Spørsmål fra leserne

● Vakttårnet for 15. august 1951 sa på side 247: «Utuktige mennesker er ugifte personer som begår umoralske handlinger. Ekteskapsbrytere er gifte personer som med vilje har kjønnslig omgang med en av det motsatte kjønn som ikke er deres lovlige ektefelle.» Likevel omtaler Matteus 19: 9 (NW) en gift kvinnes umoralskhet som utukt. Hvorfor? — E. W., Texas.

Det gjøres et skille både juridisk og i alminnelighet mellom de to uttrykkene slik som Vakttårnet framholder det, selv om utukt enkelte ganger brukes i en mer omfattende betydning. Så ordet brukes om all kjønnslig umoralskhet. Websters uforkortede ordbok av 1950 (amerikansk ) definerer utukt slik: «Ulovlig kjønnslig omgang som en ugift person har; den handling som hører til slik ulovlig kjønnslig omgang mellom en mann og en kvinne som ikke ifølge loven er ekteskapsbrudd (se dette). Utukt blir enkelte ganger, særlig i Bibelen, brukt slik at det innbefatter all kjønnslig omgang uten mellom mann og hustru eller medhustru; men det skilles vanligvis fra ekteskapsbrudd, og enkelte ganger fra blodskam.» Se Matteus 15: 19; Markus 7: 21, 22; 1 Korintierne 6: 9, LB og NW; Galaterne 5: 19; Hebreerne 13: 4, LB og NW. Under «Ekteskapsbrudd» sier denne ordboken: «Kjønnslig utroskap av en gift person; frivillig kjønnslig omgang av en gift mann med en annen enn hans hustru eller av en gift kvinne med en annen enn hennes mann.»

● Den nye boken What Has Religion Done for Mankind? [Hva har religionen gjort for menneskeheten?] viser at det bare er én klasse ulydige engler, og ikke to klasser. Fant deres første opprør sted i Eden eller på Noahs tid? Og hvem var de åndene i varetekt som den oppstandne Jesus forkynte for, kan de angre og bli frelst, og hvis ikke, hvorfor så forkynne for dem? — G. G., New York.

Det finnes ikke noe skriftsted som beviser at noen av englene gjorde opprør sammen med den skjermende kjerub i Eden. Esekiel 28: 18 som taler om at Satan vanhelliget sine helligdommer ved sine mange misgjerninger, ble engang brukt som støtte for denne tanken. Men dette verset kan i det høyeste bli forstått slik at han hadde åndelige styrker under seg og at han vanhelliget dem, men det antyder ikke at denne vanhelligelsen fant sted i Eden. Den kunne ha funnet sted på Noahs tid, for da kunne nok Satan se tilbake på «mange misgjerninger» og bruke dem som argumenter. I Eden hadde han derimot neppe hatt tid til å begå en slik mengde misgjerninger. Betydningen av skriftstedet kan imidlertid være av langt mindre omfang ifølge noen moderne bibeloversettelser. An American Translation bruker ikke ordet «helligdommer» som om det skulle henvise til boliger for hans forbundsfeller, men sier: «Du besudlet din hellighet.» Moffatt sier: «Du har besudlet din hellige stilling.» Fenton sier at han ‘dypt krenket sin ærbarhet’.

Det første bibelske bevis vi har om opprør blant engler, bortsett fra den skjermende kjerub, er beretningen i 1 Mosebok 6: 1—4 om Noahs tid. I den vanlige oversettelsen lyder vers 4 som om Nefilim-kjempene var på jorden før Guds sønner begynte å leve sammen med kvinner, og noen kan derfor hevde at disse var materialiserte demoner som tidligere hadde gjort opprør sammen med Satan. Mer nøyaktige oversettelser som blir holdt i moderne språk, viser imidlertid at disse kjempene var avkommet av de materialiserte Guds sønner og kvinner: «I de dager, og også senere, var det kjemper på jorden som ble født til [Guds] sønner når de hadde omgang med menneskenes døtre; disse var heltene som var ansette menn i gammel tid.» (AT; Mo) Guds sønner var derfor de første engler som gjorde opprør.

Dette går fram av 1 Peter 3: 19, 20, NW: «I denne tilstand gikk han også bort og forkynte for åndene i fengsel, som hadde vært ulydige den gang Guds tålmodighet ventet i Noahs dager.» Av dette ser det ut til at den første ulydighetshandling som englene gjorde seg skyldig i, fant sted på Noahs tid. Hvis de hadde gjort opprør før, ville det tidligere tidspunktet for opprøret ha vært det vendepunkt som fortjente å bli nevnt. Judas 6, NW, sier: «De engler som ikke tok vare på sin opprinnelige stilling, men forlot sitt eget rette bosted, holder han i forvaring med evige bånd under tykt mørke til dommen på den store dag.» Englenes opprinnelige stilling var deres plass i Jehovas organisasjon. Denne stilling var de blitt satt i av Ham, og den medførte utvilsomt visse plikter, etter som Gud ikke skapte dem til ørkesløshet. Ved å gjøre opprør ville de forlate sin opprinnelige stilling. Ved å materialisere seg for deretter å leve sammen med kvinner, ville de gi avkall på sitt rette bosted i himmelen som åndeskapninger. Når Judas 6 knytter disse to feiltrinnene så nært sammen, ser det ut til at begge ble begått på samme tid, og det måtte være i Noahs tid da «Guds sønner» materialiserte seg. Da vannflommen tvang dem til å dematerialisere seg, vendte de tilbake. til himmelske steder som åndeskapninger, men ikke til sin opprinnelige stilling i Jehovas organisasjon. De ble Satans demoner.

Det er mer fornuftig å tenke at disse englenes opprør fant sted på Noahs tid enn at det fant sted i Eden. I Eden hadde Satan nettopp begynt sin opprørske løpebane. Gud hadde tatt imot utfordringen og gitt løftet om Ætten. Stridsspørsmålet var nytt. Det er ikke så sannsynlig at englene øyeblikkelig ville la seg rive med og slutte seg til den uerfarne opprøreren Satan. De ville nok heller vente og følge begivenhetenes gang. På Noahs tid hadde det gått femten hundre år, og Satan hadde klart å forderve alle mennesker unntatt tre, Abel, Enok og Noah. Når han kunne greie dette helt alene, hvor strålende ville det ikke da gå hvis han fikk en hærskare engler til å hjelpe seg? Og hvor ble det av den lovte Ætt? Hadde det ikke gått femten hundre år uten at de hadde sett det minste til den? Slike argumenter kunne Satan da komme med, noe han ikke kunne ha gjort i Eden til å begynne med. Han kunne hevde at hvis Guds sønner ville slutte seg til ham og materialisere seg midlertidig eller for all tid, så kunne de frambringe en overlegen rase av kjemper som igjen kunne dominere og herske over menneskene, og under dem kunne de siste som holdt stand for Jehova, bli ensrettet med dem eller bli utslettet.

Men vannflommen veltet denne planen og tvang de materialiserte englene til å dematerialisere seg. Disse tidligere Guds sønner kunne ikke vende tilbake til Jehovas tjeneste selv om de ville. De måtte bli hos den herren de hadde valgt seg, Satan, og de ble hans demonhorder. De var nå i fangenskap i tykt mørke, var fremmede for Gud og i mørke med hensyn til hans hensikter, og begynte å gå en mørk ende i møte. Tartarus var en god betegnelse for alt dette. (Se 2 Peter 2: 4, NW, og tilleggets kommentar til dette verset.) Disse åndene som var fanger i Tartarus, var det Jesus forkynte til.

Hvorfor? For å gi demonene en sjanse til å omvende seg? Neppe. Ingen engel har dødd som en løsepenge for dem, så det ville ha vært nytteløst selv om de skulle ha vært i en slik tilstand at det hadde vært mulig å gjenløse dem. Dessuten er det neppe konsekvent å si at de fullkomne mennesker Adam og Eva ikke vil få noen sjanse nummer to, og så i neste øyeblikk si at ulydige engler, som var fullkomne og langt høyere og skarpsindigere og mektigere enn menneskene og som til og med hadde sett Jehova Gud og vært i forening med ham, kunne forlate sine gudgivne oppgaver og slutte seg til Satan og likevel få en sjanse til å omvende seg og bli frelst senere. Men hvorfor skulle han da forkynne for demonene?

Forkynnelse blir ikke alltid utført med omvendelse og frelse for øye. Vi overbringer Jehovas vredes beger til folkeslagene som en advarsel om hvilken død som venter dem, og ikke for å omvende dem. Det er en kunngjøring om straffedom og om Jehovas endelige triumf. Vi kommer til å fortsette med å forkynne etterat Harmageddon har begynt, ikke forat flere da kan angre og bli frelst, men forat alle skal vite at Jehovas hensikter om å ta hevn blir gjennomført. (Se Vakttårnet for 1. januar 1952, side 15, det første spørsmål og svar.) På samme måte forkynte Jesus for demonene. Både den usynlige og den synlige del av Satans verden får dermed et vitnesbyrd mot seg, og det ikke bare ved at de kristne er som et skuespill for mennesker og engler (de falne englene eller demonene innbefattet), men ved at Jesus selv forkynte deres endelikt for dem.

Se også sidene 69—73, 76, 81, 152 og 153 i What Has Religion Done for Mankind?

● Det virker som om versene 4 og 5 i Ordspråksboken 26 uttrykker motsigende tanker. Hva er forklaringen? — T. L., North Carolina.

Etter Moffatts oversettelse heter det i disse versene: «Svar aldri en dåre i overensstemmelse med hans dårskap, ellers blir du lik ham; svar en dåre i overensstemmelse med hans dårskap, ellers innbiller han seg at han er vis.» Eller, etter Fentons oversettelse: «Svar ingen dåre i likhet med hans dårskap, ellers gjør du deg selv lik ham. Svar en dåre slik hans dårskap fortjener, ellers ser det ut til at han blir vis i sine egne øyne.» Nøkkelen til å kunne gjengi disse tilsynelatende motstridende formaningene riktig, ligger i den formaningen som blir gitt i hvert tilfelle. Det er forskjellen i advarslene som bestemmer hvilken mening som skal tillegges formaningene angående å svare dårer.

Hvis du svarer en dåre etter hans dårskap i den forstand at du svarer i harmoni med den eller i overensstemmelse med den, så stiller du deg i samme klasse som dåren. Dårens resonnement og slutninger er falske, og ditt svar bør ikke være i overensstemmelse med hans synspunkter. Dåren kan legge dårskap for dagen ved den uverdige eller stridslystne måten han argumenterer på, og vise at han bare har lyst til nytteløs ordstrid, noe de kristne har fått befaling om å avsky. Du bør altså ikke svare i harmoni med dårens dårskap ved at du slutter deg til hans dåraktige synspunkter eller antar hans dåraktige og simple metoder for ordskifte. Hvorfor ikke? «Ellers blir du lik ham.» Men du kan svare dåren uten at du gjør deg lik ham, og det er dette vers 5 tilrår: «Ellers innbiller han seg at han er vis.» Hvis du ikke svarte på dårens dårskap, men lot den gå upåtalt og uimotsagt hen, ville dåren avgjort bli vis i sin egen innbilning. For å hindre dette, bør du svare i overensstemmelse med hans dårskap i den forstand at du svarer ut fra hans dåraktige påstander, analyserer dem, får fram hvor latterlige og absurde og betydningsløse de er når man ser fornuftig på dem. På den måten kan du klare å vise at dårens egne argumenter og falske prinsipper fører til slutninger som langtfra har noe med hans påstander å gjøre. Hans egen dårskap kan bli brukt imot ham til å stille saken i et helt annet lys hvis den bare blir oppfattet med visdom, analysert og brukt mot dårens egen falske innstilling, Hvis du gjør dette, svarer du dåren «slik hans dårskap fortjener», og forhindrer at han «blir vis i sine egne øyne».

● Ifølge artikkelen «Hatet for hans navns skyld» som sto i Vakttårnet for 1. januar 1952, var det hundretusener av kristne som døde i de «ti forfølgelser» som ble satt i gang på Neros tid. Under en av disse forfølgelsene var det 144 000 som døde bare i Egypt. Hvordan kan vi få dette til å harmonere, når Bibelen begrenser dem som skal være lemmer på Kristi legeme til 144 000, og da dette var det eneste kallet som sto åpent for de kristne i løpet av de hundreårene? — J. A., Domingorepublikken.

Artikkelen setter ingen av de enkeltpersoner som døde under denne forfølgelsen i bestemte klasser, men fremholder bare i sin helhet det som ble følgen. Legg merke til at det ble brukt en betydningsfull betegnelse i det tilfelle spørsmålet hentyder til: «Bare i provinsen Egypt døde 144 000 slike bekjennende kristne en voldsom død i løpet av denne forfølgelsen, i tillegg til andre 700 000 som døde som følge av anstrengelser de ble utsatt for under forvisning eller i offentlig tvangsarbeid.» Ofrene blir omtalt som «bekjennende kristne», ikke virkelige kristne. Mange av dem hadde kanskje aldri tatt del i å forkynne sannheten eller fulgt i Jesu fotspor, men bare vært bekjennende kristne, og av denne grunn blitt tatt med i denne forfølgelsesbølgen. De visste at den verden de levde i var råtten, og de lyttet til budskapet som de kristne forkynte og var villig til å dø for det, selv om de ikke var blant dem som hadde fått det høye kall i Kristus Jesus. Mange bekjennende kristne i dag kan også være villig til å gå i døden for sin tros skyld, men dermed er det ikke sagt at de har fulgt i Jesu fotspor og oppfylt de krav som Bibelen stiller en kristen.

● Siden døperen Johannes hadde sett ånden komme ned som en due fra himmelen og bli over Kristus Jesus, i samsvar med det tegn Jehova hadde bedt ham å se etter for å få vite hvem Messias var (Johannes 1: 32—34), hvorfor sendte han da senere sine disipler for å få brakt på det rene om Jesus var den som skulle komme? — E. P., Bolivia.

Matteus 11: 2—6 (NW) sier: «Da Johannes i fengslet hørte om Kristi gjerninger, sendte han bud med sine disipler og lot si til ham: ‘Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?’ Som svar sa Jesus til dem: ‘Gå av sted og fortell Johannes hva dere hører og ser: De blinde ser igjen, og de lamme går omkring, de spedalske blir renset, og de døve hører, og de døde blir oppreist, og de fattige får det gode budskap kunngjort for seg; og lykkelig er han som ikke finner noen grunn til å snuble ved meg.’»

Johannes sendte ikke bud om dette fordi han tvilte på at Jesus var Messias, men fordi han ønsket å få en bekreftelse på det. Han visste at profetiene hadde forutsagt at Messias skulle utføre bestemte gjerninger, men når han nå satt og vansmektet i fengsel ville det styrke ham å få en førstehånds rapport om at disse ting holdt på å skje. Jesus anså ikke Johannes’ forespørsel som et bevis for mangel på tro, slik at han i stedet sendte ham en irettesettelse, nei, han sendte ham en oppmuntrende beretning om det som skjedde idet han viste at slike profetier som Esaias 35: 3—6 var i ferd med å gå i oppfyllelse både på en bokstavelig og åndelig måte. Derfor var det en passende anmodning for å få en bekreftelse på det Johannes tidligere hadde gjort kjent om Jesus som Messias, og det å få høre en vidunderlig beretning om hvordan Jesus levde opp til de krav som var stilt ham som Messias, var til trøst for denne fangen som snart skulle bli halshogd.

● Hvorfor befaler Apostlenes gjerninger 15: 20, 29 de kristne å avholde seg fra kjøtt som var ofret til avgudene, mens 1 Korintierne 8: 1—10 gir dem lov til å spise slikt kjøtt? — J. H., Texas.

Det var mange ikke-jødiske kristne som i sin tidligere hedenske tilstand spiste kjøtt som var ofret til avguder. De spiste det som et festmåltid med avguden, og det ble antatt at de på denne måten hadde fellesskap med avguden. Dette var hellige festmåltider hvor bestemte deler av dyret ble brukt på avgudsalteret, mens andre bestemte deler ble brukt av den som foretok ofringen. Således hadde den som spiste ved slike anledninger fellesskap med avguden, eller med den demongud avguden representerte; akkurat som israelittene hadde fellesskap med Jehovas alter når de spiste deler av de dyreofrene de ofret i templet, og som de kristne etter den tid hadde fellesskap med Jehovas bord når de brukte brød og vin ved minnemåltidet. Det er denne formelle, religiøse, hellige måten å spise kjøtt som var ofret til avguder på, Apostlenes gjerninger 15: 20, 29 og Apostlenes gjerninger 21: 25 forbyr. Dette ville føre til at de kristne hadde fellesskap med demonene, og gjøre dem uskikket til å spise av Jehovas bord. — 1 Kor. 10: 18—21, NW.

Men ikke alt kjøtt av dyr som var ofret til avguder ble brukt ved hellige festmåltider; mye av det gikk til slakterbodene eller de hedenske kjøtt-torgene. Det var slikt kjøtt 1 Korintierne 8: 1—10 tillater de kristne å kjøpe og spise. Alt slags kjøtt som ble solgt på disse kjøtt-torgene kunne de kristne spise, selv om dyrets blod eller deler av dets kjøtt var blitt brukt av avgudsdyrkere i tilbedelse av avguder. Det ble ikke spist som en del av et hellig festmåltid, til ære for en avgud. Men på ett punkt måtte den kristne vise forsiktighet: han måtte ikke være til anstøt for en svakere bror. Hvis en som ikke var helt moden i kunnskap og forståelse av denne saken, ville ha noe å innvende mot at en moden bror spiste slikt kjøtt, da ville ikke den modne broren spise det. Trass i at han hadde frihet til å gjøre det, ville han ikke tillate at denne frihet ble årsak til at en svakere bror ga ham en ugunstig dom. Han ville heller avholde seg fra å spise for ikke å være til anstøt for sin svakere bror. — 1 Kor. 8: 11—13; 10: 23—33, NW.

Vi kan gjøre saken noe klarere ved følgende illustrasjon, selv om den ikke helt svarer til det foregående. I dag kan vi kanskje drikke vin og spise brød, men vi vil ikke spise og drikke av disse ting sammen med falske religionstilbedere som feirer Herrens aftensmåltid på en uverdig måte. De som tilhører de «andre får», vil heller ikke drikke vinen eller spise brødet ved våre egne feiringer av minnemåltidet, men hvis noe av vinen og brødet er blitt til overs, er det helt i sin orden at de drikker og spiser av det senere på kvelden etter feiringen, eller dagen etter, og utenfor Rikets sal. Men hvis noen av brødrene blir støtt over dette, og gjør innvendinger mot at vinen og brødet blir nytt etterpå, så burde ikke andre brødre for deres samvittighets skyld og for ikke å være til anstøt for dem, nyte det som er blitt til overs, i nærvær av slike svake brødre. Det ville imidlertid ikke være noe galt overfor Gud å nyte brød og vin som kan ha blitt til overs.