«Bli forlikt med Gud»
«Men alt dette er av Gud, som forlikte oss med seg selv ved Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste.» — 2 Kor. 5: 18.
1. Hvorfor har mennesker som tror, tillit til Jehova til tross for forholdene i vår tid?
JEHOVA Gud erklærer: «Jeg, Jehova, forandrer meg ikke.» Kunnskapen om dette er til stor oppmuntring for velvillige mennesker over hele verden når de betrakter Guds vidunderlige hensikter, som det ble gitt beskjed om så langt tilbake i menneskenes historie som i Edens hage. Der sto Adam i en begunstiget stilling i forholdet til sin Skaper, med utsikter til et lykkelig liv på jorden. Menneskenes verden i vår tid befinner seg sannelig fjernt fra denne opprinnelige stilling i Guds gunst, og de fleste tror at det bare er en tåpelig drøm at menneskeheten atter en gang skal få stå overfor utsiktene til et fredelig og gledelig liv på samme måte som Adam gjorde. Størstedelen av den menneskelige familie har ikke på ny kommet nær til Gud etter som århundrene har gått. Forholdene i verden viser at nasjonene bare tilber ham med sine lepper og ikke med sitt hjerte. Folkene i sin alminnelighet gir ikke uttrykk for kjærlighet til Gud eller til sin neste, men det er i stedet slik at forbrytelsene og kriminaliteten stadig tiltar og at faren for krig aldri avtar.
2. Hvilket stort behov finnes det i dag, og hva slags holdning er det høyst påkrevet å ha?
2 De ordene Paulus skrev til korintierne, lyder derfor enda klarere og mer inntrengende nå enn den gang de ble skrevet: «Bli forlikt med Gud.» (NW) Likevel er det overraskende nok mange mennesker som ikke kan innse at det er noe behov for en forlikelse med Gud. De føler det slik at de allerede er frelst og ikke kan gjøre noe galt i hans øyne. Men de overser den advarsel Jesus ga dem som fromt inntok denne holdning og samtidig lot verden få vite hvor «gode» de var. Han talte om den fariseeren som gikk inn i templet for å be, og som sa: «O Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som de andre menneskene, pengeutpressere, urettferdige, ekteskapsbrytere, eller endog som denne skatteoppkrever.» Ikke denne fariseeren, men den ydmyke skatteoppkreveren fikk gunstig omtale av Jesus. Han var ikke engang villig til å løfte sine øyne mot himmelen, men bønnfalt Gud inntrengende med disse ord: «O Gud, vær nådig mot meg, en synder.» Ved sin ydmyke holdning overfor Gud viste skatteoppkreveren at han var klar over sitt åndelige behov, og han ba om å få bli forlikt med Gud. Han forlangte ikke å få noe av Gud, men han ba om barmhjertighet og hjelp. Han gikk heller ikke inn i templet med den selvtilfredse og hovne holding fariseeren hadde, som blir gjenspeilet hos så mange mennesker i dag. De sier: «Jeg har min menighet og fører et godt liv.» De er sikker på at Gud vil passe på dem og bane veien til frelse for dem — og det var akkurat slik fariseeren også så på saken. Han erklærte at han ikke var som folk flest, han førte nemlig et godt liv og betalte regelmessig sine tiender til menigneten. Likevel manglet han saktmodighet og ydmykhet, og disse egenskaper er vesentlige for alle mennesker som skatter bibelens løfter om at de engang kan bli forlikt med Gud og velsignet av ham. — Luk. 18: 9—14, NW.
3. Hvilken feilaktig innstilling inntar mange overfor Gud? Hva mangler de?
3 Enkelte som ikke innser sitt behov for forlikelse, inntar en bydende holdning og sier: «Hvis det finnes en Gud, bør han foreta seg noe for å rette på forholdene i verden.» Hvis de ikke får se en demonstrasjon av Guds makt som fører til bedre forhold for dem selv og deres familie, vil de ikke gjøre noe for Gud. De mangler tro, og gjør ingen anstrengelser for å finne den stien som fører til liv. De kan bruke mange år på å lære hvordan de skal tjene sitt levebrød, men synes likevel ikke det er av betydning å studere den veiviser til livet som Gud har gitt oss. Derfor sier de i sin likegyldighet: «La oss ete, drikke og være glade, for i morgen kan vi dø.» De synes at Gud bør gi dem et bevis for at han skal gjøre noe for dem, og før den tid kommer har de ingen bruk for ham.
4. Hvilke dårlige følger fikk Adams ulydighet?
4 I betraktning av en slik omfattende mangel på tro og endog likegyldighet overfor Gud, kan du ha god grunn til å spørre: Kommer menneskeheten noensinne til å bli forlikt med Gud? Vil den velsignelse som følger med enhet mellom Skaperen og det skapte, noensinne bli til virkelighet? I tilfelle ved hvilket middel? Kommer alle mennesker til å bli forlikt med Gud? Bibelen fastslår med bestemthet at Jehova Gud har tilveiebrakt en måte hvorpå menneskeheten på ny vil komme inn under Guds gunst. Det er sant at menneskene har vært under Guds fordømmelse og dødsdom siden Adams ulydighet og opprør i Eden. Paulus forklarte dette for romerne da han sa: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle.» (Rom. 5: 12) Adams ulydighet skapte en kløft i det harmoniske forholdet mellom menneskene og Gud. Adam fikk ikke lenger lov til å bli i sitt vakre paradisiske hjem. Han hadde ikke lenger utsikter til evig liv, og kunne heller ikke overføre det til sine barn. Han ble nå i stedet dømt til å slite med hardt arbeid uke etter uke for å kunne skaffe seg selv og sin voksende familie livets fornødenheter.
5. Beskriv den vei menneskene har fulgt gjennom århundrene.
5 Etter som Adam overførte ufullkommenheten og dødens fordømmelse til alle sine sønner, så det smått ut med utsiktene til at menneskene atter skulle få komme inn under Guds gunst. Flere århundrer etter opprøret skrev salmisten David: «Det er ingen som gjør godt, enn ikke én.» (Sl. 14: 3) Det er sikkert at menneskene ikke hadde noen mulighet til selv å heve seg opp til gunst og liv på ny — det ville i virkeligheten bli som om de skulle løfte seg selv etter håret. Den løpebane menneskene har valgt seg i de århundrene deres historie spenner over, mens de hele tiden har gjort det som var rett i deres egne øyne, har i stedet vært preget av sorg og død og har ført til at jorden er blitt herjet og ødelagt. Menneskene har heller valgt å følge veien med ulykke og elendighet ennå leve under Guds velsignelse og glede seg over tjenesten med å utvide grensene til det opprinnelige paradisiske hjem. Vi spør derfor: Hvordan kunne det finne sted en gjenopprettelse av de velsignelser det gir å leve i Guds gunst, og av paradisiske forhold på jorden? Hvordan kunne et slikt forlik med Gud komme i stand?
Tiltaket i forbindelse med forliket kjent på forhånd
6. Hvordan kan vi være sikre på at Jehova vil velsigne sine tjenere?
6 Arrangementet i forbindelse med forliket har vært kjent for Gud fra begynnelsen av, og det har stått ned skrevet på Bibelens blader for å gi trøst og håp til troens mennesker. I Esaias 45: 21, 22 gir Jehova oss enda en forsikring om at hans hensikter aldri vil slå feil. «Hvem har kunngjort dette fra fordums tid, forkynt det for lenge siden? Mon ikke jeg, [Jehova]? Og det er ingen annen Gud foruten meg; en rettferdig og frelsende Gud er det ikke foruten meg. Vend eder til meg og bli frelst, alle jordens ender! For jeg er Gud, og ingen annen.» Fra begynnelsen av menneskenes historie har Jehova framholdt forsikringen om at de som tjener ham, ikke vil gjøre det forgjeves. Hans hensikter skal bli gjennomført, og jorden skal atter bli et lykkelig hjem for hans tjenere. — Es. 45: 18.
7. Hva sammenligner Esaias 45: 9—13 menneskene, med? Hvilken forbindelse har dette skriftstedet med forlikelsen?
7 Gjennom sin profet Esaias viste Jehova hvor nytteløse alle menneskenes anstrengelser er når det gjelder å gjøre den gjerning Gud har eslet seg selv. Menneskeheten blir sammenlignet med leire i hendene på en håndverksmester, en pottemaker, og Jehova viser at leiren ikke kan kjempe mot den som tilformer den, eller på noen måte forandre det mønster eller de ordninger han får i stand. «’Ve den som strider med sin Skaper — et pottemakerkar med Pottemakeren! Spør leiren sin pottemaker: «Hva lager du?» eller sier en manns arbeid til ham: «Du har ingen hender!»?’ . . . Så sier HERREN [Jehova], Israels Hellige, som dannet det: ’Vil du utspørre meg angående mine barn eller gi meg befalinger angående mine henders gjerninger? Jeg gjorde jorden og skapte mennesket på den; mine hender utspente himlene, og hele deres hær har jeg ført fram; jeg har oppvakt en i rettferdighet, og alle hans veier vil jeg jevne ut; han skal bygge min by, og skal føre mine landflyktige i frihet, ikke for betaling eller belønning sier hærskarenes HERRE.» (Es. 45: 9—13, AT) Jehova pekte her fram til den han ville utnevne i rettferdighet til å forlike dem som har kjærlighet til Gud i sine hjerter. Enda en gang blir det tydelig understreket at det bare er gjennom Guds ordning menneskene kan oppnå forlikelse og bli velsignet med Guds gunst og med liv.
8. Når ga Jehova for første gang håp om at det skulle komme en gjenløsning?
8 Helt fra begynnelsen av pekte Jehova fram til at Jesu offer, som besto i hans menneskeliv, skulle være det vendepunkt som førte til gjenopprettelsen av det gunstige forhold mellom Gud og mennesker. «Han var forut kjent før verdens grunnleggelse, men han ble tilkjennegitt ved tidenes ende av hensyn til dere som gjennom ham tror på Gud, han som oppreiste ham fra de døde og ga ham herlighet, slik at deres tro og håp kan være til Gud.» (1 Pet. 1: 20, 21, NW) Etterat Adam og Eva hadde vist ulydighet i Edens hage, kledde Jehova dem i dyreskinn. Deretter forteller Bibelens beretning oss at Abels dyreoffer ble godtatt av Gud, for et slikt offer var et passende forbilde på Jehovas ordning, som gikk ut på at det ikke kunne skje noen tilgivelse av synder uten at blod ble utgytt. — Heb. 9: 22.
9. Hva er påskeofferet et skyggebilde av?
9 Det påskelam som ble ofret av hver israelittisk husstand like før de flyktet ut av Egypt, var også et forbilde på eller et skyggebilde av det offer Jesus skulle bringe. Under påskeordningen i fortidens Egypt ble lammets blod stenket på det øverste dørtre og på begge dørstolpene i hvert hjem, og de som viste tro på Jehovas instrukser i denne henseende, ble av ham velsignet med liv for sine førstefødte. På denne måten kastet ofringen av påskelammet lys over den Guds foranstaltning som skulle settes ut i livet hundrevis av år senere og rydde veien til forlik og evig liv. (2 Mos. 12: 21) Av den grunn skrev Paulus: «For Kristus, vårt påskelam, er virkelig blitt ofret.» (1 Kor. 5: 7; 1 Pet. 1: 19, NW) Også døperen Johannes bevitnet dette, nemlig da Jesus kom til ham i ørkenen. Da Jesus begynte å nærme seg, sa Johannes: «Se, Guds lam som tar bort verdens synd!» — Joh. 1: 29, NW.
10. Hvilken betaling måtte gis for soning av synd? Hvordan ble den skaffet til veie?
10 Den lovpakt Jehova inngikk med Israels folk, viste likeledes et forbilde på det forlik som skulle komme i stand ved Kristi offer. Som det står i 5 Mosebok 19: 21, var det loven som krevde at liv skulle gis for liv. Dette var en tydelig erklæring om Jehovas rettferdige krav. Liksom Adam på grunn av ulydighet forspilte all rett til evig, fullkomment menneskeliv, så var det bare Kristus Jesus som i egenskap av hans menneskelige likemann framfor Gud kunne bringe likevekt i rettferdighetens vektskål i Guds øyne. Hvor umulig det er for syndige mennesker å tilfredsstille Guds krav, framgår tydelig av Salme 49: 8—10 (AT): «Men intet menneske kan i det hele tatt gjenløse seg selv eller gi Gud, betaling for seg selv — for gjenløsningen av hans person er evindelig og alltid for dyr — slik at han kunne fortsette å leve evindelig uten å se Hulen.» Etter som det var et fullkomment liv Jesus fikk som en menneskelig sønn av Jehova, kunne han stå side om side med Adam som hans likemann, og han blir treffende betegnet som den annen Adam, eller «den siste Adam». Bare ofringen av hans fullkomne menneskeliv kunne for bestandig skaffe soning for det tap Adam påførte menneskeheten.
11. Hvorfor ble ikke retten til liv gjenopprettet ved Mose lov?
11 Selv om den lov som ble gitt gjennom Moses, i seg selv var god i og med at den var en foranstaltning fra Jehova, kunne den aldri gjenopprette retten til evig liv for menneskene, for så lenge de fortsatte å være syndige og ufullkomne, ville de ikke være i stand til å holde loven i rettferdighet. Det var av denne grunn Jesu frivillige offer var påkrevet, som det blir oss fortalt i Apostlenes gjerninger 13: 38, 39 (NW): «La det derfor være vitterlig for dere, brødre, at en tilgivelse av synder blir forkynt dere gjennom Ham; og at enhver som tror, ved Ham blir erklært skyldfri fra alle de ting dere ikke kunne bli erklært skyldfrie fra ved Mose lov.»
12. Hva var hensikten med loven?
12 I samsvar med forordningene i den lov Gud ga Israel, ble det regelmessig frambåret offer i form av okser og gjeter, men den stadige utgytelse av disse dyrs blod kunne aldri bortta synden. (Heb. 10: 4) I Galaterne 3: 19—25 (NW) stilte Paulus følgende spørsmål: «Hva skulle da Loven tjene til?» Svaret er dette: «Den ble føyd til for å gjøre overtredelsene åpenbare, inntil den ætt skulle komme som løftet var gitt til, . . . Er derfor Loven imot Guds løfter? På ingen måte! For hvis det var blitt gitt en lov som var i stand til å gi liv, ville faktisk rettferdigheten ha kommet ved lov. Men Skriften overlot alle ting til syndens varetekt forat det løfte som skriver seg fra tro i forbindelse med Jesus Kristus, skulle kunne bli gitt til dem som viser tro. . . . Derfor er Loven blitt vår tuktemester som leder til Kristus, forat vi skulle bli erklært rettferdige på grunn av tro. Men nå da denne tro er kommet, er vi ikke lenger under en tuktemester.» I Romerne 10: 4 (NW) gir Jehova oss følgende kanskje enda tydeligere forklaring: «For Kristus er Lovens fullbyrdede ende, slik at enhver som viser tro, kan ha rettferdighet.» Alle lovens forskjellige bud henledet gang på gang israelittenes oppmerksomhet på deres manglende evne til å oppfylle Guds krav fullkomment og derved vinne liv. Men de som var oppriktige og hadde et ydmykt hjerte og sinn, lærte noe av loven: behovet for en gjenløser som kunne forlike dem med Gud.
13. Hvordan ble Jesu død forbilledlig framstilt?
13 Vi kan nevne en siste profetisk illustrasjon for å vise at Jehova fra fordums tid visste hvilken foranstaltning han ville treffe for å skaffe menneskene et forlik som fører til liv. Dette ble på en vakker måte framholdt i 1 Mosebok, tjueandre kapitel, der det står om hvordan Gud instruerte Abraham om å frambære sin høyt elskede sønn Isak som offer. Abrahams veldige tro på Jehova og hans hensikter gjorde at han kunne gjennomføre arrangementet helt fram til det punkt å ofre Isaks liv. Isak på sin side hjalp sin alderstegne far med forberedelsene, og viste sin underdanige føyelighet overfor sin Gud Jehovas og sin far Abrahams instrukser. Som en følge av dette utvidet Jehova sin velsignelse av Abraham med løftet om at alle jordens folkeslag skulle bli velsignet gjennom Isaks slektslinje. Abraham nøt en begunstiget stilling på grunn av sin store tro på Gud, og han blir omtalt som Jehovas «venn». (2 Krøn. 20: 7) I denne illustrasjonen var Abraham et godt bilde på Jehova, som ofret sin enbårne Sønn Jesus, og Isak var et bilde på Jesus i det at han villig føyde seg etter sin Fars vilje.
14. a) Forklar Johannes 3: 16. b) Hvordan adlød Jesus sin Fars vilje?
14 Arrangementet for forlik er Jehovas kjærlige gave til menneskeheten. Som skriftstedet sier: «For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, forat enhver som viser tro på ham, ikke skal ødelegges, men ha evig liv.» (Joh. 3: 16, NW) Vi vet at Jehova ikke nærer noen kjærlighet til denne gamle urettferdighetens og ondskapens verden, men han er rik på kjærlighet til den nye rettferdighetens verden som han skal opprette under Kongen Kristus. Det er med tanke på denne verden og til beste for velvillige mennesker fra alle generasjoner at Jehova skaffet til veie dette offer som besto i hans høyt elskede Sønn. Jesus visste at det var Guds vilje at han skulle dø for å skaffe løsepengen til veie, og like før han ble forrådt, ba han til sin himmelske Far: «Far, om du vil, da ta dette beger fra meg. Dog, la ikke min vilje skje, men din.» (Luk. 22: 42, NW) Paulus minner oss om Jehovas ufortjente godhet i denne henseende når han sier: «For mens vi ennå var skrøpelige, døde Kristus til fastsatt tid for ugudelige. For neppe vil noen gå i døden for en rettferdig — for en som er god kunne kanskje noen ta seg på å dø — men Gud viser sin kjærlighet mot oss derved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere.» (Rom. 5: 6—8) Etter sin død og påfølgende oppstandelse til selve himmelen, framstilte Jesus verdien av sitt offer for sin Far, og derved borttok han synden ved sitt offer. — Heb. 9: 23—28.
15. Hvilken er den eneste vei som fører til forlik med Gud?
15 For å komme inn under Guds gunst nå og holde fast på utsiktene til fortsatt velsignelse fra Jehova, er det absolutt påkrevet å ta imot denne foranstaltningen for menneskene til å oppnå forlik, og gjøre det i tro. Dette bør vi gjøre med stor glede og med et ønske om å tjene Jehova så langt våre evner rekker. Som Paulus uttrykte det: «For så sant vi ble forlikt med Gud ved hans Sønns død da vi var fiender, så kan vi så meget mer bli frelst ved hans liv etterat vi er blitt forlikt, ja, ikke bare det, men vi roser oss også av Gud ved vår Herre Jesus Kristus, ved hvem vi nå har fått forlikelsen.» (Rom. 5: 10, 11) Ved Kristus kan mennesker med tro atter stå i den begunstigede stilling som Adam engang kunne glede seg over i Edens hage. Det er faktisk ikke gitt noe annet navn under himmelen ved hvilket menneskene kan bli frelst. Jesus selv bevitnet dette: «Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.» — Joh. 14: 6.
Ikke alle mennesker blir forlikt med Gud
16. Hvem kommer til å bli frelst?
16 Jehova har ved sin ufortjente godhet gitt alle mennesker på alle steder anledning til å bli forlikt med ham. Når hans foranstaltning gjelder mennesker av alle raser og språk og en hvilken som helst stilling i livet, betyr så det at alle vil få gagn av den? Bibelen viser at det ventes noe av et menneske før det kan oppnå Guds gunst. (Matt. 21: 28—30) Gud gjør ikke frelsen eller forliket til noe tvungent eller automatisk. Peter uttaler seg om dette og sier: «Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?» (1 Pet. 4: 18) Det er tydelig at Peter på grunn av de erfaringer han hadde gjort i sin tjeneste, og på grunn av sin kunnskap om Guds ord, ikke engang regnet med at alle de kristne skulle forbli trofaste og oppnå frelse.
17. Hvordan reagerte det jødiske folk på Jesu tjeneste?
17 Et eksempel til belysning av dette har vi i det jødiske folk. De få årene Jesu jordiske tjeneste varte, begrenset han den slik at han bare forkynte for jødene, i overensstemmelse med det løfte Jehova hadde gitt dem om at de skulle være et hellig folk, et folk for hans navn, hvis de var trofaste og adlød hans befalinger. Kjensgjerningene viser imidlertid at de ikke benyttet seg av den vidunderlige anledning de hadde som et folk betraktet. De unnlot å fortsette med lydig tjeneste under Jehovas bud og nektet å anerkjenne Messias da han trådte fram. Det er ikke rart at Jesus fordømte dem på grunn av deres mangel på tro og til og med motstand mot Guds tjeneste. «Jerusalem! Jerusalem! du som slår i hjel profetene, og stener dem som er sendt til deg! hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og I ville ikke. Se, eders hus skal lates eder øde.» — Matt. 23: 37, 38.
18. Hvilken mulighet ble åpnet for menneskene av folkeslagene på grunn av jødenes mangel på tro?
18 Da apostelen Paulus senere skrev til romerne, viste han at jødefolket hadde gått glipp av sin anledning. De var ikke lenger alene om utsiktene til at det omtalte kongerike av prester, Jehovas utvalgte, som skal herske med Kristus i himlenes rike, skulle uttas fra deres rekker. Nei, i året 36 e. Kr. begynte evangeliet om Riket å bli forkynt for mennesker av alle folkeslag. Paulus forklarte at veien til forlik for verden ble åpnet i og med at Israels folk ble forkastet fra sin begunstigede stilling. Forat ikke de romerske kristne skulle falle i samme snare som jødene hadde falt i før dem, skrev han videre: «Ved sin vantro ble de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt! for sparte Gud ikke de naturlige grener, da vil han heller ikke spare deg. Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt, men over deg er Guds godhet, såfremt du holder deg til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget. Men hine skal også bli innpodet, såfremt de ikke holder ved i sin vantro; for Gud er mektig til å innpode dem igjen.» (Rom 11: 20—23) Slik gikk det til at nettopp det folk som engang i forakt fortalte Jesus: «Vi er av Abrahams ætt,» oppdaget at de var forkastet fordi de ikke hadde lagt Abrahams tro for dagen.
19. Kommer alle mennesker til slutt til å bli forlikt med Gud? Forklar.
19 Også i Lukas, sekstende kapitel, understreket Jesus at ikke alle mennesker kommer til å bli forlikt med Gud, ikke engang alle de som påstår at de er hans hengivne tjenere. Han ga følgende advarsel til de pengekjære fariseerne som spottet ham: «I er de som gjør eder selv rettferdige for menneskene; men Gud kjenner eders hjerter; for det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» Han fortsatte med å fortelle lignelsen om den rike mann og Lasarus. I sin tid døde den rike mann og ble begravd, og mens han deretter ble pint, så han Abraham langt borte, og hos ham satt Lasarus tilbakelent i den begunstigede stilling. Men det eneste svar den rike mann fikk fra Abraham på sin bønn om barmhjertighet, var: «Dessuten er et stort svelg festet mellom oss og eder, forat de som vil gå herfra og over til eder, ikke skal kunne det, og forat heller ikke de på den andre side skal fare derfra og over til oss.» Det er klart at vi ikke kan si at alle rike mennesker er fordømt i Guds øyne, for det er ikke meningen bak lignelsen. Jesus påpekte imidlertid at de pengekjære fariseerne som erklærte seg selv rettferdige for menneskene, ikke kunne føre Gud bak lyset. Til tross for at de var rike i og med at de hadde hans Ord i sin besittelse, og at de var rike på muligheter til å ære ham, ville de ikke engang tilveiebringe den åndelige føde, den såkalte mat i rette tid, for dem som i likhet med Lasarus hadde hungret etter å få noen smuler av den. Av den grunn rettet Jesus en anklage som bygde på faktiske forhold, mot sin tids troløse presteskap, slik det berettes om i Matteus, tjuetredje kapitel.
20. Hvilken advarsel ga Gud den «rike mann»-klassen gjennom Esekiel og Jeremias?
20 Jehova inspirerte på lignende måte Esekiel til å skrive: «Menneskesønn, profeter mot Israels hyrder, profeter og si til dem, ja, til hyrdene: Så sier Herren Jehova: Ve Israels hyrder som før seg selv! skulle ikke hyrdene fø fårene?» (Esek. 34: 2, AS) I Jeremias 25: 34—36 står det om hvor tragisk det kommer til å ende for slike som kjenner Guds Ord og foranstaltninger, men som bare pleier å gjø seg selv på dem i den formening at Bibelen er et nyttig middel til å skaffe seg personlig vinning med: «Hyl, I hyrder, og skrik og velt eder i støvet, I som er de gjeveste i hjorden! For tiden er kommet da I skal slaktes, og jeg vil atsprede eder, og I skal falle som et kostelig kar, og hyrdene skal ikke mer ha noe tilfluktssted, og de gjeveste i hjorden skal ikke finne redning. Hør hvorledes hyrdene skriker og de gjeveste i hjorden hyler! For [Jehova] ødelegger deres beite.»
21. Hvorfor blir det ikke mulig for noen å komme over den avgrunnen Jesus nevnte?
21 Akkurat som Abraham var et bilde på Jehova Gud da han i det profetiske drama var nær ved å ofre Isak, så forestilte han også Jehova i den illustrasjonen Jesus fortalte om den rike mann og Lasarus. Det ble vist at det var et stort svelg mellom dem som hyklersk tjente Gud av personlige interesser, og dem som i likhet med Lasarus vant Guds gunst på grunn av sin oppriktige sannhetssøking og sin alvorlige bønn om barmhjertighet. Som Jesus tydelig viste, vil de som villig fortsetter å oppfylle lignelsen om den «rike mann»-klassen, og som forsømmer å trøste verdens ydmyke mennesker og gi dem åndelig føde, aldri bli forlikt med Gud.
Hvordan man vinner Guds gunst
22. Hvorfor kan man ikke oppnå Guds gunst gjennom skriftemål alene? Hva skal til?
22 Det nytter heller ikke for et ubetydelig menneske, hvor oppriktig det enn kan være, å oppnå et riktig forhold til Gud ved et ukentlig skriftemål. Det er ikke nok bare å tjene Gud med leppene, men det er påkrevet med en forandret, positiv handlemåte, og den må være basert på kunnskap. (1 Pet. 1: 14, 15) Det er umulig å vinne Guds gunst ved å følge en vinglete handlemåte, føre et vilt liv i ukens løp, og så plutselig på en av ukens dager anta en from mine og late som om man er en hengiven tilbeder. Jehova ser på hjertet og kjenner menneskets sinn, og det er derfor ikke nok bare å erklære seg rettferdig for å oppnå en velsignelse fra Gud. Et menneske som har en varig kjærlighet til rettferdigheten, vil praktisere den. Han vil se hen til Gud og til hans Ord for å få veiledning, og aldri tro at et skarve skriftemål til et annet ufullkomment og syndig menneske kan bøte på gjentagne og forsettlige feil. Hvis man tror at ens rulleblad i Guds øyne på en eller annen mirakuløs måte blir renset ved at man forteller sine synder og mangler til et annet menneske, vil det si at man viser en upassende og avguderisk ærefrykt overfor dette menneske. Dette er avgjort ikke i overensstemmelse med Bibelen, og heller ikke med Guds ordning som går ut på at Jesus tjener som vår mellommann. Apostelen Paulus protesterte kraftig mot de mennesker som på hans tid ønsket å ære ham som en guddom. Da befolkningen i Lystra ville til å foreta tilbedelseshandlinger overfor Paulus og Barnabas, ropte de og sa: «Menn, hvorfor gjør dere dette? Også vi er menneskelige skapninger, som har de samme skrøpeligheter som dere, og vi forkynner det gode budskap for dere, så dere kan vende dere vekk fra disse tomme ting og til den levende Gud.» — Ap. gj. 14: 15, NW.
23. a) Hvordan betraktet Paulus sin tjeneste for Jehova? b) Vil Gud se gjennom fingre med forsettlig praktisering av synd?
23 Enda Paulus stadig holdt seg opptatt i Jehovas tjeneste, inntok han aldri den holdning at han hadde gjort nok, slik at han nå kunne slappe av og ta det mer med ro eller trekke seg tilbake. Han hevdet ikke at veien til forlik med Gud ganske enkelt besto i å gå til bekjennelse. Nei, han sa tvert imot om seg selv at han strakte seg ut etter og jaget mot det mål som Gud fastsetter i Kristus Jesus. (Fil. 3: 13, 14) Han var klar over sine ufullkommenheter og mangler og visste at han bare hadde Jehovas barmhjertighet å takke for det vidunderlige privilegium å kjenne sannheten og avlegge vitnesbyrd om Guds hensikter. Han sa: «Jeg er meg ikke bevisst at det skulle være noe imot meg. Dette gjør likevel ikke at jeg er rettferdiggjort, men den som ransaker meg, er Jehova.» (1 Kor. 4: 4, NW) Selv om vi enkelte ganger kan oppmuntre og styrke våre brødre ved å høre på deres problemer og gi dem bibelske råd, bør vi aldri tro at en bekjennelse vil forandre deres stilling overfor Gud. Det som teller, er den handlemåte et menneske følger, og ikke ord alene. En må ikke lenger bli ledet av den gamle verdens normer, men må fornye sitt sinn i samsvar med Guds sannhetsord. Dette blir tydelig vist i Hebreerne 10: 26—29 (NW): «For hvis vi gjør synd med overlegg etter å ha fått den nøyaktige kunnskap om sannheten, er det ikke lenger noe offer tilbake for synder, men en sikker fryktelig forventning om dom og en brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot. Enhver som har ringeaktet Mose lov, dør uten medlidenhet på to eller tre personers vitnesbyrd. Hvor mye strengere straff tror dere ikke da den mann må regnes verdig til som har trampet på Guds Sønn, og som har aktet det paktens blod som han ble helliggjort ved, som av alminnelig verdi, og som har krenket og foraktet den ufortjente godhets ånd?»
24. Hvilket valg står alle mennesker overfor?
24 Noen tenker i sin fortvilelse at de har sunket så dypt i den gjørmen som består i menneskelige vanskeligheter, at det ikke finnes noe håp for dem. Dette behøver ikke nødvendigvis å være tilfelle. Det forholder seg tvert imot slik at det står til ethvert menneske å treffe et valg. Det beror på den enkelte hvorvidt han ønsker å gi akt på oppfordringen om å slutte å la seg forme etter den gamle tingenes ordning, og bli forlikt med Gud. Jehova skriver følgende til slike mennesker: «Om eders synder er som purpur, skal de bli hvite som sne; om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull. Er I villige og hører, skal I ete landets gode ting, men er I uvillige og gjenstridige, skal I bli oppett av sverdet; for [Jehovas] munn har talt.» — Es. 1: 18—20.
25, 26. Hvilke eksempler viser at enhver har anledning til å nyte Guds gunst?
25 Jesus selv erklærte at før skulle tollere og skjøker komme inn i Riket enn de opprørske og selvrettferdige yppersteprestene og folkets eldste. Dette vil ikke si at disse tollere og skjøker fortsatte med sine onde gjerninger, men som Jesus forklarte, la de tro for dagen. På grunn av denne deres tro skulle deres tidligere handlemåte bli renvasket ved Lammets blod. Jesus viste videre at ingen er for ubetydelig eller liten til å få del i Guds kjærlige foranstaltning til gjenløsning og forlik. Han benyttet lignelsen om en hyrde, og spurte: «Hva mener dere? Om en mann har hundre får og ett av dem går vill, lar han så ikke de ni og nitti bli tilbake på fjellet og drar avsted og leter etter det som har forvillet seg? Og går det så vel at han finner det — ja sannelig, det sier jeg dere: han gleder seg mere over det enn over de ni og nitti som ikke gikk vill. Således vil heller ikke deres himmelske Far at en eneste av disse små skal gå fortapt!» — Matt. 18: 12—14, LB.
26 Det samme blir framhevet ved den hjertelige velkomsten den fortapte sønn fikk i, lignelsen i Lukas, 15. kapitel. Sønnen reiste til et land langt borte, der han brukte tiden til et ryggesløst levnet helt til sultens kvaler drev ham til å røkte svin. Til slutt kom han til sans og samling og reiste tilbake til sin fars hjem, og der fikk han en lykkelig mottagelse. Faren erklærte: «Denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet.» På samme måte kan det være at Jehovas barmhjertighet og tilgivelse vil bli et menneske til del selv om vedkommende har slått inn på en vei som har ført ham langt vekk fra hans himmelske Far Jehova Guds hus, og han har brukt sin tid og sitt liv på et dåraktig levnet, bare han kommer til sans og samling og innser sine feil. Vi leser: «Han er langmodig mot dere, fordi han ikke vil at noen skal gå til grunne, men at alle skal nå frem til omvendelse!» (2 Pet. 3: 9, LB) Selv om Jehovas storslagne foranstaltning med tanke på forlik og velsignelse er beregnet på mennesker av alle slag og fra alle kår og stillinger i livet, så vil den bare bli mottatt av dem som hengir seg til Gud med hele sitt hjerte og sinn og med hele sin sjel og styrke. — 1 Tim. 2: 3, 4.
27. Hvorfor må vi studere for å kunne behage Gud?
27 For å vinne Guds gunst og bli forlikt med ham er det nødvendig å studere. (Joh. 17: 3) Enhver trenger å fortsette å vokse i sin kunnskap om Guds Ord. Ingen kan si at han vet det hele, for forståelsens lys skinner klarere og klarere helt til det er høylys dag. Er du hemmet på grunn av en mangelfull utdannelse, som gjør det vanskelig for deg å forstå Bibelens dype ting? Vær ikke motløs, men husk Jakobs råd: «Hvis derfor noen av dere mangler visdom, la ham da fortsette å be Gud, for han gir gavmildt til alle og uten bebreidelse, og den skal bli gitt ham.» (Jak. 1: 5, NW) Liksom det er Jehova som har gjort alle foranstaltninger for å få i stand forlik med seg gjennom Kristus, så er det også Jehova som i sitt Ord har gitt oss den ledetråd vi skal følge, og som hjelper oss til å følge den. For å kunne være til Guds behag i den tjenesten vi yter, er vi nødt til å kunne fatte Skriftens dybde fullt og helt og til å være rotfestet og oppbygd på et solid grunnlag av sannhet. Den kunnskap et annet menneske kan ha om Bibelen, er uten verdi for deg, men din egen forståelse av sannheten vil til alle tider tjene som et grunnlag for din tro.
28. Er det nok for de kristne å tro på Gud?
28 Hvis din hjertetilstand overfor Gud er riktig, vil en slik nøyaktig kunnskap om Bibelen, en kunnskap som er fri for overtroiske tradisjoner og trosbekjennelser, føre til sterk tro. Kunnskap i seg selv er imidlertid ikke nok hvis man vil behage Gud, troen i seg selv er heller ikke nok, og ivrige gjerninger er ikke nok. Det er en kombinasjon av kunnskap, tro og tjeneste som vinner Jehovas godkjennelse. Den nøyaktige kunnskap om sannheten som vi erverver oss, gir oss et fast grunnlag for vår tro, og den urokkelige overbevisning vi får gjennom troen, driver oss til handling, til å bevise vår tro ved våre gjerninger.
29. Hvordan viste Jesus at Gud krever mer enn et godt levnet?
29 I alle disse henseender er Jesus den leder vi bør følge for å oppnå forlik. Han henga seg helt og fullt til sin Fars tjeneste og «etterlot eder et eksempel, forat I skal følge etter i hans fotspor». Han var ikke tilfreds med bare å leve et godt liv som tømmermann, men ble virksom i tjenesten som en god hyrde, og samlet alle israelitter, som hadde en rettferdig innstilling, inn i én hjord. Han vigde sitt liv til å søke etter de fortapte får av Israels folk i første rekke, og organiserte derfor sine disipler til å fortsette arbeidet etter hans død. Han befalte at dette gode budskap om Riket skulle forkynnes helt til enden på denne tingenes ordning, for han visste at det var Guds hensikt å samle sammen trofaste menn og kvinner fra alle folkeslag i sin tid, og han banet veien til dette arbeid. — Ef. 2: 15—18.
Offentlig kunngjøring til alle mennesker
30. Hvilken episode i Jesu tjeneste viste at veien til å høre sannheten skulle åpnes for mennesker av alle folkeslag?
30 Han kjente på forhånd til at Gud ville åpne veien til forlik for mennesker av andre folkeslag, og talte derfor ved en anledning fritt ut til en samaritansk kvinne ved brønnen i nærheten av byen Sykar. Han sa der til henne: «Den time kommer, og er nå, da de sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet; for det er sådanne tilbedere Faderen vil ha. Gud er ånd, og de som tilber ham, bør tilbe i ånd og sannhet.» (Joh. 4: 23, 24) Tilbedelsen av Gud skulle ikke lenger være begrenset til ett folk eller være samlet om ett sted, hverken om Jerusalem eller noen annen «hellig stad». Veien ble i stedet åpnet for mennesker av alle slag, hvor de enn måtte befinne seg, til å følge Guds ånds ledelse og bli forfrisket av sannhetens vann. I de siste tre og et halvt år Jesus levde som menneske, ofret han seg for forlikelsens tjeneste idet han tjente som talsmann og sendebud for sin Far, Jehova. Det budskap Jesus brakte folket, innebar håpet om evig liv, for Jesus hadde godt kjennskap til Guds hensikter fra menneskets skapelse i Eden og fram til vår tid. Til opplysning for den samaritanske kvinnen sa han: «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» — Joh. 4: 14.
31. Hvordan svikter mange når det gjelder virkelig tjeneste for Jehova?
31 Når du selv har mottatt dette livgivende sannhetens vann, er du da slik at du med glede innbyr andre til å dele det med deg? Det finnes i dag millioner som kaller i seg kristne, men som i virkeligheten ikke følger Kristus ved å vie sitt liv til tjenestegjerningen. Millioner av mennesker har en grunnleggende kunnskap om Bibelen og erklærer at de tror på Jesus og drikker av livets vann. De takker Gud for at de ikke er som andre mennesker, og peker foraktelig på de folkeslagene de kaller hedenske, men til forskjell fra sanne får, følger de ikke hyrdens ledelse. De som virkelig er Jehovas vitner i forlikelsens tjeneste, er lykkelig over å kunne tjene Gud og sine medmennesker. De sier som det står i Hebreerne 13: 15 (NW): «La oss gjennom ham alltid ofre et lovprisningsoffer til Gud, det vil si, frukt av lepper som kunngjør hans navn offentlig.»
32. Hvilken storslagen tjeneste er blitt oss betrodd?
32 Apostelen Paulus ble brukt som et redskap til å overbringe menneskene av folkeslagene det gode budskap for første gang, og han talte i kraftige vendinger om den store gjerning Gud har gitt dem som forstår hans hensikter i dag. Han sa: «Men alt er fra Gud, som forlikte oss med seg selv gjennom Kristus og ga oss forlikelsens tjeneste, nemlig, at Gud gjennom Kristus forlikte en verden med seg selv, uten å tilregne dem deres overtredelser, og han overga forlikelsens budskap til oss.» (2 Kor. 5: 18, 19, NW) Det blir ofte lagt stor vekt på at det gjelder å frelse sjeler for Kristus. Det er imidlertid ikke med Kristus vi må bli forlikt, men med Jehova, vår himmelske Far, og det skjer gjennom hans Sønn, Jesus Kristus. Kristus selv virker som forlikelsens mellommann og ypperste tjener, og når vi holder fram i det arbeid som han påbegynte, er vi i virkeligheten medarbeidere med Kristus i å få menneskene forlikt med Gud.
33. Hvordan beviste Paulus at han var en trofast Ordets tjener?
33 Hva har du personlig gjort med dette forlikelsens budskap? Deltar du i denne tjenesten? Intet bør få svekke din tro eller hindre deg i å trenge fram i tjenesten for Gud. Du husker sikkert at Paulus anså den for å være så viktig at han til tross for at han ble fengslet, overfalt av pøbelen og slått eller befant seg i farer blant sine egne landsmenn på grunn av de sannheter han forkynte, likevel erklærte: «Enda regner jeg ikke min sjel som noe dyrebart for meg, hvis jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av Herren Jesus, å avlegge et grundig vitnesbyrd om det gode budskap om Guds ufortjente godhet. Jeg har i alle ting vist dere at dere ved å streve slik må hjelpe dem som er svake og huske Herren Jesu ord, etter som han selv har sagt: ’Det er mer lykke ved å gi enn det er ved å ta imot.’» (Ap. gj. 20: 24, 35, NW) Selv om Paulus var lagt i lenker, lot han ikke dette få stanse den forlikelsens tjeneste han hadde, men han ba om å få evne til å tale med all frimodighet for å kunngjøre det gode budskap som han tjente som sendebud for. — Ef. 6: 19, 20.
De nødvendige kvalifikasjoner til forlikelsens tjeneste
34. Hvem er kvalifisert til denne tjenesten? Hvordan blir de det?
34 Noen reiser den innvending at de umulig kan delta i denne tjenestegjerningen fordi de ikke er kvalifisert til det. Jehova har imidlertid aldri utvalgt verdens selvkloke og intellektuelle mennesker, men benytter heller dem som er saktmodige og ydmyke, til å utføre sin tjeneste. Forat den unge Ordets tjener Timoteus skulle kunne vise seg å være kvaliftsert til det arbeid som lå foran ham, oppmuntret Paulus ham til å gjøre følgende: «Fortsett å legge deg etter offentlig opplesning, formaning, undervisning, . . . Grunn på disse ting, vær oppslukt av dem, så din framgang kan bli åpenbar for alle mennesker. Gi stadig akt på deg selv og på din undervisning. Hold ved med disse ting, for ved å gjøre det vil du frelse både deg selv og dem som hører på deg.» (1 Tim. 4: 13—16, NW) Vi kan gjøre det samme i dag.
35. Hvordan gjør Jehova sine vitner kvalifisert til forlikelsens tjeneste?
35 Hvis vi går inn for å oppnå forståelse av Guds Ord og deretter taler uredd og frimodig om det til andre, vil vi kunne besvare spørsmålet: «Og hvem er tilstrekkelig kvalifisert til dette?» på samme måte som Paulus gjorde: «Vi er det, for vi er ikke kremmere med Guds ord som mange mennesker er, men i oppriktighet, ja, som sendt fra Gud, under Guds øyne; i samfunn med Kristus, taler vi.» (2 Kor. 2: 16, 17, NW) Vi kan si dette fordi Jehova selv er vår lærer gjennom sitt Ord. Han sender sin ånd til veiledning og styrke for oss, og ved sin organisasjon i vår tid underviser han sine forkynnere og forbereder dem til deres tjeneste. De som deltar i forlikelsens tjeneste, forklarer at deres kvalifikasjoner skriver seg fra Gud: «Ikke slik å forstå at vi av oss selv er tilstrekkelig kvalifisert så vi kan regne noe for å utgå fra oss selv, men det at vi er tilstrekkelig kvalifisert, utgår fra Gud, som i sannhet har gjort oss tilstrekkelig kvalifisert til å være tjenere for en ny pakt.» — 2 Kor. 3: 5, 6, NW.
36. Hvilket motiv har vi for å tjene Gud? Hvordan kan vi gjøre det?
36 Viser vi ved moden tjeneste at vi er tilstrekkelig kvalifisert til den gjerning vi har å gjøre? Kan vi si at kunnskapen om Kristus kan iakttas gjennom oss på grunn av vår aktive tjeneste? Utstråler vi det sannhetens lys vi eier, slik at vi gjenspeiler Jehovas herlighet og taler med stor frimodighet? Hvis vi er oppriktige når vi sier at vi setter pris på den store kjærlighet Jehova har lagt for dagen ved å opprette veien til forlik, da bør vi være villige til å bevise vår kjærlighet ved å ta del i den tjenesten han leder. Vårt håp om liv skyldes alene hans foranstaltning ved Kristus. Etter som vi vet dette, bør vi være ivrige etter å bringe sannhetens levende vann, ut til andre, akkurat som Jesus brakte det til den samaritanske kvinne. Vi kan tale til menneskene ved å gå fra dør til dør, vi kan bruke noen minutter på å fortelle sannheten til våre naboer, og vi kan ta oss en time til å lede et bibelstudium hos et velvillig menneske. Alt dette er i overensstemmelse med Jesu befaling om at det gode budskap om Riket, som nå er opprettet, skulle forkynnes på hele den bebodde jord. På denne måten kan mennesker av alle slag, hvilken nasjonalitet eller farge de enn tilhører, komme til å finne og følge den smale vei som fører til en gunstig stilling framfor Gud.
37. Hvorfor haster det med budskapet i dag?
37 Det haster med dette budskapet, for Gud har satt en grense for forlikelsens tjeneste. «Etterat Gud da har båret over med vankundighetens tider, byder han nå menneskene at de alle allesteds skal omvende seg, etter som han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etterat han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» — Ap. gj. 17: 30, 31.
38. Hva ser de kristne fram til? Hvordan reagerer de?
38 Vår tjeneste i dag framhever ikke de nytteløse drømmer man finner hos mennesker som håper å kunne lappe sammen verden med politiske eller religiøse plastere, og slike planer er heller ikke i samsvar med det budskap Jesus lærte. Han sa til sine disipler at de skulle be for opprettelsen av Guds rike, som skulle føre med seg at hans himmelske Fars vilje skulle bli gjort på jorden som i himmelen. Han framholdt videre at hans rike ikke var av denne gamle verdensordning, men at det i stedet måtte komme en forandring til et rettferdig, teokratisk styre. (Joh. 18: 36) Dette vil finne sted ved Harmageddon-slaget, når Kristus tjener som skarpretter for sin Far Jehova mot dem som fjerner seg fra Gud og motarbeider forlikelsens tjeneste. Vi vet at ødeleggelsen av dem som er blottet for tro på Jehova, ikke slumrer, for Jehova er ikke sen med sitt løfte. La oss derfor ikke lukke øynene for tegnene for den tiden vi lever i, eller trekke våre hender tilbake fra den gjerning vi har fått å gjøre. Innta ikke samme holdning som de menneskene som sier: «Hvis det er noen Gud, hvorfor gjør han ikke da et eller annet?» Vær sikker på at han har gjort noe! Han har tilveiebrakt sin Sønn til gjenløsning for mennesker som tror, og han skal om kort tid fullende gjennomførelsen av sine hensikter med hensyn til jorden ved å utslette den gamle tingenes ordning i Harmageddon og således rydde vei for de nye himler og den nye jord, hvor rettferdighet bor.
39. a) Hvordan er forlikelsens velsignelser nå åpenbare? b) Hvordan vil de nå sin fulle utstrekning?
39 Da vil menneskene atter, liksom i Eden, ha utsikter til evig liv i lykke på jorden. Noen kommer til å overleve den vanskelige tiden, akkurat som Noah og hans familie overlevde vannflommen, og de kommer så til å fortsette sitt liv under Kongen Kristi fullkomne styre. Når Guds foranstaltninger til velsignelse for menneskene etter hvert trer helt i kraft, vil sykdom og til sist døden ikke lenger ha makt over menneskenes kropp, men vil forsvinne. Ved slutten av Kristi tusenårige styre kommer menneskene til å være ført fullstendig tilbake til den rettferdige og begunstigede stilling i Guds øyne, en stilling som har vært tapt for dem siden Adams utglidning i Eden. Og hva angår dem som er utvalgt av Gud til å være med i den himmelske «lille hjord», så finnes det allerede nå sikkerhet for at det er tilregnet dem rettferdighet og at de er blitt forlikt med Gud ved hans Sønns død. (Rom. 5: 10, 11; 2 Kor. 5: 18—21) Når det gjelder alle dem som ser fram til liv på den rensede jord, vil imidlertid forliket med Gud først nå sin fulle utstrekning ved slutten av Kristi tusenårige styre. Kunnskapen om forliksordningen og den fred i sinnet den nå ved tro medfører for Guds folk, vil de på den tiden kunne nyte i full utstrekning. Under hans rettferdige styre vil paradisets skjønnhet slik det var i Eden, bli utvidet til å omslutte hele jorden mens hundretusener av overlevende etter Harmageddon samarbeider om å forskjønne sitt jordiske hjem, og Guds hensikter vil bli utført mens menneskene tjener under hans ledelse.
40. Hvilken vei er det nå klokt å følge til tross for alle hindringer?
40 I betraktning av disse kjensgjerninger bør vi aldri fortvile eller gå trett av å gjøre det gode selv om vi for tiden kan komme opp i vanskeligheter og bli forfulgt på grunn av at vi har et fast grep på sannhetens ord. Det blir oss fortalt at gråt kan komme om aftenen og vare hele natten, men om morgenen kommer frydesang, og dette blir sannelig tilfelle med hensyn til alle som får det privilegium å komme inn i den nye verden under Kristi varige styre. Foreløpig lever vi i den mørke periode av menneskenes historie, som Satan råder over, men allerede nå svinner mørket bort for å åpne veien for demringen av den nye, rettferdighetens verden. Vil du få det privilegium å se og oppleve disse veldige forandringer i menneskenes historie? Hvis du nærer håp om det, vær da med i den verdensomfattende forlikelsens tjeneste som Jehovas vitner utfører i dag. Det er som om Gud bønnfaller gjennom dem, for de sier: «Som stedfortredere for Kristus ber vi: ’Bli forlikt med Gud.’» — 2 Kor. 5: 20, NW.
41. Hvilke utsikter har nå mennesker som elsker og tjener Jehova?
41 Ved å gjøre dette vil du eie den sanne lykke som en bare får ved å ha fred med Gud. Du vil få se den tid komme da Gud skal gjøre med alle Kristi rikes undersåtter som han nå gjør med de kristne i den nye pakt: skrive sin lov i alle menneskers hjerte. Da vil det aldri mer bli nødvendig for enhver å lære sin neste og sin bror og si: ’Kjenn Jehova! for de skal alle kjenne ham, både små og store. Jehova vil forlate deres misgjerning og ikke mer komme deres synd i hu.’ (Jer. 31: 33, 34; Esek. 11: 19, 20) Tenk på hvor storartet det blir å leve sammen med sine naboer og arbeide sammen under slike lykkelige forhold! Foran deg vil det ligge tusen år som er vigd menneskehetens forlik med Gud, og deretter kommer det en evighet med tjeneste for Jehova. Jehovas kjærlige foranstaltninger for menneskeslekten vil også gjenspeile seg i den velsignelse han fører over hele skaperverket. For å kunne nyte livet da, bør du nå være med i forlikelsens tjeneste.
Også eder, som fordum var fremmede og fiender ved eders sinnelag, i de onde gjerninger, eder har han nå forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn, så sant I blir ved i troen, grunnfestet og faste. — Kol. 1: 21—23.