Ydmykhet hjelper en til å være tålmodig

EN VERDENSKJENT bibelforsker hadde sammen med noen reisefeller tilbrakt noen timer tidlig om morgenen med å bese ruinene av Jeriko. Da de kom tilbake til hotellet, ble de servert en sen frokost, og servitøren satte maten fra seg nederst på bordet. Da fatene nådde den øverste enden av bordet, var de tomme. Bibelforskeren ventet tålmodig, uforstyrret, til servitøren til slutt kom med mer mat. Hva var det som gjorde det mulig for denne mannen å vente så tålmodig når det i virkeligheten hadde vært mest passende at han var blitt servert først? Det var hans ydmykhet.

Å være tålmodig, slik denne mannen var, vil si å være sen til vrede, å være langmodig, å være rolig, ikke å miste besinnelsen når en kommer i en vanskelig situasjon. En som er tålmodig, bidrar til at det hersker fred og harmoni. Et arabisk ordtak uttrykker det slik: «Tålmodighet er nøkkelen til glede; men hastverk er nøkkelen til sorg.» Ettersom vi alle er ufullkomne, må hustruer være tålmodige med sine menn, menn med sine hustruer, foreldre med sine barn, lærere med sine elever, tilsynsmenn med dem som er i deres varetekt.

I vår tid er det vanlig at folk er utålmodige, for det ser ut til at alle har det travelt. Mange er dessuten svært stolte og ærgjerrige, noe som får dem til å være utålmodige med dem som synes å hemme dem i deres jag etter å nå til topps. Slike personer ville gjøre vel i å tenke på det russiske ordtaket: «Framtiden tilhører den som kan vente.»

Guds Ord gir oss med rette det råd at vi skal være tålmodige og langmodige: «Vær da tålmodige, brødre, . . . styrk eders hjerter!» «Kjærligheten er tålmodig,» sies det. Hvorfor? Fordi kjærligheten «misunner ikke, den skryter ikke». Vi leser også at «Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet». — Jak. 5: 7, 8; 1 Kor. 13: 4, UO; Gal. 5: 22.

Ydmykhet vil i høy grad hjelpe en til å være tålmodig. Det framgår av det kong Salomo sa under inspirasjon: «Bedre å være tålmodig enn overmodig.» (Pred. 7: 8) En som er overmodig, er med andre ord ikke tålmodig. Og ettersom det forholder seg slik, skjønner en at det er nødvendig å være ydmyk for å kunne være tålmodig.

Guds Ord sier at en som er overmodig eller stolt, ikke tenker sindig. (Rom. 12: 3) Han viser liten tålmodighet når han har med andre å gjøre. Hans innstilling er: «Hvorfor skal jeg måtte vente på andre?» «Hvorfor skal jeg måtte finne meg i irritasjoner og ergrelser på grunn av ting som andre mennesker i sin dumhet og selviskhet er årsak til?» «Hvem tror de jeg er?» En som er stolt, er på ingen måte sen til vrede og tålmodig, men er rask til å gi uttrykk for sin misnøye.

I motsetning til dette hjelper ydmykhet oss til å være tålmodige, ettersom denne egenskapen får oss til å være villige til å hjelpe andre. Hvis vi er ydmyke, vil vi ikke ta oss selv altfor høytidelig, vi vil ikke vente for mye av andre, og vi vil heller ikke vente å få spesiell behandling eller å bli vist spesiell oppmerksomhet. Vi vil forstå at vi alle gjør feil, at vi alle har forskjellige evner, og at vi ofte setter andres tålmodighet på prøve. Vi vil derfor være tolerante.

Bibelen viser at Jehova Gud har vist tålmodighet i århundrer, ja, i årtusener. Han har virkelig vært tålmodig med menneskeslekten, noe som blir godt illustrert ved den måten han behandlet Israels folk på: «Herren . . . sendte sine ord til dem ved sine sendebud tidlig og sent,» helt til han i rettferdig harme måtte gå til handling. Var han tålmodig? Ja, han ventet tålmodig i mange hundre år før han straffet dette folket for deres ondskap og troløshet og lot dem bli bortført til Babylon. — 2 Krøn. 36: 15, 16.

Jehova Gud er også sen til vrede eller tålmodig når det gjelder den nåværende onde generasjon. Han har i lang tid hatt gode grunner for å ødelegge denne fordervede gamle verden. Noen mennesker mener imidlertid at han er sen til å oppfylle sitt løfte om å gjøre slutt på ondskapen. Men han er i virkeligheten ikke sen; han viser bare «langmodighet . . . da han ikke vil at noen skal fortapes, men at alle skal komme til omvendelse». (2 Pet. 3: 9) Ettersom ydmykhet og tålmodighet følges at, kan det da sies at den Høyeste, den suverene Herre, er ydmyk? Ja, det kan det, noe hans Ord viser: «Hvem er som Herren vår Gud, han som troner så høyt, som ser så dypt ned, i himmelen og på jorden, som reiser den ringe av støvet.» Og salmisten David sa: «Du gir meg din frelse til skjold, . . . og din mildhet [ydmykhet, NW] gjør meg stor.» — Sl. 113: 5—7; 18: 36.

Jesus Kristus, Guds Sønn, viste ved den måten han handlet med sine apostler på, at han fulgte dette prinsippet, nemlig at ydmykhet og tålmodighet følges at. De satte uten tvil gang på gang hans tålmodighet på prøve ved sin umodenhet, ved sin smålige rivalisering og ved at de var sene til å forstå det han sa. Men mistet Jesus noen gang besinnelsen når han hadde med dem å gjøre? Nei, han illustrerte tålmodig det han ønsket å lære dem. (Luk. 9: 46—48) Og var han ydmyk? Ja, det var han. Han viste det blant annet ved at han vasket apostlenes føtter. Sakarias hadde i virkeligheten i sin profeti forutsagt at Jesus skulle være ydmyk. — Sak. 9: 9, UGT; Joh. 13: 4—15.

Bibelen forteller oss også om den tålmodighet Guds trofaste tjenere i fortiden viste. Vi leser: «Ta profetene, som talte i Herrens navn, til eders forbilde i å lide ondt og være tålmodig!» Og de var alle ydmyke menn, ellers ville ikke Jehova Gud ha kunnet bruke dem, for «Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde». — Jak. 5: 10; 1 Pet. 5: 5.

Bestreb deg derfor på å være ydmyk. Ingen bør i virkeligheten tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke. (Rom. 12: 3) Vi gjør alle feil, viser dårlig dømmekraft og synder. (1 Kong. 8: 46) Vi er kanskje dyktige på noen områder, mens andre er dyktige på andre områder. Det er forstandig av oss å følge rådet om ikke å ’gjøre noe av lyst til tom ære, men i ydmykhet akte andre høyere enn oss selv’. Hvis vi har en slik ydmyk innstilling, vil det ikke være vanskelig for oss å være tålmodige med andre. — Fil. 2: 3.