«Født på ny» — menneskenes rolle og Guds rolle

«Enhver som er blitt født av Gud, fortsetter ikke å gjøre synd, for Hans sæd forblir i ham, og han kan ikke praktisere synd, for han er blitt født av Gud.» — 1. Joh. 3: 9, NW.

1, 2. Hva har vi lært a) om de to forskjellige slags håp til dem som blir frelst? b) om Jehovas hensikt med å la noen bli «født på ny»?

SOM vi har vært inne på, finnes det millioner av såkalte kristne som hevder at de er «født på ny». Vi har også sett ut fra Bibelen at selv om det bare er en frelse — som er basert på troen på Kristi gjenløsningsoffer — har de gruppene som blir frelst, to forskjellige slags håp, et himmelsk håp og et jordisk håp.

² Vi har også sett at Jesus Kristus ble født på ny etter at han var blitt døpt i Jordan-elven. Da lot Jehova Gud den hellige ånd komme ned over Jesus i form av en due, og samtidig anerkjente han Jesus som sin åndsavlede Sønn. Vi har dessuten sett hva som var Jehovas hensikt med å la Jesus bli født på ny, nemlig at han etter sin død og oppstandelse skulle bli Guds rikes herlige og mektige konge. Vi har også fått kjennskap til at det er Jehovas vilje at Jesus Kristus skal ha medregenter, og at de også må bli «født på ny». — Matt. 3: 13—17; Joh. 1: 12; 3: 3; Hebr. 10: 5—10; Åp. 20: 6.

3. Hvordan skiller Jesu medregenter seg ut fra ham med hensyn til det å bli «født på ny»?

³ Hva med disse salvede etterfølgere av Jesus Kristus? Når blir de «født på ny»? Hvilke skritt må de ta før Jehova handler til gagn for dem og frembringer dem som sine åndelige sønner eller barn? Jesus ble født som et fullkomment menneske fordi Gud var hans Far. Tretti år senere frembrakte hans Far ham som en åndelig Sønn, idet han lot ham bli «født på ny». Men alle Adams etterkommere er født syndere; de er ’fremmede og fiender av Gud i sinn og tanke på grunn av sine onde gjerninger’. De er derfor ikke i en slik tilstand at Jehova umiddelbart kan handle med dem og frembringe dem som sine åndelige sønner eller barn. — Sal. 51: 7; Kol. 1: 21.

MENNESKENES ROLLE: SEKS GRUNNLEGGENDE SKRITT

4, 5. a) Hvor mange skritt må framtidige disipler ta før Gud kan gjøre dem til sine åndelige barn, og hvem må også ta disse skrittene? b) Hva er det første skrittet?

⁴ Hvilke skritt må framtidige disipler ta før Jehova kan ta dem i betraktning som åndelige sønner? Det er seks bestemte skritt de må ta. Men vær oppmerksom på at Gud krever de samme tingene av alle som ønsker å bli sanne kristne og oppnå frelse, enten den lønn de til slutt vil få, vil bli liv i himmelen eller liv på jorden.

⁵ For det første må slike mennesker ta til seg nøyaktig kunnskap om Jehova Gud, deres Skaper og Livgiver, og om hans Sønn, Jesus Kristus, deres Frelser og Gjenløser. (Sal. 36: 10; 100: 3; Matt. 20: 28; Rom. 10: 13—15) I den bønn Jesus bad til Gud den siste kvelden han var på jorden som menneske, understreket han betydningen av dette skrittet da han sa: «Dette betyr evig liv, at de tar til seg kunnskap om deg, den eneste sanne Gud, og om ham du utsendte, Jesus Kristus.» — Joh. 17: 3, NW.

6. Hva er det andre skrittet de må ta?

⁶ Kunnskap i seg selv er imidlertid ikke nok. En person må vise tro, slik vi leser: «Så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.» Ja, som apostelen Paulus så tydelig viser: «Uten tro er det umulig å behage Gud.» En slik tro får en til å betrakte Guds løfter som en realitet, som så godt som oppfylt. Dette er en levende tro, ikke en slik tro som disippelen Jakob sa at demonene hadde, og som fikk dem til å skjelve. Han sa også at «troen [er] død uten gjerninger». — Joh. 3: 16; Hebr. 11: 1, 6; Jak. 2: 19, 26.

7. Hva er det aller første en person må gjøre for å vise at han har tro?

⁷ Den aller første gjerning som kreves som bevis for en persons tro, er at han viser anger. Ja, en person må angre sin urette handlemåte og slutte å synde med vitende og vilje. Da Jesus begynte å forkynne, sa han: «Dere må vise anger, for himlenes rike er kommet nær.» (Matt. 4: 17, NW) Å angre sin urette handlemåte innebærer å slutte å følge den. En må føle dyp anger og sorg på grunn av den. Det er i virkeligheten nødvendig at også alle som ønsker å oppnå liv på en paradisisk jord, gjør dette, for «alle ugudelige utrydder [Gud]». — Sal. 145: 20.

8. Hvilket skritt må anger etterfølges av?

⁸ Det er imidlertid ikke nok bare å slutte å gjøre det som er syndig. En person må også ta det skritt å omvende seg. Det vil si, han må snu om og gjøre fremskritt i den motsatte retningen. Han må gi akt på den veiledning Peter gav jødene i sin tid: «Vis derfor anger og vend om så dere kan få utslettet deres synder.» Ja, han må «gjøre gjerninger som passer for anger». (Apg. 3: 19; 26: 20, NW) At alle som håper å oppnå evig liv på jorden, også må ta dette skrittet, fremgår tydelig av det som står i Ordspråkene 2: 20, 21.

9. a) Hvilke to ytterligere skritt må i virkeligheten alle som ønsker å være Jesu Kristi etterfølgere, ta? b) Hva var Jesu dåp et symbol på?

⁹ Akkurat som Jesus fremstilte seg ved Jordan-elven for å gjøre sin Fars vilje, må også alle som ønsker å være Jesu Kristi etterfølgere, fremstille seg for Gud, uansett hvilket håp de har. I dag innbefatter dette å innvie seg til Jehova Gud og deretter følge i hans Sønns, Jesu, fotspor.a (Luk. 9: 23) Som det sjette skritt må de symbolisere sin innvielse og komme med en offentlig bekjennelse av den ved å la seg døpe, akkurat som Jesus gjorde. — Matt. 28: 19; jevnfør Apostlenes gjerninger 2: 41.

JEHOVA GUDS ROLLE AV STØRST BETYDNING

10. Hvilken illustrasjon viser hva som også er nødvendig for at et menneske kan bli «født på ny»?

¹⁰ Å tilegne seg kunnskap om Jehova Gud og Jesus Kristus, å vise tro, å angre, å omvende seg, å innvie seg og bli døpt — resulterer disse skrittene automatisk i at en person blir «født på ny»? Nei, på ingen måte! Du kan ikke ved egne anstrengelser bli «født på ny» i åndelig henseende, like lite som det var ved egne anstrengelser du i sin tid ble født i kjødelig forstand. Akkurat som en kjødelig fødsel krever at menneskelige foreldre spiller en aktiv rolle, krever denne åndelige fødsel, det å bli «født på ny», at det guddommelige opphav, Jehova Gud, og hans himmelske organisasjon eller «kvinne» spiller en aktiv rolle. (Jes. 54: 1, 5) Alt en person som har tatt de ovennevnte skrittene, kan foreta seg, er å gjøre seg rede til å bli «født på ny», hvis det er Guds vilje.

11. Hva gjør Gud med dem som har gjort sin del, hvis det er hans vilje?

¹¹ På grunn av menneskenes nedarvede ufullkommenhet handler Gud nå til gagn for de enkeltpersoner som det behager ham å kalle til det himmelske rike. Det er derfor vi leser: «Vi er blitt erklært rettferdige som et resultat av tro.» Tro på hva? Tro på Kristi offer, for det sies: «Vi . . . er blitt erklært rettferdige ved hans blod.» (Rom. 5: 1, 9, NW) Legg merke til at det er Gud og ikke personen selv som således offisielt erklærer vedkommende rettferdig. Dette setter ham i en annen stilling enn «skapningen», menneskeheten i sin alminnelighet, som må vente på «Guds [åndelige] barns åpenbarelse», før den kan «bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds [jordiske] barns herlighets frihet». (Rom. 8: 19—22, EN) De som Gud erklærer rettferdige, får således retten til et fullkomment menneskeliv. På grunn av dette kan Jehova Gud nå handle direkte med dem ved sin ånd. — Rom. 8: 33, EN.

12. Hva fulgte med det å bli «født på ny» når det gjaldt Jesus og de første disiplene, og hvorfor opphørte dette?

¹² De som Gud erklærer rettferdige, frembringer han nå som sine åndelige barn. Hvordan? Ved hjelp av sin hellige ånd eller virksomme kraft, som han aktiviserer til gagn for dem, noe som resulterer i at de blir «født på ny». Når det gjaldt Jesus så vel som hans disipler som var samlet på pinsedagen, viste Gud ved hjelp av overnaturlige fenomener at han frembrakte dem som sine åndelige barn. Men da ektheten av den sanne kristendom først var blitt fastslått, var det ikke lenger behov for slike tilkjennegivelser, og de ’forsvant’. — Matt. 3: 16; Apg. 2: 3; 10: 44—48; 1. Kor. 13: 8—10.

13. Hva sikter ’vannet’ og ’ånden’ til? (Joh. 3: 5)

¹³ Det var ordningen med denne åndelige gjenfødelse Jesus siktet til da han sa til den jødiske rådsherren Nikodemus: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. Undre deg ikke over at jeg sa at dere må fødes på ny.» (Joh. 3: 1, 5—7) Det vannet som nevnes her, sikter uten tvil til det bokstavelige dåpsvannet. Og ånden? Det er Jehovas hellige ånd, som virker på den enkelte.

14. Hvem består de «kalte» og «utvalgte» av, og i hvilken hensikt blir disse kristne salvet og utsendt?

¹⁴ Bibelen sier om dem som blir «født på ny», at de først er blitt ’kalt’. Dette kallet er en innbydelse fra Gud til dem om å bli Jesu Kristi medtjenere. De som handler i samsvar med innbydelsen, blir ’utvalgt’. (Åp. 17: 14) De blir en del av den «utvalgte» menighet, som har fått i oppdrag å ’forkynne Jehova Guds storverk’. (1. Pet. 2: 9) Disse kristne som er «født på ny», er salvet med Guds hellige ånd til å forkynne, slik Jesus var. Vi leser derfor: «Gud er det som gjør både oss og dere faste i troen på Kristus, og som har salvet oss.» — Jes. 61: 1, 2; Luk. 4: 16—21; 2. Kor. 1: 21.

15. Hvordan vitner ånden sammen med en persons ånd om at han er «født på ny», og hva blir denne overbevisningen styrket av?

¹⁵ Apostelen Paulus sier om disse «utvalgte»: «Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn.» (Rom. 8: 16) Hvordan gjør Guds hellige ånd dette? Ved å gi disse kristne det himmelske håp. «I sin rike miskunn har [Gud] født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde! Vi skal få en arv som aldri forgår og ikke flekkes til eller visner. Den er gjemt i himmelen for dere.» (1. Pet. 1: 3, 4) Når de bevarer et godt forhold til sin himmelske Far, sørger han for å styrke dem i overbevisningen om at de virkelig er kristne som er «født på ny».

HVORDAN KAN EN PERSON VÆRE SIKKER’

16. Siden når har den ’tro og kloke tjener’ lagt vekt på det jordiske håp, og hvilken slutning kan en trekke av dette?

¹⁶ De som tar del i forkynnelsen av det gode budskap om Riket i vår tid, er overbevist om at Jehova Gud leder sine innviede tjenere ved hjelp av sin synlige, åndsavlede organisasjon, den ’tro og kloke tjener’. (Matt. 24: 45—47) Under denne organisasjonens ledelse ble det himmelske håp holdt fram og brakt i forgrunnen inntil omkring 1935. Da begynte det å bli lagt vekt på det jordiske håp, etter hvert som ’lyset strålte fram’ og tydelig viste hvem den ’store skare’ i Åpenbaringen 7: 9 er. (Sal. 97: 11) Det er derfor rimelig å anta at det fullstendige antall av de 144 000 på det tidspunkt nesten var nådd. Enkeltpersoner som ikke fortsatte å være trofaste, måtte naturligvis erstattes. Men det er forståelig at dette bare ville dreie seg om forholdsvis få. Og hvem ville disse bli erstattet med? Det synes også å være rimelig å anta at dette himmelske håp høyst sannsynlig ville bli holdt fram for noen som trofast hadde holdt ut, noen som i årevis hadde holdt fast ved sin innvielse, i stedet for å bli holdt fram for uprøvde, nylig innviede personer. (Jevnfør Lukas 22: 28—30.) Ifølge rapporter som er mottatt, ser det imidlertid ut til at også noen nylig innviede kristne betrakter seg selv som «født på ny».

17. Hva slags følelser får noen til feilaktig å tro at Gud har gitt dem det himmelske håp?

¹⁷ Alle som har innviet seg og er blitt døpt i forholdsvis nyere tid, og som betrakter seg selv som «født på ny», gjør vel i å tenke alvorlig over følgende spørsmål: Hvilke grunner har du for å føle at Jehova Gud har gitt deg dette håpet? Kan det tenkes at det du føler, er noe som henger igjen fra den feilaktige oppfatningen du tidligere hadde, mens du tilhørte Babylon den store, nemlig at alle gode mennesker kommer til himmelen? Eller kan det tenkes at du føler det på denne måten fordi det var mye som forstyrret deg i ditt indre, og at du først kjempet imot tanken, men at den gradvis seiret? Men seiret den fordi du ønsket det på den måten, uten at du kanskje selv var klar over det? En slik kamp beviser ikke i seg selv at du ble «født på ny».

18. Hvorfor er dyp verdsettelse av åndelige ting ikke i seg selv noe bevis for at en person er «født på ny»?

¹⁸ Eller føler du at Gud har utvalgt deg til å være en av de 144 000 salvede fordi du har en dyp verdsettelse av åndelige ting, fordi du har en forkjærlighet for dype, åndelige sannheter? Da bør du merke deg at det finnes mange som ikke bekjenner at de er «født på ny», som er «åndelige» mennesker i ordets fulle betydning. (1. Kor. 2: 14, 15, EN) Og det er ingen tvil om at de trofaste menn og kvinner som er nevnt i Hebreerne, kapittel 11, var i besittelse av stor åndelig styrke. Ingen av disse var «født på ny». De så alle sammen fram til «den oppstandelse som er bedre», til liv under Guds rike her på jorden. — Hebr. 11: 35.

19. a) Hvorfor er stor nidkjærhet ikke nødvendigvis noe bevis for at Gud har gitt en person det himmelske håp? b) Hvilket tilfelle synes å vise at når det gjelder noen av dem som mener at de har et himmelsk håp, kan det skyldes mangel på beskjedenhet?

¹⁹ Eller kan det være at du føler det på den måten fordi du viser større nidkjærhet enn noen av dine medkristne? Men dette kan ikke i seg selv være noen avgjørende faktor, for apostelen Paulus fant det gang på gang nødvendig å formane salvede kristne til å ta sine åndelige forpliktelser alvorlig. (1. Kor. 11: 20—22; Gal. 4: 9—11) Er det mulig at det at du hevder at du tilhører de salvede, skyldes mangel på beskjedenhet? Det er noen som nokså nylig har hevdet at de tilhører de salvede, som i stedet for å bygge opp enheten i menigheten har følt at de har måttet ha sin egen bibelstudiegruppe. Modne kristne som er «født på ny», holder seg i motsetning til disse nær til den lokale menighet, selv om den hovedsakelig består av de «andre sauer». (Joh. 10: 16) Hvorvidt en person er «født på ny», er imidlertid en personlig sak mellom Gud og den enkelte kristne. Ingen bør dømme en annen i dette spørsmålet. — Rom. 14: 10.

20. Hvilke slutninger kan vi trekke på bakgrunn av det vi her har drøftet, når det gjelder det å bli «født på ny»?

²⁰ Hvilke slutninger kan vi så trekke på bakgrunn av det vi har drøftet her? At Jehova er en rettferdig, vis og kjærlig Gud. Han har rett til å tildele sine fornuftutstyrte skapninger deres respektive oppgaver — noen får i oppdrag å tjene hans hensikt i himmelen; andre får i oppdrag å gjøre det her på jorden. Den himmelske belønning er ikke noe en kan oppnå etter eget valg eller ved egne anstrengelser, og den er heller ikke noe en selvisk kan begjære. Den er så enestående at ingen mennesker kan tilrive seg den. Den er noe som Jehova Gud i sin ufortjente godhet skjenker noen få av sine skapninger for å fremme sine vise, rettferdige og kjærlige hensikter, men den er ikke noe de får fordi de har gjort seg fortjent til den. Det å bli «født på ny» er begrenset til disse få utvalgte. (Rom. 3: 23, 24; 11: 33—36) Evig liv på en paradisisk jord er også et ubeskrivelig privilegium som rettferdig innstilte mennesker kan bestrebe seg på å oppnå. (Åp. 21: 1, 3, 4) Alt skyldes ufortjent godhet. Ingen bør være så formastelig at han sier til Jehova: «Hva er det du gjør?» — Dan. 4: 35.

[Fotnote]