Samvittigheten og det å underordne seg myndighetene
1. Når oppnår en den største velsignelse ved å underordne seg myndigheten, og hvem er det derfor som mottar den største velsignelse?
DET er når vi med det rette motiv underordner oss de «bestående myndigheter» som Gud tillater å herske på jorden, at vi oppnår den største velsignelse. Frykt får ikke alltid menneskene til å avholde seg fra å handle galt eller fra å sette seg opp mot de «høyere myndigheter». Blant alle nasjoner og i alle land er det slik at det er mennesker som ikke er noen del av kristenheten, kristne mennesker som er innvigd til Jehova Gud, og som følger i hans Sønn Jesu Kristi fotspor, som underordner seg med det beste motiv. Ettersom de har innvigd seg for å gjøre Guds vilje, tar de ikke standpunkt mot Guds ordning angående de «høyere myndigheter». Som innbyggere i landet oppfører de seg ordentlig, ikke bare for å unngå den vrede som de høyere myndigheter kan gi uttrykk for, men også for å leve i samsvar med sin kristne samvittighet, som er opplyst av Guds Ord.
2. Hvilken tvingende grunn er det ifølge Romerne 13: 5 for å underordne seg, og hva unngår de som av denne grunn underordner seg?
2 Apostelen Paulus henleder oppmerksomheten på dette beste motivet når han ifølge Romerne 13: 5 (NW) sier: «Det er derfor tvingende grunn for dere til å underordne dere, ikke bare på grunn av denne vrede, men også av hensyn til deres samvittighet.» Den jordiske «myndighet» gir på en direkte måte uttrykk for vreden mot den som handler galt. Men ettersom myndigheten er Guds tjener når den gjør det som er rett, gir den på en indirekte måte også uttrykk for Guds vrede. Den som ringeakter eller setter seg opp mot de «høyere myndigheter» på jorden, tar standpunkt mot Guds ordning og fortjener derfor å få Guds vrede over seg. Ingen liker å bli straffet, og når en kristen unngår straff for sin samvittighets skyld, unngår han ikke bare vanskeligheter utenfra, men han unngår også indre uro på grunn av en dårlig samvittighet.
3. Hva er det som viser at de kristne ikke underordner seg uten å ta hensyn til sin samvittighet, og hva kommer de derfor ikke til å lide av?
3 Det er ikke frykt som er det viktigste motiv for sanne kristne til å være lovlydige og leve et ordentlig liv, men det er deres samvittighet. De underordner seg derfor ikke de høyere myndigheter uten å ta hensyn til sin samvittighet. Det er ikke bare en patriotisk handling fra deres side. Ettersom deres samvittighet er opplært ved hjelp av Guds Ord, Bibelen, sier den dem at de ikke kan underordne seg de jordiske høyere myndigheter i alle ting, for eksempel når det de ufullkomne myndigheter mener er rett, er i strid med Guds befalinger gjennom Kristus. Dette kan føre til at de kristne blir urettferdig straffet av myndighetene, men vi ser hvordan det på grunn av deres samvittighet blir en tvingende grunn for dem til å adlyde Gud selv om det fører ufortjent straff over dem. Hvis de ikke hadde en opplyst samvittighet, ville de av personlige bekvemmelighetshensyn ha unngått å lide en slik straff. Hvis de av samvittighetsgrunner må lide en straff som de høyere myndigheter påfører dem, vil de derfor ikke komme til å lide av dårlig samvittighet. Deres samvittighet anklager dem ikke.
4, 5. a) Hvorfor har de kristne de beste forutsetninger for å være gode borgere? b) Hva påpeker apostelen Peter i forbindelse med dette, og hvilken dobbelt kraft er det som virker på de kristne og får dem til å gjøre godt?
4 En kristen samvittighet får oss ifølge Guds Ord ikke bare til å avholde oss fra å handle galt, men den tilskynder oss også til å gjøre det som er rett. Vi ønsker ikke at vår samvittighet skal anklage oss for å ha gjort det som er ondt i Guds øyne. Av den grunn har de kristne i motsetning til verdslige mennesker en kraft som holder dem til bake fra å gjøre det som er ondt. De har derfor de beste forutsetninger for å være gode borgere, selv om de ikke tar del i politikk.
5 En kristens samvittighet minner ham om at han ikke er noen del av denne gamle verden, og det er derfor ikke hans oppgave å blande seg opp i politikk og forsøke å lede regjeringene på jorden eller å bli en del av de «høyere myndigheter». (Joh. 17: 14—16) Apostelen Peter taler i sitt første brev til de kristne om det å underordne seg, og han kommer flere ganger inn på samvittigheten. Han påpeker at den bør være den kraft som får en kristen til å avholde seg fra å handle galt eller blande seg opp i ting som ikke angår ham. (1 Pet. 2: 19; 3: 16, 21) Det er derfor en dobbelt kraft, nemlig en kristen samvittighet og frykt for den vrede en kan pådra seg, som virker på de kristne og får dem til å fortsette å gjøre godt ved å handle i overensstemmelse med dem av statens lover som er gode, lover som er rettferdige på grunn av at verdslige mennesker fremdeles har litt igjen av den samvittighet de har arvet fra Guds første menneskelige skapning, mennesket Adam.
6. Hva viser alt det ovenfor nevnte med hensyn til det at de kristne må underordne seg de «høyere myndigheter»?
6 Hva viser så alt dette? Jo, det viser at da Paulus oppfordret de kristne til å underordne seg de «høyere myndigheter», mente han ikke at de måtte ignorere eller gjøre vold på sin samvittighet. Han mente ikke at de måtte se bort fra den når myndighetenes lover er i strid med Guds Ord. Guds lover er i seg selv rette, og de kristne behøver ikke å ha dårlig samvittighet når de adlyder alle Guds lover. Vår samvittighet vil ikke plage oss når vi holder Guds lover og gjør hans gjerning. Den godkjenner vår handlemåte og gir oss fred i sinnet. Det er bare når vi står overfor det å underordne oss myndigheter utenfor Guds organisasjon at det blir et samvittighetsspørsmål, og vi må alltid sørge for å ha en våken samvittighet av frykt for å mishage Gud og bryte hans lover.
Å gi de «høyere myndigheter» det de har krav på
7. Hva viser det at Paulus i Romerne 13: 6 omtaler det å betale skatt, med hensyn til de «høyere myndigheter»?
7 «For det er av den grunn dere også betaler skatter; for de er Guds offentlige tjenere, som stadig tjener nettopp denne hensikt.» (Rom. 13: 6, NW) Det er derfor vår samvittighet som tilskynder oss til å betale skatter. Hvis det ikke var «høyere myndigheter» utenfor den kristne menighet Paulus snakket om, ville han ikke ha tatt opp spørsmålet om skatter. Hvorfor ikke? Nei, for menighetens tilsynsmenn og deres assisterende tjenere pålegger ikke medlemmene skatter for at de skal underholde tilsynsmennene og deres assistenter. Det styrende organ for den verdensomfattende menighet innkrever ikke noen skatter, og det gjør heller ikke Selskapet Vakttårnet. Når menighetens medlemmer gir bidrag, gjør de det frivillig og i samsvar med sine midler. Slike bidrag er ikke skatter og kan ikke sammenlignes med de skatter som de verdslige myndigheter oppkrever, og som en må betale hvis en ikke skal bli straffet av de «høyere myndigheter».
8. Er det noe av det som står i Romerne 13: 6 som står i parentes, og hva er grunnen til at det blir betalt skatter?
8 Hverken New World Translation of the Holy Scriptures, den vanlige norske bibeloversettelsen eller andre bibeloversettelser enten de er gamle eller moderne, har ordene «For det er av den grunn dere også betaler skatter» i parentes, som om disse ordene var en sidebemerkning. Disse ordene leder i virkeligheten direkte inn på det som sies i resten av setningen for å vise hva som er grunnen til at det blir betalt skatter. Vi betaler skatter for å støtte de «offentlige tjenere» som har fått myndighet til å gjøre godt, til å rose dem som gjør godt, og til å føre hevn over dem som gjør ondt.
9. Hvorfor er det ifølge Matteus 22: 21 riktig av de kristne å betale skatter, og hva er de ikke ansvarlig for?
9 Jehovas folk forsøker ikke å unndra seg sin plikt til å betale skatter. De betaler dem samvittighetsfullt. Jesus sa ifølge Matteus 22: 21 at de skulle gjøre det, selv om de jødiske fariseere trodde at de av samvittighetsgrunner ikke kunne betale skatt til den hedenske keiseren. De kristne handler i overensstemmelse med Jehovas lov når de betaler offentlige tjenere, for de gode tjenester de yter. Skattene går med til å betale våre offentlige tjenere, det vil si personer som yter slike tjenester som den kristne menighet ikke yter. Den kristne skattebetaler er ikke ansvarlig for hvordan disse «offentlige tjenere» bruker alle disse pengene. Det er de offentlige tjenere som er ansvarlig for det. Det er ikke noe vi behøver å bekymre oss for. Like lite som Gud bemyndiget sin Sønn, Jesus Kristus, til å ta hånd om det politiske styret, bemyndiger han Kristi etterfølgere til å gjøre det. I denne verden må altså vi kristne i likhet med alle andre betale skatt i stedet for å forsøke å ta hånd om statsstyrelsen selv.
10, 11. a) Når handler enkeltpersoner som «Guds offentlige tjenere», og når gjør de det ikke? b) Hvordan fortsetter «offentlige tjenere» å yte tjenester selv om de ellers misbruker sin myndighet?
10 Ved at disse verdslige menn opprettholder et styre som også sørger for at de kristne på mange måter får nyte forskjellige goder, slipper de upolitiske kristne å gjøre det. Slike offentlige tjenestemenn er derfor i relativ forstand «Guds offentlige tjenere», og de tjener en hensikt som er til gagn for Guds folk, ettersom de kristne først søker Guds rike og i første rekke går inn for å forkynne det. Når slike «offentlige tjenere» ikke tjener folket, men undertrykker det, når de blir diktatorer som herliggjør seg selv, og når de forfølger Jehovas kristne vitner, opphører de naturligvis å være Guds offentlige tjenere i disse henseender. Men ikke i alle henseender!
11 Hvorfor ikke? Fordi det fortsatt er andre tjenester som de yter offentligheten, tjenester som de forfulgte vitner også nyter godt av, for eksempel å sørge for slike goder som postvesen, brannvesen, vannforsyning, skoler, offentlige kommunikasjoner og vedlikehold av gater og veier. Hvis de ikke sørget for alt dette, ville de forfulgte vitner ikke kunne eksistere eller fortsette å leve i det hele tatt under diktaturstyre og totalitære styreformer. Diktatorene fortsetter ikke å leve, men Jehovas kristne vitner gjør det!
12. Hvorfor tillater Gud at hans innvigde folk blir undertrykt og hva vil det føre til?
12 Gud tillater at slike diktatorer og totalitære undertrykkere for en tid får fortsette å utøve sitt styre, slik at hans innvigde folks ulastelighet kan bli prøvd. Det er også en prøve på om de er villige til på en fredelig måte å underordne seg verdslige «høyere myndigheter». Den utholdenhet som de forfulgte vitner i sin trofasthet viser, hjelper verdslige mennesker til å se at vitnene er lydige, og til sist også til å se at vitnene er uskyldige. De falske anklagere som satte i gang forfølgelsen mot dem, blir gjort til skamme som ondsinnede løgnere.
13. Hva blir følgen av at Jehovas vitner ikke tar del i politikk hva de «høyere myndigheter» angår?
13 Ettersom Jehovas vitner ikke tar del i politikk eller trakter etter politiske stillinger, må de overlate det til verdslige mennesker å ta hånd om de forskjellige styreformer på jorden. Det er Guds vilje at vi benytter slike høyere myndigheter til beste for oss og til fremme av den kristne tjeneste.
14, 15. a) Hva benytter vi oss av den grunn av til fordel for vår kristne tjeneste og er det det samme som å gjøre det som sies i Esaias 31: 1—3? b) I hvilket tilfelle ville vi ikke være forpliktet til å gi noe til keiseren?
14 Vi benytter oss av den grunn av den politibeskyttelse slike myndigheter sørger for, og også av deres biblioteker, deres kommunikasjoner, deres transportmidler, deres postvesen og deres skoler. Vi benytter oss av konsulater og ambassader for å få deres hjelp eller beskyttelse i saker som angår våre forbindelser med avdelingskontorer eller misjonærer i andre land. Vi har rett til å henvende oss til Utenriksdepartementet og be om at det handler på våre vegne i slike land hvor våre eiendommer og eiendeler blir beslaglagt, eller hvor våre representanter lider overlast. Vi benytter oss av domstoler og offentlige embetsmenn i slike saker som har med inngåelse av ekteskap, søknad om skilsmisse og andre ting å gjøre. Dette vil ikke si det samme som at en på en måte «farer ned til Egypt etter hjelp» for å få tak i hester og vogner i militært øyemed. — Es. 31: 1—3.
15 Hvis denne verdens myndigheter ikke hadde vært «Guds tjener for deg til ditt gagn», ville vi ikke være forpliktet til å gi noe til keiseren. Da Jesus sa at de kristne skulle betale skatter, sa han avgjort at keiseren ikke var Gud, men at keiseren var underlagt Gud ved at Gud lot keiseren motta betaling for det de kristne skyldte å betale keiseren for. (Mark. 12: 17) Så lenge Gud lar keiseren og hans representanter få fortsette å eksistere, er det de «som stadig tjener nettopp denne hensikt» ved å gjøre de ting som de kristne ikke er blitt bemyndiget til å gjøre.
Å gi det en skylder å gi
16. Når det i Romerne 13: 7 sies at en skal gi «alle» det som tilkommer dem, hvem er da disse «alle», og hva vil det bety å unnlate å gjøre det?
16 Paulus viser at han anerkjenner de offentlige tjenester som blir ytet Guds folk, ved det han videre sier: «Gi alle det som tilkommer dem [det vil si de ting en skylder dem]: skatt til den som gjør krav på skatt; tributt til den som gjør krav på tributt; frykt til den som gjør krav på frykt; ære til den som gjør krav på ære.» (Rom. 13: 7, NW) Når Paulus sier at en skal gi «alle» det som tilkommer dem, mener han hovedsakelig dem som er Guds «offentlige tjenere». Det er de som gjør krav på skatt, tributt, frykt og ære. Å unnlate å betale det som tilkommer dem, er det samme som uærlighet, tyveri, og tyver kommer ikke til å arve Guds rike eller å få del i dets velsignelser.
17. Hvorfor er det ikke urettferdig å kreve at de kristne skal betale skatt, og hvilken revolusjon ville ikke ha funnet sted hvis påbudet i Romerne 13: 1—7 var blitt adlydt?
17 Den offentlige tjener er ikke urettferdig når han gjør krav på skatt. Han trenger den for å kunne ivareta sitt arbeid og yte sine tjenester. Det er ikke riktig av ham å innkreve for mye skatt, og han må selv ta ansvaret for hva han gjør med de pengene han krever inn for mye. Skatten må betales selv om det er en «beskatning uten representasjon», som var et av stridsspørsmålene i den amerikanske revolusjon fra 1775 til 1783. I betraktning av det apostelen Paulus sier her, var den amerikanske revolusjon ikke et kristent foretagende. De 13 britiske koloniene som fantes i Amerika på den tiden, påberopte seg å være kristne, og deres konge var monarken Georg III, som innehadde stillingen som den engelske kirkes overhode. Hvis de 13 britiske koloniene hadde vært kristne og hadde gjort det som blir sagt i Romerne, kapittel 13, hadde underordnet seg de «høyere myndigheter» og lojalt betalt skatt til dem og gitt dem det som ellers tilkom dem, ville det ikke ha blitt noen amerikansk revolusjon.
18. Hva ville de 13 koloniene ha fått i sin tid, og hva ville det da ikke ha vært nødvendig for dem å innføre?
18 Da ville det naturligvis heller ikke ha vært noen Amerikas Forente Stater i dag. Koloniene ville imidlertid da ha fått status som Commonwealth i Det britiske samvelde, slik Dominion of Canada senere fikk det, og det ville ha skjedd uten blodsutgytelse. Da ville koloniene heller ikke ha gjort opprør mot Georg III, som mange av innbyggerne i koloniene anerkjente som den engelske kirkes overhode. Det ville heller ikke ha blitt nødvendig for dem som gjorde opprør mot Georgs politiske herredømme, å innføre en uavhengig episkopal kirke i Amerika i 1789, nemlig Den protestantiske episkopale kirke.
19. Hva ville en kunne si om Sovjetunionen i samme forbindelse, og hvordan har kristenheten således vist at den bare «har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft»?
19 På lignende måte forholdt det seg med det russiske folk, som betraktet tsar Nikolai II som den russisk-ortodokse kirkes beskytter. Hvis det russiske folk hadde handlet som kristne og hadde adlydt de apostoliske instrukser i Romerne, kapittel 13, ville det ikke ha blitt noen russisk revolusjon i 1917. Da ville ikke Sovjetunionen i dag ha truet verden med sin kommunisme. Kristenhetens prester og predikanter har alltid lært at de «høyere myndigheter» som blir omtalt i Romerne 13: 1 (NW), er denne verdens politiske myndigheter. Ikke desto mindre har det i mange land i kristenheten vært mange politiske revolusjoner som har resultert i store ødeleggelser og mye blodsutgytelse. Kristenheten har i denne henseende vist at den bare «har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft». (2 Tim. 3: 5) Dens prester er ikke uten skyld i alt dette.
Tributt, frykt, ære
20. a) Hva slags «tributt» er det Paulus sier at de kristne skal betale? b) Hvordan skal en betrakte det at staten i noen land fritar religiøse organisasjoner for skatt av det de eier?
20 Når Paulus sier at en skal gi «tributt til den som gjør krav på tributt», mener han ikke tributt i form av hyllest eller lovprisning, som også er en av betydningene av dette ordet. Han sikter til det å gi noe materielt, til det å betale for noe med penger. Denne tributt var en avgift eller en skatt som ble lagt på varer. (Matt. 17: 24—27) Den er i likhet med den ovenfor omtalte skatt ikke noe som tilkommer den kristne menighet, men de verdslige «høyere myndigheter» utenfor menigheten. I noen land er det slik at disse myndigheter ikke krever at det skal betales skatt av det som en menighet eller et kirkesamfunn eier. De fritar religiøse organisasjoner av alle trosretninger for en slik skatt. Det er menighetens privilegium å dra nytte av denne foranstaltning slik at den bruker alle sine midler til religiøse formål. Noen verdslige organisasjoner betrakter naturligvis det at de religiøse samfunn blir fritatt for å betale en slik skatt, som en slags forening mellom kirke og stat. Men når en kristen menighet ikke betaler skatt på de ting som den eier, og som den ikke bruker i kommersielt øyemed, men i religiøst øyemed, handler den ikke i strid med apostelen Paulus’ påbud. Individuelt må imidlertid menighetens medlemmer betale sine skatter eller avgifter av det som de personlig eier.
21, 22. a) Betyr det som sies i Romerne 13: 7. at en skal ha frykt for offentlige tjenere? b) Hva slags frykt er det, og i hvilken utstrekning har de kristne frykt for dem?
21 Etter at det i Romerne 13: 7 er blitt vist at noe av det vi skylder å gi, er materielle ting eller penger, sies det videre at vi også skylder å gi noe som er av åndelig karakter: «Frykt til den som gjør krav på frykt.» Betyr dette at en skal ha frykt for denne verdens offentlige tjenere? Ja, for i vers tre sies det at de som styrer, er til skrekk for den onde gjerning, og i vers fire sies det at hvis noen gjør det som er ondt, da bør han være redd eller frykte.
22 Den frykt vi har for slike herskere eller offentlige tjenere, er derfor en frykt for å gjøre det som er ondt, og som fører til at deres vrede eller hevn kommer over oss. Vi har frykt for dem ved at vi ikke gjør det som er galt, og ved at vi er lovlydige undersåtter eller borgere. Når en skal ha frykt for slaveeiere, ektemenn, dommere, politimenn og offentlige undersøkere, hvorfor skulle en da ikke ha det for politiske herskere? (1 Pet. 2: 18; 3: 1, 2; 3: 15; Ef. 5: 33) Dette er ikke en frykt som skyldes feighet, og som hindrer oss i å forkynne om Guds rike, men det er en tilbørlig aktelse eller sunn respekt for den utøvende makt som en politisk myndighet kan ha. Vi har frykt for dem så lenge de holder seg innenfor sitt offisielle maktområde. Når de handler utenfor sitt maktområde, behøver vi ikke å frykte dem. De kan bare utøve makt i forbindelse med det som har med dette liv å gjøre, innenfor denne tingenes ordning som er dømt til ødeleggelse.
23. Hvorfor betyr dette ikke noen innskrenkning i det at vi frykter Gud med et udelt hjerte?
23 Dette betyr altså ikke noen innskrenkning i det at vi frykter Gud med et udelt hjerte. (Sl. 86: 11) Vi må frykte ham i langt flere henseender enn vi frykter de «høyere myndigheter» som Gud tillater å eksistere for en tid. Når vi i relativ forstand underordner oss dem, gjør vi det i virkeligheten som for Gud, for vi gjør det ifølge hans ordning. Vi ønsker å leve for bestandig i hans nye verden, hvor han ikke vil tillate de nåværende høyere myndigheter å eksistere. Vi ønsker derfor ikke å mishage Gud, for han kan avskjære oss fra evig liv i denne nye verden ved å ødelegge vår sjel og ikke gi oss en oppstandelse fra de døde. — Matt. 10: 28.
24. Hvorfor skylder vi å gi ære til offentlige embetsmenn og hvordan satte Paulus et eksempel i så henseende?
24 Foruten frykt er det også noe annet vi skylder å gi. Romerne 13: 7 (NW) sier: «Ære til den som gjør krav på ære.» Offentlige embetsmenn blir ikke vist denne ære på grunn av det de er som mennesker, men på grunn av det de representerer i sine offentlige stillinger. En konge representerer en nasjon eller et verdensrike, en guvernør representerer en stat eller en provins, og en borgermester representerer en by. Ettersom vi plikter å ære dem som tilkommer ære, har vi lov til å tiltale offentlige embetsmenn ved å benytte deres tittel, og dette er ikke i strid med det den unge mannen Elihu’ sa i Job 32: 21, 22. Da apostelen Paulus sto foran landshøvdingen Feliks, landshøvdingen Festus og kong Herodes Agrippa II, viste han dem tilbørlig ære, enten ved å tiltale dem ved å benytte deres tittel eller ved å tale anerkjennende om den måten de utførte sine embetsplikter på. — Ap. gj. 24: 10; 26: 1—3, 24—29.
25. Hva slags ære er det vi viser de «høyere myndigheter», og hva er det som viser at en må legge større vekt på det å vise frykt enn på det å vise ære?
25 Det er bare en relativ ære vi viser de «høyere myndigheter». Hvem ønsker vel bare å bli fryktet og sett på med redsel? De gjør ikke det. Det å vise frykt må imidlertid tillegges større vekt enn det å vise ære. Hva som er viktigst av det å vise frykt og det å vise ære, blir vist ved den befaling som blir gitt i 1 Peter 2: 17: «Frykt Gud, ær kongen!» En kristen ektemann viser sin hustru ære som det svakere kar, men hustruen er ifølge apostlenes påbud forpliktet til å frykte sin mann som sitt hode og sin herre. (1 Pet. 3: 1, 5, 6; Ef. 5: 33) Barna må ære sin far og sin mor. (Ef. 6: 1—3) Den kristne menighet skal hedre eller ære aktverdige enker ved å vise dem den omsorg de fortjener. (1 Tim. 5: 3) Vi kan derfor ikke unnlate å ære dem som er utenfor eller innenfor den kristne menighet.
26. Hva kan sies med hensyn til å ære kristenhetens religiøse ledere ved å tiltale dem ved deres titler?
26 Hva angår det å ære kristenhetens og jødedommens religiøse ledere ved å tiltale dem ved deres smigrende titler, må vi imidlertid adlyde denne befaling av Jesus: «I skal ikke la eder kalle rabbi; for én er eders mester, men I er alle brødre: Og I skal ikke kalle noen på jorden eders far; for én er eders far, han som er i himmelen. Heller ikke skal I la eder kalle lærere; for én er eders lærer, Kristus.» (Matt. 23: 8—10) Vi skylder ikke å vise religiøse ledere en slik ære.
Kjærlighet — noe vi alltid skylder å vise
27. Hvorfor er det ikke riktig å la være å betale det en skylder?
27 Det er ikke riktig av oss å la være å betale det vi skylder. Det er det samme som uærlighet og vil føre til at vi kommer i vanskeligheter. Med hensyn til hva vi skylder denne verdens «høyere myndigheter», sies det videre i Romerne 13: 8 (NW): «Dere folk, skyld ikke noen en eneste ting, uten det å elske hverandre; for den som elsker sin neste, har oppfylt loven.»
28. Hva vil det si å gi de offentlige tjenere det som tilkommer dem?
28 Vi kan derfor ikke la være å gi herskere og offentlige tjenere det som tilkommer dem. Det er riktig av oss å betale for de tjenester som de styrende yter oss. Dette er imidlertid grensen for det vi plikter å gjøre for å støtte og opprettholde de verdslige regjeringer som vi har over oss i de forskjellige land. Vi kan ikke ta noe av det vi skylder å gi den høyeste Gud, og gi det til de «høyere myndigheter», det vil si noe som de ikke har noen rett til å kreve av oss. Hvis vi er innvigd til Gud for å gjøre hans vilje, setter hans befalinger til oss en grense for hvor langt vi kan gå når det gjelder å oppfylle de krav som de «høyere myndigheter» stiller til oss.
29. a) Hvilken gjeld kan vi aldri fullt ut få betalt? b) Hva står vi ikke i gjeld til de «høyere myndigheter» for, og hva vil vi ikke la dem få lære oss eller tvinge oss til å gjøre?
29 Som kristne bør vi være snare til å betale de verdslige herskere det vi skylder dem, slik at vi unngår å stå i gjeld til dem. Derved bevarer vi en god kristen samvittighet. Den eneste gjeld vi bør føle at vi aldri har betalt fullt ut, er det å vise kjærlighet. Vi står ikke i gjeld til de «høyere myndigheter» hva vårt liv angår. Gud ga oss vårt liv. Hvis vi har fulgt Kristi eksempel og innvigd vårt liv til Gud og symbolisert dette ved å la oss døpe i vann, kan vi dessuten ikke gi vårt liv til verdslige myndigheter. Vi skylder ikke dem vårt liv. Vi skylder å gi dem skatter, tributt, frykt og ære, men ikke vårt liv, for det har vi gitt til Gud som noe vi skylder ham. Hvordan kan vi betale den gjeld som vi alltid skylder, nemlig å vise kjærlighet, hvis vi gir vårt liv til de verdslige myndigheter? Vi kan ikke det, for det er bare et levende menneske som kan vise kjærlighet. En kan hverken elske eller hate etter at en er død. (Pred. 9: 4—6) Det å vise kjærlighet er den eneste gjeld de levende aldri vil kunne bli kvitt. Så lenge vi lever, vil vi i samsvar med Guds befaling komme til å skylde andre, våre medmennesker, kjærlighet. Vi vil ikke la verdslige myndigheter få lære oss eller tvinge oss til å hate andre, slik at vi går med på å skade dem.
30. Hvis lov oppfyller de kristne når de elsker sin neste, og hvor lenge vil de gjøre det?
30 Når disse verdslige «høyere myndigheter» blir ødelagt i Harmageddon, vil deres lover forsvinne sammen med dem, men Guds lov kommer ikke til å forsvinne, for vi vil alltid måtte holde den. Det er grunnen til at vi stadig må vise kjærlighet. «For den som elsker sin neste, har oppfylt loven,» det vil si, Guds lov, ikke de ’høyere myndigheters’ lov. Jesus sa at det annet av Guds store bud til oss er dette: «Du skal elske din neste som deg selv.» — Matt. 22: 35—39.
31. Hva viser dette med å elske Gud og sin neste angående det å underordne seg de «høyere myndigheter»?
31 Dette viser at det bare er på en relativ måte, ikke på en fullstendig måte, vi må underordne oss de verdslige «høyere myndigheten, og at dette ikke tvinger oss til samtidig å måtte vise ringeakt for Guds lov. Hvis vi underordnet oss slike myndigheter i alle ting, ville det i mange tilfelle føre til at vi ikke adlyder Guds lov, og til at vi ikke viser kjærlighet til Gud og vår neste, og vi vil komme til å handle i strid med vår kristne samvittighet.
32. Hvilken lov taler Paulus om i Romerne 13: 9, og hvor langt kan vi av den grunn ikke gå når det gjelder å underordne oss myndighetene?
32 Den lov som det tales om her, er Jehova Guds lov. Det blir vist av det apostelen Paulus videre sier: «For lovene: ’Du må ikke begå ekteskapsbrudd, du må ikke myrde, du må ikke stjele, du må ikke begjære.’ og hva annet bud det er, oppsummeres i dette ord, nemlig: ’Du må elske din neste som deg selv.’» (Rom. 13: 9, NW) Hvis de «høyere myndigheter» går så langt at de krever at vi skal drepe eller slutte oss til dem i en aggressiv aksjon som skyldes begjær etter å tilegne seg andres eiendeler, og at vi skal stjele eiendeler eller tilrane oss dem ved makt, kan vi ikke underordne oss dem. Alt dette er et direkte brudd på Guds lov, som påbyr oss å elske vår neste. Når det blir utkjempet kriger, krever imidlertid de «høyere myndigheter» av borgerne at de skal utføre gjerninger som myndighetene ville ha straffet dem for hvis de var blitt gjort i fredstid.
33. Hva vil vi ikke gjøre oss skyldige i hvis vi elsker våre medmennesker, og hva vil vi derfor heller ikke utsette oss for?
33 Hvis vi elsker vår neste, det vil si våre medmennesker, vil vi ikke gjøre oss skyldige i umoral eller andre lovbrudd som ville utsette oss for vrede og hevn fra politiske herskere, offentlige tjenestemenn og høyere myndigheter, og disse vil da ikke behøve å bruke sitt ’sverd’ mot oss.
34. Når Paulus her siterer fra Guds lov, hva påpeker han da med hensyn til det å underordne seg myndighetene?
34 De lovene som apostelen Paulus siterte, var lover som ble gitt av Jehova Gud gjennom Moses. (2 Mos. 20: 13—15, 17; 3 Mos. 19: 18; Matt. 22: 39, 40) Når Paulus i sin behandling av dette emnet som redegjør for hvordan de kristne skal underordne seg de «høyere myndigheter», siterer disse lovene, viser han at det ikke betyr at de skal underordne seg disse myndigheter i alle ting. Han ønsker at vi skal ha klart for oss at Jehova Guds lov setter bestemte grenser for hvor langt vi kan gå når det gjelder å underordne oss dem. Vi må først og fremst adlyde Guds lov.
35. Hva vil Guds befaling gjennom Kristus om å vise kjærlighet ikke tillate oss å gjøre, slik det også framgår av Guds lov gjennom Moses, og hva vil det bety med hensyn til det å underordne seg myndighetene?
35 De kristne er ikke under den loven som ble gitt gjennom Moses, men de er under Guds lov, kjærlighetens lov. Guds Sønn sa til sine disipler: «Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre; liksom jeg har elsket eder; skal også I elske hverandre.» (Joh. 13: 34) Når det er så at kjærligheten oppsummerer Guds lov som ble gitt til Israel gjennom Moses, og den forbød israelittene å skade sin neste, sine medmennesker, er det klart at Guds befaling gjennom Kristus om å vise kjærlighet forbyr de kristne å gjøre det som er galt. De høyere myndigheter har ingen rett eller myndighet fra Gud til å få Kristi disipler med på en kampanje som går ut på å hate andre, og deretter forsøke å få hans disipler til å la hatet komme til uttrykk i voldshandlinger.
36. Hva vil vår kjærlighet til Gud og til vår neste hindre?
36 «Kjærligheten gjør ikke nesten noe ondt, derfor er kjærligheten lovens oppfyllelse,» tilføyer Romerne 13: 10 (NW). Kjærligheten er Guds lovs oppfyllelse. Kjærligheten tjener som en kraft som hjelper en til å trekke de rette grenser. Den hjelper oss til å sette grensen for hvor langt vi skal gå med hensyn til å underordne oss de verdslige myndigheter. Hvis vår kjærlighet til vår neste hindrer at de verdslige myndigheter får drive oss til å gjøre urett mot vår neste, hvor meget mer vil så ikke vår kjærlighet til Gud, som er en større kjærlighet, hindre at de får drive oss til det!
37. Hva har de «høyere myndigheter» ingen rett til å forlange i forbindelse med det å elske Gud, og hva vil en slik kjærlighet til Gud hjelpe oss til?
37 De «høyere myndigheter» har ingen rett til å forlange at innvigde kristne mennesker skal slutte å elske sin neste, og de har langt mindre noen rett til å få oss til å bli ateister og til å slutte å elske Gud. De har ingen rett fra den himmelske Gud til å forsøke å få oss til å bryte det viktigste bud i universet. Jesus sa: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og av all din sjel og av all din hu. Dette er det største og første bud.» (Matt. 22: 37, 38) Det samme gjelder for vår kjærlighet til Gud som for vår kjærlighet til vår neste, nemlig at vi alltid skylder å vise Gud kjærlighet. Vi vil alltid stå i gjeld til ham hva det angår. Kjærligheten til ham vil tjene som en hjelp for oss til å handle rett. Selv når vi er under påtrykk av urettferdige, fordervede «høyere myndigheter», og de krever av de kristne det som bare tilkommer Gud, vil kjærligheten til Gud aldri få oss til å handle galt.
Hvor lenge skal vi underordne oss?
38. Hvorfor er det enda viktigere for oss som lever i dag, å gjøre det som blir befalt i Romerne, kapittel 13, enn det var på apostelen Paulus’ tid, og hvorfor er det også det i betraktning av at vår frelse vil finne sted ved Guds rike?
38 Det er enda viktigere for oss som lever i dag, å gjøre det som blir befalt i Romerne, kapittel 13, enn det var på apostelen Paulus’ tid. Vi bør derfor i enda større grad være interessert i å få vite grunnen til at vi skal gjøre disse tingene, og den blir vi gjort kjent med i det Paulus deretter sier: «Gjør også dette, fordi dere kjenner tiden, at den time allerede er kommet da dere må våkne opp av søvne, for nå er vår frelse nærmere enn dengang vi ble troende.» (Rom. 13: 11, NW) Det er ikke bare det at vi ønsker å unngå å bli utsatt for den vrede og hevn som «myndigheten» gir uttrykk for med sitt ’sverd’, og heller ikke det at vi bare ønsker å bevare en god kristen samvittighet, som får oss til å gjøre godt og ikke gjøre det som er ondt, men vi blir også tilskyndet til det på grunn av den tiden vi lever i. Frelsen for oss kristne vitner for Jehova er nærmere nå ’enn på Paulus’ tid, ja, også nærmere enn dengang vi ble troende. Denne frelse vil finne sted ved Guds rike, som Gud opprettet i himmelen i 1914 ved å sette sin Sønn Jesus Kristus på tronen som Konge. Dette rike skal være den eneste herskende myndighet i den kommende nye verden. Vi må underordne oss det. — 1 Kor. 15: 24, 25.
39. a) Hvorfor står vi i større gjeld til Guds rike enn til de høyere myndigheter, selv om de kan hjelpe oss til å gjøre det som blir nevnt i 1 Timoteus 2: 1, 2? b) Hva er vi blitt klar over er av størst betydning, og hva har vi tatt standpunkt for?
39 De «høyere myndigheter» som nå eksisterer med Guds tillatelse, kan hjelpe oss kristne til å leve et rolig og stille liv i all gudsfrykt hvis de ikke forfølger oss, eller hvis de beskytter oss mot motstandere og forfølgere. (1 Tim. 2: 1, 2) Men de kan ikke gi oss evig frelse. Vi står derfor i større gjeld til Guds rike enn til dem. Selv om de lager lover som er rettet mot forkynnelsen av Guds rike, må vi derfor fortsette å forkynne om det som en oppfyllelse av Matteus 24: 14. Vi kjenner tiden ifølge oppfyllelsen av Bibelens profetier, som viser at vi’ har kommet fram til «endens tid» for denne verdslige tingenes ordning med dens «høyere myndigheter». (Matt. 24: 3—33) Vi har våknet opp av søvne. Vi sover ikke når det gjelder det som er av størst betydning i vår tid, nemlig at Gud skal hevde sitt overherredømme ved å la sitt rike ødelegge Satans styre. Som kristne har vi tatt standpunkt for Guds rike, som skal bringe frelse.
40. a) Hvilken dag har kommet nær, og hvilken natt er langt fremskreden? b) Hvilke «gjerninger som hører mørket til», avholder vi oss fra å begå mot myndighetene?
40 «Natten er langt fremskreden; dagen har kommet nær. La oss derfor avlegge de gjerninger som hører mørket til, og la oss ikle oss lysets våpen.» (Rom. 13: 12, NW) Siden 1914 er dagen for Kristi tusenårige styre nærmere enn noen gang tidligere, og natten for Djevelens styre med dets synlige tingenes ordning er langt fremskreden. Sunn fornuft tilsier oss at det aldri har vært så påkrevd som nå å avholde oss fra de «gjerninger som hører mørket til», det vil si den slags gjerninger som onde mennesker forsøker å gjøre i ly av mørket for å unngå å bli utsatt for den vrede og hevn som de «høyere myndigheter» som bærer «sverdet», gir uttrykk for. Vi kan ikke under noen omstendigheter være med på hemmelige politiske sammensvergelser eller på å motarbeide styresmaktene når de i forsvarsøyemed utkjemper kriger, eller på å klekke ut planer om å få i stand opprør. Både under den første og den annen verdenskrig ble mange Jehovas vitner beskyldt for å ta del i slike sammensvergelser. Da disse sakene senere kom for retten, viste det seg imidlertid at disse beskyldningene var falske. Hvorfor det? Jo, fordi vi ikke befatter oss med politikk.
41. Hva sa Paulus angående den kamp vi nå kjemper?
41 Vi er klar over hvilken kamp vi er med i. Den er ikke mot blod og kjød. Den er ikke mot menneskelige «høyere myndigheter». Apostelen Paulus sa: «Ikle eder Guds fulle rustning, så I kan stå eder mot djevelens listige angrep; for vi har ikke kamp mot blod og kjød, men mot [åndelige] makter, mot [åndelige] myndigheter, mot verdens [åndelige] herrer i dette mørke, mot ondskapens ånde-hær i himmelrommet.» — Ef. 6: 11, 12.
42. Hva slags våpen viser Paulus at en kristen er bemyndiget til å bære samtidig som han underordner seg myndighetene; og mot hvem og for hva vil en kristen kunne kjempe med slike våpen?
42 Vi er derfor ikke i et dilemma slik de tyske protestanter har vært i det kommunistiske Øst-Tyskland. (Våkn opp! for 8. november 1960, sidene 12—15) Vi har ikledd oss de åndelige «lysets våpen» til en kamp mot mørket, mot Djevelens listige angrep. Det er den slags våpen en kristen er bemyndiget til å bære samtidig som han ’underordner seg de høyere myndigheter’. De kristne har ikke fått befaling om å bære noen andre våpen. Med disse våpen vil de ikke være ulydige mot Guds lov om å vise kjærlighet, og vil ikke skade noen. (Rom. 6: 13; 2 Kor. 6: 7; 10: 4) Med dem vil de kunne kjempe mot mørket med dets umoral, mord, tyverier og andre ting og kjempe for at mennesker fra alle nasjoner skal få opplysning, slik at de kan ta standpunkt for Guds rike, som vil bringe dem velsignelser.
43, 44. a) Hvordan bør vi oppføre oss, og hvem unngår vi således å komme i konflikt med? b) Hvem behager vi ved en slik oppførsel, og hva risikerer vi ikke derved å gå glipp av?
43 Det blir tydelig vist av det apostelen deretter sier, at dette er hensikten med disse «lysets våpen»: «La oss vandre sømmelig som om dagen, ikke i svir og drikk, ikke i ulovlig kjønnslig forbindelse og løsaktig oppførsel, ikke i strid og misunnelse. Men ikle dere Herren Jesus Kristus, og legg ikke planer med tanke på kjødets begjær.» — Rom. 13: 13, 14, NW.
44 Når vi vandrer sømmelig som om dagen når landets myndigheter og alle andre kan iaktta oss, vil vi ikke komme i konflikt med de «høyere myndigheter», for vi bryter ikke dem av deres lover som forlanger en god, fredelig og moralsk oppførsel. Ettersom vi ikke vil kunne behage jordiske myndigheter hvis vi oppfører oss i strid med slike lover, vil vi enda mindre kunne behage den høyeste Gud ved en slik oppførsel. Når vi vandrer sømmelig som om dagen, fortjener vi imidlertid å bli rost av de «høyere myndigheter» som bærer sverdet, og vi fører ikke noen vanære over vår Gud, hans sannhet eller hans menighet. Vi risikerer heller ikke å gå glipp av frelsen ved Guds rike.
45. Hvordan stiller vi oss til mørkets gjerninger etter at vi har ’ikledd oss Herren Jesus Kristus’, og hva vil vi ikke gi myndighetene noen grunn til å bruke mot oss?
45 Da Jesus var på jorden, tok han ikke del i de ting som hører mørket til, svir, drikk, ulovlige kjønnslige forbindelser, løsaktig oppførsel, strid og misunnelse, eller de ting som menneskene gjør når de gir etter for kjødets lyster og med vilje legger planer for å tilfredsstille sitt begjær. Hvis vi ’ikler oss Herren Jesus Kristus’ og gir folk et bilde av det han var, vil vi holde oss borte fra slike mørkets gjerninger. Både for vår egen og våre kristne brødres skyld vil vi kjempe mot slike ting med «lysets våpen». Vi vil da være verdige forkynnere av det gode budskap om Guds rike. I denne spesielle henseende vil vi ikke la de «høyere myndigheter», som vi fremdeles må underordne oss, få noen gyldig grunn til å bruke sitt ’sverd’ mot oss.
46, 47. a) Hvor lenge vil vi fortsette å underordne oss de «bestående myndigheter», og hvordan? b) Hva vil det at vi samvittighetsfullt underordner oss de «bestående myndigheter», hjelpe oss til i likhet med profeten Daniel?
46 I lydighet mot det som blir sagt i Romerne, kapittel 13, vil vi fortsette å underordne oss de «bestående myndigheter» helt til de blir ødelagt i den forestående universelle Harmageddon-krig. Vi vil underordne oss dem uten hensyn til hvilket politisk parti det er som har makten, eller hvilken politisk gruppe det er som kan tilrane seg makten.
47 Det at vi samvittighetsfullt underordner oss de «bestående myndigheter», hjelper oss således til å bevare vår kristne nøytralitet overfor de politiske kampanjer og stridigheter som denne verdens nasjoner tar del i. Vi er lik profeten Daniel, som ikke satte seg opp mot de medo-persiske erobrerne Darius og Kyros etter at de hadde omstyrtet Babylon, men som underordnet seg dem. — Dan. 5: 26 til 6: 5.
48. a) Hva vil vi som kristne som forholder seg nøytrale, ikke ta del i? b) Hvorfor vil det å underordne seg ikke by på noen vanskeligheter for dem som får leve i den nye verden?
48 Som kristne som forholder seg nøytrale, vil vi ikke ta del i opprør, pøbelopptøyer, anarki eller annen offentlig uorden. Selv ikke i den kommende Harmageddon-krig vil vi løfte en hånd mot de «bestående myndigheter» for å framskynde deres ødeleggelse. Vi vil la Gud, kilden til all myndighet, ta makten fra de «bestående myndigheter» og la det rettmessige rike ved sin Sønn Jesus Kristus helt og holdent tre i stedet for dem. (2 Krøn. 20: 15—17; Dan. 2: 44) I Guds nye verden vil det ikke være noe som kan gjøre det vanskelig for oss å handle i samsvar med vår kristne samvittighet og underordne oss Kongen Jesus Kristus, for «engler og myndigheter og makter ble underlagt ham». (1 Pet. 3: 22, NW) Evige velsignelser skal strømme ned fra himmelen over alle mennesker på den paradisiske jord som i kjærlighet og i samsvar med Guds vilje underordner seg Kongen og støtter Guds fullkomne regjering.