Vern om din tenkeevne

«Vern om den praktiske visdom og tenkeevnen, og de vil vise seg å være liv for din sjel.» — Ordspr. 3: 21, 22, NW.

 1. Hvem har skapt tenkeevnen, og hvorfor er det viktig å verne om den?

JEHOVA Gud er den store tenkende personlighet som har eksistert i all evighet, og som er Skaperen av alt som er til. Som en tilkjennegivelse av sin visdom har han skapt andre tenkende personligheter i åndelige legemer og i kjødelige, menneskelige legemer. I menneskelige legemer eksisterer en tenkende personlighets sinn som gir seg til kjenne ved hjelp av den levende hjernes virksomhet. Det at det eksisterer intelligente, tenkende personligheter med sinn, er et av bevisene for at mennesket ble skapt av en høyere intelligens, en personlig Gud, for en blott og bar blind eller upersonlig kraft ville aldri kunne frambringe resonnerende, intelligente, individuelt tenkende personligheter som skulle eksistere som mennesker. Vitenskapsmennene kan nok veie, måle og analysere hjernen og klarlegge visse av dens funksjoner, men de kan ikke med alle sine instrumenter utforske menneskets sinn eller intelligens. Deres forsøk på å bedømme sinnet ved å sammenligne en persons atferd med visse teorier, er verken nøyaktig eller vitenskapelig. Likevel er det av større betydning for oss enn noe annet at vi oppøver vårt sinn og verner om vår tenkeevne, for vårt evige liv avhenger av det. «Vern om den praktiske visdom og tenkeevnen, og de vil vise seg å være liv for din sjel.» (Ordspr. 3: 21, 22, NW; Matt. 15: 18—20; Rom. 8: 6) Sunne råd om hvordan vi kan verne om var tenkeevne, finnes i Jehovas Ord, for han er den som kan måle menneskets tanker. «[Jehova] kjenner menneskenes tanker.» — Sl. 94: 11.

 2. Hvilke eksempler illustrerer bruken av tenkeevnen?

² Tenkeevnen gjør det mulig for menneskene å gjøre mer enn bare å følge en hel del detaljerte regler. Da må imidlertid visse forutsetninger være til stede, for på samme måte som det fullkomne menneske måtte ta til seg mat, vann og luft før dets ubevisste fordøyelsessystem kunne funksjonere som det skulle, måtte det også motta kunnskaper til bearbeidelse før dets bevisste tenkeevne kunne funksjonere. Adam fikk visse instruksjoner, men han måtte tenke over de opplysningene han fikk, og finne ut hvordan han kunne utføre disse instruksene, for eksempel når det gjaldt å dyrke hagen og gi dyrene navn. Det var på samme måte med Noah, som var et ufullkomment menneske. Gud ga ham en del detaljerte instrukser angående byggingen av arken, men Noah måtte tenke over disse instruksene, sammenligne dem med andre kunnskaper han hadde fått mens han vandret med Gud, og så måtte han planlegge det hele og utføre disse planene i forbindelse med å samle byggematerialer, bygge arken, samle sammen dyrene og sørge for den maten de skulle ha. Jehova ventet at menneskene skulle bruke sin tenkeevne. — 1 Mos. 2: 15, 19; 6: 13—21.

 3. Hva går tenkeprosessen ut på, og hvorfor er det nødvendig å oppøve den?

³ Hva er så denne tenkeevnen? Det er en prosess som går ut på å ta inn gjennom sansene kunnskaper eller opplysninger som består av redegjørelser for prinsipper eller av praktiske eksempler, videre å analysere, sammenligne og knytte sammen alle disse idéene, trekke konklusjoner av denne prosessen, huske dem og deretter benytte seg av disse idéer og konklusjoner når man skal treffe avgjørelser, når man skal løse problemer eller sette i gang konstruktive planer for framtiden. Tankeprosessen begynner ved fødselen så snart sansene begynner å sende meldinger til hjernen. Etter hvert som kunnskapene og erfaringene øker, vokser også evnen til å tenke og resonnere. Ingen bør tro at det å utvikle sin tenkeevne bare er for slike som er glad i å studere. Alle normale mennesker er utstyrt med et fint tenkeapparat. Gjennom hele vårt liv har vi tilegnet oss viten ved å lese, se, høre og oppleve forskjellige ting, og den måten vi har tilegnet oss all denne viten på, og den virkning den har hatt på oss, er det som avgjør hvordan vår personlighet blir. Mange mennesker har ikke brukt sitt sinn til stort annet enn til dagens viktigste gjøremål, og det er derfor nødvendig for dem å lære å oppøve, utvikle og verne om sin tenkeevne hvis de skal kunne vinne evig liv.

Vår tenkning må underordnes Skaperen

 4. a) Hva kreves for at tenkeevnen skal kunne funksjonere? b) Hvilken kunnskap er en viktig betingelse for rett tenkning, og hvorfor?

⁴ Den første viktige betingelse for at man kan utvikle sin tenkeevne, er at man tar til seg kunnskap. «Min sønn, . . . når visdommen kommer inn i ditt hjerte, og kunnskapen blir behagelig for din sjel, da skal tenkeevnen holde vakt over deg, innsikten verne deg, for å fri deg fra den onde vei.» (Ordspr. 2: 1, 10—15, NW) Vi bør her legge merke til bruken av ordene kunnskap, visdom og innsikt eller forståelse. Ettersom Gud skapte mennesket i sitt bilde, finnes det bare en eneste effektiv måte å oppøve sin tenkeevne på, og det er å ta Guds hensikter opp til overveielse. Ingen kan få kunnskap uten å være klar over sitt forhold til Gud. «Å frykte [Jehova] er begynnelsen til kunnskap.» (Ordspr. 1: 7) Kunnskap om Guds hensikter finner vi i Bibelen. — Sl. 19: 8—12; Joh. 17: 17; 2 Tim. 3: 16, 17.

 5, 6. a) Hvorfor bør man unngå uavhengig tenkning? Hvorfor fører ikke dette til massepsykose? b) I hvilken henseende bør man samordne sin tenkning med andres, og hvorfor?

⁵ Den tendens som gjør seg gjeldende i verden i dag, er å strebe etter uavhengig tenkning som det ideelle mål, men akkurat som den urealistiske tenkemåte en vitenskapsmann ville gi uttrykk for hvis han prøvde å ignorere tyngdeloven, er dømt til å gi et dårlig resultat, er også den urealistiske tenkemåte menneskene gir uttrykk for når de prøver å ignorere det faktum at mennesket er avhengig av Gud, dømt til å gi et dårlig resultat. «Det [står ikke] til vandringsmannen å styre sin gang.» (Jer. 10: 23; Ordspr. 16: 1—3) Når menneskene prøver å tenke uavhengig av Gud, setter de ut av betraktning den rette norm for godhet, rettferdighet, dyd og trofasthet, og de blir da offer for sine egne selviske, syndige tilbøyeligheter og forderver sin egen tenkeevne. — Rom. 1: 21—32; Ef. 4: 17—19.

⁶ Ettersom hensikten med å forkynne Guds Ord er å gjøre enhver tanke lydig mot Kristus, blir følgen at man ikke bør la sitt mål være uavhengig tenkning. (2 Kor. 10: 5) En kristen må ta på en ny personlighet som er skapt i samsvar med Guds vilje. (Ef. 4: 20—24, NW) Dette vil føre til at alle kristne blir forent med Gud i sin tenkning, og også med hverandre. (1 Kor. 1: 10; Rom. 15: 5) Dette vil ikke føre til kollektiv tenkning eller massepsykose, som noen har hevdet. Det fører til at hver enkelt troende blir oppøvd til å bruke sin tenkeevne, ikke uavhengig, men individuelt, og likevel slik at hans tenkning er underlagt Gud og er samordnet med hans medmenneskers tenkning. Med tanke på en slik utvikling av den individuelle personlighet har Gud skapt det menneskelige sinn og hjerte, og har sørget for all den nødvendige kunnskap og undervisning slik at utallige millioner av mennesker vil kunne leve i enhet og fred, selv om de er individuelle personligheter, fordi de erkjenner sin avhengighet av Gud og den innbyrdes avhengighet mellom alle medlemmer av Guds menneskelige familie. — Rom. 12: 4, 5; 1 Kor. 12: 12—14, 25; Gal. 5: 26; Ef. 4: 16; 1 Joh. 4: 7, 20, 21.

Hvordan man kan ta til seg kunnskap, holde fast på den og gjenkalle den i erindringen

 7. Hvilken innstilling bør man ha når man tar til seg kunnskap?

⁷ Når man skal ta til seg kunnskap, må man gå inn for det med flid og iherdighet og være lærvillig som et barn. ’Rop på innsikten, kall på forstanden.’ ’Let etter den som etter sølv.’ (Ordspr. 2: 1—5) «Den vise skal høre på dem og gå fram i lærdom, og den forstandige vinne evne til å leve rett.» (Ordspr. 1: 5) Dette betyr at man må være villig til å lære nye tanker og være villig til å bringe sin tenkning i samsvar med ny kunnskap, korrigere sine tanker når det er nødvendig, og kvitte seg med gamle forestillinger som har vist seg å være uriktige. Det er på dette punkt at mange gjør en feil. Når de studerer Guds Ord, godtar de de tankene som stemmer med deres egne forutfattede meninger, men alle tanker som krever at de må forandre sin oppfatning, forkaster de. Dette er ikke å prøve å oppøve sin tenkeevne i harmoni med Guds tanker — det er bare å undersøke Bibelen for å se om den stemmer med ens egne idéer. Man bør følge salmistens eksempel og vise samme innstilling som han ga uttrykk for i Salme 119. Legg merke til hvor ofte han tenkte på, grunnet på og tok vare på Guds veier, hans bud, hans befalinger, hans vitnesbyrd, hans forskrifter, hans lover, hans dommer og hans ord. — Sl. 25: 9; Matt. 18: 3; Rom. 12: 2; 1 Pet. 2: 1—3.

 8, 9. a) Hvordan kan man forbedre sin evne til å holde fast på kunnskaper og gjenkalle dem i erindringen? b) Hvilket bibelsk råd blir gitt angående det å huske det man lærer?

⁸ Skal vi kunne tenke rett, må vi få forståelse av kunnskapen og holde fast på den, slik Jesus forklarte det i lignelsen om såmannen. (Matt. 13: 23; Luk. 8: 15) Hvis vi skal kunne holde fast på tankene og bringe dem tilbake i erindringen, som er selve grunnlaget for tenkeevnen, må vi være ytterst aktpågivende og oppmerksomme. Jesus understreket dette i den samme lignelsen da han sa: «Se derfor til hvorledes I hører!» (Luk. 8: 18; Mark. 4: 23, 24) Vi må aldri la sansene bli sløve, slik at viktige ting går oss forbi. (Rom. 11: 7, NW; 2 Kor. 3: 15; 1 Pet. 5: 8; 2 Pet. 3: 5, 8, NW) De kunnskaper vi har fått, må vi feste i vårt sinn slik at vi kan kalle dem tilbake i erindringen og bruke dem. Vi gjør det ikke ved å huske ord, men når det gjelder begivenheter og illustrasjoner, ved å danne oss et mest mulig levende bilde av dem. Når det gjelder prinsipper eller andre abstrakte tanker, bør vi forbinde disse tankene med det vi allerede vet, innpasse dem blant de andre sannheter vi forstår, sammenligne dem og finne fram nye eller mer fullstendige opplysninger som kan medføre at vi må korrigere de tankene vi har. Når det gjelder eksempler på hvordan mennesker handler, bør vi prøve å finne ut hvilke prinsipper det var som gjorde seg gjeldende. Det er særlig viktig å bli klar over hva alle kunnskapene betyr for en selv, hvilket ansvar de pålegger en, og hvordan de bør anvendes. På den måten setter vi vår tenkeevne i virksomhet, og derved trekker vi verdifulle slutninger og holder kunnskapene fast i erindringen slik at vi kan ta dem fram når vi trenger dem. — 2 Pet. 1: 15.

⁹ Hvis vi vil unngå å glemme, må vi stadig friske opp vår hukommelse. (Jak. 1: 25) «I dine forskrifter forlyster jeg meg, jeg glemmer ikke ditt ord.» (Sl. 119: 16, 93) Tenk over disse rådene angående å friske opp hukommelsen: «Derfor vil jeg alltid komme til å minne eder om dette, enda I vet det og er grunnfestet i sannheten, som er hos eder; allikevel akter jeg det for riktig, så lenge jeg er i denne hytte, å vekke eder ved påminnelse.» (2 Pet. 1: 12, 13) «Dette er nå alt det annet brev jeg skriver til eder, I elskede, for atter ved påminnelse å vekke eders rene hu til å minnes de ord som forut er talt av de hellige profeter, og Herrens og frelserens bud, som eders apostler har forkynt.» (2 Pet. 3: 1, 2) Denne oppfrisking av hukommelsen kan man gjøre ved å repetere det man har lært og opplevd, enten ved å meditere, snakke med andre, ta del i møter eller forkynne fra hus til hus. — Sl. 119: 52, 61; Rom. 15: 14, 15; Heb. 10: 32, 33.

Bevar likevekten

10. a) Hvordan bør man ta imot tukt? b) Hvordan hjelper skjønnsomhet en til å tenke rett?

¹⁰ Tenkeevnen må også holdes i likevekt. «Stålsett derfor deres sinn for virksomhet, bevar en fullstendig likevekt.» (1 Pet. 1: 13, NW) På den måten kan man være sikker på ikke å «tenke høyere om seg selv enn det er nødvendig å tenke, men å tenke slik at man har et sunt sinn». (Rom. 12: 3, NW) Det innbefatter at man må være villig til å ta imot tukt og tilrettevisning. «Tilrettevisninger til tukt er en vei til livet.» (Ordspr. 6: 23; Sl. 141: 5) Når man ikke tenker for høyt om seg selv, vil man være villig til, ja, ivrig etter å ta imot tukt. (Heb. 12: 5—11) Det er ikke alle tilrettevisninger som kommer til en fra andre. Ettersom man har anledning til å se meget mer av sine egne misgrep og feil enn andre kan, og ettersom man kan oppdage feilene i sin egen tenkemåte, følger det derav at det å tukte og tilrettevise seg selv er meget viktig. (Sl. 19: 13, 14; 51: 5; Ordspr. 28: 13) Man bør stadig sammenligne sine tanker og handlinger med Guds Ord og prøve om de er i harmoni med sannheten. (2 Kor. 13: 5) Ved å utvikle selvkritikk i lyset av Guds Ord kan man ha gagn av å få mye tukt. (Sl. 119: 59, 60, 71; 139: 23, 24) Dette er ikke det samme som å anbefale selvfordømmelse, men derimot evnen til positiv selvkritikk, som er oppbyggende og gagnlig. Det er en del av ens skjønnsomhet eller innsikt, som setter en i stand til å kunne dømme om de mer viktige ting. (Fil. 1: 9, 10; Kol. 1: 9, 10) En slik skjønnsomhet hjelper en til å være ydmyk i sine tanker, til å være klar over at ens kunnskap er begrenset, til ikke å bli for sikker på seg selv og ikke være påståelig og kritisk overfor andre. Den hjelper en til å være på vakt mot forutfattede meninger som er basert på ufullstendig kunnskap, og som kunne føre til fall for andre. — Ordspr. 3: 7; 26: 12; Rom. 12: 16; 1 Kor. 8: 2; Gal. 6: 3.

11. Hvordan kan eldre mennesker fortsette å lære, og hvordan kan det komme til å kreve særlige anstrengelser?

¹¹ Hvis man holder sin tenkeevne i virksomhet, vil det være mulig for en å fortsette å lære og kunne tenke klart selv når man er kommet høyt opp i årene. Noen hevder at fordi de er blitt gamle, kan det ikke forlanges av dem at de skal lære nye ting. Dette er ikke sant. Det avgjørende er om eldre mennesker bevarer viljen til å lære og holder sitt sinn aktivt.a De må være villige til å godta nye tanker og forandre sin handlemåte. På grunn av at eldre mennesker har mange flere kunnskaper lagret i sin hukommelse, kan det kreve meget større anstrengelse og mer tid for dem å sammenligne nye tanker og begreper med gamle og føye dem inn på rette plass. Nye og mer fullstendige opplysninger har innvirkning på de eldres større forråd av tilvante begreper og idéer, og det vil kreve mer arbeid for ham å tilpasse sin tenkning til de nye kunnskapene, å kvitte seg med de urette forestillingene og korrigere de slutninger som var bygd på urette eller ufullstendige opplysninger. Mange års øvelse og mental virksomhet burde imidlertid gjøre det mulig for et eldre menneske å gjøre dette. «Lær den vise, så blir han ennå visere; lær den rettferdige, så går han fram i lærdom.» — Ordspr. 9: 9.

Oppøving av oppfatningsevnen ved forhåndstenkning

12. Hva er det egentlige formål med moden tenkeevne, og hvordan oppnår man den?

¹² Den virkelige prøve på om tenkeevnen er blitt oppøvd på rette måte, er om man anvender kunnskapen til produktiv og oppbyggende tenkning og virksomhet. Selv om vi skal være lærvillige som barn, bør vi alle sammen bestrebe oss på å bli modne og fullvoksne i forståelse og produktivitet. (1 Kor. 14: 20) «Fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruken har sine oppfatningsevner oppøvd til å skille mellom rett og galt.» (Heb. 5: 14, NW) Oppfatningsevnen er evnen til raskt og nøyaktig å bedømme en tanke eller handling med sikker sans for hva som er rett og galt. Hvordan kan man oppøve sin oppfatningsevne? Ikke ved å studere og tenke objektivt uten å være personlig interessert, men ved stadig å tenke på hvordan disse opplysningene berører en selv. (1 Kor. 10: 6—12) Når man så skal treffe avgjørelser, lærer man å sammenfatte hele forrådet av bibelske prinsipper og eksempler, finne ut hvilken forbindelse de har med det foreliggende problem, og deretter treffe sin avgjørelse i samsvar med dem. Dette er en sen og vanskelig framgangsmåte til å begynne med, men etter hvert som man får øvelse, blir den raskere og mer nøyaktig.

13. Hvordan kan man illustrere forskjellen mellom rett og urett tenkning, og hvorfor blir resultatene forskjellige?

¹³ La oss tenke oss et tilfelle av forhastet tenkning i forbindelse med en som skal treffe en avgjørelse i en sak som har med hans ulastelighet overfor Jehova å gjøre, når den bringer hans liv i fare. Hans følelser sier ham kanskje at han for enhver pris bør redde sitt liv, og når han leser Matteus 12: 1—12, trekker han kanskje den slutning at Jesus mente det var berettiget å bryte Guds sabbatslov hvis det kunne gagne et menneske eller redde liv. En slik urett tankegang ville være følgen av å gjøre bruk av ufullstendige kunnskaper og av urette iakttagelser. Et forstandig menneske vil tenke over Matteus 10: 28; 16: 25; Apostlenes gjerninger 5: 29; 2 Mosebok 20: 8—11; 31: 12—17; 35: 1—3; 4 Mosebok 15: 32—36; 5 Mosebok 5: 12—14, og da vil han først og fremst lære at ulastelighet inntil døden er et urokkelig prinsipp i Guds Ord. Hvis man sammenligner Matteus 12: 1—12 med de andre skriftstedene om sabbaten, vil man se at Jesus aldri brøt sabbatsloven for det var ikke i strid med sabbatsloven å spise, å hjelpe et dyr som hadde falt i en grøft, eller å helbrede syke. Ved hjelp av nøyaktig kunnskap og skjelneevne kan man tenke forstandig og treffe rette avgjørelser.

14. Hvordan viste de tre hebreerne at de hadde vernet om sin tenkeevne?

¹⁴ Et godt eksempel på dette er de tre hebreerne i Babylon. De kjente Guds lov med hensyn til å bøye seg for avgudsbilder, og de forsto det prinsippet det dreide seg om. En avgud var en avgud enten den hadde med politikk eller religion å gjøre, og det at Jehova hadde sagt at de skulle tjene regjeringen, betydde ikke at de kunne bryte hans lov. Deres stillinger, deres personlige frihet eller deres liv var ikke av så stor betydning som troskap mot Gud. Prinsippene troskap og lojalitet var innprentet i deres sinn, og deres oppfatningsevne var godt oppøvd. De grunnet ikke lenge på hva de skulle bestemme seg til, men svarte straks at uansett om Gud ville frelse dem eller ikke, ville de ikke bøye seg for avgudsbildet. Deres tenkemåte var sunn og besluttsom, og den hadde Jehovas velsignelse. — Dan., kap. 3; Heb. 11: 34, 39, 40.

15, 16. a) Hva er forutsetningen for å kunne tenke sunt og besluttsomt? Illustrer. b) Hvordan viste Jesus og Peter dette?

¹⁵ Forutsetningen for å kunne tenke sunt og besluttsomt er at man tenker grundig igjennom slike problemer før de oppstår. Man kan ikke tenke som så at man vil vente med å bekymre seg til tiden kommer. Det er når man studerer Bibelen eller Vakttårnet, at man bør tenke omhyggelig over alle de prinsipper som kommer fram. Når man leser om trofaste kristne som bevarer sin ulastelighet, bør man overveie de prinsipper som har med saken å gjøre, og bestemme seg til at man vil velge en lignende trofast handlemåte selv. (Heb. 12: 1—3) Det er den sunne, grundige, personlige tenkning man gjør når man studerer, som oppøver en til å ta beslutninger i framtiden. Når en kristen er i en situasjon som krever en øyeblikkelig avgjørelse, kanskje under hard forfølgelse, uten sin bibel og uten mulighet for å kunne huske og overveie alle argumenter omhyggelig, vil han ikke desto mindre kunne treffe rette avgjørelser. Hvis han ligger hardt såret og er under press fra uinnvigde medlemmer av sin familie og en imponerende forsamling av leger som vil ha ham til å ta en blodoverføring, så vil det at han på forhånd har tenkt over saken og tatt sin beslutning, gjøre det mulig for ham å forklare sitt standpunkt greit og rolig og holde fast på det. Hvis man forsømmer å granske Guds Ord på forhånd, kan det føre til at ens tenkning blir preget av følelser og egoistiske hensyn i stedet for av prinsipper.

¹⁶ Rett forhåndstenkning styrket Jesus i hans trofaste handlemåte. Han kjente Guds Ord og visste hvordan det gjaldt ham, og han kunne på forhånd styrke sin beslutning om å utholde lidelsen. Da Peter kom med innvendinger uten å ha tenkt like grundig over hva som var Guds vilje i denne saken, irettesatte Jesus ham med disse ord: «Du er en anstøtssten for meg, for du tenker ikke Guds tanker, men menneskers tanker.» (Matt. 16: 23, NW) Det var den samme mangel på rett forhåndstenkning som gjorde Peter svak slik at han fornektet Jesus. (Matt. 26: 33—35, 70—75) Men hvor sunt tenkte han ikke da han var blitt styrket med Guds Ord og ånd og hadde oppøvd sin tenkeevne, og kom med denne uttalelsen: «En skal lyde Gud mer enn mennesker»! (Ap. gj. 5: 29) Alle bør derfor verne om sin tenkeevne ved å styrke den når man har anledning til det. Da vil ens tenkeapparat være effektivt og sunt og fullt ut i stand til å beskytte en når det oppstår vanskeligheter.

17. Hvorfor er det så viktig å verne om sin tenkeevne i dag, og hvilken medvirkende faktor blir omtalt til slutt?

¹⁷ Nå i de siste dager blir alle menneskers tenkeevne stilt på den største prøve som noensinne har vært, i en tid da Djevelen setter i verk et større bedrag enn noen gang før. Alle bør derfor være ivrige etter å ta til seg nøyaktig kunnskap, være våkne for å anvende den rett, bør sammenligne alle tanker og la dem feste seg i erindringen, og bør holde sin egen tenkeevne aktiv og alltid underlagt Guds vilje. (Gal. 6: 5, NW) «Den fullstendige ende på alle ting er kommet nær. Vær derfor sunne i sinnet, og vær årvåkne med hensyn til bønn.» (1 Pet. 4: 7, NW) Vern om din tenkeevne ved studium og bønn, og «Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare eders hjerter og eders tanker i Kristus Jesus». — Fil. 4: 6—9.

[Fotnote]