store Befrier! — Rom. 8: 19—21, EN; 1. Kor. 15: 25, 26.

Den som sitter i Den Høyestes ly og bor i Den Allmektiges skygge, han sier til [Jehova]: «Min tilflukt og borg, min Gud som jeg setter min lit til!» — Sal. 91: 1, 2.