Tegnet på at en har Guds ånd
«Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 34, 35.
1. a) Hvorfor er det bare rimelig å vente å finne kristen enhet i verden i vår tid? b) Hvilken nytte vil vi ha av å finne denne enhet?
JESUS var klar over at enheten og kjærligheten blant hans sanne etterfølgere var noe helt enestående, noe som ville skille dem ut fra alle andre, og som skulle være et spesielt tegn for hele verden og et bevis for at han var blitt sendt av Faderen, og at de var blitt sendt av ham. Ettersom Jesus ba om at hans framtidige etterfølgere måtte bli en del av den kristne enhet, og lovte at «dødsrikets porter skal ikke få makt over» hans menighet, og at han skulle være med den «alle dager inntil avslutningen på tingenes ordning», er det bare rimelig å vente at dette spesielle tegnet skulle være synlig for verden i vår tid, og at det kan tjene som et av midlene til å identifisere hans menighet eller kirke. En annen viktig grunn til å vente det er også at både den romersk-katolske kirke, de gresk-ortodokse kirkesamfunn og en økumenisk protestantisk verdenskongress er enige om at den kirke som blir omtalt i de greske skrifter, er én synlig kirke. Vi vil derfor se litt nærmere på noen av de kirkesamfunn som kaller seg kristne, for å undersøke om vi kan finne noen enhet der. — Joh. 13: 35; Matt. 16: 18; 28: 20, NW.
De protestantiske kirkesamfunn
2. Hvorfor gjør ingen av de protestantiske kirkesamfunn fordring på å være den sanne kirke?
2 Det er en kjent sak at det ikke finnes noe i den protestantiske verden som kan sammenlignes med enheten i den første kristne kirke. De protestantiske kirkesamfunnene kan hverken samlet eller enkeltvis gjøre fordring på å være et internasjonalt eller universelt samfunn og likevel en enhet i tro og organisasjon. Dette er så iøynefallende at ingen av de protestantiske kirkesamfunnene hverken av denne eller andre grunner gjør fordring på å være den sanne ecclesia eller kirke som de greske skrifter taler om.
3. Når man så tydelig ser den mangel på enhet som råder mellom de forskjellige kirkesamfunn, hvordan forklarer da protestantene sin tro på én kirke?
3 I og med at alle de protestantiske kirkesamfunn har antatt den nikenske trosbekjennelse, bekjenner de å tro på «én, hellig, alminnelig, apostolisk» kirke, men som i alle andre trosspørsmål, har det også i spørsmålet om kirkens enhet gjort seg gjeldende mange teologiske spekulasjoner og teorier. Noen sier at enhet ikke er noe krav i det hele tatt, og at den til og med er en ulempe. Helt siden reformasjonens dager har mange trodd på en såkalt «usynlig» og en «synlig» kirke, og de mener da at den usynlige kirke består av alle oppriktige kristne innen alle sekter og trossamfunn som er innvigd til Gud og er blitt godtatt av ham. Det samfunn som disse utgjør, er ikke synlig for det menneskelige øye, og det blir derfor kalt usynlig i motsetning til det vanlige antall kirkemedlemmer, som man mener utgjør den synlige delen, og som man fant det vanskelig å identifisere som Kristi sanne etterfølgere. I De forente stater er den såkalte «forgreningsteorien» alminnelig utbredt. De forskjellige kirkesamfunnene blir sammenlignet med grenene på vintreet i Jesu lignelse i Johannes, kapitel 15, og de skulle så danne en enhet ved å være forbundet med Kristus, vintreet. Andre mener at det ikke dreier seg om enhet når det gjelder organisasjon, men bare når det gjelder ånd, og andre igjen tror på en slags mystisk, overnaturlig og allerede eksisterende enhet i Kristus trass i alle beviser for at det ikke råder enhet. I de rapportene som kommer fra de økumeniske møter som er blitt holdt av Kirkenes verdensråd, kommer man paradoksalt nok gjentatte ganger inn på medlemskirkenes «enhet i Kristus», skjønt det aldri blir gjort noe alvorlig forsøk på å forklare hva denne enheten egentlig består i.
4. Hvilken erklæring angående kirken kom bevegelsen Faith and Order med da den hadde en verdenskonferanse i Lund?
4 Felleskirkelige drøftelser mellom de forskjellige retninger fører sjelden til et ensartet syn på de forskjellige saker. I 1952 hadde imidlertid den økumeniske bevegelsen Faith and Order (Trosbekjennelse og kirkeforfatning) en verdenskonferanse i Lund i Sverige, og den kom i spørsmålet om Kristi legeme i sin offisielle rapport med følgende erklæring som et uttrykk for flertallets mening: «Den paulinske framstilling av Kirken som Kristi legeme er ikke bare billedlig, men uttrykker en levende realitet.» Og videre: «Vi er blitt enige om at det ikke er to Kirker, den ene synlig og den andre usynlig, men én Kirke, som gir seg synlig til kjenne på jorden.»
5. Hvilken slutning kommer biskop Giertz til angående splittelsen innenfor kristenheten?
5 De protestantiske kirkesamfunn er klar over hvor nødvendig det er for den kristne menighet å være en enhet, og det er derfor få ting som bedrøver dem mer enn den kjensgjerning at de ikke er det. Den svenske biskop Bo Giertz sier angående splittelsen innenfor kristenheten: «Den er simpelthen en synd, og den er en synd av de mest livsfarlige, en synd mot selve Jesu legeme. . . . Den uhyggelige slutning vi er nødt til å trekke, er at en delt kirke ikke lenger er en sann kirke. . . . Så lenge vi er delt, blør Kristi legeme, og vi vet ikke hvilken dag det kommer til å forblø seg.»
6. a) Hva er Kirkenes verdensråd? b) Hva er det som gjør det umulig å gjenkjenne den første kristne kirke innenfor den protestantiske verden?
6 På grunn av denne sørgelige tilstand setter mange protestanter sitt håp til de økumeniske eller felleskirkelige drøftelser som særlig begynte med vårt århundre, og som i 1948 resulterte i dannelsen av Kirkenes verdensråd, en internasjonal organisasjon som omfatter de fleste protestantiske og gresk-ortodokse kirkesamfunn, men ikke den romersk-katolske kirke. Kirkenes verdensråd er imidlertid ikke noe kirkesamfunn, og det gjør heller ikke fordring på å være det. Det gir seg ikke ut for å være en «super-kirke» eller en «una sancta», den «ene, hellige» kirke, men det ser det som sin oppgave «å bringe kirkesamfunnene i levende kontakt med hverandre». Det råder delte meninger blant teologene med hensyn til dets evne til å gjennomføre denne oppgaven. Den danske professor dr. Regin Prenter sier: «Én ting er under alle omstendigheter sikker: Dette verdensråd av kristne kirkesamfunn representerer på ingen måte noen virkelig gjenforening av de atskilte kirkesamfunnene. Kirkenes verdensråd er fremdeles bare en sammenslutning av innbyrdes uavhengige kirkesamfunn. . . . Det kunne like gjerne bety at den nye kontakt som kirkesamfunnene innenfor Kirkenes verdensråd har oppnådd med hverandre, vil føre til at visse kirkesamfunn kommer med en skarpere fordømmelse av hverandre enn før, ettersom de før simpelthen ikke kjente hverandre godt nok til å kunne fordømme hverandre.» Noe av det som hindrer innvigde kristne i å kunne gjenkjenne Jesu Kristi og apostlenes kirke innenfor de protestantiske kirkesamfunn, er mangelen på enhet i lære og organisasjon, både nasjonalt og internasjonalt.
De gresk-ortodokse kirkesamfunn
7. Hva er det som tydelig viser at det ikke råder enhet innenfor de gresk-ortodokse kirkesamfunn?
7 De gresk-ortodokse kirkesamfunn består av en rekke nasjonale kirkesamfunn som hovedsakelig finnes i Øst-Europa og på Balkanhalvøya, og som kjempet for og vant sin uavhengighet fra patriarkatet i Istanbul. I navnet anerkjenner noen av dem patriarken i Istanbul som sitt kirkesamfunns overhode, mens andre anerkjenner patriarken i Moskva som sitt overhode, men ingen av patriarkene har noe å si når det gjelder de andre kirkesamfunns indre anliggender. Det pågår en stadig strid mellom de to patriarkene om hvem av dem som skal være den øverste myndighet for kirkesamfunnene i Finnland, Polen og den russiske koloni av flyktninger i Paris. Ettersom Guds og Kristi kirke var én internasjonal kirke og ikke en rekke nasjonale kirker, kan vi ikke finne noe igjen av den første kristne kirkes enhet innenfor de gresk-ortodokse kirkesamfunn.
Den romersk-katolske kirke
8—11. Hva er det som viser at den katolske kirke ikke er ett legeme eller ett samfunn? Hvilken avgjørende prøve på sann enhet kan det katolske og andre kirkesamfunn ikke bestå?
8 Men er så ikke den romersk-katolske kirke et stort internasjonalt kirkesamfunn hvor det hersker enhet i lære og organisasjon? Den katolske kirke kan nok ha en ensartet samling av læresetninger som gjelder for kirken over hele verden, men katolikkenes religiøse oppfatning er likevel ikke den samme overalt. Forestillingene om Gud og Kristus og det de gjør for menneskene, er neppe de samme for en katolsk italiener som for en katolsk innfødt på Haiti som fremdeles utøver sin hedenske voodoo-religion ved siden av den katolske.
9 Den organisasjonsmessige enhet er heller ikke så sterk som mange tror. Hvis den katolske kirke i virkeligheten er ett legeme med paven som sitt synlige hode, hvorfor adlyder da ikke alle katolikker hodet? Den katolske prest og forfatter Peter Schindler, som forsvarer den katolske kirke mot anklagen for intoleranse overfor protestantene i Spania og Colombia, sier: «Hvorfor griper ikke paven inn? Hvem sier at han ikke ’griper inn’? Når alt kommer til alt, vet vi som sitter i Roma, mer om hans maktesløshet. Paven er ikke diktator i Spania eller president i Colombia, og hvis katolikkene (med sine kirkeledere i spissen) i disse landene ignorerer sin egen kirkelov på samme måte som katolikkene på mange steder ignorerer pavens ordrer (for eksempel de pavelige rundskriv om samfunnsmessige spørsmål), da er selv paven maktesløs.» Kan det bli ett handlekraftig legeme eller samfunn når ikke lemmene eller medlemmene adlyder hodet?
10 Hvis den katolske kirke virkelig er ett legeme, ett samfunn, hvorfor virker da de forskjellige ordener, som for eksempel fransiskanerordenen, dominikanerordenen, jesuittordenen og flere, som egne samfunn? Hvorfor kjemper slike ordener mot hverandre på samme måte som politiske partier for å få den avgjørende innflytelse på paven og kirkepolitikken?
11 Er kirken i virkeligheten en enhet når dens medlemmer, som for eksempel katolikkene i Italia, finnes i alle politiske partier fra ytterste høyre fløy og hele veien langs den politiske fargeskala like til de mest ytterliggående kommunister på ytterste venstre fløy? Kan de noensinne utgjøre ett sant kirkesamfunn og være en enhet på samme måte som Jehova og Kristus Jesus er det? Kan de i internasjonal henseende være en enhet når noen av dem blir ledet av kardinaler som av nasjonalistiske grunner ikke engang er på talefot med hverandre? Og når det blir krig, går da den katolske kirke, eller også andre trossamfunn for den saks skyld, inn for å bevare den enheten som de gjør fordring på å være i besittelse av? Alle vet at de ikke gjør det. De gir alle sammen tapt under den avgjørende prøve på deres enhet som et kirkesamfunn, og viser at de bånd som knytter dem til verdslige samfunn, er sterkere enn de bånd som knytter dem til deres kirkesamfunn og til deres gud. Alt dette gjør at det er umulig å få øye på den kristne kirkes enhet innenfor den romersk-katolske internasjonale kirkeorganisasjon.
Et tegn for verden
12. a) Hva er det i forbindelse med Jehovas vitner som støtter deres påstand om at de utgjør en sann enhet? b) Med hvilken rett slutter de seg til Paulus i å anvende Romerne 8: 35—39?
12 På bakgrunn av all denne avskrekkende splittelsen gleder det ens hjerte å finne et internasjonalt samfunn av kristne på jorden i dag som utgjør en sann enhet, et samfunn hvor det råder et sant internasjonalt brorskap, og hvor det finnes enhet i tro og organisasjon, fordi de alle sammen er knyttet til hverandre med kjærlighetens bånd. Dette er et faktum som alle blir oppfordret til å forvisse seg om, og vi er ikke ubeskjedne når vi påpeker det faktum at Jehovas vitner, selv om de utgjør et internasjonalt samfunn, likevel har «ett hjerte og én sjel», «samme sinn» og «samme mening», at de utgjør «ett legeme», og at de har «én ånd, . . . ett håp . . . én Herre, én tro, én dåp, én Gud og . . . Fader». De er kristne som er sammenknyttet til en enhet med Jehova Gud og Kristus Jesus og sine brødre med kjærlighetens bånd som er så sterke at ikke noe, selv ikke kriger, kan sprenge dem. Deres internasjonale kirkeorganisasjon, som omfatter vitner i mange land består av levningen av Jesu Kristi brudeklasse, og en stor skare av «andre får» er forent med den i «én hjord» under «én hyrde». (Joh. 3: 28—30; 10: 16) Disse vitners historie i nyere tid viser at de har opplevd nok til å kunne slutte seg til apostelen Paulus når han sier: «Hvem skal skille oss fra Kristi kjærlighet? Skal trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? Akkurat som det står skrevet: ’For din skyld blir vi drept hele dagen, vi er blitt regnet som får som skal slaktes.’ Tvert imot, gjennom ham som elsket oss går vi fullstendig seierrikt ut av alle disse ting. For jeg er overbevist om at hverken død eller liv eller engler eller herredømmer eller ting som er her, eller ting som skal komme, eller makter eller høyde eller dybde eller noe annet som er skapt, vil klare å skille oss fra Guds kjærlighet som er i Kristus Jesus, vår Herre.» — Rom. 8: 35—39, NW.
13. Hvilke betraktninger gir Jehovas vitners enhet grunn til, hva er den et tegn på, og for hvem?
13 Jehovas vitners verdensomfattende enhet gir grunn til forskjellige betraktninger. Hvis den første kirkes internasjonale brorskap i det første århundre var et sant under og anerkjent som et produkt av den hellige ånd alene, og hvis Gud i sin kirke gjorde det som andre har forsøkt å gjøre i århundrer, men aldri har klart, da er sannelig et lignende internasjonalt brorskap i vårt kaotiske 20. århundre et likså stort under og viser seg å være en likså enestående tilkjennegivelse av Guds ånd eller usynlige virksomme kraft. Ifølge Jesu uttalelse er en slik enhet ikke noe tilfeldig, men den er et tegn for verden på at Jehova elsker dem som utgjør en slik enhet, på samme måte som han elsker Jesus, og at de er Jesu disipler: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre. Derpå skal alle kjenne at I er mine disipler, om I har innbyrdes kjærlighet.» — Joh. 13: 34, 35; 17: 23.
14. Hvorfor var det ikke urett av de første kristne å vise til sin kirke som den eneste sanne kirke?
14 De første kristne var overbevist om at de tilhørte den eneste sanne kirke, «Guds menighet». Det ville ha vært synd mot den hellige ånd å tvile på det. De hadde tegnet på at de hadde Guds ånd, og et tegn har ingen verdi hvis det ikke kan ses. Var det da urett av de første kristne å vise til sin kirke som den eneste som hadde dette tegnet? Var det i strid med sann ydmykhet i forholdet til den jødiske kirke, jødedommen, at de kristne henledet oppmerksomheten på dette åndens tegn og derved avslørte at Israels splittede hus fullstendig manglet Guds ånd? Nei, de var tvert imot forpliktet til ikke å sette sitt lys under en skjeppe, men til å la det «skinne for menneskene, for at de kan se eders gode gjerninger og prise eders Fader i himmelen». — Matt. 5: 14—16.
15. Viser Jehovas vitner mangel på kristen beskjedenhet når de henleder oppmerksomheten på at den nye verdens samfunn, som den salvede kristne menighet er en del av, er den eneste organisasjon som virkelig er av Gud?
15 Jehovas vitners verdensomfattende, kjærlige enhet, som så tydelig er et tegn på at de har Guds ånd, er en av grunnene til at disse vitnene, som er salvede lemmer på Kristi legeme, er overbevist om at de tilhører den eneste sanne kirke, og ettersom de «andre får» er forbundet med disse salvede i den nye verdens forente samfunn, er også de overbevist om at dette i sannhet er Guds organisasjon hvor sann tilbedelse blir utøvd. Ville det ikke være synd mot ånden å tvile på dette? Er det ubeskjedent av dem å henlede verdens oppmerksomhet på det faktum at denne organisasjon er alene om å vise tegnet på å ha Guds ånd? Nei, på ingen måte! Til velsignelse for alle oppriktige mennesker som lengter etter Guds forente folks synlige organisasjon, og til Guds og Kristi Jesu ære må de ikke sette sitt lys under en skjeppe, selv om det skulle føre til at de blir betraktet som selvrettferdige.
Litteraturfortegnelse
1. Dogmatik (dansk), 2. opplag, avsnitt «Det religiøse samfund», par. 54, side 208. Forfatter: Prof. dr. Niels Munk Plum. Utgivere: G. E. C. Gad, København 1941.
2. Evangelisches Kirchenlexikon (tysk), Kirkelig-teologisk ordbok, under «Kirche», avsnitt IV, «Reformatorischer Kirchenbegriff und dessen Fortbildung», par. 10, og avsnitt VII, «Gegenwärtiges ökumenisches Gespräch», del B. «Die das ökumenische Gespräch bestimmenden Fragen», par. 5. Utgivere: Vandenhoeck &, Ruprecht, Göttingen 1958.
3. Faith and Order, The Report of the Third World Conference at Lund, Sweden: August 15—28, 1952 (engelsk). Utgitt på vegne av Faith and Order Commission of the World Council of Churches av SCM Press Ltd., London, kapitel III, avsnitt II, side 13, og avsnitt IV, side 21.
4. Kristi Kirke (dansk), side 32. Forfatter: Biskop Bo Giertz. Utgivere: Nyt Nordisk Forlag Arnold Busck, København 1945.
5. Evangelisches Kirchenlexikon under «Ökumenische Bewegung», avsnitt «Weltrat der Kirchen», par. 2a. The Church, the Churches, and the World Council of Churches (engelsk), sidene 2 og 3. Forfatter: Hovedkomitéen for World Council of Churches under deres møte i Toronto i juli 1950. Utgivere: The British Council of Churches, London, 1952.
6. Protestantismen i vor Tid (dansk), sidene 121 og 122. Forfatter: Prof. dr. Regin Prenter. Utgivere: H. Hirschsprungs Forlag, København 1958.
7. Salmonsen Leksikon-Tidsskrift 1953 og 1954 (dansk). Artikkelen: Kirken hvis centrer ligger i Istanbul og Moskva, side 995. Utgivere: J. H. Schultz, København 1955.
8. Katolicismen i vor Tid (dansk), side 137. Forfatter: Peter Schindler, katolsk prest og forfatter. Utgivere: H. Hirschsprungs Forlag, København 1957.
9. L’Espresso (italiensk blad). Artikkelen: «Bak Pius XII’s trone — Jesuittenes angrep og dominikanernes kapitulasjon.» Forfatter: Dr. Carlo Falconi, religiøs redaktør.
10. Katolicismen i vor Tid, side 130.