kirkesamfunn, brukes ikke noe sted i Bibelen om mennesker, bare om Jehova. (Sl. 111: 9, KJ) Og Jesus fordømte uttrykkelig titlene «rabbi» og «fader». (Matt. 23: 7, 9) Det å gi smigrende titler og derved skape enda større skille mellom presteskap og legfolk, er altså ubibelsk, og har resultert i falsk kristendom.

Falske kristne er tilskuere. Ekte kristne er ’et skuespill for verden’ fordi de forkynner, ikke bare ser på. Paulus oppfordret alle til å etterligne ham i denne henseende. (1 Kor. 4: 9, 16) Derfor kan ikke den ekte tilbedelse av Jehova være en «tribune-religion», der tilbederne ser på mens de andre gjør arbeidet. Alle ekte kristne må frimodig spille sin rolle som en forkynner av det gode budskap mens denne gamle verdens skueplass fremdeles eksisterer, «for denne verdens skueplass forandrer seg» og vil forsvinne i Harmageddon. — 1 Kor. 7: 31, NW; 1 Joh. 2: 17.

Denne «sceneforandring» betyr at en ny verden er nær. (2 Pet. 3: 13) Hvem skal få oppleve den? Bare de sanne kristne. Det kan nok være at imiterte kristne florerer nå, men det blir bare til Harmageddon. Jesus sa om hveten (sanne kristne) og ugresset (imitasjonene): «La dem begge vokse sammen inntil høsten.» «Høsten er en avslutning på en tingenes ordning, og høstfolkene er engler.» (Matt. 13: 30, 39, NW) Den avling av «ugress» som kristenheten har frambrakt under sitt ubibelske system med presteskap og legfolk, skal kastes i den brennende ildovn, ødeleggelsen i Harmageddon. Og Satan Djevelen, den øverste forfalsker og fingerte hersker, skal kastes i dødens avgrunn. (Åpb. 20: 1—3) En ny skueplass viser seg for våre øyne: en ny verden, der døden, sorg og pine ikke skal være mer. (Åpb. 21: 1—5) Det er bare de ekte kristne som skal få oppleve gleden ved denne fullstendige «sceneforandring»!

Misjonærer og «misjonærer»

DA KRISTUS Jesus var på jorden, arbeidet han hardt og lenge for å bringe trøsten fra sannheten om sin Fars Ord og rike ut til mennesker med en god vilje, og hans disipler og apostler gjorde det samme. (Mark. 6: 30—34; Luk. 8: 1; Joh. 4: 6, 34) I dette møtte de motstand fra et grådig, dovent og hyklersk presteskap som ikke bare nektet å gå inn i Riket selv, men også motsto dem som ønsket å gå der inn. — Matt. 23: 4, 13; Luk. 16: 9—14.

Nå i det tjuende århundre følger de sanne kristne det eksemplet som Kristus Jesus og hans første etterfølgere satte, og har det likeledes travelt med å bringe sannhetens trøst til mennesker med en god vilje. I dette møter de motstand fra det moderne motstykke til de skriftlærde og fariseerne, kristenhetens falske religiøse ledere. Betegnende for forskjellen mellom de to klassene er en rapport som nylig er kommet fra to unge misjonærer som har forkynt det gode budskap om Guds rike i Thailand siden juli i fjor:

«Vi begynner å bli vant til arbeidet her nå, og begynner å føle oss ganske hjemme. Vi har en hel del bibelstudier med folk, og noen av dem gjør gode framskritt. Forrige søndag hadde vi vårt første offentlige foredrag i Korat. Det ble holdt i vårt hus og på engelsk. Det er ikke mange som forstår engelsk her, og derfor gledet det oss å se førti til stede på foredraget. Blant dem var viseundervisningsinspektøren for Thailands nordøstlige område, inspektøren for innlandet og en av stedets dommere; alle disse tre studerer Bibelen med en av misjonærene.

«Jehova gjorde sannelig et grundig arbeid da han forvirret språkene. Det er ikke lett å lære et av disse østens språk, de er så forskjellige og ser ut til å ha så mange unntagelser fra de reglene vi lærer. Men det høres ut til at folk synes vi klarer det ganske godt, og de spør oss ofte om hvor mange år vi har vært i Thailand. Vi håper å kunne ha foredrag på thai-språket snart. Det er oppmuntrende, ikke — sant?

«Ikke bare Østens språk, men også Østens religioner byr på store problemer. Det krever virkelige anstrengelser og mye tid å overbevise en buddist om Bibelens sannhet. Når man begynner et bibelstudium, må man først komme med en hel del forklaringer for å bevise at Gud virkelig eksisterer, og de vet ikke noe om Adam og Eva, Noah og vannflommen, Abraham og Moses, eller om noen andre av Bibelens personer og hendelser. Det blir derfor å begynne på selve begynnelsen.

«Det er også andre misjonærer her; de kaller seg Misjonsalliansen, og er fra Amerika. De har vært her i mange år, men de har hatt liten framgang. Deres bibelklasser på engelsk om søndagene er besøkt — av noen som gjerne vil lære engelsk, og de har også en søndagsskole for barn. De bruker en hel del tid til å spille tennis og badminton. Folk har allerede lagt merke til forskjellen mellom disse og Vakttårnets misjonærer, og de kommer ofte med bemerkninger om at vi alltid har det så travelt og ikke spiller tennis og badminton, og om de mange mennesker vi underviser. De spør også hvorfor vi ikke har tjenere og biler, slik som de andre misjonærene. De andre misjonærene er sinte fordi vi er her; de har fortalt oss at det, var deres felt, og har spurt hvorfor vi behøvde å komme når de var her først.

«Neste måned håper vi å kunne reise til en sammenkomst av Jehovas vitner i Bangkok, om lag 290 kilometer herfra. Det blir en ny opplevelse for oss, for hele programmet skal være på thai-språket. Det skal virkelig bli en glede å treffe andre misjonærer, da det bare er fem i vår gruppe her.»

Ja, det finnes misjonærer og «misjonærer» — «misjonærer» hvis eneste interesse det er å røkte seg selv, og misjonærer hvis hovedinteresse det er å røkte hjorden av får-lignende mennesker, mennesker med en god vilje. — Esek. 34: 2.