Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre
1, 2. Hva bør vi ifølge apostelen framfor alt framelske hvis vi ønsker å oppnå liv i Guds nye ordning?
HVA er i betraktning av at «enden på alle ting er kommet nær», en av de ting de som ønsker å oppnå liv i den nye ordning, først og fremst bør framelske? Apostelen Peter skriver under inspirasjon:
2 «Ha framfor alle ting inderlig kjærlighet til hverandre! for kjærligheten skjuler en mangfoldighet av synder. Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr! I det forhold enhver har fått en gave, så bruk den til å tjene hverandre med som gode forvaltere av Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter.» — 1 Pet. 4: 8—10, vers 10 fra NW.
3, 4. Hva bør vi virkelig interessere oss for nå, og hvorfor?
3 Vi har ingen mulighet for å kunne vite hvorvidt det vil finnes slike ting som biler, fjernsynapparater eller stereoanlegg på jorden i Guds nye ordning. Men det er noe vi vet kommer til å finnes der, og det er noe som vi også nå har å gjøre med hver dag. Hva er det?
4 Det er mennesker; mennesker som i likhet med deg elsker det som er rett. Mange interesserer seg bare for slike ting som blir framstilt i den nåværende ordning, og bygger sitt liv opp omkring ting som de ikke har noen garanti for fortsatt vil eksistere. Hvor mye bedre og forstandigere er det ikke å interessere seg for mennesker og lære å finne sann glede i å gjøre noe for andre! I den kommende, nye ordning vil vi få rikelig anledning til å «tjene hverandre». Hvis vi kan finne virkelig glede og tilfredshet i å gjøre dette nå — elske å tjene andre, å arbeide til beste for dem, å være hjelpsomme, hensynsfulle og gjestfrie — har vi kommet et godt stykke på vei hva det å lykkes i den nye ordning angår.
5. a) Hva vil vi kunne utrette hvis vi har «inderlig kjærlighet», og hvorfor er det så viktig å ha det? b) Kommenter de skriftsteder som det er henvist til i slutten av avsnittet.
5 For at vi skal kunne gjøre dette, må vår kjærlighet, som apostelen sier, være «inderlig», eller som det står i andre bibeloversettelser, «sterk», «ved full styrke», «aldri falsk». (NW; New English Bible; Jerusalem Bible) Det greske ordet som her er gjengitt med «inderlig», betyr bokstavelig «strekke ut». Vi kan derfor ikke være halvhjertet i vår kjærlighet, slik at vi bare gjør det vi føler vi må gjøre, eller det vi føler vil være beleilig for oss, og vi kan heller ikke begrense vår kjærlighet til bare å omfatte noen få utvalgte. Den må ’strekkes ut’, slik at den omfatter så mange som mulig, og den må være så inderlig som mulig. Det er bare ved hjelp av en slik kjærlighet at vi vil kunne bevare enheten med våre brødre under en rekke forskjellige omstendigheter som kan være en belastning for vårt forhold til dem og få oss til å bli kritiske eller tilbøyelige til å avsløre deres ufullkommenheter og feil og henge oss opp i dem. Hvis vi har en «inderlig kjærlighet», vil den kunne ’strekkes ut’, slik at den dekker over slike ting. — Se også Ordspråkene 10: 12; Kolossenserne 3: 12—14.
6, 7. a) Hvilke spørsmål kan vi stille oss selv for å finne ut om vi har den rette slags kjærlighet? b) Hvordan «skjuler» en slik kjærlighet «en mangfoldighet av synder»? Hvorfor vil det også være nødvendig å ha «inderlig kjærlighet» etter den ’store trengsel’?
6 Har vi en slik kjærlighet nå? Dekker vår kjærlighet over våre brødres feil i de få timer i uken vi vanligvis er sammen med dem? Eller er vi tilbøyelige til å bli opphisset og irritert over slike feil? Noen har vanskelig for å komme ut av det med andre og lar derfor uoverensstemmelser få utvikle seg og skape et kjølig forhold. Men hvis en person har vanskelig for å komme ut av det med sine brødre noen få timer i uken nå, hvordan skal det da gå hvis han overlever og kommer inn i Guds nye ordning og finner seg selv omgitt på alle kanter av sine brødre hver dag, hele dagen?
7 Hvis vi har «inderlig kjærlighet» til andre, vil vi ikke stadig gå og tenke på feil de har begått, slik at vi blir bitre og går med slike ubehagelige tanker i stedet for å skyve dem fra oss. Vi bør sørge for å få slike tanker ut av vårt sinn og hjerte eller gjøre noe positivt for å forbedre forholdet, for en inderlig kjærlighet «skjuler en mangfoldighet av synder». Den tilskynder oss til å hjelpe dem som er svake eller er tilbøyelige til å gjøre feil, og ikke være kritiske eller sladre om dem. (Jak. 5: 20) Ettersom synder ikke vil forsvinne fra jorden fra den ene dagen til den andre i den kommende, nye ordning, er det nødvendig at vi har en slik inderlig kjærlighet, hvis vi skal kunne bevare et godt forhold til Jehova Gud, som «er kjærlighet», og til hans Sønn, hvis egen inderlige kjærlighet tilskyndte ham til å gi sitt liv til gagn for syndere. — Rom. 5: 6—8.
8. a) Hva sier Peter at vi kan gjøre som et uttrykk for inderlig kjærlighet? b) Hvordan vil dette hjelpe oss til å forberede oss til livet i den nye ordning?
8 Vi kan også vise en slik kjærlighet ved å være gjestfrie. «Vær gjestfrie mot hverandre uten knurr!» (1 Pet. 4: 9) Ja, vi bør være gjestfrie uten å klage, for det er bare «en glad giver» Gud elsker. (2 Kor. 9: 7) I den første tiden etter den ’store trengsel’ vil det muligens bli slik at de som har overlevd, må dele materielle ting med hverandre. Hvis noen da er tilbøyelige til å være smålige eller gjerrige, kan det komme til å skape alvorlige vanskeligheter. Hvis vi på den annen side legger for dagen den samme ånd som de kristne i Jerusalem som åpnet sine hjem og tok imot og bespiste 3000 av sine nye brødre som nettopp var blitt døpte disipler, gjør vi oss selv rede til å leve i den nye ordning. (Ap. gj. 2: 46; 4: 32—35) Som apostelen Paulus formante: «Ta eder av de hellige i deres trang; legg vinn på gjestfrihet!» — Rom. 12: 13.
Gode forvaltere av Guds gaver
9. I hvilken forstand har alle i den kristne menighet «fått en gave», og hva bør de gjøre med den?
9 «I det forhold enhver har fått en gave, så bruk den til å tjene hverandre med.» På den måten handler vi som «gode forvaltere av Guds ufortjente godhet». (1 Pet. 4: 10, NW) Vi har alle noe vi kan tjene våre brødre med. Alle som kommer inn i Guds teokratiske ordning, mottar en gave. Alle har noe å gjøre, alle har fått et tjenesteoppdrag eller er blitt pålagt ansvar. Vi er ikke alle like; vi har ikke den samme personlighet, de samme egenskaper og talenter, den samme styrke og kunnskap eller de samme eiendeler. Men uansett hva vi har, kan vi, når alt kommer til alt, takke Gud for det. (Rom. 12: 6—8; 1 Kor. 4: 7) Når vi forstår dette, vil vi ikke unnlate å bruke vår «gave», som om vi hadde lagt den bort i en skattkiste. (Matt. 25: 14—30) Vi må gjøre bruk av den i tjenesten for andre.
10. Hva betyr det at vi er «forvaltere av Guds ufortjente godhet»?
10 Det faktum at vi blir kalt «forvaltere av Guds ufortjente godhet», viser at ’gaven’ er noe som er blitt oss betrodd. Den som tar imot en slik gave, blir ansvarlig overfor Giveren, Jehova Gud. En forvalter eller husholder i bibelsk tid ble utnevnt av huseieren og hadde å gjøre med de forskjellige medlemmer av husstanden. Han måtte være hjelpsom overfor dem. Forvalteren oppmuntret sine medtjenere til trofast å utføre sine plikter. Har Gud gitt oss privilegier, muligheter, oppdrag eller ansvar? Dette er ufortjent godhet fra hans side, og vi ønsker å benytte denne ufortjente godhet til å fullføre hans vilje, til å oppfylle hensikten med at vi er blitt vist en slik godhet eller gunst. — Se Lukas 12: 42—44.
11. Hvordan kan det sies at Guds ufortjente godhet, som vi er forvaltere av, «kommer til uttrykk på forskjellige måter», og er dette også tilfelle når det gjelder de eldste?
11 I sin visdom har Gud sørget for at det er «forskjell på tjenester», selv om det er den samme ånd som leder oss, og at det er «forskjell på kraftige virkninger, men Gud er den samme, som virker alt i alle». Ved sin ånd kan Gud hjelpe hver enkelt av oss til å bruke eller utvikle det vi har, «til det som er gagnlig». (1 Kor. 12: 4—7) Selv om alle de eldste som Guds ’husholdere’ eller «forvaltere» må oppfylle visse grunnleggende krav (Tit. 1: 7), har de alle sine spesielle evner og sterke sider. Noen kan være spesielt dyktige til å undervise fra plattformen, mens andre kanskje er flinkere til å undervise mer uformelt, for eksempel når det gjelder å hjelpe familier eller de enkelte medlemmer av menigheten med personlige problemer ved å besøke dem i deres hjem eller ved å ha private samtaler med dem. — Ap. gj. 20: 20.
12 a) Hvordan bruker også de andre medlemmer av menigheten sine ’gaver’ på forskjellige måter? b) Kommenter Romerne 12: 6—8.
12 De enkelte medlemmer av menigheten har også forskjellige gaver som de kan bruke til å tjene hverandre med. Alle kan ta del i møtene, og det at vi har forskjellige evner og uttrykker oss på forskjellige måter, har en berikende virkning. Når det gjelder å forkynne det gode budskap for folk i deres hjem, er det noen som setter et godt eksempel med hensyn til å levere bibelsk litteratur eller å få i gang samtaler og imøtegå innvendinger. Andre igjen er spesielt flinke til å starte og lede hjemmebibelstudier. Noen har en spesiell evne til å få nye til å føle seg velkommen og ’hjemme’ på møtene. Og noen har et uvanlig godt lag med barn og unge, som også trenger å føle at de betyr noe og bør bli vist oppmerksomhet. Andre utfører en verdifull tjeneste ved å besøke medlemmer av menigheten som er syke eller kanskje føler seg nedtrykt, og er i stand til å oppmuntre dem i deres tro på Jehovas godhet. Som Paulus skrev til de kristne i Roma angående de gaver Gud ga dem: «Da vi har ulike nådegaver, alt etter den nåde som er oss gitt, så la oss, om vi har profetisk gave, bruke den etter som vi har tro til, eller om vi har en tjeneste, ta vare på tjenesten, eller om en er lærer, på lærdommen, eller om en skal formane, på formaningen; den som utdeler, gjøre det med ærlig hu; den som er forstander, være det med iver; den som gjør barmhjertighet, gjøre det med glede!» — Rom. 12: 6—8.
13. Hvordan er det at Guds ufortjente godhet kommer til uttrykk på forskjellige måter, til oppmuntring for oss, og hvilken virkning bør det ha på menigheten?
13 Selv om vi alle kan fortsette å gjøre framskritt og lære av andres gode eksempel, behøver vi aldri å føle oss mismodige fordi vi ikke er i stand til å utrette akkurat det samme som andre. Vi kan alle ta imot «Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter», og gi av det vi har mottatt. Hvis hver enkelt bidrar med det han eller hun har å gi, vil hele menigheten bli åndelig beriket som følge av alle de forskjellige gaver, og den vil bli som et sunt legeme, hvor alle lemmer arbeider harmonisk sammen til beste for hele legemet. (Se Romerne 12: 3—5.) Det å gi på en slik uselvisk måte til gagn for andre er ikke noe som vil opphøre etter at Jehova Gud har ført sitt folk gjennom den ’store trengsel’ og inn i sin nye ordning.
Tal og tjen til Guds ære
14. Hvilken «gave» bør vi spesielt verdsette, og hva bør det tilskynde oss til å gjøre?
14 Vi bør i sannhet alle ønske å fylle vårt sinn og hjerte med Guds inspirerte sannheter og flittig studere hans Ord. Da vil vi alltid ha noe virkelig verdifullt å bidra med i åndelig henseende, noe som langt overgår gaver i form av kostelige edelsteiner eller gull og sølv, ettersom det er noe som vil bringe store velsignelser. (Ordspr. 2: 1—6; 3: 13—18) Spesielt de som har det privilegium å tjene som eldste i menighetene, bør ønske å gjøre dette. De bør særlig være interessert i å gjøre det som Peter videre formaner til:
15, 16. Hvordan kan vi «tale som Guds ord» i samsvar med det Peter og Paulus sier?
15 «Om noen taler, han tale som Guds ord; om noen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir, for at Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus, han som æren og makten tilhører i all evighet. Amen.» — 1 Pet. 4: 11.
16 Ettersom enden på den gamle ordning nå er så nær, er det virkelig behov for å tale med overbevisning og med tro. Er det slik du taler når du har det privilegium å tale til menigheten, eller når du snakker med dine brødre om åndelige ting? Er du lik Paulus, som ikke kom «med mesterskap i tale eller i [menneskelig] visdom», men som talte «med [Guds] Ånds og krafts bevis», for at hans tilhøreres tro «ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft»? (1 Kor. 2: 1, 4, 5) Det er ikke ens personlige dyktighet eller veltalenhet, men grundig kjennskap til Guds Ord og dets prinsipper og det at en er fullstendig klar over nødvendigheten av trofast å framholde dette Ord og holde seg respektfullt til det, som vil sette en i stand til å gjøre som Paulus.
17. Hvorfor bør særlig de eldste gi akt på denne formaningen?
17 I den tiden som er igjen før den ’store trengsel’, kan Guds folk komme til å stå overfor alvorlige farer og problemer. De som har det privilegium å «vokte Guds menighet», bør absolutt ønske å kunne vise at deres råd, veiledning og avgjørelser er basert på Guds ufeilbarlige Ord. I likhet med Jesus ønsker de å kunne si: «Det er skrevet.» (Matt. 21: 13) Da vil deres brødre vite at deres tro og tillit er vel plassert ikke hos mennesker, men hos Gud, som gjennom sin Sønn og ved sin ånd bruker slike menn til gagn for sine tjenere. Liv står på spill, og de som ikke er påpasselige med hensyn til det som er nevnt ovenfor, vil aldri bli godkjent av den store Hyrde, Jehova Gud, og hans gode Hyrde, Jesus Kristus. Uansett hvilken tjeneste de eldste i den kristne menighet vil bli bedt om å utføre i den kommende, nye, rettferdige ordning’ vil det at de nå dyktiggjør seg på denne måten, komme dem til gode da. — Joh. 10: 11; Ap. gj. 20: 28—30; 1 Pet. 2: 25; 5: 1—4.
18. Hvordan kan vi alle følge de eldstes gode eksempel i vår tale, og hva bør vi være på vakt mot?
18 De eldste bør naturligvis være «mønster for hjorden», og det som gjelder dem, gjelder derfor oss alle. (1 Pet. 5: 3) Hvis vi virkelig tror på løftene om Guds nye ordning og er overbevist om at denne ordning er nær, vil vi vise det ved vår tale. Vi vil vise at vi har «Jehovas dags nærvær i tankene». (2 Pet. 3: 12, NW) Et menneskes tale kan imidlertid være bare tomme ord, og vi ønsker ikke at det skal se ut som om vi har «inderlig kjærlighet» til hverandre, mens vi i virkeligheten bare ’elsker med ord eller med tunge’ og ikke «i gjerning og sannhet». (1 Joh. 3: 18) Og derfor sier apostelen Peter videre:
19. a) Hvorfor krever det stor styrke å tjene i menigheten? b) Hva kan oppmuntre dem som tjener på denne måten, til å fortsette å arbeide hardt?
19 «Om noen tjener i menigheten, han tjene som av den kraft Gud gir.» (1 Pet. 4: 11) De eldste i menighetene må arbeide hardt hvis de med sin tale og undervisning skal kunne etterligne Jesus, Peter, Paulus, Johannes og andre trofaste hyrder, og de som gjør det, «skal aktes dobbelt ære verd» og ’holdes overmåte høyt i kjærlighet for sin gjernings skyld’. (1 Tim. 5: 17; 1 Tess. 5: 12, 13) De anstrengelser de gjør seg til gagn for menigheten, idet de ’påminner de uskikkelige, trøster de mismodige, hjelper de skrøpelige og er langmodige mot alle’, kan ta hardt på kreftene deres. (1 Tess. 5: 14) De føler kanskje i likhet med Paulus at de blir «utøst som et drikkoffer på offeret og den offentlige tjeneste som troen har ledet» deres brødre til. Men de velsignelser dette resulterer i, får dem til å glede seg når de ved sitt eksempel oppmuntrer sine brødre til å utføre en helhjertet tjeneste for Gud. — Fil. 2: 17, 18, NW; Heb. 13: 7.
20. Hvorfor hadde apostelen Paulus’ formaning til de eldste angående det å arbeide hardt så stor vekt, og hva kan vi lære av denne formaningen?
20 De eldste i menigheten i Efesos kjente godt til hvordan Paulus «tjente Herren med all ydmykhet og under tårer og prøvelser». De må derfor ha tillagt hans ord stor vekt da han sa: «Våk derfor, og kom i hu at jeg i tre år ikke holdt opp, hverken natt eller dag, å formane hver eneste én med tårer! . . . Jeg attrådde ikke sølv eller gull eller klær av noen; I vet selv at det jeg selv trengte, og de som var med meg, det har disse hender arbeidet for. I alle deler viste jeg eder at således bør vi ved strevsomt arbeid ta oss av de skrøpelige og komme den Herre Jesu ord i hu, som han selv har sagt: Det er saligere å gi enn å ta.» — Ap. gj. 20: 17—20, 31—35.
21. Hvordan kan vi alle tjene i «den kraft Gud gir», og hva kan vi ha tillit til?
21 I sin barmhjertighet har Gud gitt oss alle det privilegium å tjene som «gode forvaltere av Guds ufortjente godhet, som kommer til uttrykk på forskjellige måter». Hvis vi i tro setter vår lit til «den kraft Gud gir», vil vi fortsette å «gjøre det gode og ikke bli trette! for vi skal høste i sin tid, såfremt vi ikke går trett». (1 Pet. 4: 10, 11, vers 10 fra NW; Gal. 6: 9) Vissheten om at Guds nye ordning er nær, burde tilskynde oss til å gå framover og vise større besluttsomhet. Vi kan si som apostelen: «Derfor taper vi ikke motet, men om og vårt utvortes menneske går til grunne, så fornyes dog det innvortes dag for dag.» Ikke noe av det Gud har gitt oss å gjøre, er mer enn vi kan klare, hvis vi tjener «som av den kraft Gud gir». Han har lovt å gi oss «kraft som er over det normale», slik at vi ’formår alt i ham som gjør oss sterke’. — 2 Kor. 4: 7, 16, vers 7 fra NW; Fil. 4: 13.
22, 23. Hvorfor bør vi aldri bli mismodige eller svake i vår tjeneste, men i stedet bestrebe oss på å gjøre mer?
22 Det vi utretter, ser kanskje lite ut i våre egne øyne og bringer oss ikke i forgrunnen. Jehova verdsetter imidlertid det vi gjør, og han er heller ikke ’urettferdig, så han skulle glemme vårt verk og den kjærlighet vi har vist mot hans navn, idet vi har tjent og ennå tjener de hellige’. Ettersom hans etterlengtede, nye ordning er så nær, er det nå mer enn noensinne på sin plass å fortsette å «vise den samme iver for den fulle visshet i håpet inntil enden». — Heb. 6: 10, 11.
23 Hvis vi gjør dette, vil vi få del i storslåtte velsignelser- og være forberedt til å leve et meningsfylt og glederikt liv i Guds nye ordning, for vi har hatt vår oppmerksomhet rettet mot de ting som virkelig betyr noe.
24. Hva må vi gjøre både nå og i den kommende, nye ordning «for at Gud må æres i alle ting ved Jesus Kristus»?
24 Måtte vi i alle situasjoner — i våre daglige gjøremål og anliggender og i vårt familieliv, når vi forkynner livets ord for menneskene i verden, og når vi tjener hverandre i den kristne menighet — gjøre «alt til Guds ære» og vise at vi er sanne disipler av hans elskede Sønn, Jesus Kristus. (1 Kor. 10: 31) Da kan vi alle, over hele jorden, tjene Jehova og prise hans navn som et folk som er forberedt til livet i hans nye ordning. For ’ham tilhører æren og makten i all evighet. Amen’. — 1 Pet. 4: 11.