Virksomhet og liv kontra uvirksomhet og død
«Kjemp for seier i troens rette strid.» — 1 Tim. 6: 12, NW.
1. Hvordan betraktet fortidens grekere sine idrettsleker og sine helter, og hvordan handlet de overfor dem?
KAN du tenke deg et stadion som er fullsatt av elleville mennesker? La tankene vandre tilbake til fortidens Korint og det veldige idrettsstadion som befant seg der. I denne byen — den største, rikeste og mest festglade byen i hele Hellas — ble de landskjente istmiske kampleker feiret annethvert år. I mange dager var hele landets interesse samlet om konkurransene. De ble ikke arrangert bare for sportens skyld, men hadde en religiøs bakgrunn. Dessuten ble atletene betraktet som symboler på militær kampberedthet. Enhver soldat måtte være en veltrenet atlet. Sporten ble omfattet med enda større interesse fra folkets side enn tilfellet er i verden i dag. Mens lekene sto på, var det umulig å oppdrive ledige sitteplasser, og alle ståplasser var også opptatt. Når atletene kom marsjerende inn på banen, som var omtrent dobbelt så stor som banen på Yankee stadion i New York, ble de hyllet av en oppspilt menneskemengde. Alle tilskuerne strakte hals for ikke å gå glipp av en eneste detalj da de sterkt omdiskuterte kampene begynte å bli utkjempet. Tribunene gjenlød av oppmuntrende tilrop til iherdige deltagere. Hvis publikums favoritter tapte, kunne man høre fortvilelsens brøl. Den endelige seierherre ble hilst med en øredøvende applaus. Etterpå strømmet folkemassene ut i gatene i Korint, og de snakket ikke om annet enn disse kamplekene i dagevis. Vinneren ble vist større ære enn noe annet menneske på de trakter. Han ble dyrket som en nasjonalhelt, og fikk en krone av laurbærblader. I senere tider var seierspriser i en tilsvarende krone av granbar. Seierherren ble også overøst med gaver, og byen ga ham en stor pensjon for resten av livet. Cicero uttalte at en gresk by feiret sin seirende atlet mer enn Roma feiret sin største hærfører når han kom hjem etter å ha beseiret et helt folk.
2. Hvorfor passet det så godt at Paulus henviste til de greske kamplekene?
2 Paulus hadde en inngående kjennskap til kamplekene i Korint, og han sammenlignet den virksomhet som ble utfoldet av de første kristne, Jehovas folk, med idrettskonkurranser. Under henvisning til slike som deltok i kappløp, brytekamp og nevekamp i atletiske konkurranser, illustrerte han på en treffende måte belønningen for å være virksom og faren ved å være uvirksom. De kristne han skrev til, hadde god kjennskap til kamplekene. Noen av dem hadde utvilsomt ved en eller annen anledning vært blant de heiende menneskemengdene på stadion. De kunne ikke unngå å kjenne til lekene, for de var fast samtaleemne overalt. Kravene til deltagerne var av den art at de kan betraktes som kraftige eksempler for vår tids kristne. Våre dagers olympiske leker, som har sitt navn etter fortidens olympiske konkurranser i Hellas, gir oss en god påminnelse om hvor anvendelige Paulus’ ord om de gamle lekene er i vår tid. — 1 Kor. 9: 24—27; Fil. 3: 13, 14.
3. På hvilke måter måtte en seierrik atlet leve slik at hans livsførsel tjente som et godt eksempel for oss?
3 Paulus betraktet ethvert kristent menneske som en deltager på et veldig stadion, som et ’skuespill både for mennesker og for engler’. Satan Djevelen hadde utfordret den allmektige Gud ved å påstå at menneskene på jorden ikke kunne bevare sin rettskaffenhet overfor Jehova. Paulus husket at Jehova hadde stilt både den trofaste Abel og mange etter hans tid på sin side i striden. Han viste at Jehova har grunnlagt det kristne lag som Kristus Jesus leder. (1 Kor. 4: 9; Heb. 11: 4; 12: 1, 2) De kristne i Korint visste godt at atletene vigde hele sitt liv til å oppnå prisen. Før de kom til stadion, måtte de regelmessig drive øvelser som var like vanskelige som selve konkurransene. De hadde en vakker kropp, de behersket den meget godt og var kraftige og utholdende, men alt dette var ikke noe de hadde oppnådd bare ved noen få ukers trening. Hvis en atlet skulle være tilstrekkelig forberedt, måtte han trene hardt i flere år og stadig gjøre det samme som skulle gjøres i konkurransene. Han måtte leve et meget regelmessig liv med tilbørlige vaner, og unngå det ansvarsløse og utsvevende liv mange korintiere førte. En seierrik atlet måtte på mange måter leve slik at hans livsførsel tjente som et godt eksempel for de kristne, og dette var noe alle de kristne i Korint kunne forstå.
4—6. Hvordan ble betydningen av å overholde reglene innskjerpet den gangen, og hvordan gjelder det samme for de kristne?
4 Den seierrike deltager måtte stadig være på det rene med betydningen av å overholde de regler som var oppstilt for lagene, og av å trene intenst. Hver enkelt avla ed på at han ville holde seg strengt til alle regler og treningsforskrifter. Hans regelbundne liv var fullstendig hengitt til øvelser og trening. En forbryter eller en som ikke hadde rent rulleblad, ble diskvalifisert. Hvis man ikke overholdt reglene, ble man satt ut av spillet. På lignende måte må også vi rette oss etter alle reglene. En atlet kunne kanskje komme først i mål, men hvis han ikke hadde rettet seg etter alle reglene, ville han ikke få seiersprisen. Selv om vi løper løpet til slutten, kan vi tape vår seierspris hvis vi ikke følger reglene. Paulus la vekt på dette da han sa: «Om jeg vel løp eller hadde løpt forgjeves.» — Gal. 2: 2.
5 Edsvorne dommere håndhevet reglene for de gamle kampleker. De levde sammen med deltagerne dag og natt, helt fra de begynte å trene, for å forvisse seg om at det ikke ble fusket. De sørget for at det ble trenet intenst. Kravene i forbindelse med treningen fikk Paulus til å benytte denne treningen til å illustrere forskjellige punkter i sine brev. Kunne man delta i kampen før man hadde øvd seg trofast? Nei! Paulus la vekt på at vi må øve oss: «Øv deg derimot med gudhengivenhet som mål. For legemsøvelser er nyttig til litt, men gudhengivenhet er nyttig til alt, for den gir løfte for det liv som nå er, og for det som skal komme.» — 1 Tim. 4: 7, 8, NW.
6 Den teokratiske organisasjon kan sammenlignes med et lag som holder Jehovas regler. Den går av med seierskransen. Men kommer hver enkelt deltager til å vinne? Mange tusen er anmeldt til å delta. Ikke alle kommer til å vinne. Noen taper fordi de ikke overholder reglene. Hva får vi se når vi betrakter kampplassen? Jo, mange bryter reglene ved at de ikke trener eller ikke løper. Kan de vinne uten å følge reglene? Paulus svarte: «Og om noen tar del i veddekamp, får han ikke seierskransen, hvis han ikke kjemper etter reglene.» (2 Tim. 2: 5, LB) De som er ulydige ved at de gjør seg skyldig i uvirksomhet, faller ut av kampen. — Matt. 10: 22.
7. Hva må vi ha før vi kan adlyde reglene?
7 Du må imidlertid kjenne reglene før du kan adlyde dem. Hvordan kan du vel være kvalifisert til å kjempe uten at du vet hva reglene går ut på? Alle kan med letthet sette seg inn i dem, for de står i Bibelen. Jehovas organisasjon gjør det lett for deg å lære reglene, for den utgir teokratiske hjelpemidler. Man kan lære reglene ved menighetsmøter, ved tjenestesentrer og ved personlig studium.
Regler
8. Hvordan får man ført opp sitt navn på Jehovas deltagerliste?
8 Først og fremst må man føre opp sitt navn på deltagerlisten. Arrangøren, Jehova Gud, må vite at man er en deltager. Du må kjenne og anerkjenne vår lagleder, Jesus Kristus. (Joh. 6: 44) Du må følge i Jesu fotspor. Hva gjorde Jesus først og fremst? Han innvigde seg til å gjøre sin Fars vilje. Han sa: «Jeg er kommet for å gjøre din vilje.» (Heb. 10: 7—9, NW; Sl. 40: 9) Du må altså være innvigd og deretter bli døpt. Er du det? Hvis du ikke er det, da er du heller ikke med i striden. Sørg derfor først for at ditt navn kommer med på listen over dem som kjemper for Jehovas sak! — Es. 55: 6.
9. Hva går de viktigste reglene ut på, og hvorfor faller mange fra?
9 De viktigste reglene er disse: Skaff deg kunnskap og visdom og påse at du handler deretter. Man kan ikke oppnå visdom uten å ha kunnskap. Kunnskap og visdom er et forsvar. (Pred. 7: 12, KJ) Dette betyr at du må studere. Du oppnår kanskje ikke en fullkommen kunnskap om alle de finere detaljer i forbindelse med mange åpenbarte sannheter. Men du både kan og må forstå sannhetens hovedtrekk før du kan begynne å delta i striden. Du må være i stand til å forkynne grunnsannhetene når som helst du måtte bli oppfordret til å undervise andre. (1 Pet. 3: 15; 2 Tim. 2: 2) Kunnskap og visdom hindrer deg i å gå dine egne veier. «Sett din lit til [Jehova] av hele ditt hjerte, og stol ikke på din forstand! Tenk på ham på alle dine veier! Så skal han gjøre dine stier rette.» (Ordspr. 3: 5, 6) Mange viker av fra den stien de bør følge i sitt løp. De prøver å løse problemene ved hjelp av denne verdens visdom, og taper løpet. (1 Kor. 3: 19) Kong Saul trodde at han gjorde noe riktig da han fulgte sin egen vilje. (Ordspr. 14: 12; 16: 25) Samuel irettesatte ham fordi han unnlot å stole på Gud: «Lydighet er bedre enn slaktoffer.» (1 Sam. 15: 22) Vær derfor lydig. Gjør Jehovas gjerning på Jehovas måte, den måte han har utpekt ved sin organisasjon. Det er det eneste som teller!
10, 11. a) Hvordan kan de gamle spisereglene anvendes på oss? b) Hvorfor bør vi nå forsyne oss rikelig av den åndelige føde som blir tilveiebrakt?
10 En annen regel gjelder våre spisevaner. Deltagerne i fortidens kampleker måtte leve på en streng diet. Deltagerne i den teokratiske kamp må bare spise ved Jehovas bord. (1 Kor. 10: 21; Mal. 1: 12) Deres møtedeltagelse må være regelmessig. Hvis de vil være beredt, må de spise Jehovas «mat i rette tid». (Matt. 24: 45; 2 Tim. 3: 16, 17) De må feste sin oppmerksomhet på det som blir sagt i Guds Ord. Det er nødvendig å delta i studiemøtene for å kunne fordøye maten godt. Hvis de ikke gjør det, vil de ikke bli sterke nok til å fullføre kampen, og de trenger fast føde, ikke flytende. Paulus sa følgende til umodne kristne: «Enda dere i betraktning av tiden virkelig burde være lærere, . . . er [dere] blitt slike som trenger melk, ikke fast føde. . . . Men fast føde er for modne mennesker, for dem som ved bruken har sine sanser oppøvd til å skille mellom rett og galt.» — Heb. 5: 12—14, NW.
11 Du trenger å spise den faste føde som blir servert ved den teokratiske opplærings bord. Hvis du spiser andre steder eller unnlater å spise, vil du ikke få noen kraft. Den tid kommer kanskje da du ikke vil kunne få Vakttårnet. Bibelen blir kanskje det eneste våpen du har adgang til. Hvis du ikke har forsynt deg rikelig fra Vakttårnet, er det mulig at du ikke vil kunne svinge «åndens sverd», og i så fall kan du ikke vinne i striden. Du vil kanskje ikke kunne svinge det fordi du har unnlatt å samle åndelig styrke i ditt sinn ved å studere Vakttårnet. Vent ikke til sluttkampen kommer, før du får et godt grep på «åndens sverd». Hvis du behandler det på rette måte, vil du ifølge Paulus ikke ha «løpt forgjeves eller arbeidet forgjeves». (Fil. 2: 16) Du bør fylle ditt sinn med Guds Ord. Da kan du få styrke fra Jehova til å gjennomleve sluttkampen. «For Guds ord er levende.» — Heb. 4: 12.
12, 13. a) Hvor lenge behøver vi å trene og delta i løpet? b) Hvilken taktikk benytter Satans redskaper seg av, og hvilke motforholdsregler treffer den teokratiske organisasjon i denne henseende?
12 Jehova har ikke gjort noen unntagelse fra denne regel: Driv en vedholdende trening. Ingen som deltar i idrettskamper — enten det nå dreier seg om løp, bryting eller nevekamp — kan regne med å vinne hvis han unnlater å trene. Det er ikke nok med at han får ømme muskler hvis han lar være å trene, men han vil også tape kampen. Abel var den første som kjempet på Jehovas lag av rettferdige kampdeltagere. Striden mot de onde åndemakter i de himmelske steder tar ikke slutt før Harmageddon kommer. Det teokratiske lag kan sammenlignes med et olympialag i våre dager. Det legger ikke opp etter den første kampen. Mange andre kamper følger etter i årenes løp. Også et fotballag trener før det spiller en kamp, deretter trener det videre og spiller en ny kamp, og slik fortsetter det til sesongen er slutt. Ville det ikke være en tragedie for laget hvis spillerne ikke eide utholdenhet når kampen skulle stå, men ga opp med det samme fordi de manglet trening? Også vi må øve oss helt til Harmageddon kommer og vår «sesong» er slutt. Vi holder vår trening ved like ved at vi regelmessig er til stede på møtene, ved at vi er ute i tjenesten flere ganger hver uke eller gjerne hver eneste dag, og ved at vi driver personlig studium.
13 La oss nå ha hele bildet klart for oss. Den teokratiske organisasjon skal ikke gjennom bare en enkelt kamp. Den må tvert imot kjempe en hel rekke kamper. Legg merke til at det bare er umiddelbart før Harmageddon at hele den verdensomfattende organisasjonen vil bli utsatt for et voldsomt press fra verdens side overalt på én og samme tid. Før den tiden er det imidlertid slik at organisasjonen blir utsatt for et stort press i ett land, mens den har gode arbeidsforhold i et annet land. I alle land finnes det en avdeling av det teokratiske lag. Mens noen avdelinger så å si er opptatt med å løpe eller kaste diskos, er andre avdelinger midt oppe i en nevekamp eller en brytekamp. Samtidig med at noen blir utsatt for press, gjør andre forberedelser for å kunne motstå et lignende press senere. Men alle lagets avdelinger er til enhver tid beredt til striden. Ikke før er vi gjennom en kamp, før vi gjør oss klar til den neste. Jehovas organisasjon må alltid kjempe et eller annet sted i denne verden, og ellers i verden er den opptatt med opplæring og trening.
14. Hvilke seire har vi vunnet, men hva er det dette ikke betyr?
14 Det er vunnet mange seire på forskjellige steder i verden. Tenk for eksempel på våre brødre i konsentrasjonsleirene i Tyskland. De kom seierrikt ut av den annen verdenskrig. I U.S.A., Canada og andre steder er tusenvis av Jehovas vitner blitt idømt fengselsstraffer, de har også vært utsatt for pøbelangrep og hemmet av forbud, men ved Jehovas ufortjente godhet har de kommet seierrike gjennom alt sammen. Det at vi har seiret i én kamp i ett land, betyr imidlertid ikke at vi har vunnet en endelig seier og at laget kan oppløses.
Faremomenter
15, 16. Hvilken handlemåte har enkelte fulgt, og hvilken bibelsk advarsel blir derved belyst?
15 Mange som kom seierrike ut av striden i de årene forfølgelsen sto på, har senere krenket regelen om stadig trening. De er nå ute av løpet og vekk fra laget. Mange led tap av sine stillinger og ble skilt fra sine familier fordi de var villige til å tåle alt for å vinne Jehovas godkjennelse. Enkelte som i forbindelse med denne striden måtte i fengsel eller konsentrasjonsleirer, trodde at løpet var over da de ble løslatt. De forlot kampplassen og holdt opp med å trene. De løp ikke maratonløpet, men bare et sprintløp, og så falt de ut av kampen. Det er ikke noe som er så trist som å se en løper falle ut av et løp fordi han mangler trening. Guds Ord har advart oss om at vi har vanskeligheter i vente overalt på jorden. Husk: Vi har fått beskjed om at angrepet skal komme fra Gog og fra «norden». Det er absolutt påkrevet å trene hvis vi skal holde ut til løpet eller kampen er fullført.
16 Tidligere så vi alle fram til at fortidens trofaste vitner skulle komme igjen som fyrster. Senere åpenbarte Jehova at de som er fyrster — tjenerne i hans organisasjon — er iblant oss allerede nå. Noen mistet da den begeistring de hadde opparbeidet med tanke på at de skulle få se de oppstandne «fyrster». Viste ikke Jesus at nettopp noe slikt skulle skje, at kjærligheten skulle «bli kold» hos mange? (Matt. 24: 12) Mange kampdeltagere som måtte i fengsel i den vanskelige tiden da forfølgelsen raste, avla overfor Jehova en høytidelig ed på at de skulle sette alle sine krefter og evner inn i kampen når de ble løslatt. Men da de slapp fri og var i stand til å gjøre som de hadde lovt, glemte de sitt høytidelige løfte om å gi Jehova Gud alt.
17. Hvordan virker forfølgelser ofte på de kristne?
17 Når en avdeling av den teokratiske organisasjon er oppe i en stor kamp ved at de blir forfulgt i et land, har laget forholdsvis flere aktive deltagere der enn det hadde mens treningen pågikk. Det kommer mer fart i denne avdelingen av laget. De blir overstrømmende ivrige. De kaster seg ut i kampen med alt de har, livet innbefattet. De innser at det er virksomhet som teller, og derfor er de svært virksomme. De avventer i stor spenning nyeste nytt i forbindelse med den teokratiske kamp. Det blir ingen tid til overs for likegyldighet, forsømmelighet eller personlige misforståelser. Kampen legger fullt beslag på dem. Ingen lar seg bremse av sine stillinger og sine eiendeler. Alle kvitter seg med alt som tynger og gjør kampen vanskeligere. Alle er villige til å sette alt inn på å vinne, om de så må bo i telt og oppleve vanskelige tider. De stålsetter sitt sinn for virksomhet. (1 Pet. 1: 13, NW) Flere melder seg frivillig til heltidstjeneste. Det er lang venteliste over slike som ønsker å utføre Betel-tjeneste. Under slike omstendigheter er det også mange nye som kaster seg ut i striden. De vil gjerne hjelpe til med å vinne.
18. Hvilke anledninger byr seg i fredstid, men hva gjør mange seg skyldig i?
18 For manges vedkommende ligger ikke faren i forfølgelsens strid, men i de fredelige tider med opplæring og trening. Hva mener vi med å stille disse to tingene opp imot hverandre? Ønsker vi å be Jehova om å føre mer forfølgelse over oss? Nei, på ingen måte. Vi gjør det for å understreke at vi alltid må forberede oss til nye kamper som ligger foran oss. I noen land har vi nå for tiden anledning til å gjøre oss i stand til en virkelig kamp. Men mange tar det lett. De forsømmer opplæringen. Til tross for de vidunderlige muligheter heltidstjenesten byr på, ser vi at laget mangler pionerer, at menighetsforkynnerne tar det mer med ro, og at det må tigges etter frivillige tjenere til Betel! Det er få som reagerer på dette. Kan vi ikke innse at denne tilsynelatende fredelige perioden i forskjellige land ikke må benyttes til en slik oppførsel? Det er jo ensbetydende med selvmord, ikke sant?
19, 20. Hvordan bør treningen legges an i fredelige tider? Hvorfor? Hvordan ble dette vist i fortiden?
19 Vær klar over at du bør trene meget intenst i fredelige tider. Treningen bør være like hard som selve sluttkampen. Jo hardere forberedelsene er, desto lettere vil seieren bli vunnet. La oss tenke tilbake på den treningen som måtte gå forut for kamplekene i fortidens Korint. Løperne belastet sine føtter med noe tungt når de trente. De som skulle delta i nevekamp, bar tunge uniformer og øvde seg på sandsekker. Når selve kampen skulle stå, fjernet løperne det tunge de hadde belastet føttene med, og de kledde også av seg alle tunge klær. Dette var Paulus oppmerksom på, og han sa at vi må «avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt». (Heb. 12: 1) Du må øve med tanke på framtidige kamper i forbindelse med prøvelser, farer og hindringer. Hvorvidt du skal vinne eller tape, avhenger av hvordan du øver deg til kampen. Hvis du vil benytte fredstiden til å øve deg før du blir utsatt for forfølgelse, må du derfor benytte den til større virksomhet, til å delta regelmessig i tjenesten, til å overvære alle møter og til å drive personlige studier. Det er skjebnesvangert å la sine hender synke i en slik tid. — Sef. 3: 16.
20 Tenk på et moderne kappløp som ble arrangert for ikke så lenge siden. En kjent britisk løper klarte da å løpe en engelsk mil (1609 meter) på under fire minutter. Ny verdensrekord! Tror du han ville ha klart det hvis han ikke hadde trent regelmessig, men hadde spart seg selv og ikke hengitt seg helt til å trene med tanke på dette kappløpet? Er du klar over at mange deltagere i det samme løpet ikke greidde det? De manglet utholdenhet. En mann falt sammen før han fikk fullført løpet. Hvis vi ønsker å vinne i sluttkampen, må vi øve oss grundig nå.
21. Hvor og hvordan kan vi øve oss med tanke på alvorlige kamper i framtiden?
21 I dag er det noen som forsømmer treningen ved at de unnlater å delta aktivt og regelmessig i vitnearbeidet fra dør til dør, og ved at de ikke regelmessig er med på gruppestudier. De forsømmer treningen fordi verden ikke ser på den med blide øyne. De fantaserer om at de skal bevise sin rettskaffenhet når de en gang i framtiden blir satt på prøve i fengsler eller konsentrasjonsleirer. De kommer imidlertid til å bli slått og beseiret fordi de ikke øvde seg med tanke på den anstrengende kampen. Det å øve seg ved å studere og forkynne regelmessig og dyktiggjøre seg til å tjene bedre nå, er faktisk en viktig del av selve striden. Jehovas vitners arbeid skjer i dag hovedsakelig utenfor fengslene. Den tiden kan komme da vitnearbeidet overalt må foregå under jorden eller i fengsler. Men det blir kanskje opptakten til den endelige slutt i Harmageddon. (Es. 43: 10, 12; Åpb. 2: 10) Hvorfor vente til Djevelen lar en diktator, en konsentrasjonsleir eller et fengsel hindre din virksomhet? Kan du vente med å delta i Guds folks vitnearbeid til det er over? Nei, og atter nei! Gi deg i kast med striden nå, før Jehova utfører sin ’underlige gjerning’ i Harmageddon! — Es. 28: 21
22. Hvilken annen bestemt regel med hensyn til opplæringen framgår av det Jeremias, Jesus og andre uttalte?
22 En fastsatt regel med hensyn til opplæringen, går ut på at Jehovas ord må forkynnes. Fortidens profeter utsatte ikke forkynnelsen til senere. Jeremias sa at Guds ord ble som en brennende ild i hans ben, og at han ikke maktet å beholde det for seg selv. Han måtte ut med det, han måtte forkynne det! (Jer. 20: 9) Jesus, som startet dette løpet for oss, ble salvet til å forkynne av Jehova. (Luk. 4: 18) Vi må følge i hans fotspor og forkynne. Tjenestegjerningen bør være vår viktigste beskjeftigelse, akkurat som den var hans viktigste verv. (1 Pet. 2: 21) Paulus sa: «Ve meg om jeg ikke forkynner.» (1 Kor. 9: 16) Hvis du unnlater å forkynne nå, vil du bli gjort ansvarlig for at de onde mister livet. Hvis du derimot forkynner nå, kommer du ikke til å være ansvarlig for at de dør. (Esek. 33: 8, 9) Hvis vi først melder oss på til kampen, kan vi ikke utebli når treningen skal foregå. Og det er nå tiden er inne til å trene, brødre, ikke i morgen. Hvis vi er uvirksomme, er vi så godt som døde. Hvis vi unnlater å trene og trekker oss fra løpet, er vi døde i Guds øyne. Vær ikke død i uvirksomhetens synd. Vær virksomme nå, brødre, og vinn livet i morgen!
Hvor vår oppmerksomhet må være festet
23, 24. a) Hva må vi holde blikket rettet mot, og hvorfor? b) Hva er vårt mål, og hva kommer det av at enkelte ikke vil nå målet?
23 En annen regel var: Hold øyet festet på seiersprisen — på laurbærkransen. Det er enkelte kristne i vår tid som taper den lovte seierspris av syne. Det er ikke galt å holde sin oppmerksomhet festet på livets krone, for den er en Guds gave. Jehova bevirker at ønsket om belønningen oppstår i vårt hjerte. Vær fylt av ønsket. Belønningen er vel verdt at vi løper for å få tak i den. Det tjener ikke til noe å si: ’Jeg er så glad over å være i sannheten, og jeg vil tjene Jehova enten jeg får noen belønning eller ikke.’ Vær forsiktig. Forsmå ikke Guds godhet. Han hadde en bestemt grunn til å oppstille sitt løfte for deg. Han gjorde det forat du skulle gripe etter det og løpe løpet til ende for å oppnå det. Forviss deg om at du til enhver tid har belønningen i sikte. La oss belyse dette med et eksempel: Sett at en jordisk far gjerne vil at hans sønn skal bestå eksamen, og lover ham en sykkel hvis han klarer det. Hans sønn vil sikkert anstrenge seg til det ytterste. Han vil nok benytte all den tid han kan, til å tilegne seg den kunnskap han må ha for å bestå eksamensprøvene. Han ser belønningen for seg mens han leser og studerer. Han drømmer om den. Han består eksamen fordi han ønsker seg sykkelen. Jehova har stilt oss, sine barn, en langt større belønning i utsikt. Denne belønningen består i evig liv. Det er rett av oss å ha seiersprisen i tankene og la den anspore oss til å løpe, for vårt løp er meget vanskelig. Samtidig med at vi søker seiersprisen, er det prisens giver som er gjenstand for vår kjærlighet, og det er ham vi ønsker å behage.
24 Hvorfor kommer så mange til kort? Jo, fordi de ikke retter sin oppmerksomhet mot målet, mot det evige liv. Paulus skrev: «Brødre, jeg tror ennå ikke om meg selv at jeg har grepet det; men én ting er det i forbindelse med dette: Idet jeg . . . strekker meg etter det som er foran, jager jeg fram mot målet, etter seiersprisen, kallet ovenfra, som Gud skjenker i Kristus Jesus.» (Fil. 3: 13, 14, NW) «Kallet ovenfra» gjelder dem som tilhører den salvede klasse. Men det kall som utgår til de «andre får», kommer også «ovenfra». Evig liv på jorden er like ønskverdig for de «andre får», som liv i himmelen, «livets krone», er det for de salvede, for dem som Jehova har kalt. (Åpb. 2: 10, NW) Hvori består da forskjellen? Den ene seiersprisen er av en finere beskaffenhet, men begge to medfører evig liv, og det er livet vi søker. Noen lar sitt syn av Jehovas hensikt, hans rike og hans teokratiske gjerning bli fordunklet. De vil ikke studere for seg selv, og er heller ikke til stede ved studiemøtene. De har ikke noe syn. Slike mennesker kommer ikke til å nå målet. Hvor det ikke er noe syn, går folket til grunne. (Ordspr. 29: 18, KJ) Har du under løpet tapt seiersprisen av syne? Hold stadig blikket festet på seiersprisen. Da vil du også kunne holde stø kurs og ikke bli ført på avveier av Djevelen, slik at du mister livet.
25. Hvorfor må vi ikke se oss tilbake?
25 En annen regel som gjelder for løperne, er at de ikke må se seg tilbake mens de løper. Noen kaster seg ut i løpet og løper godt en stund. Men senere begynner de å føle det som om de har forlatt noe attråverdig. De dreier på hodet og ser seg tilbake for å overveie om de skal gå tilbake til sin tidligere levemåte. Fornøyelser, forretninger, venner i den gamle verden eller andre ting spøker i deres hukommelse og får dem til å falle ut av løpet og slutte med å bevare sin rettskaffenhet. Det var en slik avvikelse som fikk Jehova til å stille Lots hustru utenfor løpet. Ser du tilbake på de ting du har bak deg? Hvis du gjør det, kommer du til å snuble og falle ut av løpet. La ikke noe av det du har forlatt, hindre deg i å komme videre framover. — Fil. 3: 14.
26, 27. Hvem er vår virkelige fiende, og hvorfor befinner vi oss nå i en spesielt farlig tid?
26 De som deltok i fortidens bryte- eller nevekamper, måtte hele tiden holde øye med sin motstander. I den teokratiske strid i våre dager er det mange som faller i en snare fordi de unnlater å gjøre dette. I enkelte avdelinger av Jehovas lag er det mange som venter at en motstander skal dukke opp i form av en diktator, et sikkerhetspoliti eller en pøbelansamling. Det har ikke gått opp for dem at den virkelige motstander i den striden de selv er oppe i, er usynlig for menneskeøyne. Er du blitt uvirksom? I så fall er du ikke på det rene med at vi ikke kjemper mot en fiende av kjøtt og blod. Vi kan se vår fiende gjennom Paulus’ øyne. Han sa at «vi har ikke kamp mot blod og kjøtt, men mot . . . de onde åndemakter i de himmelske steder». — Ef. 6: 12, NW.
27 Er du på utkik etter en fiende av blod og kjøtt i stedet for en usynlig fiende? I så fall legger du for dagen at du har mistet ditt åndelige syn. Du er blitt ført bak lyset av den usynlige fiende. Våkne brødre forstår nå at denne tiden er farligere enn den tiden da nazistene hadde makten i Tyskland og pøbelen herjet i U.S.A., den tiden da Jehovas vitner var utsatt for forfølgelse nesten overalt. Djevelen og demonene motstår nå som aldri før Jehovas gjerning både i demokratiske land og diktaturer. Peter gir en lignende advarsel som Paulus: «Bevar fatningen, vær på vakt. Deres motstander, Djevelen, vandrer omkring som en brølende løve, og søker å oppsluke en eller annen.» (1 Pet. 5: 8, NW) En brølende løve villeder det bytte den søker seg, ved å brøle med hodet nesten i bakken, for da kan ikke byttet lokalisere løven! Er du blant dem som ikke er bedratt, og kan du tydelig se den usynlige, dyrelignende motstander snike seg etter deg? Hvis du ser ham, vil du legge alle dine krefter i løpet for å vinne kampen, ja, flere krefter enn du ville anvende hvis du hadde et hemmelig politi i hælene eller — ble oppsøkt av en pøbelhop! — Åpb. 12: 12.