Annen del
1, 2. a) Hvilke troløse kristne nevnte Paulus i 1 Timoteus 1: 18—20? b) Hvilke muligheter hadde de ødelagt for seg selv?
PÅ APOSTELEN Paulus’ tid fantes det også innvigde kristne som ødela alle sine muligheter til å få en åndelig oppstandelse til himmelsk herlighet og makt sammen med Herren Jesus Kristus. Apostelen Paulus viste hvordan dette skjedde, da han skrev følgende til Timoteus:
2 «Dette bud overgir jeg deg, min sønn Timoteus, etter de tidligere profetiske ord om deg, for at du ved dem skal stride den gode strid, idet du har tro og en god samvittighet; den har somme kastet fra seg og lidt skibbrudd på sin tro; blant disse er Hymeneus og Aleksander, som jeg har overgitt til Satan, for at de skal tuktes til å la være å spotte.» — 1 Tim. 1: 18—20.
3, 4. a) Hvorfor betyr ikke dette at en ventet at disse to menn skulle bli gjeninnsatt i menigheten? b) Hvem var det som ble tuktet i denne forbindelse?
3 Dette betyr ikke at Hymeneus og Aleksander til slutt fikk seg en lærepenge og sluttet å spotte, og at de ble ført tilbake til menigheten og ble reddet ut av Satans klør. Det kan ikke bety det, ettersom disse to innvigde og døpte kristne hadde kastet fra seg den kristne tro og en god samvittighet og hadde lidt skibbrudd på sin tro, slik at den forsvant ned i ødeleggelsens hav.
4 Disse to mennene lot seg ikke tukte til omvendelse ved å bli utstøtt av de trofaste kristnes menighet. Det var den dyrebare, trofaste menighet som ble tuktet, idet den lærte å unngå disse to mennene som hadde lidt skibbrudd i åndelig forstand, ved ikke å ha noe å gjøre med dem, men fullstendig overlate dem til Satan som Paulus med apostolisk myndighet hadde overgitt dem til. Den trofaste menighet ble tuktet ved utstøtelsen av disse to mennene som hadde mistet sin tro og en god samvittighet, slik at menighetens medlemmer ville avholde seg fra å følge samme handlemåte som Hymeneus og Aleksander av frykt for at de selv skulle komme til å ødelegge sitt liv som kristne og bli utstøtt, overgitt til Satan.
5, 6. a) Hva var det som var galt med Hymeneus ifølge 2 Timoteus 2: 16—19? b) Hvorfor måtte menigheten holde seg borte fra Hymeneus og Filetus, og hva lærte disse mennene angående det at oppstandelsen allerede skulle ha funnet sted?
5 Da apostelen Paulus senere skrev til Timoteus, kom han med ytterligere opplysninger angående Hymeneus og viste hva det var som var galt med ham: «Hold deg fra det vanhellige tomme snakk! for de går alltid videre i ugudelighet, og deres ord vil ete om seg som dødt kjøtt. Blant disse er Hymeneus og Filetus, som har fart vill fra sannheten, idet de sier at oppstandelsen allerede har vært, og de nedbryter troen hos somme. Men Guds faste grunnvoll står og har dette segl: Herren [Jehova, NW] kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens [Jehovas, NW] navn, skal avstå fra urettferdighet!» — 2 Tim. 2: 16—19.
6 Hymeneus og Filetus hørte ikke lenger Jehova til, men de ble overgitt til Satan ved at de ble utstøtt av Jehovas kristne menighet. De trofaste kristne var kalt med Jehovas navn som et ’folk for hans navn’, og de brukte dette guddommelige navnet på sine menighetsmøter og når de forkynte for andre. (Ap. gj. 15: 14—18, NW) Av den grunn måtte de holde seg borte fra slike troløse kristne som Hymeneus og Filetus som var fulle av urettferdighet. Disse mennene hadde sin egen oppfatning av oppstandelsen. De lærte at ’oppstandelsen allerede hadde vært’ på deres tid, noe de antageligvis gjorde ved å si at oppstandelsen bare var av åndelig art, at den var symbolsk, at innvigde kristne allerede hadde fått en oppstandelse, at dette var alt som var å si i denne forbindelse, og at det ikke ville finne sted noen ytterligere oppstandelse i framtiden under Guds messianske rike.
7. Hva ble de rammet av ved sin død, og hvorfor?
7 Ved å lære noe slikt om oppstandelsen hadde Hymeneus og Filetus nedbrutt troen hos noen av menighetens medlemmer. Hvorvidt de i samme forbindelse også framholdt den hedenske, greske læresetning om sjelens udødelighet, sier Paulus ikke noe om. Disse samvittighetsløse nedbrytere av de kristnes tro syndet imidlertid med overlegg etter å ha fått en nøyaktig kunnskap om sannheten, som de til og med hadde fått gjennom apostelen Paulus. Da de døde, ble «Gehennas dom» derfor fullbyrdet over dem. De kommer ikke til å få noen oppstandelse.
8, 9. Hva var det Paulus understreket i 1 Timoteus 6: 9, 10, 20 og 21?
8 Kristne som lar seg forlede til å samle materielle rikdommer og til å tilegne seg mye verdslig kunnskap eller «vitenskap», risikerer å miste sin anledning til å få en oppstandelse og oppnå liv i den kommende, rettferdige tingenes ordning. Det er ikke ved hjelp av rikdommer og «vitenskap» vi blir frelst, men ved hjelp av den sanne kristne tro.
9 Apostelen Paulus understreket dette i slutten av sitt første brev til Timoteus da han sa: «De som vil bli rike, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt; av lyst dertil har somme fart vill fra troen og har gjennomstunget seg selv med mange piner. Timoteus! ta vare på det som er deg overgitt, så du vender deg bort fra det vanhellige tomme snakk [som det Hymeneus og Filetus kom med] og motsigelsene fra den kunnskap som falskelig kalles så, som noen bekjenner seg til, så de har fart vill i troen.» — 1 Tim. 6: 9, 10, 20, 21.
10. a) Hvordan skader de som glimrer med det som ’falskelig kalles «kunnskap»’, seg selv? b) Hva er vi derfor fast besluttet på å gjøre?
10 Kristne som forsøker å bli rike, gir etter for ønsker som «senker menneskene ned i undergang og fortapelse». De kristne som søker etter denne verdens vantro «kunnskap», glimrer med den for å bli æret eller for å oppnå verdslige fordeler, men de vender seg bort fra den kristne tro. Ingen av disse gir Gud noen grunn til å oppreise dem fra de døde gjennom Jesus Kristus. Ved sin død blir de billedlig talt kastet i Gehenna. (Mark. 9: 43—47, NW) Vi er imidlertid fast besluttet på ikke å etterligne dem. Vi husker ordene i Hebreerne 10: 38, 39: «Men den rettferdige, ved tro skal han leve, og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke lyst til ham. Men vi er ikke av dem som unndrar seg til fortapelse [ødeleggelse, NW], vi er av dem som tror til sjelens frelse.»
Hva med vantro ektefeller?
11, 12. a) Hvilket spørsmål oppstår angående vantro som er gift med innvigde, åndsfødte kristne? b) Hva sier Paulus angående et slikt forhold i 1 Korintierne 7: 10—16?
11 Siden Jesu Kristi tid er det mange mennesker som har kommet i nær kontakt med innvigde, døpte kristne som Gud har født ved sin hellige ånd til en himmelsk arv. Disse menneskene er imidlertid ikke selv blitt påvirket i så sterk grad at de er blitt kristne av dette slag. Noen av disse menneskene har vært og noen er fortsatt helliggjorte kristnes ektefeller. Noen er barn som har en innvigd, åndsfødt far eller mor, eller som har foreldre som begge er innvigd og åndsfødt. Kommer slike vantro mennesker til å få en oppstandelse? Paulus skrev følgende om slike vantro:
12 «Til dem som er gift, gir jeg de instrukser, . . . ja jeg, ikke Herren: Hvis en bror har en vantro hustru, og hun likevel er villig til å bo sammen med ham, bør han ikke forlate henne; og en kvinne som har en vantro ektemann, og han likevel er villig til å bo sammen med henne, hun bør ikke forlate sin ektemann. For den vantro ektemann er helliggjort i forholdet til sin hustru, og den vantro hustru er helliggjort i forholdet til broren; ellers ville faktisk deres barn være urene, men nå er de hellige. Men hvis den vantro treffer tiltak til å dra vekk, la ham dra vekk; en bror eller en søster er ikke trellbundet under slike omstendigheter, men Gud har kalt dere til fred. For hvordan kan du vite, hustru, om du ikke vil kunne frelse din mann? Eller hvordan kan du vite, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» — 1 Kor. 7: 10—16, NW.
13. Hva sier apostelen Peter i 1 Peter 3: 1—4 i samsvar med denne veiledningen?
13 I samsvar med dette skriver apostelen Peter: «Likså I hustruer: Underordne eder under eders egne menn, så endog de som er vantro mot ordet, kan bli vunnet uten ord ved sine hustruers ferd, når de ser for sine øyne eders rene ferd i frykt [forbundet med dyp respekt, NW]. Deres pryd skal ikke være den utvortes med hårfletning og påhengte gullsmykker eller kledebon, men hjertets skjulte menneske i den uforgjengelige prydelse med den saktmodige og stille ånd, som er kostelig for Gud.» — 1 Pet. 3: 1—4.
14. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med en slik vantros død, og hvilke andre rimelige spørsmål bør vi stille i denne forbindelse?
14 Hvis nå den vantro ektefellen dør som en vantro mens han lever sammen med en trofast kristen som har et himmelsk håp, har da den vantro mistet livet for bestandig? Er den vantro ved sin død blitt rammet av: «Gehennas dom», og vil han aldri bli oppreist og få mulighet til å oppnå evig liv på en paradisisk jord under Guds rike? I forbindelse med slike spørsmål er det bare rimelig å spørre: Hvor lenge har den vantro levd sammen med den troende? Og hvor trofast og eksemplarisk har den troende vært som,et vitne for den sanne kristne tro?
15. Hvilke berettigede spørsmål angående den vantro kan vi stille?
15 Ifølge de erfaringer og iakttagelser en har gjort, viser det seg at for noen mennesker med en bestemt bakgrunn tar det lengre tid å bli påvirket til å handle rett enn det gjør for andre mennesker. Har den vantro levd lenge nok sammen med den troende til at han i sitt samliv med den troende ektefelle har oppnådd å få det mål av erfaring som er nødvendig i hans spesielle tilfelle? Vil det at han fortsetter å være vantro noen få år før sin død, bety at han aldri ville ha blitt en innvigd troende hvis han hadde fått leve lenger sammen med den troende ektefelle? Hvis han forlater sin troende ektefelle, har han da vraket den beste anledning han har hatt til å oppnå frelse?
16. Hvis den vantro følger en slik handlemåte, har han da gjort det som blir beskrevet i 2 Peter 2: 21, 22?
16 Selv om den vantro følger en slik handlemåte, har han ikke gått til en slik ytterlighet som den som blir beskrevet i 2 Peter 2: 21, 22 (NW): «Det ville vært bedre for dem om de ikke nøyaktig hadde kjent rettferdighetens sti enn at de, etter å ha lært den å kjenne, vender seg vekk fra det hellige bud som ble overgitt til dem. Det som sies i det sanne ordspråk, har hendt dem: ’Hunden har vendt seg til sitt eget spy, og grisen som ble badet, har igjen begynt å velte seg i sølen.’» Hvis han så dør som en vantro etter å ha forlatt sin troende ektefelle, har han da forspilt all mulighet til å oppnå liv i framtiden? Hvem er det som skal dømme i en slik situasjon? Hvis dom er det som teller?
17. a) Hvem var det apostlene skrev til og ga råd angående vantro ektefeller? b) Når Paulus talte om å frelse en ektefelle, hvilken frelse var det da han siktet til?
17 Vi må huske på at apostlene skrev til «Guds menighet», til åndelige kristne som var «blitt helliggjort i forening med Kristus Jesus, kalt til å være hellige», til dem som var blitt «gjenfødt . . . til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde, til en uforgjengelig og usmittet og uvisnelig arv . . . gjemt i himlene». (1 Kor. 1: 1, 2, NW; 1 Pet. 1: 3, 4) Dette ble skrevet i det første århundre. Gud tok da ut av hedningenasjonene et folk for sitt navn som skulle utgjøre menigheten av de 144 000 kristne vitner som skulle være medarvinger med Kristus i hans himmelske rike. (Ap. gj. 15: 14) Når Paulus derfor sa: «Hvordan kan du vite hustru om du ikke vil kunne frelse din mann? Eller hvordan kan du vite, mann, om du ikke vil kunne frelse din hustru?» siktet han etter all sannsynlighet til frelsen til himmelsk liv i forening med Jesus Kristus.
18. a) Finnes det ikke noen annen frelse som det er mulig å oppnå for en slik kristens vantro, døde ektefelle? b) Når begynte den gode Hyrde å kalle de «andre får»?
18 Paulus redegjør ikke her for frelsen til liv i menneskelig fullkommenhet på jorden når Guds himmelske rike forvandler den til et verdensomfattende paradis. Det oppstår derfor med rette følgende spørsmål: Hvis den vantro ektefelle ikke ble frelst ved den troende ektefelle til den eneste frelsen som Gud da kalte folk fra hedningenasjonene til, betydde så dette at han ikke senere skulle få anledning til å bli frelst til den frelsen som består i liv på jorden, og som menneskeheten i sin alminnelighet skal få del i under Guds rike? Hva nå hvis vi svarer ja på dette siste spørsmålet? Da dømmer vi den vantro som døde uten å ta imot det himmelske kall, som en som er uverdig til å få en oppstandelse under Guds rike og få anledning til å oppnå liv på jorden. Det er imidlertid først ganske nylig, nå i vår tid, at kallet har gått ut til de «andre får» som den gode Hyrden Jesus Kristus samler sammen, og som har håp om å få evig liv på jorden. — Joh. 10: 16.
19. a) Er foranstaltningen for frelse for de «andre får» et slags sikkerhetsnett som skal fange opp troløse, åndsfødte kristne? b) Hva er det som ligger til grunn for de ’andre fårs’ frelse?
19 Bibelen viser at Gud fastsatte en bestemt tid da han skulle samle sammen de «andre får» som han har forbeholdt frelsen til evig liv på en paradisisk jord under hans elskede Sønns rike. Guds foranstaltning for disse «andre får» er ikke et slags sikkerhetsnett som skal fange opp alle dem som han kaller til en himmelsk arv, men som ikke oppfyller kravene ved trofast å følge en kristen handlemåte like til sin død. De kristne som er blitt kalt til den himmelske arv, må enten vise seg verdige til å få del i den, eller også komme fullstendig til kort uten å ha noen andre muligheter for evig liv å falle tilbake på et annet sted i en eller annen form. Nei, Guds foranstaltning gjennom Kristus for de «andre får» er noe Gud spesielt har forordnet for det store flertall av menneskene. Jesu Kristi død og oppstandelse ligger like mye til grunn for denne foranstaltningen som for den foranstaltning at de 144 000 Kristi medarvinger blir kalt til liv i himmelen.
20. Når begynte innsamlingen av den ’store skare’ av «andre får» historisk sett?
20 Ifølge historiske kjensgjerninger begynte innsamlingen av den ’store skare’ av andre får ikke før i 1931, og har særlig foregått fra 1935 og framover. — Esek. 9: 4; Åpb. 7: 9—17; se The Watchtower for 15. august 1934, sidene 249, 250, avsnittene 31—34; og The Watchtower for 1. februar 1935, øverst på side 47.
21. Hvilke spørsmål som blir drøftet, har disse kjensgjerningene forbindelse med?
21 Disse kjensgjerninger må tas i betraktning når vi tar opp slike spørsmål som er basert på Paulus’ ord i 1 Korintierne 7: 10—16 (NW) angående vantro ektefeller, og også i forbindelse med barn som kanskje ikke blir troende, selv om de i sin barndom er «hellige» fordi de har foreldre eller en far eller mor som er troende. Dommen ligger hos Gud som kaller menneskene enten til det ene eller til det andre håpet. — Rom. 9: 14—16.
Hva med vår generasjon?
22. Hvilken tidsperiode begynte i 1914, og hvordan ble dens begynnelse avmerket ved en oppfyllelse av profetiene?
22 Ifølge den bibelske tidsregning begynte — «endens tid» for denne tingenes ordning for 51 år siden, nemlig i 1914. Dette året, som Jehova Gud på forhånd hadde fastsatt, ble avmerket ved utbruddet av den første verdenskrig som ble etterfulgt av de ting som Jesus Kristus i år 33 hadde forutsagt skulle inntreffe, nemlig matmangel, pest og jordskjelv. Alt dette var begynnelsen til de veer som skulle komme over menneskene. (Dan. 11: 35; 12: 4; Matt. 24: 3, 7, 8; Luk. 21: 10, 11) Under spanskesyken som lik en pest feide over jorden i 1918—1919, døde 20 millioner mennesker, og det var flere enn alle de millioner som ble drept i løpet av de fire årene den første verdenskrigen varte.
23. Hvordan blir den nyinnsatte kongen, verdenskrigen og matmangelen billedlig framstilt i Åpenbaringen 6: 1—6?
23 Av Åpenbaringen 6: 1—8 framgår det hvordan den herliggjorte Jesus Kristus ga en billedlig framstilling av de ting som skulle avmerke begynnelsen til «endens tid» som begynte i 1914. I dette synet som apostelen Johannes fikk, ble den nettopp innsatte kongen Jesus Kristus framstilt som en mann som var kronet og utstyrt med bue, og som red ut på en hvit hest for å seire. Verdenskrigen ble framstilt som en rytter som red på en rød hest, og som var utstyrt med et stort sverd og hadde til oppdrag å ta freden bort fra jorden. Hunger eller matmangel ble framstilt som en rytter som red på en svart hest, og som i sin hånd hadde en vekt til å veie ut mat etter mål.
24. Hvordan blir den dødbringende pesten framstilt i Åpenbaringen 6: 7, 8?
24 Legg videre merke til hvordan pesten ble framstilt: «Jeg så, og se, en gul hest, og han som satt på den, hans navn var døden, og dødsriket [hades] fulgte med ham; og det ble gitt dem makt over fjerdedelen av jorden, til å drepe med sverd og med sult og med pest og ved villdyrene på jorden.» — Åpb. 6: 7, 8.
25. a) Hvor kommer ifølge dette de som dør i den første del av «endens tid»? b) Hvor blir vårt spørsmål angående slike menneskers oppstandelse besvart?
25 Det oppstår nå følgende spørsmål: Vil de mennesker som dør nå i «endens tid» før ødeleggelsen av Babylon den store og Harmageddon-slaget, senere få en oppstandelse ved Guds makt gjennom Kristus? Det syn Johannes hadde gir oss nøkkelen til å besvare dette spørsmålet rett. Legg merke til at det som fulgte med døden (ikke «den annen død»), var hades og ikke Gehenna. Av dette framgår det således at de som dør under alle disse katastrofer i denne første del av «endens tid», kommer til hades som er den døde menneskehets felles grav i jordens støv. Det er også mange som dør i havet, men dette punktet blir ikke berørt i dette profetiske synet. Vårt spørsmål angående en oppstandelse for slike mennesker som dør nå i «endens tid», blir besvart i Åpenbaringen 20: 13, hvor det sies følgende angående de mennesker som ikke hører med til de 144 000 arvinger til Guds himmelske rike: «Og havet ga tilbake de døde som var i det, og døden og dødsriket [hades] ga tilbake de døde som var i dem; og de ble dømt, enhver etter sine gjerninger.»
26. Hvilken åndelig klasse, hvorav noen medlemmer har dødd nå i «endens tid», er ikke innbefattet i dem som omtales i Åpenbaringen 20: 13?
26 Det var naturligvis mange som bekjente seg som kristne og var kalt til det himmelske rike, som har dødd nå i «endens tid» etter 1914, men som var blitt troløse og ikke oppnådde den himmelske arv. Disse vil ikke være blant dem som havet, døden og hades gir tilbake. (Åpb. 20: 13) Disse som således mistet den himmelske arv, var innvigde, døpte kristne, og de blir i Matteus 24: 48—51 og 25: 18, 24—30 billedlig omtalt som den «onde tjener» eller «dårlige og late tjener». Ved sin død kommer disse troløse Jesu Kristi disipler til det symbolske Gehenna hvor den allmektige Gud ødelegger både legeme og sjel. (Matt. 10: 28, NW) De kommer således ikke til å bli oppreist når havet, døden og hades under Guds rike gir tilbake de døde som er i dem.
Ved fullbyrdelsen av Guds dom
27. Når og hvordan vil Babylon den store bli ødelagt, og hvordan kommer det til å gå med dem som blir ødelagt sammen med henne?
27 Ved slutten av «endens tid» vil Jehova Gud imidlertid ved hjelp av rytteren på den hvite hesten begynne å fullbyrde sin ugunstige dom over nasjonene og folkene. Babylon den store blir ødelagt, og deretter blir «krigen på Guds, den allmektiges store dag» eller Harmageddon utkjempet. (Åpb. 16: 13—16; 17: 1—6, 14) Jehova Gud vil få de politiske makter på jorden til å vende seg mot Babylon den store, den falske religions verdensrike. Åpenbaringen 17: 16 vil således få sin oppfyllelse: «Og de ti horn som du så, og dyret, disse skal hate skjøgen og gjøre henne øde og naken, og hennes kjøtt skal de ete, og henne selv skal de brenne opp med ild.» Dette betyr hennes evige ødeleggelse uten mulighet for en oppstandelse eller gjenopprettelse. De religiøse mennesker som da blir tilintetgjort sammen med henne, vil være ødelagt for evig sammen med henne fordi de nektet å adlyde det guddommelige påbud: «Gå ut fra henne, mitt folk, for at I ikke skal ha del i hennes synder og for at I ikke skal få noe av hennes plager!» — Åpb. 18: 1—4.
28, 29. Hva viser Åpenbaringen 19: 19—21 angående utryddelsen av dem som blir drept i Harmageddon?
28 Den beskrivelsen av Harmageddon-slaget som apostelen Johannes gir viser at de som kjemper mot Guds salvede kongers Konge i Harmageddon, ikke kommer til å bli gravlagt i noen minnegravsteder. Han sier:
29 «Og jeg så dyret [Satans verdensomfattende politiske system] og kongene på jorden og deres hærer samlet for å føre krig mot ham som satt på hesten, og mot hans hær. Og dyret ble grepet, og sammen med det den falske profet [den ledende politiske talsmann, den anglo-amerikanske verdensmakt], han som for dets øyne hadde gjort det tegn hvormed han hadde forført dem som tok dyrets merke og tilba dets bilde; disse to [dyret og den falske profet] ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. Og de andre [kongene på jorden og deres hærer og deres ledsagere, frie og treller] ble drept med hans [kongers Konges] sverd som satt på hesten, det sverd som gikk ut av hans munn; og alle fuglene ble mettet av deres kjøtt [fordi deres døde kropper ble etterlatt på Harmageddons slagmark uten å bli begravd].» — Åpb. 19: 1—21.
30. Hva er det «sverd» som går ut av kongens munn, et blide på, og hvor kommer de som blir drept av det?
30 Det «sverd» som går ut av kongers Konges munn, er et bilde på hans myndighet og makt til å gi ordre til at alle motstanderne skal ødelegges ved en voldsom død. Konger, krigshøvdinger, hestfolk, frie og treller, små og store, alle de som i Harmageddonslaget er en del av denne syndige verden; skal bli ødelagt som motstandere av Guds messianske rike: Kommer de til hades eller sheol sammen med mennesker fra fortidens Egypt, Elam, Assyria, Sidon og andre steder? Nei! De kommer til å bli tilintetgjort for evig, det vil si de blir utryddet for bestandig. — 2 Tess. 1: 7—9, NW.
31. Hvordan blir deres evige ødeleggelse framstilt, og hva kommer de derfor ikke til å få?
31 Deres evige ødeleggelse blir billedlig vist ved at de ikke blir begravd men at de blir etterlatt på slagmarken lik gjødsel lik organiske stoffer som holder på å gå i oppløsning, og som åtselfuglene etter innbydelse av Guds engel som «sto i solen» holder festmåltid på. (Åpb. 19: 17, 18) For at det skulle kunne bli billedlig vist at disse åtselfuglene holder et slikt blodig festmåltid, blir det ikke sagt om kongene på jorden og deres hærer og ledsagere at de ble kastet «i ildsjøen som brenner med svovel», sammen med dyret og den falske profet. Men det sies heller ikke at de kom til hades eller sheol. De blir i stedet lik de forbryterne hvis døde kropper ble kastet i Gehenna hvor deres kjøtt ble til føde for markene. (Mark. 9: 43—48, NW) De blir tilintetgjort av Jehova Gud i Harmageddon ved hjelp av hans domsfullbyrder, Jesus Kristus, og derfor kommer de ikke til å få noen oppstandelse fra de døde.