Jerusalem ble ødelagt i år 70 e. Kr. på grunn av innbyggernes troløshet mot Gud, ble barna drept sammen med foreldrene. De kristne, som hadde gitt akt på Jesu profetiske advarsel og dratt ut av den dødsdømte byen før romerne stengte dem inne, ble frelst sammen med sine barn.

Det vil gå på samme måte når de onde i denne tingenes ordning blir ødelagt. Det avkom (greinen) som ikke av seg selv inntar et rettferdig standpunkt, vil få den samme ugunstige dom som foreldrene (roten).

Det at Jehova anerkjenner sine trofaste tjenere, framhever hans store kjærlighet til og verdsettelse av dem som elsker ham, og viser at han er i stand til å sørge for at «alle ting tjener dem til gode som elsker Gud». (Rom. 8: 28) Jehovas rettferdighet blir dessuten opphøyd ved at han gjør alt dette innenfor rammen av sine egne uttrykte prinsipper.

Stol på Gud, ikke på din egen forstand

DE SOM viser Jehova Gud udelt hengivenhet, er klar over at det er han som til slutt skal dømme alle mennesker. Kong David sa i sine avskjedsord til sin sønn og etterfølger, Salomo: «[Jehova] ransaker alle hjerter og forstår alle menneskers tanker og råd.» — 1 Krøn. 28: 9; 1 Sam. 16: 7.

På bakgrunn av dette bør vi ikke gå omkring og være bekymret for hva slags dom visse mennesker eller grupper skal få. Jehova gir oss veiledning, slik at vi kan følge den handlemåte som vil gi oss en gunstig dom og anspore oss til å hjelpe andre til å komme i et rett forhold til Gud.

På grunn av de følelser som gjør seg gjeldende i forbindelse med små barn, og på grunn av Guds prinsipp om familiefortjenstfullhet, som vi har redegjort for tidligere, oppstår det forskjellige spørsmål som vi nå skal se litt nærmere på.

Adopterte barn

Noen har spurt: «Hva med barn som er adoptert? Er ikke de en del av den familie som de er adoptert av, og vil ikke deres forhold til Gud bli bestemt av det forhold deres adoptivforeldre står i til Gud?» Det ser ut til å være slik. Hvis pleieforeldrene er sanne kristne, vil de lære barnet Guds Ords sannhet. Hvis barnet adlyder pleieforeldrene og de Guds lover som det kan forstå, vil tydeligvis det som apostelen Paulus sa i 1 Korintierne 7: 14, få sin anvendelse under slike omstendigheter.

Det kan på den annen side være at barnet vokser opp hos pleieforeldre som ikke er kristne. Det ser ut til at det da vil få den samme dom av Gud som pleieforeldrene får. Hvis barnet er gammelt nok til å skille mellom rett og galt og gjør det, hvis det viser at det virkelig elsker det som er rett, og oppriktig bestreber seg på å lære sannheten å kjenne og følge den, selv om pleieforeldrene ikke gjør det, vil det naturligvis oppnå Guds gunst. — Esek. 18: 14—18; 33: 18, 19.

Når et ektepar har adoptert et barn og følgelig har påtatt seg ansvaret for det, har de en stor andel i å avgjøre hvilket forhold barnet skal stå i til Gud. Men enkeltpersoner eller ektepar som bare har et barn hjemme hos seg for en slektning, eller personer som får betaling for å ta vare på et barn, kan ikke vente at barnet skal få nyte Guds gunst bare fordi de tar hånd om det. Det er ikke de som er ansvarlige for barnet, og prinsippet om familiefortjenstfullhet får derfor ikke sin anvendelse i dette tilfelle. Men hvis de underviser barnet ut fra Guds Ord i den utstrekning de er i stand til det, vil det naturligvis være til gagn for barnet hvis det hører etter og handler i samsvar med de gode ting det får lære.

Guds tjenere burde gjøre sitt ytterste for å gjøre andre kjent med sannheten, men de som ikke har direkte ansvar for et barn, må ikke føle at de bør gripe inn i ting som det egentlig bare er foreldrene som har noe med. Hvis en har slektninger som ikke er troende, er det foreldrene i slike familier som er forpliktet til å oppdra barna, og Gud lar dem få gjøre det på den måten de vil. Hvis en får anledning til å snakke med slike barn om sannheten, kan en naturligvis gjøre det. Men å gå ut over dette og for eksempel prøve å overta myndigheten over barna vil være å blande seg opp i andres saker. (1 Pet. 4: 15) Gud gjør ikke det. Hvorfor skulle da vi gjøre det? Overlat tingene