«Som faren, så sønnen»

Ikke i Asas tilfelle!

HVORDAN var faren din? Eller, hvis du er kvinne, hvordan var moren din?

Et vanlig munnhell er «som faren, så sønnen». Den samme tanken ligger i det tyske ordspråket Der Apfel fällt nicht weit vom Stamm (Eplet faller ikke langt fra stammen). Disse ordtakene skriver seg fra den kjensgjerning at et barn ofte har egenskaper og holdninger etter sine foreldre.

Er det slik i ditt tilfelle? Noen har kanskje sagt at du oppfører deg eller tenker som din far eller din mor. Er du glad for å høre det? Ønsker du å være lik din far eller din mor?

Sannsynligvis er det mye ved dine foreldre som du beundrer, og som du ville like å finne igjen hos deg selv. Men hva om en oppriktig sønn eller datter så at foreldrenes levevis var i strid med noen av Bibelens prinsipper? Hun eller han ville naturligvis ikke åpent gjøre opprør mot sin far eller mor. Men i betraktning av hvor sterk foreldrenes innflytelse er, ville en sønn eller en datter i en slik situasjon stadig måtte anstrenge seg kraftig for å unngå å utvikle seg i samsvar med foreldrenes mønster. Det ville være vel verdt anstrengelsene å gjøre dette, særlig hvis det kunne føre til at vedkommende kom i et nærere forhold til Gud, vår himmelske Far. Dette fremgår av det interessante bibelske eksemplet med Asa.

DEN HANDLEMÅTE ASA FULGTE

I det tiende århundre før Kristus ble Asa konge i Juda. Hans far Abia (Abija eller Abijam; se MMM) hadde satt et dårlig eksempel. I stedet for å stole på Jehova Gud og tjene ham nidkjært tolererte Asas far avgudsdyrkelse på «offerhauger» for falsk tilbedelse. I denne henseende var det slik at «Abia fulgte i sin fars [Rehabeams] fotspor og gjorde de samme syndene som han». (1. Kong. 14: 22—24; 15: 3) Tror du at Abias sønn Asa kunne bryte ut av dette mønstret av troløs oppførsel? Eller ville han bekrefte ordtaket «som faren, så sønnen»?

Bibelens skrevne historie åpenbarer for oss at Asa verken fulgte i sin fars eller sin bestefars spor. «Asa gjorde det som var rett i [Jehovas] øyne, likesom hans far [forfader, NW] David hadde gjort.» Ja, han valgte å unnlate å være lik sin far eller sin bestefar. Han fulgte det mønster som hans tippoldefar, David, dannet, ved å vise iver for den sanne tilbedelse. Bibelen sier videre om Asa: «De menn som drev tempelutukt, jaget han ut av landet, og han fjernet alle de avgudene som hans fedre hadde laget.» (1. Kong. 15: 11, 12; 2. Krøn. 14: 2—5a) Han førte en energisk kampanje mot avgudsdyrkelse.

BELØNNET AV JEHOVA

Asas tro på Jehova ble storlig belønnet. Hvordan? Jo, med tiden gikk nubieren Serah med en hær på en million mann til angrep på Juda rike. Kongen appellerte til den Høyeste med disse ordene: «[Jehova], for deg gjør det ingen forskjell om den du vil hjelpe, er sterk eller kraftløs. Hjelp oss, [Jehova], vår Gud! For det er deg vi setter vår lit til, og i ditt navn har vi gått mot denne veldige hæren. [Jehova], du er vår Gud.» — 2. Krøn. 14: 9—11.

Gud hørte på denne kongen som viste seg å være annerledes enn sin far. Med Guds hjelp lyktes Asas undersåtter i å tildele de fiendtlige nubierne et ydmykende nederlag. — 2. Krøn. 14: 12, 13.

Etter dette gikk profeten Asarja fram for Asa og oppmuntret ham og hans undersåtter til å forbli trofaste mot Jehova. Asarja sa: «[Jehova] er med dere så sant dere holder dere til ham. Søker dere ham, lar han dere finne ham; men går dere bort fra ham, vil han vende seg bort fra dere.» Asarja sa videre, muligens med tanke på den urolige tiden før monarkiet ble innført, da Israel var et troløst folk: «I lang tid hadde Israel ingen sann Gud, . . . Det rådet stor uro blant alle dem som bodde her i landene. Folk støtte mot folk og by mot by; for Gud skapte uro blant dem ved alle slags trengsler.» Men det behøvde ikke å være slik. Hvis både folket og kongen fulgte en annen handlemåte enn deres troløse forfedre hadde fulgt, ville det gå dem vel, for profeten sa til dem: «Dere får nok lønn for det dere gjør.» — 2. Krøn. 15: 1—7, vers 5 fra EN.

Asa og hans undersåtter reagerte positivt på Asarjas ord. De fortsatte det arbeid de hadde begynt på, nemlig å rense landet for avgudsdyrkelse. I Jehovas tempel brakte de alteret i en rett tilstand igjen, for det var åpenbart blitt besmittet tidligere. I Asas 15. regjeringsår kom folket sammen, og de gjorde den avtalen at de skulle tjene Jehova, og ble enige om at alle som med overlegg ikke ville gjøre det, skulle dø. Blant dem som var samlet, var mange fra tistammeriket i nord som «hadde gått over til Asa da de så at [Jehova] hans Gud var med ham». — 2. Krøn. 15: 8—15.

Asa unnlot heller ikke å gå til handling overfor sin avgudsdyrkende bestemor Ma’aka, som fordi hun var kongemor, ble betraktet som rikets «første dame». «Fordi hun hadde laget et motbydelig bilde for Asjera,» fratok Asa henne den stilling hun hadde. — 1. Kong. 15: 13; 2. Krøn. 15: 16; jevnfør NW.

TENDENSEN TIL Å VENDE TILBAKE TIL DET GAMLE

Enhver som har valgt å følge en annen kurs enn sin ugudelige far eller mor, vil ha oppdaget at det er nødvendig å gjøre seg anstrengelser hele tiden for å klare å framelske en kristen personlighet. Det går kanskje greit å skille seg ut en tid, men så kan det være lett å skli tilbake til sin gudløse fars eller mors mønster når en blir eldre eller blir utsatt for spesielt press. Vi legger merke til denne faren når vi studerer Asas liv.

Det var «i Asas trettisjette regjeringsår»b at Israels-kongen Basja gjorde en hærferd mot riket i sør, Juda. For å forhindre noen av sine undersåtter i å gå over til Asa begynte Basja å bygge festningsverker i grensebyen Rama. I stedet for å fortsette å stole på Jehovas beskyttelse tydde Asa til intriger. Asa bestakk arameerkongen Benhadad, slik at han brøt sin pakt med tistammeriket Israel. Arameerne herjet israelittiske byer i nord og tvang Basja til å stoppe sitt byggearbeid og trekke sine styrker tilbake fra Rama. Asa samlet sine undersåtter og gjorde invasjon i tistammerikets territorium. De tok de byggematerialene som Basja hadde brukt i Rama, og brukte dem til å utføre byggearbeid i Geba og Mispa. — 2. Krøn. 16: 1—6.

Men Jehova la merke til Asas troløse opptreden. Gud sa til Asa gjennom sin profet Hanani: «Du satte din lit til arameerkongen og stolte [ikke] på [Jehova] din Gud, . . . Hadde ikke også nubierne og libyerne en veldig hær med stridsvogner og hestfolk i stor mengde? Men fordi du dengang stolte på [Jehova], gav han dem i din vold. For [Jehovas] øyne farer over hele jorden, så han med sin makt kan hjelpe dem som helhjertet holder seg til ham. Men i dette har du båret deg uklokt at; fra nå av skal du stadig ha krig.» — 2. Krøn. 16: 7—9.

Ydmyket Asa seg da han fikk høre disse ordene? Nei. Han ble harm og sørget for at Hanani ble fengslet. Han begynte også å undertrykke andre av sine undersåtter. De siste tre årene av Asas liv var ikke særlig lykkelige år. Han led av en sykdom i føttene, muligens ekte gikt. Men heller ikke i dette tilfelle så han hen til Jehova Gud for å få hjelp. Han søkte hjelp hos legene, som kan ha tydd til okkulte midler i et forsøk på å helbrede ham. Etter at han hadde hersket i omkring 41 år, døde han. — 1. Kong. 15: 23, 24; 2. Krøn. 16: 10, 12—14.

Asas liv viser tydelig at vi ikke kan se bort fra påvirkningen fra våre foreldre, en påvirkning i god eller dårlig retning. Men Asa viste at «som faren, så sønnen» ikke behøver å være en ufravikelig regel.

Den vise kong Salomo sa:

«Ta vare på klokskap og omtanke, og slipp dem ikke av syne, min sønn! Da blir de til liv for deg, et vakkert kjede om din hals. Da kan du vandre trygt på din vei og ikke støte foten mot noe. Du er ikke redd når du går til ro, og når du har lagt deg, sover du godt. Du skal ikke engstes for plutselig skrekk, for stormen som kommer over de onde. For du kan sette din lit til [Jehova], han vokter din fot så du ikke går i snaren.» — Ordsp. 3: 21—26.

[Fotnoter]