’La utholdenheten vise seg i fullført gjerning’
«Men utholdenheten må vise seg i fullført gjerning, så dere kan være fullkomne og hele og ikke stå tilbake i noe.» — Jak. 1: 4, NTN.
1, 2. Hvorfor kreves det utholdenhet av alle kristne? (Matt. 10: 22, 36)
INGEN som tror på Gud, kan unngå å få sin tro prøvd. Det skyldes at verdens ånd er i opposisjon til troen på Gud, og at denne ånd er tilbøyelig til å øve press på dem som har tro, for å bryte ned troen. Den kristne må derfor gjøre regning med å bli stilt på en utholdenhetsprøve.
2 Troen kan bli prøvd på mange forskjellige måter. Prøvene kan komme i form av direkte motstand fra andre, selv fra familie og venner. En kristen kan bli spottet, hatet, misforstått, anklaget på falskt grunnlag eller brakt i vanry. Prøven kan bestå i direkte fysisk forfølgelse eller ha tilknytning til sykdom.
3. Hvilke spørsmål kan en kristen stille seg selv når han blir utsatt for prøvelser?
3 De spørsmål den kristne står overfor, er: Hvordan vil jeg ta dette? Vil min tro komme usvekket gjennom slike prøvelser? Vil jeg holde ut med den rette forståelse og med en følelse av glede over at min tro frambringer utholdenhet? Vil mitt motiv være å holde ut for rettferdighetens skyld, for å bringe ære til Gud, ikke til meg selv? — Matt. 5: 10.
Utholdenhet tjener en god hensikt
4, 5. Vis ved hjelp av Peters ord i 2 Peter 1: 5—7 hvordan utholdenhet fra Guds synspunkt tjener et formål.
4 Apostelen Peter viser hvordan utholdenhet virker. Han oppfordrer sine brødre til å sette alt inn på «i utholdenheten [å vise] gudsfrykt, i gudsfrykten broderkjærlighet, i broderkjærligheten kjærlighet til alle». — 2 Pet. 1: 5—7, LB.
5 Fra Guds synspunkt tjener altså utholdenheten et formål — den frambringer et folk som har gudsfrykt og broderkjærlighet. Den vil dessuten framelske større kjærlighet hos dem og tilskynde dem til å la denne kjærlighet komme til uttrykk overfor sine medmennesker i verden. Det er slike mennesker Gud vil ha i sin nye tingenes ordning. Jehova Gud gleder seg naturligvis ikke over å se at hans tjenere på jorden må lide og utholde vanskeligheter, men han ønsker å rense dem, slik at de helt naturlig, av hjertet, fullt ut kan oppfylle det krav han stiller til menneskene, nemlig at de skal «gjøre rett og gjerne vise kjærlighet og vandre ydmykt med [sin] Gud». (Mika 6: 8) Gud gjør dette gjennom vår utholdenhet. Utholdenhet er derfor av største betydning.
6, 7. Hvilke goder fører utholdenheten til for en kristen?
6 Fra den enkelte kristnes synspunkt fører utholdenhet til Guds godkjennelse. Gud har behag i en som holder ut, og holder seg nær til ham. (Rom. 5: 3—5, NW; Jak. 4: 8) På grunn av den erfaring en kristens utholdenhet har gitt ham, føler han en større hengivenhet overfor Gud. Under harde prøvelser lærer han at han må stole helt og fullt på Jehova og ingen annen, for det er bare Jehova som gjennom Jesus Kristus kan dekke hans behov og gi ham den nødvendige styrke. (Fil. 4: 13) Som følge av sin egen utholdenhet får han en dyp hengivenhet for dem av hans brødre som gjennomgår prøvelser — prøvelser som kanskje er annerledes enn dem han har gjennomgått, men som i like høy grad hjelper ham til å ransake sitt hjerte. Det hjelper ham til å føle med dem og ikke kritisere dem når deres problemer og svakheter får dem til å begå feil. — 1 Pet. 5: 9.
7 Alt dette øker den kristnes verdsettelse av Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på så mange måter. Han elsker Gud på grunn av det. Han framelsker dessuten større barmhjertighet i sitt hjerte overfor dem som ikke er i sannheten. Han ser hvilke vanskeligheter de har. (Rom. 8: 22) Hans kjærlighet får ham til å prøve å hjelpe dem ved å forkynne sannhetens livgivende budskap for dem. — Matt. 9: 36.
Livsviktig å ’kjenne’ Gud
8. Hvordan viser apostelen Peters ord i 2 Peter 1: 8 at utholdenheten og de egenskaper den framelsker hos en kristen, hjelper ham til å bli ’fullkommen’?
8 Men hvordan kan utholdenheten «vise seg i fullført gjerning», og hvordan blir en kristen derved gjort ’fullkommen og hel’? (Jak. 1: 4, NTN) Peter forklarer: «For når disse ting finnes hos eder og får vokse, da viser de at I ikke er uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om [den nøyaktige kunnskap om, NW; den personlige kjennskap til, Rotherhams overs.] vår Herre Jesus Kristus.» (2 Pet. 1: 8) Deri ligger nøkkelen — nøyaktig kunnskap om eller personlig kjennskap til vår Herre Jesus Kristus. Grunnen til dette er at å kjenne Jesus Kristus er det samme som å kjenne Jehova Gud, for Jesus sa: «Den som har sett meg, har sett Faderen.» — Joh. 14: 9.
9, 10. Hvordan bruker Bibelen ordet «kjenne» i slike skriftsteder som Matteus 11: 27, Johannes 17: 3 og 1 Johannes 4: 8?
9 Jesus forklarte hva disse ordene betyr, da han sa: «Alle ting er meg overgitt av min Fader, og ingen kjenner Sønnen, uten Faderen, heller ikke kjenner noen Faderen, uten Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.» (Matt. 11: 27) Hvor viktig denne kunnskapen er, ble understreket enda tydeligere av Jesus da han sa: «Dette er det evige liv at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 17: 3.
10 Hva vil det si å ’kjenne’ Faderen? Betyr det å vite at Gud er til, eller å anerkjenne Gud som Overherre og bli døpt som hans tjener? Ja, men det innebærer også noe langt mer. Det greske ordet som er oversatt med ’kjenne’, har en langt mer omfattende betydning enn den vanlige betydningen av det norske ordet «kjenne», skjønt når vi sier at vi kjenner en person, mener vi ofte at vi forstår ham og er fortrolig med hans egenskaper. Det verbet som er brukt i disse skriftstedene, betyr «å bli kjent med, å forstå». I Johannes 17: 3 sikter det til et vedvarende forhold mellom Gud og den som tar til seg stadig mer kunnskap om Gud og Kristus; det en vet om Gud, er ikke ufullstendige opplysninger. Det er av verdi og har stor betydning for den som vokser i kunnskap. Det sikter også til et tillitsfullt og fortrolig forhold. Apostelen Johannes sier: «Den som ikke elsker, kjenner ikke Gud.» — 1 Joh. 4: 8.
11, 12. Hvordan er følgelig en som kjenner Gud?
11 Å kjenne Jehova Gud vil følgelig innebære å komme i et forstandsmessig vennskapsforhold til ham. Ettersom denne kunnskap ikke bare er knyttet til sinnet, men også til hjertet, vil det å kjenne Gud for en kristen bety å være i harmoni med Gud og hans veier. Han vil ha det samme syn på tingene som Gud har. Han vil på en måte se tingene med Guds øyne. Og han vil straks merke at noe er galt, når han blir stilt overfor urette oppfatninger vedrørende Gud og hans veier. Han vil ikke gi Gud skylden for de prøvelser og vanskeligheter han kommer ut for. — Jak. 1: 13.
12 En kristen som kjenner Gud, vil være en «som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom godt og ondt». (Heb. 5: 14) Som oftest vil han ikke behøve å rådføre seg med et bibelsk oppslagsverk eller med en annen kristen for å finne ut hva som er rett, og hva som er galt, i en sak. På grunn av den opplæring han har fått som kristen, er det helt naturlig for ham å elske det Gud elsker, og å hate det Gud hater. — Rom. 12: 9.
Jesu eksempel
13. Hvordan viste Jesu holdning til det onde at han virkelig kjente Gud?
13 Jesus var et godt eksempel på en som hadde kommet langt med hensyn til å kjenne Gud. Han sa: «Rettferdige Fader! verden har ikke kjent deg; men jeg har kjent deg.» (Joh. 17: 25) Jesus var fullstendig i harmoni med sin Far, og det var helt naturlig for ham å elske det gode og hate det onde; han handlet i samsvar med sitt hjertes innerste tanker da han straks avviste Satans tilbud og Peters urette forslag. (Luk. 4: 1—12; Matt. 16: 21—23) Han følte seg dypt såret når Guds navn ble vanæret, og når de som hevdet at de var Guds folk, viste mangel på tro. — Mark. 3: 5; 8: 11, 12; Rom. 15: 3.
14. Hvordan viste Jesus ved den holdning han inntok til sine disipler, at han virkelig kjente Gud?
14 Jesus sa ikke desto mindre at ingen var god uten Gud. (Mark. 10: 18) Han var ikke «altfor rettferdig» og opptrådte ikke som en slags «åndelig politimann» for å finne feil ved disiplene. (Pred. 7: 16) Han opptrådte ikke som fariseerne ved å legge tunge byrder på dem eller gjøre dem nedtrykt og gi dem dårlig samvittighet ved å kreve fullkommenhet av dem. (Luk. 6: 1—4; 11: 46) Han elsket dem og hadde inderlig medfølelse med dem og var bekymret på grunn av den sørgelige situasjon synden hadde brakt menneskeslekten opp i. — Joh. 11: 33—36.
15. Hvordan kom det prinsipp at «utholdenheten må vise seg i fullført gjerning» til uttrykk i Jesu tilfelle?
15 Det prinsipp at «utholdenheten må vise seg i fullført gjerning», gjaldt også i Jesu tilfelle, for det står skrevet: «Således lærte han, skjønt han var Sønn, lydighet av det han led, og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som lyder ham.» (Heb. 5: 8, 9) Fordi Jesus på en fullkommen måte holdt ut under lidelser, har vi «ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter, men en sådan som er blitt prøvd i alt i likhet med oss, dog uten synd». — Heb. 4: 15.
16. a) Hva er det som viser at en må holde ut hele tiden for å være ’fullkommen’? b) Hva mente apostelen Paulus med det han sa i 1 Korintierne 13: 12?
16 Jesu eget eksempel viser hva det vil si for de kristne å være «fullkomne og hele». Vi forstår at en må være en kristen hele tiden og holde ut under prøvelser. Apostlene var klar over dette. Paulus sa: «Han [Kristus Jesus] for hvis skyld jeg har lidt tap på alt, og jeg akter det for skarn, for at jeg kan vinne Kristus og finnes i ham . . . så jeg kan få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser.» (Fil. 3: 8—10) Som apostelen Paulus sa, var hans mål: «Nå kjenner jeg stykkevis, men da skal jeg kjenne fullt ut, liksom jeg også fullt ut er kjent.» (1 Kor. 13: 12) Selv om Paulus kjente Gud, visste han at han ville oppnå det fulle mål av kunnskap om Gud og komme i det mest fortrolige forhold til Gud når han mottok lønnen for sin kristne ferd.
17. Kan en tjene Gud i lang tid uten å lære ham å kjenne? Forklar.
17 Noen kan på den annen side tjene i Guds menighet i en årrekke uten virkelig å lære Gud å kjenne. Israelittene var et eksempel på det. De hadde Guds lov. De så hvordan han handlet med dem og var til og med vitne til hans mirakler. Likevel sa Gud til dem: «Eders fedre fristet meg ved å sette meg på prøve, enda de så mine gjerninger i førti år; derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier.» — Heb. 3: 9, 10; Sl. 95: 9—11.
Hvordan en kan lære Gud å kjenne
18. Hva er noe av det første en kristen må gjøre for å lære Gud å kjenne?
18 Hvordan kan så en kristen være sikker på at han vil lære Gud å kjenne? Han må for det første uavlatelig be om Guds ånd, for det er bare ved hjelp av den hellige ånd at en kan få innsikt i Guds sinn og Guds personlighet. Det å kunne be er et av de største privilegier Jehova har gitt oss. Når en kristen utøser sitt hjerte for Gud i bønn, gjør han Gud til sin mest fortrolige. Og bønnen har makt, for Jehova hører og besvarer bønner på den måten som utretter mest godt til gagn for dem som påkaller ham. — Sl. 65: 3; Rom. 8: 28.
19. Hvordan må en bruke Bibelen for å lære Gud å kjenne?
19 Det er mange ganger blitt sagt at det å studere Guds Ord og meditere over det er av største betydning. Det er sant. Men i tillegg til dette må en kristen etterleve det han leser i dette Ord. Når det for eksempel oppstår et spørsmål i forbindelse med hva som vil være den rette oppførsel, eller når det oppstår et problem i livet, gjør han da det han selv mener er best, eller undersøker han om det han har tenkt å gjøre, er i harmoni med Guds veier? Hvis han ikke er helt sikker, forvisser han seg da om at han har Bibelens støtte for det han sier eller gjør, før han foretar seg noe? Er de svar han gir andre, et uttrykk for hans egen oppfatning eller hans personlige syn? Eller har han støtte for det han sier, i Bibelen?
20. a) Hvordan viste Jesus at han virkelig sto i et nært forhold til Gud, at han kjente ham og ville at andre skulle lære ham å kjenne? b) Vis ved hjelp av noen av de skriftstedene som det er henvist til i avsnittet, hvordan Jesus benyttet de hebraiske skrifter for å overbevise sine tilhørere.
20 Jesus satte et godt eksempel også hva dette angår, for han sa: «Jeg kan ikke gjøre noe av meg selv; som jeg hører, så dømmer jeg, og min dom er rettferdig; for jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 5: 30) Det var ikke det at Jesus fant fram et skriftsted eller siterte eller henviste til et skriftsted hver gang, men når han forklarte noe eller irettesatte noen, siterte han enten fra de hebraiske skrifter eller uttrykte prinsipper som fantes der, slik at hans tilhørere visste at hans svar kom fra Gud. Når du leser Jesu ord, vil det sikkert gjøre inntrykk på deg å se at en stor del av det han sa, enten var sitater fra de hebraiske skrifter eller henvisninger til dem. — Sammenlign Johannes 5: 31, 32 med 5 Mosebok 19: 15; Markus 10: 27 med 1 Mosebok 18: 14 og Job 42: 2; Matteus 10: 35 med Mika 7: 6; Johannes 10: 34 med Salme 82: 6.
21. Hvordan viser apostelens ord i Romerne 12: 1, 2 at det er nødvendig å anvende det en lærer, for virkelig å lære Gud å kjenne?
21 Det krever følgelig tid og erfaring å lære Gud å kjenne. En kristen må til enhver tid gjøre seg iherdige anstrengelser for å nå dette mål. Apostelen Paulus ga de kristne dette rådet: «Jeg formaner eder altså, brødre, ved Guds miskunn at I framstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer — dette er eders åndelige gudstjeneste — og skikk eder ikke like med denne verden, men bli forvandlet ved fornyelsen av eders sinn, så I kan prøve hva som er Guds vilje: det gode og velbehagelige og fullkomne!» (Rom. 12: 1, 2) For å kunne prøve hva som er Guds vilje, må vi erfare hvor god og gagnlig den er, ved å leve i samsvar med den. På den måten lærer vi hans vilje å kjenne og ser hvor fullkommen den er — at den er et utslag av Guds gode og fullkomne tenkemåte. Vi vet hva som behager ham, og oppnår derved hans godkjennelse og kommer i et nært, fortrolig forhold til ham. Vi kan da føle oss som en sønn som har en god og kjærlig far, en far som bryr seg om ham og står ved hans side i vanskelige tider.
22. Hva er noe av det viktigste en kristen må gjøre for å få en annen tenkemåte enn den verden har, slik Paulus viser i Romerne 12: 3?
22 Etter at apostelen har formant de kristne til å prøve hva Guds gode vilje er, viser han hvordan de kan ha et sinn som ikke er påvirket av denne verden og dens tenke- og handlemåte. Han sier: «For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til enhver iblant eder at han ikke skal tenke høyere [høyere om seg selv, NW] enn han bør tenke, men tenke så at han tenker sindig, alt etter som Gud har tilmålt enhver hans mål av tro.» (Rom. 12: 3) En kristen som følger denne formaningen, vil akte sine brødre høyt og ikke sammenligne seg med andre eller tro at han er bedre eller har krav på å bli vist større hensyn og få større privilegier, bare fordi han har visse evner. Apostelen forklarer videre:
23. Hvordan må vårt forhold til andre i menigheten være for at vi skal kunne være «fullkomne» i troen?
23 «For liksom vi har mange lemmer på ett legeme, men ikke alle lemmene har samme gjerning, således er vi mange ett legeme i Kristus, men hver for seg er vi hverandres lemmer.» (Rom. 12: 4, 5) Hva er formålet med at vi er i menigheten? At vi skal hjelpe hverandre til å holde ut til vår tro er blitt fullført ved utholdenhet. Vi bør derfor finne vår plass i menigheten og gjøre vårt ytterste for å tjene der. Apostelen sier:
24. Forklar ved hjelp av Romerne 12: 6—8 på hvilke områder de kristne kan gjøre seg iherdige anstrengelser, og i hvilken ånd de bør gjøre det.
24 «og da vi har ulike nådegaver, alt etter den nåde som er oss gitt, så la oss, om vi har profetisk gave [som omfatter den gave å kunne tale og forkynne], bruke den etter som vi har tro til, eller om vi har en tjeneste, ta vare på tjenesten, eller om en er lærer, på lærdommen, eller om en skal formane, på formaningen; den som utdeler, gjør det med ærlig hu; den som er forstander, være det med iver; den som gjør barmhjertighet, gjøre det med glede!» — Rom. 12: 6—8.
25. Hvilken oppmuntring gir apostelen Peter oss i våre bestrebelser for å bli «fullkomne» i Guds øyne?
25 Hvis vi legger oss disse ordene på hjertet og går inn for å følge dem, vil vi bli «fullkomne» i Guds øyne. Som apostelen Peter sier: «All nådes Gud, som kalte eder til sin evige herlighet i Kristus Jesus, etter en kort tids lidelse, han skal dyktiggjøre, stadfeste, styrke, grunnfeste eder.» — 1 Pet. 5: 10; Jak. 1: 12.