«Ett legeme» av deltagere
1. Hvordan bør de som spiser av Herrens aftensmåltid, være med hensyn til sin tilbedelse og tjeneste for Jehova, og hvilket «ett legeme» sikter Paulus til i denne forbindelse?
DE KRISTNE åndelige israelitter som er i den nye pakt, må være udelt i sin tilbedelse av og tjeneste for Jehova, både enkeltvis og som en menighet betraktet. Det er grunnen til at apostelen sier følgende til slike mennesker etterat han har omtalt begeret og brødet i forbindelse med Herrens aftensmåltid: «Fordi det er ett brød, er vi, selv om vi er mange, ett legeme, for vi har alle del i [spiser av] det ene brødet.» (1 Kor. 10: 17, NW) Hvilket legeme sikter her Paulus til med ordene «ett legeme»? Ikke til Jesu personlige, kjødelige legeme som det usyrede brød er et symbol på. Nei, han sikter til hele den menigheten av åndelige israelitter som Jesus Kristus er det åndelige Hode for. Denne hans menighet blir senere i samme brev av Paulus omtalt som Kristi legeme: «Nå er dere Kristi legeme, og enkeltvis er dere lemmer. Og Gud har satt de respektive i menigheten.» — 1 Kor. 12: 27, 28, NW.
2. Hva antydet Jesus ved at han brukte bare ett brød ved aftensmåltidet, og hvorfor har ikke Jehova delaktighet i det ’ene legeme’ som Paulus nevner?
2 I de tre første kapitlene i dette brevet viser Paulus at menigheten, Kristi legeme, må være udelt i sin tenkemåte og handlemåte. Den må derfor være udelt i sin stilling til Herrens aftensmåltid og til alle de forpliktelser det pålegger et medlem av menigheten. Når alle medlemmene deltar i Herrens aftensmåltid, bør de holde sammen og være ett legeme. Da Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid, brukte han bare et eneste brød, og det gjorde han for å antyde at de som spiste av brødet eller Jesu kjødelige legeme, var «ett legeme» under ham, deres Hode. De åndelige israelitter i den nye pakt, som spiser av det ene, usyrede brød, har et måltid i fellesskap. Derved viser de på en billedlig måte at de er «ett legeme», har de samme fordeler og privilegier og spiser ved det samme åndelige bord. Uansett hvor mange de er, utgjør de likevel «ett legeme», for de «har alle del i [spiser av] det ene brødet». Jehova Gud er ikke sammen med dem som en del av dette ’ene legeme’, for han er ikke et lem på det. Jesus Kristus er Hode for dette legeme, men han står under Jehova. «Gud er Kristi hode.» (1 Kor. 11: 3) Som Hode aksepterte Jehova Jesu offer.
3. a) Hvilken handling antyder da at de alle utgjør «ett legeme»? b) Hva har de mottatt fra Gud ved å ta til seg av Kristi kjød og blod, og hvilke ytterligere privilegier har dette åpnet veien til?
3 Det usyrede brød er ikke i seg selv noe symbol på dette ’ene legeme’ under Jesus. Dette brødet symboliserer det menneskelige legeme som Jesus ofret. Det er den handling å spise dette brødet i fellesskap som viser at alle som spiser av det, er «ett legeme», «Kristi legeme». Ved å spise av Jesu Kristi kjød og blod har de alle mottatt rettferdiggjørelse fra Gud — de er blitt erklært rettferdige. Denne deres rettferdiggjørelse i kjødet har ikke vært et mål i seg selv. Det vil si, rettferdiggjørelse eller det at de ble erklært rettferdige, var ikke enden på saken, men var noe de fikk i en spesiell hensikt. Den skulle nemlig tjene som et middel til at de kunne bli ofret med Kristus og bli avlet av Jehova Gud til å bli hans åndelige barn, et «hellig folk, et folk til særlig eiendom», i en ny pakt sammen med seg. (Rom. 5: 1, 2, 9; 8: 15—17; Jak. 1: 18; 1 Pet. 2: 9, NW) Derpå salvet Jehova Gud dem som således var blitt hans åndelige barn og hadde håp om himmelsk liv, med sin ånd for å gjøre dem til lemmer på Kristi legeme. Derved førte han dem inn i pakten om det himmelske rike, den pakten Jesus nevnte like etter Herrens aftensmåltid, da han sa følgende til sine trofaste apostler: «Det er dere som har holdt ut hos meg i mine prøvelser; og jeg gjør en pakt med dere, liksom min Far har gjort en pakt med meg, om et rike, så dere kan spise og drikke ved mitt bord i mitt rike, og sitte på troner for å dømme Israels tolv stammer.» — Luk. 22: 28—30, NW.
4. Ved hvilke to ting er de blitt helliggjort, og hva viser derfor deres deltagelse i Herrens aftensmåltid at de er?
4 Vi kan derfor forstå hvor nødvendig det er at de nå blir rettferdiggjort eller erklært rettferdig ved tro. De er «helliggjort ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle». Hver enkelt av dem erkjenner betydningen av det «paktens blod som han . . . ble helliggjort ved». (Heb. 10: 10, 29, NW) Det er disse kjensgjerninger de gir en symbolsk framstilling av ved å spise av brødet og drikke av vinbegeret. Deres felles deltagelse i Herrens aftensmåltid særmerker dem som ett helliget legeme under Hodet Jesus Kristus. De må bevare sin helliggjørelse. — 1 Tess. 4: 3, 7.
5. Hvorfor må de tenke på Jesus i kjødet med hensyn til sine forpliktelser?
5 Som et forent, helliggjort legeme erkjenner de derfor at de ikke bare har bestemte privilegier felles, men også bestemte forpliktelser. Og i denne henseende må de tenke på Jesus i kjødet. Han kom ikke fra himmelen og ned på jorden bare for å skaffe seg kjødelige gleder eller nyte et kjødelig liv i likhet med de ulydige «Guds sønner» på Noahs tid. (1 Mos. 6: 1, 4; 1 Pet. 3: 19, 20) Han ble født av en kvinne og gjort til kjød forat han skulle benytte sitt kjød på en spesiell måte i Jehovas tjeneste. Han led i dette legeme og bar forhånelsens torturpel på det og etterlot derved oss som er i kjødet, et mønster. I dette legeme utførte han Jehovas jordiske arbeid, lot seg til og med døpe i vann og forkynte senere det gode budskap om Guds rike. Han frambar sitt legeme som et offer, og det ble ikke kastet i Gehenna, men ble begravet i en ny, ubrukt minnegrav. (Luk. 23: 53; Es. 53: 9) De menneskene som får gagn av hans virke, må følge i hans fotspor.
6, 7. Hvordan må det derfor forholde seg med deres dødelige legemer, og hvordan må de alle som ett legeme forbli verdige til å spise Herrens aftensmåltid?
6 De som deltar i Herrens aftensmåltid, må i likhet med Herren Jesus tjene Jehova Gud. Deres dødelige legeme må opplives eller levendegjøres ved hans ånd, som bor i dem. (Rom. 8: 10) De må følge formaningen om å «framstille deres legemer som et offer som er levende, hellig og antagelig for Gud, en hellig tjeneste med deres forstand». (Rom. 12: 1, NW) De må frambære sitt liv som offer i Jehovas tjeneste og derved bruke opp sitt jordiske liv, og de må dessuten leve som Kristus. Paulus sier: «Alltid utholder vi overalt i vårt legeme den dødbringende behandling som Jesus fikk, forat Jesu liv også kan bli tilkjennegitt i vårt legeme. . . . forat Jesu liv også kan bli tilkjennegitt i vårt dødelige kjød.» (2 Kor. 4: 10, 11, NW) De dødelige legemer til de menneskene som spiser Herrens aftensmåltid, må holdes rene fra umoral. Paulus sier til dem: «Legemet er ikke for hor, men for Herren, og Herren for legemet. Vet I ikke at eders legemer er Kristi lemmer? skal jeg da ta Kristi lemmer og gjøre dem til en skjøkes lemmer? Langt derifra! Eller vet I ikke at . . . I ikke hører eder selv til? for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme!» — 1 Kor. 6: 13, 15, 19, 20.
7 Våre legemer er Jesu slaver og bærer hans merketegn. (Gal. 6: 17) Våre legemer er ikke for demonisme, for det er Satan Djevelen som er hode for den religionen. Jesus Kristus er imidlertid Hode for sitt legeme, menigheten. Dette legeme er ikke kalt til splid, ikke til rasehat, ikke til nasjonalisme, men til fred og enhet. (Kol. 3: 15; Ef. 2: 14—18) Det må holde seg fritt fra ondskapens og ugudelighetens surdeig og stadig være forent som «ett legeme», slik at de kan være verdige til å spise av det «ene brød» på en symbolsk måte ved Herrens aftensmåltid og ved tro hver dag.
8. Hvorfor må de tenke på Kristi blod og de spesielle forpliktelser som er pålagt dem, idet de drikker av vinbegeret?
8 Når legemets lemmer drikker av vinbegeret, må de tenke på Kristi blod, for det er ved hans blod de har fått tilgivelse fra synder slik at de kunne bli rettferdiggjort og bli tatt med i den nye pakt. Det er derfor blitt pålagt dem spesielle forpliktelser, og ved at de drikker av vinen i det beger som er et bilde på «Jehovas beger», ønsker de å gjøre det klart at de erkjenner disse forpliktelser. Det vil si at de må «være tjenere for en ny pakt» og tjene denne pakts hensikter. (2 Kor. 3: 6, NW) De er blitt et «kongelig presteskap» idet de er åndelige prester for Gud og underprester under Ypperstepresten Jesus Kristus. Dette innebærer at de frambærer «åndelige offer» for Gud, offer som består i lovprisning og gode gjerninger. Det innebærer også at de må dø en offerdød i likhet med Jesus, være delaktige i hans lidelser og underkaste seg en lignende død som den han døde for å hevde Jehovas universelle suvérenitet. Det betyr at de som prester ikke må ha noen befatning med «demonenes bord» og «demonenes beger», men at de må gi Jehova sin udelte hengivenhet og sette tilbedelsen av ham først i sitt liv og bevare hans kunnskap på sine lepper og tjene som budbærere for Jehova, forat de derved kan omvende mange fra urettferdigheten til tilbedelsen av Ham. (1 Pet. 2: 5, 9; Fil. 3: 9—11; Mal. 2: 6, 7) Det står skrevet at de skal beseire Satan Djevelen «i kraft av Lammets blod og det ord de vitnet». — Åpb. 12: 11.
Når og hvordan feiringen skal foregå
9. Hvordan skiller aftensmåltidet seg fra dåpen?
9 Det forholder seg ikke med feiringen av Herrens aftensmåltid som med dåpen. Vanndåpen finner sted én gang, ved begynnelsen av ens kristne løpebane, og viser offentlig på en symbolsk måte at et menneske har innvigd seg til Gud ved Kristus. Men angående feiringen av Herrens aftensmåltid uttalte Jesus følgende den gangen han innstiftet det: «Fortsett å gjøre dette til minne om meg.» — Luk. 22: 19, NW.
10. Hvorfor må det feires regelmessig, og hvilken beskrivelse ga Paulus av Herrens aftensmåltid som en bekreftelse på dette?
10 Det må feires regelmessig forat det på rette måte skal minne om hva han betyr for dem som feirer det. Paulus understreker kravet om å feire denne høytiden regelmessig. Han gjorde Guds menighet i Korint oppmerksom på at den ikke feiret høytiden på rette måte: «Når dere kommer sammen på ett sted, er det derfor ikke mulig å spise Herrens aftensmåltid. . . . I denne henseende roser jeg dere ikke. For jeg mottok fra Herren det som jeg også overga til dere, at Herren Jesus den aften da han skulle utleveres, tok et brød, og etter å ha takket, brøt han det og sa: ’Dette betyr mitt legeme som er til gagn for dere. Fortsett å gjøre dette til minne om meg.’ Han gjorde det samme med begeret også, etter aftensmåltidet, og sa: ’Dette beger betyr den nye pakt i kraft av mitt blod. Fortsett å gjøre dette, så ofte dere drikker det, til minne om meg.’ For så ofte som dere spiser dette brød og drikker dette beger, fortsetter dere å forkynne Herrens død, inntil han kommer.» — 1 Kor. 11: 20—26, NW.
11. Hvor lenge skulle det være nødvendig for dem å minnes ham på denne måten, og hvordan viser dette hvem feireingen var bestemt for?
11 Det var særlig nødvendig for dem å feire minnet om hans død som menneske så lenge han var fraværende fra dem i kjødet og før han kom igjen for å ta dem til seg i himmelen. Og etter som han ikke begynte å samle sine «andre får» før han var kommet igjen, kan vi forstå hvorfor Herrens aftensmåltid var beregnet på Jesu «lille hjord», menigheten, «hans legeme» som består av 144 000 lemmer. — Joh. 10: 16; Matt. 25: 31, 32.
12. Hvor ofte må det spises hvert år, og hvor ofte er det blitt spist fram til vår tid?
12 Hvor ofte skal denne feiringen foregå? Jesus antydet det ved å innstifte Herrens aftensmåltid påskeaften, den 14. nisan etter Bibelens måte å regne tiden på, og ved at han derpå bød sine disipler å fortsette med å feire det. Det vil si, de skulle gjøre det på den samme dato, påskedatoen, som kom bare en gang i året. Det passer meget godt å feire det hvert år på den tiden, for det var på denne dato Jesus ga sitt bokstavelige legeme som et offer på torturpelen og utgjøt sitt livsblod, den nye pakts blod, til forlatelse for synder. Det var på den dag «Herrens død» fant sted, og det var på denne dato hans død skulle minnes i forbindelse med Herrens aftensmåltid. Hans død som menneske skulle forkynnes på denne måten. Men selv om dette måltidet er blitt spist bare én gang i året, om kvelden den 14. nisan, er det blitt spist «ofte» i løpet av de nitten hundre årene den kristne menighet har eksistert hittil. I år vil levningen av «Kristi legemes» lemmer spise det mellom solnedgang og midnatt mandag den 26. mars 1956. Herrens aftensmåltid er således blitt spist 1923 ganger fra den 14. nisan 33 e. Kr. og fram til nå, og det treffes forberedelser for å spise det også i år.
13, 14. I hvilken forstand har levningen av hans etterfølgere vært borte fra ham også siden 1914 og siden 1918?
13 Men hvorfor sluttet de ikke med å spise det etter oktober 1914 da Herren Jesus kom til sitt rike ved Jehovas høyre hånd i himlene? Hvorfor sluttet de ikke i det minste med å spise det etterat Jehova Gud ledsaget av Jesus Kristus, sin «paktens engel», kom til sitt åndelige tempel våren 1918? — Matt. 25: 31; Mal. 3: 1.
14 Jesus Kristus tok ikke ved noen av disse anledninger sine etterfølgere vekk fra deres kjødelige tilstand, for å ta dem til seg. Han lot dem forbli i kjødet, og de var derfor fremdeles «borte fra Herren». Angående dette sa Paulus til dem: «Vi vet at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene. For også mens vi er her til huse, sukker vi, fordi vi lenges etter å overkledes med vår bolig fra himmelen, så sant vi skal bli funnet ikledd, ikke nakne. . . . så lenge vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren; for vi vandrer i tro, ikke i beskuelse; vi er altså frimodige, og vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren. Derfor setter vi og vår ære i, enten vi er hjemme eller borte, å tekkes ham.» — 2 Kor. 5: 1—3, 6—9.
15. Hva vil de derfor fortsette å feire for å «tekkes ham», og hvor lenge?
15 Selv om levningen altså fremdeles er borte fra ham på grunn av sitt kjød; søker de å «tekkes ham» ved å adlyde hans befaling om å spise Herrens aftensmåltid til minne om ham som de er borte fra. Når de i denne forstand fremdeles er borte fra ham, da har han ut fra dette synspunkt ikke kommet for å hente dem og forvandlet minnet om seg til virkelig beskuelse av seg og nærvær hos seg i himmelen. Levningen av «hans legeme» må derfor fortsette med å spise Herrens aftensmåltid på jorden helt til de blir herliggjort, også etterat de har overlevd Harmageddon.
16. Med hvilken sinnsinnstilling bør en komme for å feire Herrens aftensmåltid, og hva sa Paulus til korintierne om dette?
16 Når de kommer for å feire Herrens aftensmåltid den 14. nisan eller 26. mars 1956 etter solnedgang, bør de komme med den rette sinnsinnstilling og med et hjerte som på rette måte forstår å feire det med den verdighet anledningen krever — med full verdsettelse av betydningen av Herrens aftensmåltid. Paulus ga de skjødesløse, tankeløse og selvopptatte korintiere denne veiledning: «Derfor, hver den som spiser brødet og drikker Herrens beger uverdig, vil bli skyldig hva Herrens legeme og blod angår. Et menneske bør først godkjenne seg selv etter å ha gransket seg selv, og så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker, spiser og drikker dom mot seg selv hvis han ikke skjelner legemet. Det er grunnen til at mange av dere er svake og sykelige og en del av dere sover i døden [åndelig talt]. Men hvis vi ville skjelne hva vi selv er, ville vi ikke bli dømt. Men når vi blir dømt, blir vi tuktet av Jehova, forat vi ikke skal bli fordømt sammen med verden: Derfor, mine brødre, når dere kommer sammen for å spise det, så vent på hverandre. Hvis en er sulten, bør han [først] spise hjemme så dere ikke skal komme sammen [på et sted] til dom [med verden].» — 1 Kor. 11: 27—34, NW.
17. Hvorfor må Herrens aftensmåltid holdes atskilt fra ordinære måltider til tross for at Jesus innstiftet minnemåltidet like etterat de hadde spist påskelammet, og ved det samme bord?
17 Det er nok så at Jesus innstiftet Herrens aftensmåltid etterat de hadde spist påskemåltidet, og at han gjorde det ved det samme bordet. Men det skyldtes omstendighetene og den tilknytning de to tingene hadde til hverandre. Vi kan imidlertid ikke spise et ordinært måltid sammen i menighetens møtelokale for å spise oss mette og drikke oss utørste og deretter innta Herrens aftensmåltid som et slags høydepunkt på spisingen og drikkingen. Herrens aftensmåltid må holdes atskilt fra ordinære aftensmåltider. Ved hans aftensmåltid benytter vi jo brødet og begeret for å symbolisere vår delaktighet i åndelige goder som for levningens vedkommende betyr evig himmelsk liv. De må vise respekt for denne høytiden og behandle emblemene, brødet og begeret, med verdighet. Det er verre å forsyne seg av dem uverdig enn ikke å forsyne seg i det hele tatt, for en som deltar på en uverdig og respektløs måte, fører Guds fordømmelse over seg selv og kommer til å dø med verden.
18. Hvorfor eter og drikker en dom mot seg selv hvis en ikke «skjelner legemet», og hva bør en derfor gjøre hvis en får en tuktende dom av Jehova?
18 Hvorfor det? Jo, for han har engang kjent Herren, men unnlater nå å ’skjelne det legeme’ som Herren frambar som offer. Det virker som om han sier: «Jehovas bord er foraktelig,» og offeret på det er derfor ikke lytefritt og fullkomment: «Jehovas bord er urent.» (Mal. 1: 7, 12, AS) Han blir skyldig i en tilsvarende handling som de troløse som «pelfester atter en gang Guds Sønn for seg og framstiller ham til alminnelig spott», og som har «trampet på Guds Sønn, og . . . aktet det paktens blod som han ble helliggjort ved, som av alminnelig verdi». Han er derfor hjemfallen til en straff som er langt mer alvorlig enn straffen for å bryte den gamle lovpakten. Han er hjemfallen til en død som han ikke kan bli utfridd fra fordi det ikke finnes noe offer som frigjør fra overlagt synd. Han utsetter seg for Jehovas «brennende nidkjærhet som skal fortære dem som står imot». (Heb. 6: 4—8; 10: 26—31, NW) Han bør derfor dra fordel av den irettesettende, tuktende dom Jehova gir ham. Han bør skjelne hva han selv er, og forbedre seg. Hvis han har feilet, bør han likevel adlyde befalingen og spise Herrens aftensmåltid, men da må han skjelne Herrens ofrede legeme og be om tilgivelse for sin synd. Denne feiringen bør så styrke ham til å følge nøyaktigere i Kristi fotspor i året som kommer.
19. Hva bør den «store skare» mennesker fra alle folkeslag være klar over når de kommer til Herrens aftensmåltid, og hvordan vil de få størst mulig velsignelse av høytiden?
19 Det er bare levningen av de åndelige israelitter, som er med i den nye pakt som lemmer på Kristi legeme, som nå kan være med på å spise Herrens aftensmåltid. Den ’store skare’ mennesker fra alle nasjoner, folk, stammer og tungemål som tilber Jehova, kan imidlertid være til stede som iakttagere. De har kommet opp på det opphøyde «[Jehovas] berg, til Jakobs Guds hus», og når de kommer til Herrens aftensmåltid, må de skjelne og forstå at de på en symbolsk måte kommer nær til «Jehovas bord» og «Jehovas beger». (Åpb. 7: 9; Es. 2: 2, 3) På denne måten bør de gjøre kjent at de skyr «demonenes bord» og gir Jehova sin udelte hengivenhet, og at de bekjenner at de ikke kan nærme seg Jehova på noen annen måte enn gjennom det offer hans store Yppersteprest, Herren Jesus Kristus, frambar. Når de gjør det, får de se at de er i harmoni med levningen av deltagere, og de vil være forent med dem som «en hjord» under Jehovas eneste rette Hyrde. (Joh. 10: 14—16) Sammen med dem vil de nyte den største velsignelse på grunn av feiringen av Herrens aftensmåltid, og de vil si at «Jehovas bord» er ære verdt, og at Kristi offer, som er frambåret på det, er rent og til ære for alteret — alt til pris og ære for den eneste levende og sanne Gud, Jehova.