Lydighet fører til liv

«Den Evige deres Gud skal dere følge, ham skal dere vise dyp ærbødighet, hans befalinger skal dere holde, hans røst skal dere lyde, ham skal dere tilbe og mot ham skal dere være lojale.» — 5 Mos. 13: 4, Mo.

 1. Hvilket krav stiller Jehova til en som ønsker å vinne evig liv?

JEHOVA Skaperen er kilden til alt liv. Han gir det til hvem han vil og tar det fra dem som ikke er det verdig. Ingen skapninger på jorden kan påstå at de eier livet, for de har det bare så lenge de eksisterer. Det er likevel noen som er blitt lovt liv. Alle mennesker som er ved sine fulle fem, ønsker å fortsette å leve for bestandig, og helt siden menneskets ulydighet førte dødsstraffen med seg, er det blitt stilt spørsmål i likhet med det som ble forelagt Herren Jesus Kristus av en mann som var vel bevandret i jødenes lov: «Hva må jeg gjøre for å arve evig liv?» Jesus svarte med å spørre ham: «Hva står skrevet i Loven? Hvordan leser du?» Til svar sa han: «Du må elske Jehova din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av hele din styrke og av hele ditt sinn» og «din neste som deg selv». Han sa til ham: «Du svarte rett; ’fortsett å gjøre dette, og du skal få liv.’» (Luk. 10: 25—28, NW) Her blir altså Jehovas befaling gitt i en knapp og korrekt form, og de som er lydig mot den, kommer til å vinne liv og leve evig. Ønsker vi virkelig evig liv? Hvor meget vil vi i tilfelle gi for å sikre oss det? Er vi beredt til å lyde Guds bud fullt ut slik at vi kan arve det? Ingen skapning kommer til å få liv hvis han ikke behager Gud og får Hans godkjennelse. Det er også sant at ingen vil bli godkjent hvis han ikke er lydig.

 2. Definer lydighet, nevn eksempler og bibelske beviser.

² Vi kan spørre: Hva betyr egentlig lydighet, og hva innebærer vår lydighet? Det betyr i virkeligheten at man retter seg etter befalinger, at man beredvillig utfører det som blir krevd eller påbudt av en som har myndighet, at man viser pliktoppfyllenhet. Gud fordrer lydighet og dermed at man villig og med glede underkaster seg hans vilje og gjør den. Helt fra Jehova Gud begynte å skape har han alltid fordret og belønnet en fullstendig lydighet. Da han skapte den rettferdige verden, benyttet han seg av ånder som utførte oppgaven under Jesu Kristi ledelse i hans førmenneskelige tilværelse. «Han er bildet av den usynlige Gud, den førstefødte av all skapningen, for ved hjelp av ham ble alle andre ting skapt i himlene og på jorden, de synlige og de usynlige ting, enten det nå er troner eller herredømmer eller regjeringer eller myndigheter. Alle andre ting er blitt skapt gjennom ham og til ham.» (Kol. 1: 15, 16, NW) Andre som utførte Jehovas vilje var engler i antall av «ti tusen ganger ti tusen». (Dan. 7: 10) Likevel var det i begynnelsen fullkommen harmoni mellom alle disse vidunderlige skapninger. Gud trenger ikke å framtvinge lydighet; hans befalinger blir adlydt øyeblikkelig. «For han talte, og det skjedde; han bød, og det stod der.» (Sl. 33: 9) Dette går fram av beretningen fra begynnelsen av: «Da sa Gud: Det bli lys! Og det ble lys.» (1 Mos. 1: 3) Guds befalinger på denne første skapelsesmorgen ble fullt ut adlydt, og slik fortsetter beretningen om lydigheten mot hans uttrykte hensikt den ene skapelsesdagen etter den andre. Jehova forlanger å få noe gjort. Han befaler, og en eller annen hører og adlyder beredvillig. Følgende uttalelse viser at det er samarbeid om Guds gjerninger: «La oss gjøre mennesker.» (1 Mos. 1: 26) Dette er ikke noe eksempel på at den som taler, taler om seg selv i flertall og retter sine ord til seg selv som om han var flere personer, for en slik flertallsform forekommer ikke i Bibelen på noe sted der Gud taler om seg selv. Jehova meddeler derimot sin Sønn og de andre åndeskapninger hva han akter å gjøre, for å gjøre dem interessert i saken. Dette vil si at Jesus Kristus som Logos og de mange millioner av engleskapninger samarbeidet med hverandre i fullstendig harmoni og med en fullkommen glede og lydighet for å utføre Guds gjerninger. Alle disse tjenester var fullført til fastsatt tid, og denne kjærlige lydighet var til største behag for Jehova. «Lov Herren, I hans engler, I veldige i makt, som fullbyrder hans ord, idet I adlyder hans ords røst!» — Sl. 103: 20.

 3. a) Hvilke befalinger ga Gud til det første menneske og den første teokratiske nasjon da de ble til? b) Forklar noen av de gagnlige resultater av lydighet.

³ Ved begynnelsen av menneskets tilværelse befalte Gud at det skulle være ham lydig. «[Jehova Gud] bød mennesket: Du må fritt ete av alle trær i hagen; men treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» (1 Mos. 2: 16, 17) I den korte tiden Adam var lydig, hadde han en god og ren samvittighet, han var hverken redd eller skamfull. Lydighet betydde fred, beskyttelse, lykke, et harmonisk forhold med Gud, og liv. Da han ble drevet ut av Eden på grunn av ulydighet, kom lydigheten til uttrykk hos de kjeruber som voktet veien til livets tre forat menneskene ikke skulle komme til det. (1 Mos. 3: 24) Og da Jehova for første gang dannet en nasjon, var han meget bestemt i sin fordring om lydighet. «Se, jeg legger i dag fram for eder velsignelse og forbannelse: velsignelsen, så sant I lyder [Jehovas], eders Guds bud, som jeg gir eder i dag, og forbannelsen, dersom I ikke lyder [Jehovas], eders Guds bud.» (5 Mos. 11: 26—28) Lydighet fører også til velsignelser og vennskap med Gud. «Da sa [Jehova]: Skulle jeg vel dølge for Abraham det som jeg tenker å gjøre? For jeg har utvalgt ham forat han skal byde sine barn og sitt hus etter seg at de skal holde seg etter [Jehovas] vei og gjøre rett og rettferdighet, så [Jehova] kan la Abraham få det som han har lovt ham.» (Jak. 2: 23; 1 Mos. 18: 17, 19) Dessuten fører lydighet til frelse, for ved tiden for vannflommen fikk Noah, hans familie og forskjellige par av levende skapninger befaling fra Jehova om hva de skulle gjøre. Befalingene ble adlydt, og frelsen kom som en følge av dette. Dertil prøver Jehova sitt folk gjennom lydighet. «Det er den Evige deres Gud som prøver dere for å se om dere virkelig elsker den Evige deres Gud av hele deres sinn og hele deres hjerte. Den Evige deres Gud skal dere følge, ham skal dere vise dyp ærbødighet, hans befalinger skal dere holde, hans røst skal dere lyde, ham skal dere tilbe og mot ham skal dere være lojale.» (5 Mos. 13: 3, 4, Mo) De som skal være Jehovas folk, må være lydige. «På denne dag er du blitt [Jehovas], din Guds folk. Så lyd da [Jehovas], din Guds røst, og hold hans bud og hans lover.» Han lover å samle de atspredte på ny hvis det blir lagt lydighet for dagen: «Og du . . . omvender deg til [Jehova] din Gud og hører på [adlyder, AS] hans røst . . . da skal [Jehova] din Gud gjøre ende på ditt fangenskap og miskunne seg over deg, og han skal atter samle deg fra alle de folk som [Jehova] din Gud hadde spredt deg iblant.» (5 Mos. 27: 9, 10; 30: 1—10) Det samme kapitlet har også løfter om å bringe fangene og de atspredte tilbake til det lovte land og om at han skal legge forbannelser på fiendene. De ovenstående skriftstedene viser klart at lydighet fører til harmoni og vennskap med Jehova, til fred, frelse, prøve for godkjennelse, frigjøring fra undertrykkelse, og til straff for hans eget folks fiender. Og når Jehova Gud ville gjøre alt dette for det naturlige Israel, kommer han til å gjøre større ting for det åndelige Israel på grunn av deres ubetingede lydighet mot hans befalinger.

Lydighet fra hjertet

 4. Beskriv Abrahams lydighet i tilfellet med Isak og den velsignelse det førte til for ham og for andre.

⁴ Jehova vet om vår lydighet er ekte eller ikke, og ofte prøver han oss for å se om vi er oppriktige. Et av de mest fremtredende eksempler på dette som er fortalt i Bibelen, er tilfellet med Abraham. «Gud [satte] Abraham på prøve, . . . Da sa han: Ta din sønn, din eneste, ham som du har så kjær, Isak, og gå til Moria land og ofre ham der til brennoffer på et av fjellene, som jeg skal si deg!» Og Abraham la sin villige lydighet for dagen, for han sto «tidlig opp om morgenen og lesste på sitt asen», og på den tredje dag så han det stedet Gud hadde fortalt ham om. Da Isak spurte hvor lammet til brennofferet var, svarte Abraham: «Gud skal selv utse seg lammet til brennofferet, min sønn!» Abraham utførte Guds befalinger villig og uten å beklage seg eller stille spørsmål. Han visste at det var Jehova som hadde gitt ham sønnen, og Jehova kunne ta ham bort. Abraham grep derfor kniven for å drepe sin eneste og inderlig kjære sønn, som lå bundet på alteret. Men før han fikk gitt ham dødsstøtet, ropte Jehovas engel noe til ham som må ha fortont seg som den lifligste musikk han noen gang hadde hørt: «Legg ikke hånd på gutten og gjør ham ikke noe! For nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har spart din eneste sønn for min skyld.» Hvor lite Abraham ante at Jehovas «øyne» hadde fulgt med ham hele tiden for å se om Abraham ville være lydig til det siste. Først da dødsstøtet skulle gis, grep han inn. Derpå erklærte Jehova: «I din ætt skal alle jordens folk velsignes, fordi du lød mitt ord.» Ved Jehovas ufortjente godhet førte derfor Abrahams lydighet til dette løfte som er omfattende og generøst nok til å gjelde hele verden. — 1 Mos. 22: 1—18.

 5. Kom med uttalelser fra Bibelen som åpenbarer Guds Sønns fullstendige lydighet og hvilken betydning dette har for hans etterfølgere.

⁵ Dernest har vi vår Herre Jesu Kristi eksempel som er gitt i den hensikt å veilede alle hans etterfølgere som ønsker å oppnå Jehovas gunst og få liv fra Ham. Det står skrevet: «Han uttømte seg selv og tok en slaves skikkelse og kom i menneskers likhet. Ja, mer enn det, da han fant seg av samme natur som et menneske, ydmykte han seg og ble lydig helt inntil døden, ja, til døden på en torturpel.» (Fil. 2: 7, 8, NW) «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» (Joh. 4: 34) «Jeg søker ikke min vilje, men hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 5: 30) «Min Far, hvis det er mulig, så la dette beger gå meg forbi. Men dog, ikke som jeg vil, men som du vil.» (Matt. 26: 39, NW) Jesus var alltid lydig, selv før han led, men beviset for at det forholdt seg slik, måtte bli vist i gjerning. Han ble et mønster på lydighet som må etterlignes av alle hans etterfølgere. Han led enda han var Guds elskede. Hvem kan da bli fritatt for å lide for rettferdighets skyld, og hvem vil beklage seg mens de lider? Det behager vår himmelske Far at vi beredvillig og med glede retter oss etter hans vilje. «Skjønt han var en Sønn, lærte han lydighet av de ting han led, og etterat han var blitt gjort fullkommen, ble han ansvarlig for evig frelse til alle dem som adlyder ham.» (Heb. 5: 8, 9, NW) Ingen er unntatt. Det er derfor av største viktighet at vi er lydige, ellers vinner vi aldri livet.

 6. a) Hvilken befaling ga Jehova til kong Saul, og hvordan utførte han den? b) Hva for en stor lærepenge ligger i Sauls oppførsel og Jehovas Ord ved Samuel?

⁶ Herren Jesus var lydig av hjertet. Men Bibelen inneholder også eksempler på slike som ikke hadde hjertet med seg i sin lydighet, og en av de mest utpregede er den første som ble utnevnt og anerkjent som Israels konge, nemlig Saul. Hans handlinger viser klart at man kan ha en påtatt lydighet som ikke gir et riktig bilde av en hjertets oppriktighet og av at man føyer seg etter Guds vilje. Jehova dømmer selve det motivet som ligger til grunn for ens handlemåte. Kong Saul fikk denne befaling: «Gå nå av sted og slå Amalek, og slå med bann alt hva hans er; spar ham ikke, men drep både mann og kvinne, både barn og diebarn, både okse og får, både kamel og asen.» (1 Sam. 15: 3, 19) Han utførte ikke befalingen helt og fullt. Samuel forhørte ham etter slaget og sa: «Hvorfor lød du da ikke [Jehovas] ord?» Saul unnskyldte seg med at han hadde frelst kongen Agag, sannsynligvis for først å stille ham til skue og senere drepe ham, og så ga han delvis folket skylden: «Men troppene tok noen av sauene og oksene, de beste av det som var blitt dømt til ødeleggelse, for å ofre det til den Evige din Gud.» (1 Sam. 15: 21, Mo) Dette var en tam unnskyldning, for det var innlysende at Saul ikke hadde adlydt de befalinger han hadde fått, og det vakte ikke behag å si at grunnen for å unnlate å gjøre det, var at de skulle ofre til Jehova. Samuel sa derfor: «Har vel [Jehova] like så meget behag i brennoffer og slaktoffer som i lydighet mot [Jehovas] ord? Nei, lydighet er bedre enn slaktoffer, hørsomhet bedre enn fettet av værer.» (1 Sam. 15: 22) Sauls hjerte var ikke riktig innstilt, og han var ikke lydig selv om han på mange måter ga inntrykk av å være det. Vi kan ikke bedra Jehova. Mennesker dømmer altfor ofte etter det ytre. Denne kjensgjerning kom så godt til uttrykk da Samuel gikk hjem til betlehemitten Isai for å salve en av hans sønner til konge i Sauls sted. Da Samuel så på Eliab, sa han: «Visselig står her for [Jehova] hans salvede. Men [Jehova] sa til Samuel: Se ikke på hans utseende og på hans høye vekst! For jeg har forkastet ham; jeg ser ikke på hva mennesket ser på, for mennesket ser på det utvortes, men [Jehova] ser på hjertet.» — 1 Sam. 16: 6, 7.

 7. Hva slags lydighet ble i virkeligheten fordret, og hvordan er Jesus Kristus et eksempel i denne henseende?

⁷ Det israelittiske folk vandret på samme vei som kong Saul. Det var lydighet fra hjertet Gud fordret. Israel viste ingen tilbøyelighet til å gi akt på hans råd, og det var Gud fullt klar over. De lærte aldri at Jehova alltid la større vekt på en oppriktig og villig lydighet enn på andre, ytre trekk. Da Paulus skrev om det samme til hebreerne, sa han: «Når han kommer inn i verden, sier han derfor: ’«Du ønsket ikke dyreoffer og offergaver, men du gjorde et legeme i stand til meg. Du likte ikke hele brennoffer og syndoffer.» Da sa jeg: «Se! Jeg er kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, o Gud.»’» (Heb. 10: 5—7, NW) Her har vi en usedvanlig vakker skildring av Jesu Kristi hjertetilstand og den store sannhet at alle ytre trekk er verdiløse uten lydighet og tjenerens fulle samstemmighet med Guds vilje. Kristus Jesus overga seg fullstendig til å gjøre Guds vilje. Fra da av var hele hans sinn, hjerte, sjel og styrke hengitt til å fullføre Jehovas vilje. Deretter ville han ikke gjøre krav på noen rettigheter, for han var helt ut innvigd til Guds hellige tjeneste. Alt han hadde, alle menneskelige håp og ambisjoner, ble lagt på Guds alter for å bli brukt i den dyrebare tjenesten, og han ga dem av et takknemlig hjerte.

 8. Nevn noen av Guds befalinger til oss i vår tid. Hvorfor må vi adlyde?

⁸ Liksom han alltid rettet seg etter Jehovas befaling, så må vi gjøre det samme. Bibelen henleder vår oppmerksomhet på de befalinger vi må adlyde nå i endens tid for å få hans godkjennelse. Hvis vi ikke tar hensyn til dem, kommer vi til å få erfare hans mishag. Vi har for eksempel fått befaling om å «kunngjøre godt budskap for de fattige, . . . å forkynne en løslatelse for fangene», ’synge [Jehovas] pris’, ’forkynne fred, bære godt budskap, forkynne frelse’, ’forkynne dette gode budskap om riket på hele den bebodde jord’, ’lage en sti for de landflyktige som vender tilbake, bygge opp en landevei, rense vekk steinene; gi signal til folkeslagene’, ’advare den ugudelige for hans ferd, at han skal vende om fra den, . . . [ellers] skal han dø for sin misgjernings skyld’, og «si til de fangne: Gå ut! — til dem som er i mørket: Kom fram!» (Luk. 4: 18, 19; Matt. 24: 14, NW; Es. 12: 5, 6; 52: 7; 62: 10; Esek. 2: 3—5; 33: 7—9; Es. 49: 9) Dette er bare noen få av alle de befalinger Jehova Gud og Kristus Jesus har pålagt de trofaste. Vi kan ikke nekte å adlyde. Vi plikter å utføre dem trofast. Den Høyeste gir sine instrukser gjennom Kongen Kristus Jesus, og han, den «større enn Moses», kommer til å påse at Guds vilje skjer. Fra Jehovas trone i himlene lyder et ord til hele Guds folk i dag: ’Hør ham!’ Peter understreket dette da han sa: «Ja, Moses sa: ’Jehova Gud skal frambringe for dere fra deres brødre en profet liksom meg. Dere må høre på ham i alle de ting han taler til dere. Ja, enhver sjel som ikke hører på denne Profet, skal bli fullstendig tilintetgjort fra folket.’» — Ap. gj. 3: 22, 23, NW.

Glad og villig lydighet

 9. Hvem har Jehova behag i, og hvilket spørsmål bør vi stille oss selv?

⁹ Det er de som adlyder Jehovas befalinger i en glad og villig ånd uten å beklage seg, som behager ham. Slike mennesker har et oppmerksomt øre for Jehovas befalinger og speider etter anledninger til å tjene. «Se, liksom tjeneres øyne følger deres herres hånd, liksom en tjenestepikes øyne følger hennes frues hånd, således følger våre øyne [Jehova] vår Gud.» (Sl. 123: 2) Slike oppmerksomme hjerter er en kilde til fryd. Jordiske foreldre finner stort behag i at barna adlyder øyeblikkelig og med glede, for det blir oppfattet som et utslag av barnas kjærlighet, og med rette. En tvungen lydighet fra deres side er ikke noe uttrykk for kjærlighet. Streng disiplin med straffer for dårlig oppførsel tvinger soldatene i en hær til å være lydige mot sine overordnede, enten de liker det eller ikke. Tjenere må være lydige mot sine herrer, ellers blir de straffet på et eller annet vis. Jehova har skjenket sine menneskelige skapninger frihet til å adlyde eller være ulydige, så han derved kan prøve dem, og belønningen avhenger av om de er lydige med glede. Enhver bør derfor spørre seg selv: Adlyder jeg Jehovas befalinger villig og med glede?

10. Bør man granske seg selv? Hvordan? Nevn eksempler og vis hvordan utfallet bør være.

¹⁰ Vi bør også huske at det kreves meget utstyr til å utføre vår verdensomfattende forkynnertjeneste. Vi benytter for eksempel litteratur og alle slags kunngjøringsmetoder, og er dermed avhengig av trykkemaskiner og annet maskineri ved framstillingen. En organisasjon som er dannet for å virke i alle deler av verden, overvåker og leder den Herrens gjerning som nå blir utført av hundretusener av kristne mennesker som har kommet seg ut fra den dødsdømte onde tingenes ordning, og som nå utgjør en stor, forent menighet. Noen blir derfor innbudt til å hjelpe til med arbeid som å servere måltider, vaske gulv, vinduer, klær eller betjene maskiner, pakke litteratur som skal sendes til andre deler av arbeidsfeltet, alminnelig vedlikehold eller arbeid på Selskapets gårdsbruk. Alt dette er nødvendig, for disse trofaste Herrens slaver må ha mat, hus, klær og utrustning til andre plikter, og de må gjøres ansvarlig for tjenester som må utføres på feltet. Noen ganger kan ens yteevne bli nedsatt av ens egen holdning overfor det Herrens arbeid som en har fått seg betrodd. Enkelte kan ha begynt å behandle sin oppgave som noe helt hverdagslig, som en hvilken som helst beskjeftigelse man kan skaffe seg i verden. Hvis noen taper av syne det store privilegium de har til å legge sin kjærlighet til Jehova for dagen ved å tjene villig og med glede, kan de ha lett for å bli misfornøyde og beklage seg eller begynne å tro at det ikke er noen andre som arbeider så hardt eller har så liten tid til egen rådighet. Det ville kanskje være bra med en selvransakelse for slike mennesker. Hvorfor behøver de å synes synd på seg selv? Innviet de ikke alt de hadde til Jehova? Er de da ikke glade for at deres liv er fylt med privilegier til å tjene Jehova? Etter en sindig overveielse vil de sikkert være takknemlig over at de har meget å gjøre. Er kanskje ikke det bedre enn å ha for lite? Jo, naturligvis. La det bare komme mer, for vi ønsker jo nettopp å tjene Jehova og ikke la oss hindre av at det kan volde oss bryderi eller være ubeleilig. Da, og bare da, kan vi svare bekreftende på spørsmålet: Adlyder jeg med glede Jehovas befalinger?

11. Når vi får ytterligere tjenesteprivilegier, hvordan bør vi da se på dem? Og hvordan uttrykker vi oss overfor Jehova i forbindelse med dem?

¹¹ Du er kanskje en av tjenerne i en menighet, og har dermed fått ytterligere tjenesteprivilegier til beste for Jehovas folk. Hvordan ser du på dem? Kaller du dem «tilleggsbyrder»? Blir du tynget ned av disse «byrdene»? Kanskje du tenker som så: «Hvis bare noen av de andre tjenerne kunne gjøre mer, så ville min ’byrde’ bli lettere,» og du synes at du har så mye å gjøre, ikke sant? Det forekommer deg muligens at de andre lesser alt arbeidet over på deg, og du begynner å synes at det ikke er riktig. Du skulle ikke ha så mye når de andre øyensynlig har så lite. Hvorfor ikke først spørre deg selv: Hva består disse «byrdene» i? Er det ikke de uhyre dyrebare privilegier i form av den tjeneste for Riket som du har fått deg betrodd å vareta i vårt storslagne og herlige arbeid? Er det ikke sant at du innerst inne i grunnen setter stor pris på den tjenesten du har fått gjennom den «tro og kloke slave»s forvaltning, og at du virkelig ønsker å adlyde glad og villig? Når du ser dine privilegier i det rette lys, så er de i virkeligheten ikke «byrder», men privilegier, og Jehova prøver oss ut fra hvordan vi tar imot dem og utfører dem. Hvis du har en slik forståelse, hvordan kan du da annet enn å takke Herren for alt han gir deg og i takknemlighet adlyde villig og med glede?

12. Hvorfor er det nødvendig å få en klar forståelse av sin egen stilling når det gjelder prøvelser i hjemmet?

¹² Kanskje du ikke adlyder villig og med glede i tjenesten på grunn av problemer i familielivet. Kanskje din ektefelle ikke har akkurat det samme syn på sannheten som du, og det oppstår stor uenighet. Det har muligens kommet så vidt at du hjemme opplever motstand, sjalusi på grunn av din hengivenhet til sannheten, tarvelige trusler, skittent snakk, tale om å bryte opp hjemmet og en åndelig eller legemlig brutalitet. Du har kanskje kommet til det resultat at det simpelthen er umulig å adlyde Jehova glad og villig i betraktning av alt dette. Det er imidlertid mulig, og ikke nok med det, det er absolutt nødvendig at de som er utsatt for slike gjenvordigheter og prøvelser får en klar forståelse av sin egen stilling. Ellers vil de ikke kunne tjene Jehova på rette måte.

13. Hvordan er det mulig å lide for Kristi skyld i sitt eget hjem?

¹³ Det er sant nok at du ikke kan være lykkelig over oppførselen til dem som gjør deg ondt. Du kan heller ikke glede deg over den faktiske skaden du lider. Men hvorfor kommer alt dette? Er det mulig at det kan ligge noe til grunn for slike opplevelser? La oss gå dypere enn til de vanskeligheter som er til stede i øyeblikket og prøve å finne ut hva som er grunnen og hva resultatet kommer til å bli. Sett at denne ubarmhjertige, grusomme forfølgelsen kom fra noen av verdens mennesker mens du var opptatt med den egentlige forkynnergjerningen. Hvordan ville du da reagere? Du ville utvilsomt avgjøre at du sto overfor de forfølgelsene Herren Jesus sa du skulle få erfare, og du ville være takknemlig over at du var blitt regnet verdig til å bære denne hån, «for til dere ble det privilegium gitt for Kristi skyld, ikke bare å tro på ham, men også å lide for hans skyld.» — Fil. 1: 29, NW.

14. Hvorfor er det så viktig å ha bibelske, kristne grunner for våre handlinger hvis vi vil være lydige?

¹⁴ Hvis du derfor blir utsatt for en slik uberettiget forfølgelse, er det nødvendig å ha et sinn som er klart og likevektig og blir ledet av Herrens ånd, ellers kan man komme til å måtte angre en impulsiv eller tåpelig handling fordi den ikke var i overensstemmelse med Jehovas uttrykte vilje angående hans barn. En åndelig umoden person vil kanskje komme til den slutning at man ikke behøver å utstå forfølgelse fra sin ektefelle, og at det ville rettferdiggjøre at man trekker seg ut av situasjonen. Slike mennesker ville ha utbytte av å overveie forholdene på nytt og prøve å tilegne seg det kristne syn på saken. (Matt. 19: 9; 1 Kor. 7: 10—13) Det kan finnes berettigede grunner for en atskillelse, for eksempel skilsmisse på grunn av ekteskapsbrudd, eller at den som ikke er i sannheten forlater den som er det. Hvilken framgangsmåte skulle man da følge? Herren Jesus sa: «Lykkelige er de som er blitt forfulgt for rettferdighetens skyld, for himlenes rike hører dem til. Lykkelige er dere når folk håner dere og forfølger dere . . . for på den måten forfulgte de profetene før dere.» (Matt. 5: 10—12, NW) Det avgjørende er ikke hvem som behandler deg på denne måten, enten det er hjemme eller ute i verden, men heller hvorfor de gjør det og hvordan du behandler dem og tar forfølgelsen.

15. Hvordan lærer vi lydighet av å lide? Hvorfor er det nødvendig?

¹⁵ Hvis Jehova Gud prøver deg, hvordan kan du da bli fullstendig prøvd hvis du ikke blir stående i de prøvende forholdene og lærer lydighet ved å lide på samme måte som vår store Lærer og Mester? Bibelens regel er at vi ikke kan gjengjelde med forfølgelse når vi blir forfulgt. Uansett hvem det er som skader oss, så kan ikke vi skade dem til gjengjeld. Vi kan ikke gi tilbake med samme mynt når det blir sagt onde, løgnaktige ting om oss. Og hvorfor ikke? Fordi Paulus gir følgende beskrivelse av den rette sinnsinnstilling under slike omstendigheter: «Blir vi forfulgt, finner vi oss i det; tales det ille om oss, gir vi gode ord igjen.» Dessuten ga Peter dette råd: «Ja, dere ble i virkeligheten kalt til denne løpebane, for Kristus selv led for dere og etterlot dere et mønster forat dere skal følge nøyaktig i hans spor. Han begikk ingen synd, og det ble heller ikke funnet svik i hans munn. Når han ble hånt, hånte han ikke igjen. Når han led, truet han ikke, men fortsatte med å overgi seg til ham som dømmer rettferdig.» Paulus sa også: «Fortsett med å velsigne dem som forfølger; velsign, og forbann ikke.» — 1 Kor. 4: 12, 13, LB; 1 Pet. 2: 21—23; Rom. 12: 14, NW.

16. Hvilken handlemåte fulgte Jesus Kristus da han led? og hvilken forsikring har vi fått?

¹⁶ Det kan ikke herske noen tvil om betydningen av disse skriftstedene og om hvilken handlemåte vi bør følge. Og hvis vi ’fortsetter å elske våre fiender og be for dem som forfølger oss, så vi kan bevise at vi er vår Fars sønner’, hvordan kan vi da klage og utbre oss om alle våre vanskeligheter til den første som vil høre på oss? Hadde du ikke tenkt på å bære prøvelsene selv? Har du noen gang lest noe om at Kristus Jesus beklaget seg til sine nærmeste venner over de prøver hans Far hadde tillatt å komme over ham? Eller ga han uttrykk for mishag og forargelse over Guds vilje? Nei, det forekom aldri! Og hvorfor ikke? Fordi han «fortsatte med å overgi seg til ham som dømmer rettferdig». Hele Jehovas folk må derfor være på det rene med at det kreves en tålmodig utholdenhet i vår tjeneste, og tålmodighet betyr en livsglad standhaftighet. De prøvene du har, kommer til sine tider til å virke uutholdelige, men vær ved godt mot, for det kommer ikke til å være så galt hvis du lydig holder stand og fortsetter å overgi deg til ham som dømmer rettferdig. Paulus visste hva det ville si, og han trøstet sine brødre med følgende dyrebare ord: «Ingen fristelse er kommet over dere som ikke er vanlig for mennesker. Men Gud er trofast, og han vil ikke la dere bli fristet over det dere kan bære, men sammen med fristelsen vil han også gjøre en utvei, så dere kan bli i stand til å utholde den.» (1 Kor. 10: 13, NW) Legg nøye merke til at Paulus ikke sier at det vil bli gjort en utvei slik at dere kan komme ut av prøvene, men snarere slik at dere kan holde ut. Røm derfor ikke vekk fra disse erfaringer, og prøv ikke å unngå dem. Ha heller tålmodighet til å holde ut.

17. Hva blir resultatet hvis vi holder ut prøvene på rette måte, og hva har Jakob, Peter og Paulus å lære oss i denne forbindelse?

¹⁷ De som tilhører denne onde tingenes ordning, kan ikke forstå denne innstillingen, for i deres øyne er den veik. De ville si: «Gå på og bit fra deg!» eller «Redd deg ut av situasjonen!» Nei, verden vil aldri fatte hva du virkelig gjør, men du vet det. Du er klar over at det prøver deg og at disse forfølgelsene ikke hadde rammet deg hvis det ikke hadde vært for din kjærlighet til Jehova og Kristus Jesus og hans folk, og det er denne vissheten som gir deg stort velvære, en lykkelig hvile og en stille trygghet. Herren Jesus bekjentgjorde Guds løfter om at ’de skal arve jorden’, ’de skal få se Gud’, ’skal kalles Guds sønner, og deres lønn skal være stor’. Men først må prøvene komme, og vi må holde ut å bli tuktet. Paulus sier: «Gi nøye akt på ham som har holdt ut slik motsigende tale av syndere imot deres egne interesser, slik at dere ikke skal bli trette og gi opp i deres sjeler. Men dere har fullstendig glemt den formaning som tiltaler dere som sønner: ’Min sønn, ringeakt ikke tukten fra Jehova, gi heller ikke opp når du blir tuktet av ham; for den Jehova elsker, den tukter han, han pisker i virkeligheten enhver som han mottar som en sønn.’» — Heb. 12: 3, 5, 6, NW; se også Hebreerne 12: 11; 1 Peter 1: 6, 7 og Jakob 1: 2—4.

18. Hvordan er disse prøver og lidelser knyttet til lydighet og liv? og hvordan er Jesus et forbilde?

¹⁸ Hva skal vi da gjøre når vi støter på de mange prøvene i vår tid, etter slik formaning fra Bibelen? Våger vi å beklage oss? Må vi prøve å rømme vekk fra disse problemene og forfølgelsene eller gå til våre brødre og alt i ett fortelle dem for en tung lodd vi har i livet? Avgjort ikke. Husk Peters ord: «Ydmyk derfor dere selv under Guds mektige hånd, så han kan opphøye dere i sin tid, mens dere kaster all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» (1 Pet. 5: 6, 7, NW) Alle må ha den dype, bevisste tilfredsstillelse at Jehovas vilje blir gjort, og at det rår en fullstendig underkastelse under Guds vilje i hjertet. Til sine tider kan det være at tårene vil trenge fram i øynene på deg på grunn av dine prøvelser, men innerst inne er du takknemlig, og selv mens du lider vil du ikke be om å få det annerledes. La villighet og glede ledsage din fullstendige lydighet mot Jehovas hensikter. Da Herren Jesus led så grusomt under Herodes og romerne, hadde han neppe et smil på leppene, for han led ondt, men han visste at han drakk det beger hans far hadde bestemt at han skulle drikke, og han var derfor «lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det; han opplot ikke sin munn». (Es. 53: 7) Han protesterte ikke, beklaget seg ikke, men var lydig like til døden, og lydigheten førte til liv. Han er vårt forbilde.