Gå ut i frihet og gjør ’Guds fullstendige vilje’

«Slutt med å la dere forme etter denne tingenes ordning, men bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn, så dere kan bevise for dere selv hva som er Guds gode og antagelige og fullstendige vilje.» — Rom. 12: 2, NW.

 1. Hva blir nå forkynt i triumf, og hvor?

JEHOVA ga engang denne befaling: «I skal . . . utrope frihet i landet for alle dem som bor der.» (3 Mos. 25: 10) Selv om mørke dekker jorden og atomalderens mulm har senket seg over folkene, blir det nå utropt frihet over hele jorden. Hvordan skjer så det? Jo, ved at det i triumf blir forkynt at «kongedømmet over verden er tilfalt vår Herre [Jehova] og hans salvede, og han skal være konge i all evighet». (Åpb. 11: 15—18) Dette varsler undergang for alle fiender av Gud og av menneskeheten. Det innvarsler at hele jorden snart skal bli «full av [Jehovas] kunnskap, liksom vannet dekker havets bunn», og innebærer at mennesker av god vilje fra nå av til evig tid kan erfare frihet og lykke som en forent familie som lovpriser sin Skaper og store velgjører. — Es. 11: 1—9.

 2. Hvor er dette gode budskap å finne?

² For et enestående godt budskap! Dette gode budskap er egnet til å gjøre enhver oppriktig sjel varm om hjertet, uansett hvilken rase eller nasjon eller stamme han er av, og uansett hvor han bor — i Afrika eller Amerika, i Asia, Europa eller på noen av øyene i verdenshavene. Dette gledelige frihetens budskap er bare å finne i Guds bok Bibelen, en frihetens bok som Guds Sønn, Jesus, sa følgende om: «Ditt ord er sannhet.» — Joh. 17: 17.

 3. a) På hvilken måte er denne verden et fengsel? b) Hvordan avslørte Jesus tradisjonens snarer?

³ Samtidig med at Bibelen utroper frihet for fangne mennesker, beskriver den også tydelig de dødbringende snarer som har gjort den nåværende verden til et enormt fengsel. Er denne verden et fengsel? Ja, et fengsel hvor både kristenheten og de hedenske folkeslag blir holdt i trelldom av farlige religiøse tradisjoner. Frihetens store forkjemper Jesus Kristus uttalte for over nitten hundre år siden en fordømmelse over jødefolkets fangevoktere. Han sa: «Og dere — hvorfor bryter dere Guds bud for deres overleverings skyld? . . . dere har satt Guds ord ut av kraft for deres overleverings skyld. Hyklere, som dere er!» (Matt. 15: 3, 6,7, LB) Som de hyklere de var, ga de skinn av å vise Gud respekt, mens de underviste i og levde etter overleveringer som hørte hjemme i en form for tilbedelse som var underlagt Satan. Det var imidlertid ikke bare på fariseernes tid overleveringer eller tradisjoner utgjorde en snare. Tradisjoner og inngrodde skikker utgjør også i vår tid lenker som holder mennesker av alle jordens folkeslag bundet.

 4. Hvordan kan man skaffe seg frihet til å gjøre Guds vilje?

⁴ Hvordan kan man få revet seg løs fra denne trelldommen? Jo, ved å gi akt på de uttalelser som skriver seg fra Jesus, den store frihetskjemper. Denne Jesus ble salvet av Jehova til å «forkynne et godt budskap for de saktmodige . . ., til å utrope frihet for de fangne og løslatelse [opplatelse av øyne, NW] for de bundne». (Es. 61: 1) Det er han som opplater forstandens øyne ved å undervise i sannheten, Bibelens sannhet. Til dem som tror på hans lære, sier han: «Dersom I blir i mitt ord, da er I i sannhet mine disipler, og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.» (Joh. 8: 31, 32) Sannheten frigjør fra tradisjoner, slik at en kan finne fram til og gjøre «Guds gode og antagelige og fullstendige vilje». — Rom. 12: 2, NW.

 5. Hva slags kamp må til forat man skal få revet seg fri og bevart sin frihet? Er det verdt anstrengelsene?

⁵ I likhet med sin Mester talte også Jesu disipler om den verdensomfattende trelldommen og om hvor besluttsomt en må kjempe for å komme seg fri. En av dem, apostelen Paulus, framholdt: «Dette sier jeg da og vitner i Herren at I ikke lenger skal vandre som hedningene vandrer i sitt sinns tomhet, formørket i sin tanke, fremmedgjort for Guds liv.» (Ef. 4: 17, 18) Mennesker av god vilje som ønsker å slutte å vandre som hedningefolkene vandrer, må imidlertid ta «enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus». (2 Kor. 10: 3—5) De må kjempe, og kjempe hardt, for å få revet seg fri fra de forvirrende og tomme tanker og skikker i en verden som ikke kjenner Gud. Når de så har fått revet seg fri, må de fortsette å kjempe for å bevare sin frihet. Dette betyr kanskje at de må anstrenge seg og bringe store offer, men de belønninger Gud gir, oppveier dette hundrefold! — Mark. 10: 28—30.

 6, 7. a) Hva er å si om verdens tradisjonelle mønster? b) I hvilken grad er avgudsdyrkelse blitt en snare?

⁶ «Bli forvandlet ved at dere fornyer deres sinn,» sier Paulus. Forvandlet fra hva? Fra å være formet etter denne verdens tradisjonelle mønster. Dette kan variere litt fra land til land, men hovedtrekkene er de samme. Det bygger ikke på sannhet eller kjærlighet, men på overtro, løgn og egoisme. Salomo regnet med hele denne store verden da han sa at alt var «idelig tomhet» og snakket om å gjøre seg «møye bort i været». — Pred. 12: 8; 5: 15.

⁷ Noe av det som gjør seg sterkest gjeldende ved dette mønster, er det religiøse formvesens lenker. Både i kristenheten og i den hedenske verden har man hellige prosesjoner, en spesiell bruk av levende lys, røkelsesoffer, gudebilder og «helgener». De som kjenner til de såkalte «kristne helgener», behøver ikke å bli overrasket når de besøker Orienten og kommer over buddhistiske billedstøtter som er utstyrt med glorier og rosenkranser. Det hører alt sammen med til denne verdens mønster. Følgende råd som Paulus ga, gjelder for sannhetssøkende mennesker over hele verden: «Mine elskede, fly fra avgudsdyrkelsen!» (1 Kor. 10: 14) Avgudsdyrkelse er en snare som gjør svært mange blinde for tilbedelsen av den eneste sanne Gud. — 2 Kor. 4: 3, 4.

 8, 9. a) Er det bare i kristenheten «julen» og lignende fester blir feiret? b) Hva sier Peter om slik løssloppenhet?

⁸ Alle de som har revet seg fri fra avgudsdyrkelse og andre formalistiske ritualer, må imidlertid være på vakt mot de lumskere former for avgudsdyrkelse. Over hele verden finnes det inngrodde religiøse skikker, og ofte også nasjonale skikker, som er i strid med Guds Ord. Også dette er noe en må rive seg løs fra hvis en skal få liv i Guds nye verden. Mange av disse skikker er på en måte blitt universelle, slik at de blir praktisert både i kristenheten og i den hedenske verden. Som et eksempel i denne forbindelse kan vi nevne den løsslopne julefeiringen, som kristenheten har lånt fra hedendommen.a Den hedenske verden er imidlertid nå i ferd med å låne julen tilbake igjen, slik det framgår av følgende nyhetsmelding fra Tokio i det buddhistiske Japan: «Ifølge en opptelling politiet har foretatt, er det inntil om morgenen den 25. en folkemengde på 3 700 000 som har vært ute og deltatt i julefeiringen. Dette er etterkrigsrekord i løssloppenhet.»b

⁹ Julen feires etter de samme retningslinjer over hele verden. Men er den kristen? Nei og atter nei. Er nyttårsfeiringer, vårfester og høsttakkefester slik de praktiseres rundt omkring i verden, i harmoni med Bibelens lære? Eller er alt dette utslag av verdslig virkelighetsflukt? Peter sier følgende til dem som ’fornyer sitt sinn’: «Det er nok at dere i den tid som er gått, har gjort folkeslagenes vilje, da dere for fram i løsaktig oppførsel, lyster, overdreven nytelse av vin, turing, drikkelag og avgudsdyrkelse som ikke lot seg hemme av lover.» (1 Pet. 4: 3, NW) Unngå å følge verdens normer!

10, 11. a) Hvordan har den utbredte udødelighetslæren lagt store byrder på menneskene? b) Hvordan er Bibelens sannhet om de døde til trøst?

¹⁰ Som Johannes sa: «Hele verden er i den ondes vold.» (1 Joh. 5: 19, LB) Det var «den onde», Satan, som rettet disse ord til menneskeslektens første foreldre: «I skal visselig ikke dø.» Dette var den første løgn. Den ble uttalt av løgnens far, og den var i tråd med hans senere løgn om sjelens iboende udødelighet. (1 Mos. 3: 4; Joh. 8: 44) Stikk i strid med Guds utvetydige uttalelse: «Den sjel som synder, den skal dø,» holder verdens religioner fast ved Satans lære. (Esek. 18: 4, eldre norsk overs.) I pakt med sin tro på at sjelen er udødelig framsier både angivelige «kristne» og såkalte «hedninger» lange bønner for «de bortvandredes» ånder, og til bestemte tider valfarter de til sin families gravsted. I den vestlige verden kan begravelsene ofte være overdådige, og det er dyrt å få arrangert bønner for de døde, men dette er ofte enda dyrere i enkelte orientalske land. Kineserne sparer i hele sitt liv forat deres død skal kunne feires med størst mulig praktutfoldelse. Det ventes at ens barn, barnebarn og andre slektninger viser en ærbødighet både mens en lever og når en er død, og at de bærer bestemte slags sørgeklær i flere år etter ens død.

¹¹ De som ’fornyer sitt sinn’ og lærer Guds fullkomne vilje å kjenne, kan imidlertid rive seg fri fra en slik religiøs trelldom. Og ikke nok med det, men etter som de kjenner Bibelens sannhet, kan de også trøste dem som har mistet sine kjære, ved å fortelle dem om «det håp til Gud . . . at en oppstandelse forestår både av rettferdige og av urettferdige». (Ap. gj. 24: 15) De som har dette «håp til Gud» tar ikke etter denne verdens måte å ære de døde på. De ærer heller Jehova og kunngjør hans kjærlige hensikt i forbindelse med de døde. — Joh. 5: 28.

12. Hvilken levende kraft kan overvinne materialisme og hemmende tradisjoner?

¹² Denne verden benytter seg av mange midler for å trellbinde menneskene. I den vestlige verden får mange sanne at «de som vil bli rike», kommer i den sørgelige situasjon at de blir treller under dødbringende materialisme. (1 Tim. 6: 9, 10) I Orienten er mange så sterkt bundet til sine skikker og forpliktelser at det er meget vanskelig for dem å tenke klart eller resonnere selvstendig. De mener at de må fortsette å være servile tjenere i et feudalistisk samfunn. Buddhistene i Thailand sier at en kristen forkynner like gjerne kan spille fiolin for en vannbøffel som å prøve å forklare Bibelen for dem. Men dette er ikke alltid tilfelle, for til og med buddhister sprenger sine bånd av seg og blir blant «alle folkenes kostelige skatter», som tilber Jehova Gud. Dette er i sannhet et vitnesbyrd om den mektige og levende kraft som ligger i Jehovas Ord, Bibelen. — Hag. 2: 7; Heb. 4: 12.

13. Hvilken advarsel gir Paulus angående de lenker som består i verdslig visdom?

¹³ Dernest har vi de lenker som består i verdslig visdom. Mange mennesker både i vesten og i østen er i trelldom under menneskelig filosofi. Konfucius la vekt på det å ha visdom, det å være lærd. Til denne dag finnes det såkalte intellektuelle som setter lærdommen opp på en pidestall og tar for seg den ene slags lærdom etter den andre. De kaller det å søke kultur. Med tanke på slike gir Paulus denne advarsel: «Se til at det ikke må være noen som gjør eder til sitt rov ved verdslig visdom og tomt bedrag, etter menneskenes lære, etter verdens barnelærdom og ikke etter Kristus.» — Kol. 2: 8.

Friheten er oppnåelig

14. a) Hva er det viktig å gjøre nå? b) Hvordan kan vi nå finne sann lykke?

¹⁴ De som er i trelldom under noen del av den gamle verden, har nå en enestående anledning til å oppnå frihet, til å sprenge sine lenker fullstendig. Det er viktig å gjøre dette nå, for denne verden befinner seg i sine «siste dager». (2 Tim. 3: 1) Hvor viktig det er med nøyaktig kunnskap i denne tiden! «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til kunnskap.» (Ordspr. 1: 7) Alle mennesker av god vilje er nødt til å forstå at Gud er til når de betrakter hans ærefryktinngytende gjerninger i naturen og ser hvor skjønt hans skaperverk er i sin mangfoldighet. Bibelens Gud er ikke noe navnløst abstrakt. Han er den høyeste person, «den evige konge, den uforgjengelige, usynlige, eneste Gud». (1 Tim. 1: 17) Han er Kilden til alt liv og all energi. Han er Jehova, den som har en storslagen hensikt med alt han gjør, og hans tanker og veier er høyt hevet over menneskelig visdom. (Es. 55: 8—11) Lykkelig er den som lærer om Jehova, og som vinner seg sann visdom. (Ordspr. 3: 13—18) Lykkelig er i sannhet den som studerer for å kunne kjenne Jehova og elske ham ’av hele sitt hjerte og av hele sin sjel og av all sin hu’. (Matt. 22: 37) Et slikt menneske vil «fylles med kunnskap om hans vilje i all åndelig visdom og forstand», så han kan «vandre verdig for Herren». (Kol. 1: 9, 10) Han vil virkelig forstå og verdsette den enestående foranstaltning Jehova har truffet ved sin Sønn, Jesus Kristus, for å gjøre det mulig for menneskene å sprenge sine bånd og gå ut i frihet og gjøre ’Guds fullstendige vilje’ og overleve verdens ende.

15. Hvilke eksempler blir nevnt på mennesker som har kjempet seg fri?

¹⁵ Bibelen er full av eksempler på mennesker som har kjempet seg fri for å kunne gjøre Guds fullstendige vilje. Disse menneskene var slike som bevarte sin ulastelighet og kjempet gjennom et helt liv for å gjøre Guds fullstendige vilje, og deres liv var glederikt og tilfredsstillende. Tenk på de tre trofaste hebreere som var i fangenskap i Babylon, og som ikke ville stå sammen med mengden i dens avgudsdyrkelse. Det skulle mot til å stå alene, akkurat som det skal mot til for en såkalt kristen eller en buddhist i vår tid å bryte over tvert med de avguderiske skikker han har fått i arv fra sine forfedre. Tenk på Jeremias, som sto hevet over folkets frafall og forkynte Jehovas ord. Det krevde mot, akkurat som det kreves mot av en hindu eller en afrikaner som vil ta avstand fra sitt folks eller sin stammes religion og vitne om Jehova. Tenk på Moses, som vendte ryggen til de fornemste kretser i Egypt og deres materialisme, og sluttet seg til Guds uanselige folk. Det krevde mot, men husk hvilken overflod av åndelig rikdom han fant, en rikdom som til og med overgår alle de materielle goder vår moderne verden har å by på. — Dan. 3: 13—18; Jer. 1: 4—10; Heb. 11: 24—27.

16. Hvilken belønning får de som kjemper seg fri?

¹⁶ Over hele kristenheten og den hedenske verden i vår tid finnes det hundretusenvis av mennesker som på lignende måte har kastet av seg sine lenker og vunnet virkelig frihet. De utgjør et folk som «kjenner sin Gud», og ved sin tro på Gud og Kristus Jesus har de vokst seg sterke som en ny verdens samfunn over hele jorden. (Dan. 11: 32) Deres slektninger og tidligere venner spotter dem kanskje og sier: «Hva har dere igjen for det?» Hva har de igjen for det? Jo, en rikdom som består i kunnskap om Guds fullkomne vilje, et sikkert håp om evig liv i en herlig ny verden og en inderlig kjærlighet fra virkelige venner som de kommer til å fortsette å ha for bestandig i Jehovas nye verdens samfunn! Den nåværende verdens mennesker kommer aldri til å forstå denne kjærlighet. De legger merke til den og forundrer seg over den, men de kommer ikke til å forstå den uten at de som enkeltpersoner blir en del av dette samfunn. (Joh. 13: 34, 35) Jehovas vitner får alt deres hjerte kan begjære, ved at de helhjertet har innvigd seg til universets høyeste Overherre!

17. Hvilke positive anstrengelser må man gjøre seg for å komme seg løs, og hvordan har mange sviktet i denne henseende?

¹⁷ Innvigd seg? Ja, å innvie seg til Jehova er et avgjørende skritt henimot friheten til å gjøre ’Guds fullstendige vilje’. Man må foreta seg noe positivt for å oppnå denne friheten, og hvert skritt på veien framover krever en innsats. Man må gjøre seg positive anstrengelser for å kunne tenke annerledes enn denne verden, man må foreta et inngående studium for å lære å tenke Guds tanker, tenke i samsvar med Bibelen, og man må komme sammen med Guds eget folk i den nye verdens samfunn. (Kol. 3: 23, 24) Denne positive innstilling må gjøre seg gjeldende helt fram til man innvier seg til Jehova. I dette stykke har mange sviktet. De har aldri fullt ut fornyet sitt sinn eller truffet en fast beslutning. De har aldri foretatt en uforbeholden innvielse. De synes at det ville være herlig å leve i en fredelig ny verden. Det forekommer kanskje til og med at de er ute i tjenesten for Gud. Men de lar det være med dette, og innvier seg ikke. De går glipp av den virkelige glede som fyller den nye verdens samfunn, og som også burde fylle dem. Det er ikke nok å gi Jehova bare en liten del av sitt hjerte og la resten være reservert for selviske formål. «Du skal elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel og hele din livskraft . . . for Jehova din Gud i din midte er en Gud som fordrer udelt hengivenhet.» (5 Mos. 6: 5, 15, NW) Dette betyr at man må omstille sitt sinn fullstendig, så fullstendig at man innvier seg.

18. Hvordan var Rut et fremtredende eksempel ved sin innvielse?

¹⁸ Enten man lever i kristenheten eller i den hedenske verden, må man gjøre seg fri i samme ånd som moabittinnen Rut. Hun var blitt oppdratt i en hedensk religion, men Jehovas tilbeder No’omi hadde lært henne om den sanne Gud, Jehova. Rut var villig til å forlate sine gamle omgangsfeller, til og med sitt eget folk, og begi seg av sted til et nytt land med en annen form for tilbedelse. Hun nøyde seg ikke med å begynne på denne vandringen, men gjennomførte sitt forsett og gjorde felles sak med Guds folk, Israel. Da hun ble oppfordret til å vende tilbake, reflekterte hun ikke engang på det. Hun erklærte overfor No’omi: «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du blir, vil jeg bli; ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.» Hun foretok en helhjertet innvielse til Jehova Gud. Hun erklærte at intet annet enn døden skulle kunne skille henne fra Jehova og hans folk. Hvor rikt hun ble belønnet i Guds folks land, i Israels land! Hvor rikt hun vil bli belønnet for sin trofasthet i oppstandelsen! Ikke engang døden kan hindre henne i å få den belønningen! Døden kan heller ikke forhindre at Jehovas innvigde og trofaste tjenere i vår tid får de velsignelser Jehova har i beredskap for dem i oppstandelsen. — Rut 1: 16, 17; 4: 13—15.

19. Hva slags vurderingsevne har Guds innvigde tjenere?

¹⁹ Hvor lykkelige de er som kaster av seg sine lenker og går ut i frihet! De har en rett vurderingsevne, og de verdsetter Jehova og hans godhet og erklærer: «Én ting har jeg bedt [Jehova] om, det stunder jeg etter, at jeg må bo i [Jehovas] hus alle mitt livs dager for å skue [Jehovas] liflighet og grunde i hans tempel.» (Sl. 27: 4) «[Jehova], jeg elsker ditt huses bolig, det sted hvor din herlighet bor.» (Sl. 26: 8) Lykkelige er de innvigde tjenere som lever i samsvar med sin innvielse og tjener i hans tempel dag og natt og alltid gleder seg ved å ha samkvem med Hans folk! — Åpb. 7: 9—17.

Frihetens slaver

20. a) Er det selvmotsigende å si at de som kjemper seg fri blir «slaver»? b) I hvilke henseender er de slaver?

²⁰ For en herlig frihet, en frihet som kan vare evig! Guds frigjorte blir imidlertid også kalt «slaver», «treller» eller tjenere. Er dette inkonsekvent? Nei, ikke slik disse villige, lykkelige og glade slaver for Jehova ser på det når de innfrir sitt innvielsesløfte. Saken er at deres frihet er en relativ frihet, og at de alltid er underlagt Jehova Guds vilje. Etter som det er deres lyst å gjøre hans vilje, velsigner han dem med rike gleder og stor frihet, men alltid innenfor de rette grenser som er fastsatt for hans teokratiske ordning. Av den grunn er de slaver, slaver for Jehova. (Åpb. 19: 4, 5) De er også Jesu Kristi slaver, for han har kjøpt dem med sitt eget livsblod. «For I vet at I ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, ble løskjøpt fra eders dårlige ferd, som var arvet fra fedrene, men med Kristi dyre blod som blodet av et ulastelig og lyteløst lam.» (1 Pet. 1: 18, 19) De er derfor blitt «Kristi slaver», som «gjør Guds vilje helhjertet». — Ef. 6: 6, NW.

21. Hvilken forskjell er det mellom det å være en slave under den gamle verden og det å være en Jehovas slave?

²¹ De som ikke innvier seg til Jehova, er imidlertid også slaver, men av et annet slag. De er ulykkelige slaver under Satan og hans verden. Alle mennesker på jorden i dag må enten være underkuede slaver under denne elendige verden, eller også bryte over tvert og bli lykkelige slaver under Jehova. Det står til den enkelte å velge. (Jos. 24: 15) Som Jesus sa: «Ingen kan tjene [være slave for, NW] to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde seg til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon.» (Matt. 6: 24) Den forstandige sier: «Jeg gleder meg ved dem som sier til meg: Vi vil gå til [Jehovas] hus.» (Sl. 122: 1) Evige gleder er i beredskap for alle som besluttsomt innvier seg og deretter holder fast ved sin innvielse.

22, 23. Hvilke problemer i forbindelse med familielivet kan oppstå for dem som innvier seg til Jehova, og hva rådes de til?

²² De normer som gjelder i den gamle verden, skaper imidlertid mange problemer for dem som innvier seg. I mange land er en hustru sin manns slave, og på enkelte steder er en mann sin hustrus slave. Hvordan berører dette spørsmålet om innvielse? I 1 Korintierne 7: 24 står det: «I den stand enhver ble kalt i, brødre, i den bli han hos Gud!» En hustru som innvier seg, og som har en vantro mann, bør bli hos ham, men må samtidig være klar over at hun nå også blir en ’Kristi slave’ og skal være «hos Gud». (1 Kor. 7: 22—24) Hun kan med andre ord ikke tjene sin mann så servilt at det hindrer henne i å utøve sin kristne tilbedelse. Dette betyr imidlertid ikke at hun bør forlate sin mann. Samtidig med at hun er standhaftig i tilbedelsen av Jehova, arbeider hun også flittig for å gjøre det som kreves av henne i hjemmet. (Ordspr. 31: 27, 30) Hun elsker sin mann og sine barn, og vil fremme familiens interesser i sitt arbeid. Hennes nye livsførsel i harmoni med kristne prinsipper vil kanskje til og med gjøre et stort inntrykk på hennes mann. — 1 Pet. 3: 1—4.

²³ Av og til kan man høre noen si: «Min mann er en motstander.» Men er han virkelig en motstander? Det finnes enkelte som aldri har drøftet sin innvielse med sin ektefelle. Ingen bør tro at det klarer seg bare man utfører litt tjeneste når ens vantro ektefelle er utenfor rekkevidde. Det er meget bedre å forklare like ut hva ens innvielse innebærer. Den som innvier seg til Jehova, kan la sin ektefelle forstå at dette kan føre til at de i familielivet kommer ut av det med hverandre bedre enn før, slik Bibelen sier at de burde. (1 Tim. 5: 8; 3: 11) Men når det gjelder ens åndelige liv, så har man møter å være med på og felttjeneste som bør gjøres — man har sin hellige tjeneste for Gud å passe. (Rom. 12: 1) Dette kan man ofte snakke ut om på en taktfull og behagelig måte, og man bør da alltid gjøre det klart at man har et inderlig ønske om å samarbeide. En hustru bør fortsette å respektere sin manns lederstilling i hjemmets anliggender. For en glede hvis han tar imot sannheten! Selv om han foretrekker å la være å høre, kan hustruens ydmyke handlemåte ofte være talende nok og i stillhet bevise at hun er blitt en bedre hustru. — 1 Tim. 2: 8—10.

24. Hvordan bør de kristne stille seg til verdslig beskjeftigelse?

²⁴ Mange mennesker er i trelldom under sin arbeidsgiver eller under sitt arbeid. De føler det slik at de har forpliktelser også utenom arbeidstiden, at de må delta i selskapelighet og idrettsarrangementer som kommer i stand med tanke på bedriftens ansatte. Andre blir så oppslukt av sitt verdslige arbeid at de ofrer seg for det dag og natt, eller sju dager i uken. Uansett hvilke materielle fordeler eller hvilke forfremmelser det kan føre med seg, er det helt betydningsløst i sammenligning med de strålende utsikter til evig tjeneste i Guds nye verden. Et forstandig menneske vil sørge for at verdslige gjøremål ikke legger beslag på mer oppmerksomhet enn rett er. «Ingen som gjør krigstjeneste, blander seg inn i livets sysler, forat han kan tekkes sin hærfører.» — 2 Tim. 2: 4.

25, 26. a) Hvilket råd gir Paulus angående byrdefulle tradisjoner? b) Hvilken tilstand råder blant Guds tjenere?

²⁵ Ja, det fengsel denne verden utgjør, øver tvang på mange måter. Paulus formaner oss derfor til å «avlegge alt som tynger, og synden [mangel på tro] som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt, idet vi ser på troens opphavsmann og fullender, Jesus». (Heb. 12: 1, 2) Vekk med alt som trellbinder i denne onde verden!

²⁶ Delta i og vær oppslukt av virksomhet som angår den nye verden! Hvor verdifullt det er! Guds tjenere kommer fra mange forskjellige religiøse samfunn, fra mange forskjellige samfunnslag og fra mange forskjellige nasjoner. Men sannheten har forent dem alle. (Joh. 17: 20—23) Det råder broderkjærlighet og hengivenhet blant dem. Alle er brennende i ånden. Alle er villige slaver for Jehova og gleder seg i håpet om kommende goder, og alle er utholdende i trengsler og vedholdende i bønnen. Ingen er lunkne i sin iver i virksomheten for den nye verden. (Rom. 12: 10—12) Alle som virkelig kjemper seg fri, fryder seg over å gjøre ’Guds fullstendige vilje’. Derved vil deres dager bli lykkelige og mange, ja, de vil få leve i all evighet!

[Fotnoter]