Fullbyrdelse av dommen over motstandere
1. Hvilken organisasjon er det Romerne 13: 2 sikter til? Hvorfor må vi da respektere denne «myndighet» og ikke ta stilling imot den?
DET er Jehovas teokratiske organisasjon Paulus sikter til når han sier: «Den som setter seg opp imot myndigheten, har derfor tatt stilling imot Guds ordning; de som har tatt stilling imot den, vil få dom over seg.» (Rom. 13: 2, NW) Jehova Gud har bygd opp en universell organisasjon av sine trofaste skapninger i himmel og på jord, og han setter forskjellige skapninger i stillinger med spesiell myndighet. De representerer ham, og av den grunn skal også de respekteres. De har ikke tiltatt seg denne myndighet selv. De har fått den av Gud på en teokratisk måte. Vi må derfor respektere den «myndighet», det embete, som Guds tjener har, selv om vi personlig kan ha noe å innvende imot tjeneren i embetet. Gud har opprettet den kristne menighets teokratiske organisasjon. Han gjorde Jesus av Nasaret til dens Hode, og han satte også ulærde og alminnelige menn som apostler nest etter ham i organisasjonen. De vantro jøder, særlig deres religiøse ledere, satte seg imot denne Guds ordning, og forfulgte Jesus og hans apostler. Ved å gjøre det, tok de stilling imot Guds ordning, ja, bekjempet ham. Gamaliel, en lovlærer, advarte det jødiske Sanhedrin om dette. Han sa: «Gi dere ikke av med disse menn, men la dem være i fred (for er dette råd og dette verk fra mennesker, da vil det bli ødelagt; men hvis det er fra Gud, vil dere ikke være i stand til å ødelegge dem;) ellers kunne dere kanskje bli funnet i den stilling at dere i virkeligheten kjemper mot Gud.» (Ap. gj. 5: 38, 39, NW) Det er Guds ordning motstanderne tar stilling imot og bekjemper, og derfor utsetter de seg for direkte dom fra ham. Han kommer sikkert til å fullbyrde den mot dem.
2. Hvorfor har folkeslagenes handlemåte etter 1914 vist at de ikke er de «høyere myndigheter»? Hvorfor kan vi ikke ta stilling sammen med dem?
2 I året 1914 utløp de fastsatte tider for folkeslagene. Da ga Gud sin Sønn makt og myndighet som den nye verdens konge. Således kom «myndigheten til hans Kristus», og Gud sier nå: «Alle Guds engler skal tilbe ham.» (Åpb. 12: 10, NW; Heb. 1: 6) Denne verdens folkeslag, som er oppsatt på å beholde sitt eget herredømme over jorden, motsto denne teokratiske utnevnelse av Kristus, og siden har de rast og funnet på fåfengte ting i sin motstand. Jehovas vitner fortsetter å advare dem om at de på denne måten har tatt stilling imot, Guds uovervinnelige ordning, og at de kommer til å få en dom av ham som går dem imot. Hans brennende dom over dem skal bli fullbyrdet ved deres fullstendige tilintetgjørelse i Harmageddon-slaget. Av denne bestemte grunn kan de verdslige, politiske styremakter ikke være de «høyere myndigheter» som kristne sjeler skulle være lydige mot i alle ting. Om vi skulle underordne oss dem i deres planer for å fortsette deres politiske herredømme over jorden, ville vi ta stilling sammen med dem imot Jehovas rike og hans Kristus. Da ville vi få vår dom sammen med dem, og bli tilintetgjort sammen med dem i Harmageddon.
3, 4. Er de verdslige herskere ikke til skrekk for den gode gjerning? Er de Guds tjenere til vårt gagn?
3 Det er til gagn for oss at vi er lydige mot de «høyere myndigheter» og Guds ordning med dem. «For de som styrer, er ikke til skrekk for den gode gjerning, men for den onde. Ønsker du da å være uten frykt for myndigheten? Fortsett å gjøre det som er godt, så vil du få ros av den; for den er Guds tjener for deg til ditt gagn.» (Rom. 13: 3, 4, NW) Dette kan ikke sies om verdslige herskere som ser gjennom fingre med dem som gjør ondt og roser og lovpriser dem som handler ugudelig under den nåværende tingenes ordning. Den største gode gjerning et menneske kan gjøre, er å tjene Gud i samsvar med hans befalinger og å virke som en ordets tjener ved å vitne om hans navn, hensikt og universelle herredømme. Men i landene bak «jernteppet» og i såkalte demokratiske land som er under kontroll av fascistiske diktatorer og totalitære hierarkier, er det forbudt for Jehovas vitner å gjøre en slik god gjerning. I virkeligheten blir de straffet i alle land på forskjellige måter fordi de tjener den levende, sanne Gud i harmoni med hans ord. De blir hatet av alle nasjoner og folk. — Matt. 10: 22; 24: 9.
4 De verdslige herskere benytter terror og skaper frykt hos dem som ønsker å gjøre den gode gjerning, og av den grunn blir en mengde mennesker skremt bort fra å ta åpent standpunkt for Jehova og hans rike og forene seg med hans vitner i å tilbe og tjene ham. Derfor er ikke slike politiske herskere Guds tjenere til vårt gagn. Disse herskerne bør ransake seg selv og ærlig innrømme dette.
5, 6. Hvem er det som i egenskap av Guds tjener er til skrekk for dem som gjør ondt? Hvordan roser han dem som gjør godt?
5 Det var profetert om Jesus Kristus: «Det skal komme det Isais [kong Davids fars] rotskudd, og det skal komme en som reiser seg for å herske over folkeslagene; til ham skal folkeslagene sette sitt håp.» Etterat Jesus oppsto fra døden og ble herliggjort i himmelen, er han «Herskeren over kongene på jorden». (Rom. 15: 12 og Åpb. 1: 5, NW) Han er sannelig til skrekk for dem som gjør det som er ondt, men han oppmuntrer dem som gjør godt i samsvar med Guds vilje. De har ingen frykt for ham i hans myndighetsstilling etter 1914, og mennesker med god vilje fra alle folkeslag blir ledet til å sette sitt håp til ham.
6 Når vi gjør godt i lydighet mot Guds ord, får vi virkelig ros, slik at vi vet at vi har Guds godkjennelse og velsignelse. Fordi de «andre får» gjør godt mot de salvede vitner som er Kristi brødre, sier Kongen Jesus Kristus: «Kom, dere som har min Fars velsignelse, arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnleggelse .... For så vidt som dere gjorde det mot en av de minste av disse mine brødre, har dere gjort det mot meg.» (Matt. 25: 34, 40, NW) Derfor er Herskeren Jesus Kristus i den mest absolutte betydning Guds tjener til vårt største gagn. Han forsikrer oss om sin godkjennelse trass i den vrede, fordømmelse og forfølgelse som de styrende i denne verden lar komme over oss. Og de som representerer de «høyere myndigheter» i stillinger i den teokratiske organisasjon, vil også rose dem som gjør godt og oppmuntre dem.
7. Hva er det myndigheten bærer, og i hvilken hensikt? Når vil Kristus bruke det mot nasjonene, og hvordan?
7 «Men gjør du det som er ondt, da frykt! for den[myndigheten] bærer ikke sverdet for ingenting; for den er Guds tjener, en hevner til å gi uttrykk for vrede over den som handler ondt.» (Rom. 13: 4, NW) Hvor sant er ikke dette nå etter 1914! Dommen over folkeslagene er i gang. Det er nå tiden til å frykte for å gjøre det som er ondt. Søk heller rettferdighet, saktmodighet og gudfryktighet, fordi Jehovas bemyndigede Hersker over den nye verden, Jesus Kristus, er satt på tronen og hersker midt iblant sine fiender. Han er Guds hevner og den som skal hevde og opphøye hans universelle herredømme. Det sverdet som myndigheten bærer, er et symbol på den gudgivne makt til å fullbyrde dommen og avskjære fra livet dem som tar stilling imot Gud. Den symbolske beskrivelse av Kristus når han rir ut for å fullbyrde Guds hevn i Harmageddon, viser også dette: «Ut av hans munn skyter det fram et skarpt, langt sverd for at han skal slå folkeslagene med det, og han vil vokte dem med en jernstav.» (Åpb. 19: 15, NW) Mot folkeslagene som gjør det onde, vil han derfor handle som den hevner som skal gi uttrykk for Guds vrede. I Harmageddon vil han ikke godkjenne denne verdens politiske makter som de «høyere myndigheter» med absolutt kontroll over hver eneste menneskesjel. Nei, han vil ødelegge dem. Han vil behandle dem som fotskammelen under sine føtter, og han vil trampe dem ned i ødeleggelse i Guds vredes vinperse. Så vil det ikke lenger være noen «keiser» som noe må betales til. Alle ting er da Guds, og vil bli betalt tilbake til ham. — 1 Kor. 15: 24—28.
«AV HENSYN TIL DERES SAMVITTIGHET»
8. Hvordan handlet apostlene som representanter for den myndighet som bærer sverdet?
8 I det første hundreåret av den kristne menighets historie hadde apostlene betydelig makt som en del av de «høyere myndigheter». Som inspirerte talsmenn for Gud uttalte de hans dommer imot dem i menigheten som handlet ondt, og i noen tilfelle fulgte deres straff etter. Husk hvordan Ananias og Saffira straks falt om og oppga ånden da Peter holdt fram at de hadde spilt falskt spill, ikke overfor mennesker, men overfor Gud, Hvilken virkning hadde dette på andre? «Som en følge av dette kom det stor frykt over hele menigheten og over alle som hørte om disse ting.» Da apostelen Paulus og Barnabas forkynte for den romerske landshøvding på Kypern og den jødiske, falske profet, trollmannen Elymas, sto Guds budskap imot, uttalte Paulus Guds dom over ham. «Straks falt det tykk skodde og mørke over ham, og han gikk omkring og søkte etter noen som kunne lede ham ved hånden. Da landshøvdingen så det som var skjedd, kom han til troen, og han var forbauset over Jehovas lære.» (Ap. gj. 5: 1—11 og 13: 6—12, NW) Ja, det var sannelig ikke for ingenting at den guddommelige myndighet, som apostelen representerte, bar sverdet.
9, 10. Hvilken tvingende grunn er det for oss til å være lydige? Hvorfor?
9 Det inngyter frykt å betrakte fullbyrdelsen av Guds dom over dem som handler ondt. Men det er ikke frykt som skal være vårt viktigste motiv for å la være å handle ondt og for å gjøre godt. Den sterkeste drivkraft i oss bør være samvittigheten og vår kjærlighet til rettferdighet. Derfor sier apostelen: «Det er derfor tvingende grunn for dere til å være lydige, ikke bare på grunn av denne vrede, men også av hensyn til deres samvittighet.» (Rom. 13: 5, NW) Det gir oss fred i hjertet og frihet for frykt å få godkjennelse av vår samvittighet. Men for å kunne være sikker på at vår samvittighet er en sann og pålitelig rettesnor for bedømmelsen av våre handlinger, bør vi oppøve den ved hjelp av Guds ord.
10 Hvis vi elsker livet og ønsker å få Guds godkjennelse, ønsker vi naturligvis å gjøre det som er rett og unngå Guds vrede. Frykt for vrede er ikke den sterkeste drivkraft til å gjøre godt. «Demonene tror, og grøsser.» (Jak. 2: 19, NW) Men trass i all deres frykt for Guds vrede bryter de ikke over tvert med sine onde handlinger i Djevelens organisasjon. Når vi derimot har en samvittighet som er oppøvd i rettferdighet, og vi ønsker at den alltid skal gi oss godkjennelse for å handle rett, vil vi la være å gjøre det som er ondt og innvie oss til å gjøre det som er rett. Det er rett å være lydig mot de «høyere myndigheter» fordi de er Guds ordning. Derfor vil vi være lydige mot de «høyere myndigheter», ikke bare for å unngå Guds vrede, men for å kunne ha god samvittighet. Resultatet av dette blir evig liv for oss, for det blir til opphøyelse og hevdelse av Guds universelle overhøyhet.
11. Hvorfor er det da i første rekke at vi betaler skatt? Og hvilken hensikt er det Guds offentlige tjenere stadig tjener?
11 Jesus talte med myndighet til sine etterfølgere om å betale tilbake til keiseren det som er keiserens, innbefattet skatt. Av hensyn til samvittigheten betaler vi da skatt til «keiseren» så lenge Gud den allmektige tillater ham å være på jorden. «For det er av den grunn dere også betaler skatt,» skrev Paulus til de kristne som var i Roma, selve hovedstaden for keiseren, den store skatteutskriver. Så tilføyer Paulus, igjen med henblikk på Jehovas teokratiske organisasjon: «For de er Guds offentlige tjenere, som stadig tjener nettopp denne hensikt.» (Rom. 13: 6, NW) Det er Kristus og hans apostler som er og må være hans offentlige tjenere, for de er ikledd myndighet fra Gud og har derved fått overhøyhet innen hans organisasjon. Gud fører nøye tilsyn med dem og holder dem ansvarlige for den måten de bruker sin myndighet på. I sin tid må de gjøre regnskap overfor ham for hvordan de har brukt sin myndighet i hans navn. Derfor sømmer det seg for disse høyere myndigheter under den Høyeste, stadig å tjene hans hensikt til evig gagn for dem som underordner seg og er lydige i samsvar med Guds vilje. Kristus Jesus og de som er sammen med ham i himmelen, gjør dette.
12. Hva er det vi vil gi til dem det tilkommer, som befalt?
12 Apostelen avslutter nå sin utredning, og viser at vi uten å krenke samvittigheten kan betale tilbake til «keiseren» det som er «keiserens», mens vi samtidig betaler tilbake til Gud det som er Guds. Sett i lyset av Jesu ord og apostelens instrukser, gir denne handlemåten uttrykk for vår lydighet mot de «høyere myndigheter». Paulus sier: «Gi alle det som tilkommer dem: skatt [ilagt mennesker og landeiendommer] til den som gjør krav på skatt; toll [på varer] til den som gjør krav på toll; frykt til den som gjør krav på frykt; ære til den som gjør krav på ære.» (Rom. 13: 7, NW) De høyere myndigheter i Guds organisasjon gjør krav på tilbørlig frykt og ære fra oss. Disse ting som tilkommer dem, vil vi gi dem. Vi vil gi «keiseren» det som tilkommer ham for de tjenester han gjør oss, men vi vil ikke la ham fortrenge vår tilbedelse av den høyeste Gud ved forordninger som går imot Guds ordning. Vi vil «frykte for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i Gehenna», det vil si, den Allmektige og Høyeste. (Matt. 10: 28, NW) Vi vil vise tilbørlig respekt for personer i fremtredende stillinger i «keiserens» organisasjon, men vi vil gjøre det med frykt for Gud. «Ær mennesker av alle slags,» skriver Peter, «elsk hele samfunnet av brødre, frykt Gud, ær kongen.» (1 Pet. 2: 17, NW) Med frykt for Gud vil vi ære hans konge, som han har ikledd den nye verdens myndighet.
13. Hva er det vi alltid vil betale hverandre, og som vi skylder dem? I lydighet mot hvilket bud vil vi være lydige mot de høyere myndigheter?
13 Vi vil følge denne handlemåten som er foreskrevet av den høyeste myndighet, og betale til alle det som tilkommer dem. Vi vil oppfylle våre forpliktelser i denne verden både overfor «keiseren» og Gud, slik at det ikke kan påføres oss noen ubetalt gjeld i den endelige dom. Det er én ting vi alltid skylder våre medskapninger, og det er kjærlighet, å elske vår neste som oss selv. Dette vil vi alltid forsøke å betale, i lydighet mot apostelens formaning: «Skyld ikke noen en eneste ting, uten det å elske hverandre; for den som elsker sin neste, har oppfylt loven.» (Rom. 13: 8,NW) I lydighet mot det største av alle bud, budet om å elske Gud helt og fullstendig, vil vi være lydige mot de «høyere myndigheter».