Stol på Gud, ikke på din egen forstand
DE SOM viser Jehova Gud udelt hengivenhet, er klar over at det er han som til slutt skal dømme alle mennesker. Kong David sa i sine avskjedsord til sin sønn og etterfølger, Salomo: «[Jehova] ransaker alle hjerter og forstår alle menneskers tanker og råd.» — 1 Krøn. 28: 9; 1 Sam. 16: 7.
På bakgrunn av dette bør vi ikke gå omkring og være bekymret for hva slags dom visse mennesker eller grupper skal få. Jehova gir oss veiledning, slik at vi kan følge den handlemåte som vil gi oss en gunstig dom og anspore oss til å hjelpe andre til å komme i et rett forhold til Gud.
På grunn av de følelser som gjør seg gjeldende i forbindelse med små barn, og på grunn av Guds prinsipp om familiefortjenstfullhet, som vi har redegjort for tidligere, oppstår det forskjellige spørsmål som vi nå skal se litt nærmere på.
Adopterte barn
Noen har spurt: «Hva med barn som er adoptert? Er ikke de en del av den familie som de er adoptert av, og vil ikke deres forhold til Gud bli bestemt av det forhold deres adoptivforeldre står i til Gud?» Det ser ut til å være slik. Hvis pleieforeldrene er sanne kristne, vil de lære barnet Guds Ords sannhet. Hvis barnet adlyder pleieforeldrene og de Guds lover som det kan forstå, vil tydeligvis det som apostelen Paulus sa i 1 Korintierne 7: 14, få sin anvendelse under slike omstendigheter.
Det kan på den annen side være at barnet vokser opp hos pleieforeldre som ikke er kristne. Det ser ut til at det da vil få den samme dom av Gud som pleieforeldrene får. Hvis barnet er gammelt nok til å skille mellom rett og galt og gjør det, hvis det viser at det virkelig elsker det som er rett, og oppriktig bestreber seg på å lære sannheten å kjenne og følge den, selv om pleieforeldrene ikke gjør det, vil det naturligvis oppnå Guds gunst. — Esek. 18: 14—18; 33: 18, 19.
Når et ektepar har adoptert et barn og følgelig har påtatt seg ansvaret for det, har de en stor andel i å avgjøre hvilket forhold barnet skal stå i til Gud. Men enkeltpersoner eller ektepar som bare har et barn hjemme hos seg for en slektning, eller personer som får betaling for å ta vare på et barn, kan ikke vente at barnet skal få nyte Guds gunst bare fordi de tar hånd om det. Det er ikke de som er ansvarlige for barnet, og prinsippet om familiefortjenstfullhet får derfor ikke sin anvendelse i dette tilfelle. Men hvis de underviser barnet ut fra Guds Ord i den utstrekning de er i stand til det, vil det naturligvis være til gagn for barnet hvis det hører etter og handler i samsvar med de gode ting det får lære.
Guds tjenere burde gjøre sitt ytterste for å gjøre andre kjent med sannheten, men de som ikke har direkte ansvar for et barn, må ikke føle at de bør gripe inn i ting som det egentlig bare er foreldrene som har noe med. Hvis en har slektninger som ikke er troende, er det foreldrene i slike familier som er forpliktet til å oppdra barna, og Gud lar dem få gjøre det på den måten de vil. Hvis en får anledning til å snakke med slike barn om sannheten, kan en naturligvis gjøre det. Men å gå ut over dette og for eksempel prøve å overta myndigheten over barna vil være å blande seg opp i andres saker. (1 Pet. 4: 15) Gud gjør ikke det. Hvorfor skulle da vi gjøre det? Overlat tingene til Gud, som tar hånd om dem som har en rett hjertetilstand.
Faren ved å gifte seg med en vantro
Vi bør merke oss at selv om Gud velsigner et ekteskap hvor bare den ene er troende, er det svært uforstandig av en kristen å gifte seg med en som ikke er troende. For selv om ekteskapet er hellig i Guds øyne, betyr ikke det at det ikke kan oppstå alvorlige problemer. Det er mye vanskeligere å lære opp barna i Guds vei i et hjem som er splittet i religiøs henseende. Den vantro prøver kanskje å motvirke den undervisning barna får, eller å forhindre at de får en kristen opplæring. Dette kan ha en svært skadelig virkning på barna. Det kan være at de ikke handler etter det de har lært av sin troende far eller mor. Hvis de ikke gjør det, vil de få den samme dom som den av foreldrene som ikke er troende.
En svært vanskelig situasjon kan oppstå hvis den vantro bestemmer seg for å flytte fra den troende på grunn av religiøse uoverensstemmelser. Hvis den vantro insisterer på å bli separert, kan den troende la vedkommende flytte. Apostelen Paulus påpeker at «broren eller søsteren er ikke trellbundet i slike ting, men Gud har kalt oss til fred». (1 Kor. 7: 15) Men hva så hvis det er barn i ekteskapet? Den vantro prøver kanskje å ta med seg barna. Vedkommende blir kanskje tilkjent foreldremyndigheten av en domstol. De muligheter den troende da får til å være sammen med barna og snakke med dem om Gud, blir kanskje ikke store nok til at barna kan formes på rette måte. Selv om den vantro drar sin vei og lar den troende få ha barna hos seg, skaper det store vanskeligheter for den troende! Det pålegger den kristne større byrder, ettersom vedkommende ikke bare må dra omsorg for barna materielt sett, men også ha deres åndelige ve og vel i tankene.
Av hensyn til sitt eget åndelige ve og vel og av hensyn til de barn som kan bli født, bør ugifte mennesker derfor ikke ignorere apostelens råd. Når apostelen råder enker til bare å gifte seg «i Herren», taler han i harmoni med det råd som Bibelen ga til israelittene, nemlig at de ikke skulle inngå ekteskap med ikke troende. — 1 Kor. 7: 39; 5 Mos. 7: 3, 4.
Til dem som allerede er gift med en vantro, eller som er i en annen bindende stilling som vil gi dem visse problemer i forbindelse med tjenesten for Gud, sier apostelen: «I den stand enhver ble kalt i, brødre, i den bli han hos Gud!» (1 Kor. 7: 24) Hvis en er gift på det tidspunkt en lærer sannheten å kjenne, og ektefellen ikke blir en troende, regner Gud ikke desto mindre ekteskapet som hellig. Men en troende som gifter seg med en vantro, setter ikke sitt forhold til Gud på førsteplassen. Han setter sin åndelighet på spill og gjør det ekstra vanskelig for seg selv å bevare ulasteligheten.
Ha tillit til Guds rettferdighet
Det er også andre spørsmål som kan oppstå i forbindelse med prinsippet om familiefortjenstfullhet. Bibelen besvarer ikke alle disse spørsmålene. Den overlater dommen i hvert enkelt tilfelle til Jehova og hans Sønn, som Jehova har utnevnt til å dømme verden med rettferdighet. — Ap. gj. 17: 31; 2 Tim. 4: 1.
Bør vi gå omkring og være bekymret og spekulere på hvem som kommer til å overleve den «store trengsel», og hvem som kommer til å få en oppstandelse? Hvis vi følger Guds befalinger nå og forkynner det gode budskap i den utstrekning vi er i stand til det, vil vi gjøre Guds vilje.
Med hensyn til Jehovas dommer vil vi stole på Jehova når vi lærer ham å kjenne. Vi vil være lik Abraham, som visste at Gud var rettferdig og barmhjertig, og som derfor ba på vegne av dem som bodde i de onde byene Sodoma og Gomorra, idet han sa: «Kanskje det er femti rettferdige i byen; vil du da rykke dem bort og ikke spare byen for de femti rettferdiges skyld som kunne være der? Det være langt fra deg å gjøre slikt og slå i hjel den rettferdige sammen med den ugudelige, så det går den rettferdige på samme vis som den ugudelige! Det være langt fra deg! Den som dømmer hele jorden, skulle ikke han gjøre rett?» Jehovas store barmhjertighet kom tydelig til uttrykk ved at han hørte på Abrahams bønn og strakk seg så langt som til å love at han skulle spare byene hvis det fantes ti rettferdige menn der. — 1 Mos. 18: 22—33.
I stedet for å være overdrevent bekymret bør vi derfor vente på Jehova mens vi fortsetter å gjøre hans vilje, i full forvissning om at salmisten hadde rett da han sa: «Jeg vet, [Jehova], at dine dommer er rettferdighet.» — Sl. 119: 75.