de som har vendt om fra sine fedres dårlige ferd og tatt avstand fra hedenske religioner, som har lært Gud å kjenne og begynt å tilbe ham.

Det som skjedde med kana’anittene, viser at små barn blir dømt sammen med sine onde foreldre. Fordi kana’anittene i lange tider hadde ført et høyst fordervet liv, ble deres små barn på Guds befaling drept sammen med dem da israelittene inntok landet. — 5 Mos. 7: 1, 2.

Alt dette viser at hvorvidt Gud tilskriver små barn i en familie fortjenstfullhet, avhenger av hvilket forhold foreldrene står i til Gud. Kreves det så noe av foreldrene foruten at de skal tilbe den sanne Gud, Jehova? Og kreves det noe av små barn? Hva med familier hvor det bare er den ene av foreldrene som tilber Jehova og er en disippel av Jesus Kristus? Disse spørsmålene vil bli behandlet i den neste artikkelen.

Hvordan berører ditt forhold til Gud dine barn?

DE HISTORISKE kjensgjerninger som ble nevnt i den forrige artikkelen, viser at det foreldre gjør, har stor innvirkning på deres etterkommere i flere generasjoner framover. Når foreldre har en rett livsførsel og setter et godt eksempel, vil det uvegerlig være til gagn for barna, særlig hvis foreldrene er sanne tjenere for Jehova Gud. Deres forhold til Gud betyr liv for barna, forutsatt at de omhyggelig underviser dem i Guds lover og lærer dem å være lydige.

Men hva når det bare er den ene av foreldrene som er «troende» eller kristen? Fører det at den troende fortsetter å leve sammen med sin ektefelle, til at den troende blir besmittet eller uren, og følgelig også til at barna blir urene?

Nei. Hvorfor ikke? Det skyldes Guds rettferdige prinsipper, som Gud trofast holder fast ved, og den kjærlige omsorg han har for dem som tjener ham med udelt hengivenhet. Han trøster dem som lever i et hjem som er splittet i religiøs henseende, idet han sier i sitt Ord: «For den vantro mann er helliget ved [i forholdet til, NW] sin hustru, og den vantro hustru er helliget ved [i forholdet til, NW] broren; ellers var jo eders barn urene, men nå er de hellige.» — 1 Kor. 7: 14.

Det er ord som er avledet av det hebraiske ordet qa·dhash’, hvis rot betyr «å være klar, ny, ren», og av det greske ordet ha’gi·os (Bibelen ble som kjent skrevet på hebraisk og gresk), som blir gjengitt med «hellig», «helliget» og «satt til side». Både det hebraiske og det greske ordet hadde en religiøs, åndelig og moralsk betydning. Noe som var helliget, ville derfor være rent og hellig og satt til side for tjenesten for Gud.

En slik ren stilling innfor Gud oppnår en ved å vise tro på den foranstaltning Gud har truffet gjennom sin Sønn. En som ikke legger en slik tro for dagen, er ikke blitt renset for sin nedarvede ufullkommenhet og syndige tilstand. Det kan godt være at slike mennesker, som apostelen Paulus betegner som «vantro», lever et ærlig og moralsk rent liv. Men de har ikke skilt seg ut fra den urene verden. De har ikke godtatt den foranstaltning Gud har truffet for å fjerne deres syndige tilstand, og er ikke blitt ’frigjort fra trelldommen under synden ved å bli sanne etterfølgere av Herren Jesus Kristus. Slike mennesker er ikke rene i Guds øyne. — 2 Kor. 6: 17; Jak. 4: 4; Joh. 8: 34—36.

Legg merke til at apostelen i 1 Korintierne 7: 14 (NW) ikke sier at den vantro i og med ekteskapet selv blir ren eller hellig. Det kan være at han gjør urette ting eller følger urene skikker. Paulus sier at en vantro er helliget «i forholdet til» den troende. Gud betrakter således et slikt forhold eller ekteskap som rent som et uttrykk for sin kjærlige omsorg for den troende og barna i ekteskapet.

På hvilket grunnlag kan så Gud begunstige små barn i en familie som er splittet i religiøs henseende? Ekteskapet er en ordning som er innstiftet av Gud, og det er passende og sømmelig for mennesker å gifte seg. Ethvert ekteskap som er inngått på sømmelig måte, har derfor Guds godkjennelse. Gud betrakter ektefellene som «ett kjød». (Matt. 19: 5) Når den ene av ektefellene er en trofast kristen, blir følgelig ikke denne besmittet ved å fortsette å leve sammen med den vantro. Ekteskapet er antagelig i Guds øyne. Hvis det ikke var det, ville det være som om barna ble født utenfor ekteskap. Men nå blir de betraktet som hellige og rene. Hvis ingen av ektefellene er troende, blir ikke selve ekteskapet fordømt, men barna blir betraktet på samme måte som foreldrene og er ikke hellige i Guds øyne.

De barn som Gud regner som hellige på grunnlag av foreldrenes fortjenstfullhet, er imidlertid barn som ennå ikke er gamle nok til fullt ut å forstå hva det kreves av dem som skal tjene Gud. Det er barn som ikke er i stand til å treffe en slik viktig beslutning som det kreves at de som blir døpte disipler av Herren Jesus Kristus, skal ha truffet. Men vi må huske at til og med slike små barn må vite hva lydighet betyr. De må være lydige mot sine foreldre. De må ikke være uregjerlige eller praktisere onde ting. (Ordspr. 20: 11) Det er følgelig absolutt nødvendig at foreldrene, eller den av foreldrene som er troende, lærer barna lydighet, og også at de benytter enhver anledning til å lære dem Bibelens sannheter.

Fedrene får riktignok befaling om å fostre barna opp i «Herrens tukt og formaning», men barna får også en direkte befaling: «I barn! vær lydige mot eders foreldre i alle ting! for dette er velbehagelig i Herren,» og: «I barn! vær lydige mot eders foreldre i Herren! for dette er rett. Hedre din far og din mor — dette er det første bud med løfte — for at det må gå deg vel, og du må lenge leve i landet.» — Ef. 6: 1—4; Kol. 3: 20.

Hvis et barn er opprørsk og handler i strid med foreldrenes påbud og ønsker, hvis det gjør ting som det vet er i strid med foreldrenes vilje eller galt i Guds øyne, når foreldrene ikke ser dem, hvis det er sammen med barn som praktiserer gale ting, kan det absolutt ikke vente å få nyte godt av familiefortjenstfullheten. Det oppnår ikke noen fortjenstfullhet i Guds øyne fordi det har kristne foreldre, men det er urent, i likhet med dem som det gjør gale ting sammen med. — Sl. 50: 16—20.

Hvilke fordeler har et lydig barn av å ha kristne foreldre eller en kristen far eller mor? Det fører til at barnet har Guds gunst. Det får i likhet med sine kristne foreldre Guds beskyttelse og hjelp. Det har ikke Guds dom hvilende over seg, slik verden har. (2 Pet. 2: 9, NW; se også Salme 37: 25, 26.) Når Gud fullbyrder dommen over de onde og ugudelige, vil han spare slike barn, fordi de i likhet med sine troende foreldre blir betraktet som rene og hellige.

Bibelen sier imidlertid også: «For se, dagen kommer, brennende som en ovn; da skal alle overmodige og hver den som lever ugudelig, være som halm, og dagen som kommer, skal sette dem i brann, sier [Jehova], hærskarenes Gud, så den ikke levner dem rot eller grein.» (Mal. 4: 1) Da Jerusalem ble ødelagt i år 70 e. Kr. på grunn av innbyggernes troløshet mot Gud, ble barna drept sammen med foreldrene. De kristne, som hadde gitt akt på Jesu profetiske advarsel og dratt ut av den dødsdømte byen før romerne stengte dem inne, ble frelst sammen med sine barn.

Det vil gå på samme måte når de onde i denne tingenes ordning blir ødelagt. Det avkom (greinen) som ikke av seg selv inntar et rettferdig standpunkt, vil få den samme ugunstige dom som foreldrene (roten).

Det at Jehova anerkjenner sine trofaste tjenere, framhever hans store kjærlighet til og verdsettelse av dem som elsker ham, og viser at han er i stand til å sørge for at «alle ting tjener dem til gode som elsker Gud». (Rom. 8: 28) Jehovas rettferdighet blir dessuten opphøyd ved at han gjør alt dette innenfor rammen av sine egne uttrykte prinsipper.

[Bilde på side 486]

Et opprørsk barn oppnår ikke noen fortjenstfullhet i Guds øyne selv om det har kristne foreldre

Stol på Gud, ikke på din egen forstand

DE SOM viser Jehova Gud udelt hengivenhet, er klar over at det er han som til slutt skal dømme alle mennesker. Kong David sa i sine avskjedsord til sin sønn og etterfølger, Salomo: «[Jehova] ransaker alle hjerter og forstår alle menneskers tanker og råd.» — 1 Krøn. 28: 9; 1 Sam. 16: 7.

På bakgrunn av dette bør vi ikke gå omkring og være bekymret for hva slags dom visse mennesker eller grupper skal få. Jehova gir oss veiledning, slik at vi kan følge den handlemåte som vil gi oss en gunstig dom og anspore oss til å hjelpe andre til å komme i et rett forhold til Gud.

På grunn av de følelser som gjør seg gjeldende i forbindelse med små barn, og på grunn av Guds prinsipp om familiefortjenstfullhet, som vi har redegjort for tidligere, oppstår det forskjellige spørsmål som vi nå skal se litt nærmere på.

Adopterte barn

Noen har spurt: «Hva med barn som er adoptert? Er ikke de en del av den familie som de er adoptert av, og vil ikke deres forhold til Gud bli bestemt av det forhold deres adoptivforeldre står i til Gud?» Det ser ut til å være slik. Hvis pleieforeldrene er sanne kristne, vil de lære barnet Guds Ords sannhet. Hvis barnet adlyder pleieforeldrene og de Guds lover som det kan forstå, vil tydeligvis det som apostelen Paulus sa i 1 Korintierne 7: 14, få sin anvendelse under slike omstendigheter.

Det kan på den annen side være at barnet vokser opp hos pleieforeldre som ikke er kristne. Det ser ut til at det da vil få den samme dom av Gud som pleieforeldrene får. Hvis barnet er gammelt nok til å skille mellom rett og galt og gjør det, hvis det viser at det virkelig elsker det som er rett, og oppriktig bestreber seg på å lære sannheten å kjenne og følge den, selv om pleieforeldrene ikke gjør det, vil det naturligvis oppnå Guds gunst. — Esek. 18: 14—18; 33: 18, 19.

Når et ektepar har adoptert et barn og følgelig har påtatt seg ansvaret for det, har de en stor andel i å avgjøre hvilket forhold barnet skal stå i til Gud. Men enkeltpersoner eller ektepar som bare har et barn hjemme hos seg for en slektning, eller personer som får betaling for å ta vare på et barn, kan ikke vente at barnet skal få nyte Guds gunst bare fordi de tar hånd om det. Det er ikke de som er ansvarlige for barnet, og prinsippet om familiefortjenstfullhet får derfor ikke sin anvendelse i dette tilfelle. Men hvis de underviser barnet ut fra Guds Ord i den utstrekning de er i stand til det, vil det naturligvis være til gagn for barnet hvis det hører etter og handler i samsvar med de gode ting det får lære.

Guds tjenere burde gjøre sitt ytterste for å gjøre andre kjent med sannheten, men de som ikke har direkte ansvar for et barn, må ikke føle at de bør gripe inn i ting som det egentlig bare er foreldrene som har noe med. Hvis en har slektninger som ikke er troende, er det foreldrene i slike familier som er forpliktet til å oppdra barna, og Gud lar dem få gjøre det på den måten de vil. Hvis en får anledning til å snakke med slike barn om sannheten, kan en naturligvis gjøre det. Men å gå ut over dette og for eksempel prøve å overta myndigheten over barna vil være å blande seg opp i andres saker. (1 Pet. 4: 15) Gud gjør ikke det. Hvorfor skulle da vi gjøre det? Overlat tingene