Spørsmål fra leserne
● I hvilken forstand skal en ’merke seg’ visse personer i menigheten, slik det blir sagt i 2 Tessalonikerne 3: 14, 15? — Amerikansk Samoa.
Apostelen Paulus skrev til menigheten i Tessalonika: «Dersom noen ikke lyder vårt ord her i brevet, da merk eder ham; ha ingen omgang med ham, for at han må gå i seg selv, og hold ham ikke for en fiende, men forman ham som en bror!» (2 Tess. 3: 14, 15) Noe tidligere i det samme brevet hadde han sagt noe lignende: «Vi byder eder, brødre, i vår Herre Jesu Kristi navn at I skal dra eder tilbake fra enhver bror som vandrer utilbørlig og ikke etter den lærdom som de [dere, UO] fikk av oss.» (Vers 6) Paulus kom så inn på den «lærdom» brødrene i Tessalonika hadde fått av ham og hans medarbeidere, som hadde arbeidet hardt og på den måten satt et godt eksempel for sine brødre mens de var hos dem. Det gikk godt med de fleste i menigheten, men det var noen som ’vandret utilbørlig og ikke arbeidet, men ga seg av med ting som ikke kom dem ved’. — Versene 7—11.
De som ’vandret utilbørlig’, begikk ikke alvorlige synder ved for eksempel å gjøre seg skyldig i utukt, avgudsdyrkelse eller pengeutpresning, noe som ville ha gjort det nødvendig å fjerne dem fra menigheten, ved å utstøte dem, hvis de ikke angret. (1 Kor. 6: 9—13, NW) De satte imidlertid et dårlig eksempel for andre og hadde en dårlig innflytelse på menigheten. De var i visse henseender ikke slik som sanne kristne burde være. Selv om de ikke begikk alvorlige synder, var det de gjorde, ikke så uvesentlig at det kunne overses, skjules av kjærligheten. (1 Pet. 4: 8) Det var derfor nødvendig å ’merke seg’ slike. Men hvem var det som skulle ’merke seg’ dem, og hva innebar det?
Vær oppmerksom på at Paulus’ brev ikke ble sendt til en tilsynsmann, for eksempel Timoteus eller Titus, og tilsynsmennene er heller ikke spesielt nevnt (slik som i Filippenserne 1: 1), men brevet er stilt «til tessalonikernes menighet». (2 Tess. 1: 1) Paulus mente derfor ikke at de eldste offentlig skulle stemple dem som personer som ’vandret utilbørlig’, men han mente at de enkelte medlemmer av menigheten skulle merke seg disse personene.
I Salme 37: 37 finner vi en lignende uttrykksmåte, men blir der oppfordret til å merke oss eller legge merke til dem som er gode eksempler: «Akt på [legg merke til, Salmenes bok, ny oversettelse av 1967] den ulastelige og se på den oppriktige! for fredens mann har en framtid.» De kristne blir også oppfordret til å «gi akt på» dem som er gode eksempler for dem, og etterligne dem med hensyn til oppførsel og tro. (Heb. 13: 7; Fil. 3: 17) Det er naturligvis ikke nødvendig at de som er gode eksempler, blir nevnt offentlig. Deres gode oppførsel taler for seg selv og blir lagt merke til. På samme måte er det med dem som «vandrer utilbørlig», og de enkelte av menighetens medlemmer ’merker seg’ dem som personer de ikke vil etterligne.
Hva betyr det at menighetens medlemmer ’ikke skal ha noen omgang’ med dem de har merket seg på denne måten? I vers 6 i dette kapitlet står det: «Dra eder tilbake [dere skal holde dere borte, LB] fra enhver bror som vandrer utilbørlig.» Paulus bruker tydeligvis uttrykket ’dra seg tilbake’ i samme betydning som i Galaterne 2: 12. Han forteller der at Peter gjorde noe som ikke var riktig, ved at han «dro . . . seg tilbake og skilte seg ut» fra hedningene, mens han tidligere hadde spist sammen med dem. Det ser derfor ut til at menighetens medlemmer ikke lenger skulle ha selskapelig samvær med dem som de ’merket seg’, og hensikten med dette var å vise at de ikke så gjennom fingrene med de vaner eller den oppførsel disse hadde.
Vi kan benytte et eksempel for å illustrere dette. I en menighet kan det være noen som ikke gir akt på den bibelske advarsel mot å søke verdslig omgang; de har kanskje til og med stevnemøter med vantro. (1 Kor. 7: 39; 15: 33; 2 Kor. 6: 14) Det kan være at de har dette selv om de ofte er blitt advart mot det. De eldste kan fra plattformen eller på andre måter ha understreket hva Bibelen sier om dette, og advart mot å ha en slik oppførsel, men uten å nevne navn. Hvis slike personer oppfordrer andre i menigheten til å søke verdslig omgang sammen med dem, vil disse ’merke seg’ dem fordi de «vandrer utilbørlig». De vil på ingen måte være med på noe slikt. I noen tilfelle kan foreldre finne det påkrevd å pålegge sine barn ikke å være sammen med enkelte unge i menigheten som «vandrer utilbørlig, på denne måten eller på andre måter. De eldste vil naturligvis passe på at de ikke lar slike personer få noen oppgave i menigheten som medfører at de skal være eksempler for andre.
Dette betyr ikke at brødrene i menigheten ikke vil hilse på slike personer, som om ordene i 2 Johannes 9—11 (UO) fikk sin anvendelse på dem. Når de er i menighetens møtelokale, vil de ønske dem velkommen og behandle dem på en broderlig måte. Men de vil huske hvilket dårlig eksempel de setter for andre, og at de ikke tar imot veiledning. Når en passende anledning byr seg, vil de ’formane dem som brødre’. Det er naturligvis svært viktig at de selv setter et godt eksempel i det spørsmålet saken dreier seg om. — Tit. 2: 7, 8.
Vil dette si at det er en forskjell mellom dem som menighetens medlemmer ’merker seg’ å på denne måten, og mennesker som har begått alvorlige synder, men som ikke er blitt utstøtt, fordi de har vist oppriktig anger? Ja, det betyr det. De sistnevnte kan ha blitt irettesatt offentlig, i samsvar med 1 Timoteus 5: 20 (LB), men de har allerede innrømmet at de har gjort noe galt, gått i seg selv på grunn av det og angret. Dette kan ikke sies om dem som menighetens medlemmer bør ’merke seg’. De innrømmer ikke at de gjør noe galt — de angrer ikke og går ikke i seg selv — og derfor slutter brødrene å komme sammen med dem ved andre anledninger enn når det er nødvendig, for eksempel på menighetens møter.
Det at vi ’merker oss’ noen på denne måten, betyr ikke at vi «dømmer våre brødre — at vi ikke betrakter dem som kristne eller som meddisipler eller brødre. Vi dømmer dem heller ikke i spørsmål som den enkelte må avgjøre på grunnlag av sin samvittighet. (Rom. 14: 10) Vi tar avstand fra en bestemt vane eller handlemåte som åpenbart er i strid med de bibelske prinsipper. Hvis de legger av vanen eller forlater sin urette handlemåte, vil vi ikke lenger behøve å ’merke oss’ dem, men vil glede oss over igjen fritt å kunne være sammen med dem.
Vi bør følgelig ikke benytte denne apostoliske formaningen som et påskudd for å se ned på eller være lite vennlige mot en person som ikke i enhver henseende lever opp til det vi personlig mener er mønsterverdig. Noen er nye i sannheten og har mye å lære. Vi må behandle dem med forståelse og tålmodighet. (Rom. 14: 1—4; 15: 1) Enhver kan derfor spørre seg selv: ’Kan jeg si at denne personen «vandrer utilbørlig, i en slik grad at jeg bør «merke meg ham?’ Det at noen begår et mindre feiltrinn, er ikke det samme som at de konsekvent følger en handlemåte som er i strid med klare bibelske uttalelser. Det er også nødvendig å vise forståelse for dem som samvittighetsfullt strever for å overvinne en svakhet og oppriktig ønsker å forbedre seg. Vi ønsker å beskytte vår egen og våre brødres åndelige sunnhet. Vi ønsker også å «strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse» ved å ha omsorg for hverandre og vise at vi virkelig elsker hverandre. — Rom. 14: 19.
● Hvorfor får kvinner lov til å uttale seg på Jehovas kristne vitners møter, når det står i 1 Korintierne 14: 34 at «det tillates dem ikke å tale»? — USA.
Den befaling apostelen Paulus her kommer med under inspirasjon, må forstås i lys av sammenhengen. Da Paulus skrev dette, hersket det ikke orden på møtene i menigheten i Korint, innbefattet de møtene hvor ikke-troende var til stede. Flere enn én talte profetisk eller i tunger på én gang. (1 Kor. 14: 22—32) Det var tydeligvis noen kvinner der som kom med utfordrende spørsmål og diskuterte med menn som var utnevnt til å undervise menigheten. Disse kvinnene tilrante seg således i virkeligheten stillingen som lærere og ignorerte mannens lederstilling. — 1 Kor. 11: 3.
For å rette på denne situasjonen henledet Paulus oppmerksomheten på at «Gud er ikke uordens Gud, men freds Gud». (1 Kor. 14: 33) Med hensyn til kvinnene skrev han: «Eders kvinner [skal] tie i menighets-samlingene; for det tillates dem ikke å tale, men de skal underordne seg, som også loven sier. Men vil de få rede på noe, da skal de spørre sine egne menn hjemme; for det sømmer seg ikke for en kvinne å tale i menighets-samling.» (1 Kor. 14: 34, 35) Denne formaning er i samsvar med det Paulus senere skrev i sitt første brev til Timoteus: «En kvinne skal la seg lære i stillhet, med all lydighet; men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.» — 1 Tim. 2: 11, 12.
Påbudet om at kvinner ikke skulle tale, gjaldt følgelig i situasjoner hvor deres tale hadde en usunn virkning og undergravde den myndighet mennene i menigheten hadde. At dette ikke betydde at kvinner overhodet ikke kunne uttale seg, framgår av det som sies i 1 Korintierne 11: 5: «Hver kvinne som ber eller taler profetisk med utildekket hode, vanærer sitt hode.» Det ville imidlertid ha vært vanærende for en kvinne å komme med utfordrende spørsmål eller å sette seg over mennene i menigheten og begynne å undervise dem. Hvis en kvinne gjorde det, ville hun også føre vanære over sin ektemann.
I samsvar med det apostoliske mønster vil en finne at kvinnene i Jehovas kristne vitners menigheter ikke underviser menigheten på offentlige møter. De er ikke «mannens herre». Når de uttaler seg, skjer det under ledelse av menn som er utnevnt til å føre tilsyn med møtet. Det at de uttaler seg, er følgelig ikke på noe tidspunkt i strid med den myndighet mennene utøver i menigheten.
● Når skapte Gud dinosauriene, og når døde de ut? — USA.
Bibelen gir ikke noe bestemt svar på dette spørsmålet. Ifølge beretningen i 1 Mosebok ble dyrene skapt i løpet av den femte og den sjette skapelsesperiode eller «dag». Hvis det hebraiske uttrykket tan·ni·nim’, som er oversatt med «de store sjødyr», omfatter dinosauriene, som ofte holdt til i sumper og vann, vil det bety at dinosauriene ble skapt på den femte «dag». (1 Mos. 1: 21) Vi vet ikke om de fortsatte å eksistere helt til mennesket ble skapt (i slutten av den sjette «dag»). Det er i hvert fall sannsynlig at de forsvant fra jorden senest under vannflommen på Noahs tid. Dinosauriene var krypdyr, og noen arter dinosaurier har mange likhetspunkter med øgler, både når det gjelder bygning, og når det gjelder andre ting. (Sauros er i virkeligheten det greske ordet for «øgle»; den greske oversettelsen Septuaginta bruker ordet saura i 3 Mosebok 11: 29.) Ikke alle typer dinosaurier var kjempestore skapninger. Selv om de levde helt fram til vannflommen, ville det således ikke ha vært nødvendig å ta med par av mammutvarietetene inn i arken. Andre, mindre medlemmer av den spesielle familie eller det «slag, som de tilhørte, kunne bli tatt med i samsvar med Guds befaling. — 1 Mos. 6: 19, 20; 7: 14.
Noen bibeloversettelser, deriblant den vanlige norske oversettelsen, bruker av og til ordet «drager» som en oversettelse av det hebraiske ordet tan·ni·nim’ («store sjødyr», NW). (Sl. 74: 13; Es. 27: 1) Ordet «drage» (gresk: dra’kon) forekommer i de kristne greske skrifter. En har antatt at dette ordet kanskje i stedet for å skrive seg fra myter, opprinnelig kan ha siktet til slike kjempemessige skapninger som dinosauriene, og at det først ble knyttet til myter lang tid etter at disse mammutskapningene hadde forsvunnet. Det er interessant å se at mange av de beskrivelser av «dragen» som mytene inneholder, passer godt på visse typer innen kjempekrypdyrenes familie, som omfatter dinosauriene.