Det gamle Hellas — filosofiens hjemland

DE GAMLE grekere, særlig de som bodde i Aten, la stor vekt på filosofi. De forsøkte å løse livets og universets store spørsmål ved hjelp av logikk og spekulasjon. De nøt å diskutere nye ting. En lege i det første århundre etter Kristus forteller: «Alle atenere og de fremmede som oppholdt seg der, ga seg ikke stunder til annet enn å fortelle eller høre nytt.» — Ap. gj. 17: 21.

De gamle grekeres filosofi stemte ikke overens med det budskap de kristne forkynte. Da apostelen Paulus en gang var i Aten, var det ’noen av de epikureiske og stoiske visdomslærere som innlot seg i ordskifte med ham’. Noen av dem sa hånlig: «Hva mener vel denne ordgyter?» (Ap. gj. 17: 18) De betraktet Paulus som en intetsigende pratmaker, som en som plukket opp litt kunnskap her og der og gjentok det han hørte, uten at det var noen orden eller noe system i hans lærdom. Men hadde disse filosofene virkelig noe verdifullt å fare med? La oss se.

Epikureerne og stoikerne

De epikureiske filosofer gikk inn for at en skulle leve på en slik måte at en oppnådde den høyeste nytelse, men at en skulle vise måtehold, for således å unngå de ubehagelige følger av overdreven nytelse. Det som det ble lagt vekt på, var ikke fysiske nytelser, men sinnets nytelser.

Unødige ønsker skulle undertrykkes. Filosofien frarådet at en ga seg av med ting som ville føre til at det oppsto ønsker som det kunne være vanskelig å få oppfylt. Kunnskapen skulle hovedsakelig befri en for religiøs frykt og overtro. De to viktigste former for frykt som skulle fjernes, var frykten for gudene og dødsfrykten.

Ifølge denne filosofien var det ’uklokt’ å begå lovbrudd, rett og slett på grunn av den skammen som var forbundet med det å bli oppdaget, og den straffen det kunne medføre. Å leve i frykt for å bli oppdaget og/eller straffet ville ta bort gleden ved livet.

For epikureerne hadde ikke dyd og moral i seg selv noen verdi. Bare når de tjente som et middel til å oppnå lykke, ble de betraktet som en fordel. Vennskap var også noe som hvilte på et selvisk grunnlag, nemlig på den ’gleden det førte til for den som eide det’.

Epikureerne trodde at det fantes guder, men de mente at disse befant seg altfor langt borte fra jorden til å være interessert i menneskene. Det var derfor ikke til noen nytte å be eller ofre til dem. Epikureerne trodde ikke at gudene hadde skapt universet. De trodde heller ikke at gudene idømte straff eller utøste velsignelser. Ifølge denne filosofien kunne ikke gudene hjelpe noen til å oppnå lykke. De hadde den oppfatning at livet var blitt til ved en tilfeldighet i et mekanisk univers. Døden var slutten på alt; en befrielse fra livets mareritt. Epikureerne trodde at mennesket hadde en sjel som besto av atomer som gikk til grunne når kroppen døde.

Kan en i betraktning av den vekt den epikureiske filosofi la på nytelse, si at den hjalp menneskene til å leve et meningsfylt liv? Ga den sine tilhengere et pålitelig håp? Nei, for til og med filosofiens grunnlegger, Epikuros, omtalte livet som en «bitter gift».

Men hadde stoikerne noe som var bedre? Nei, for i likhet med epikureerne hadde de ikke noe personlig forhold til Gud. Stoikerne trodde ikke engang på Gud som en person. De mente at alle ting var en del av en upersonlig guddom, som den menneskelige sjel utgikk fra. De trodde at sjelen overlevde når kroppen døde. Noen stoikere hadde den oppfatning at den til slutt ville bli ødelagt sammen med universet.

Stoikerne hevdet at for å nå det høyeste mål, lykke, skulle mennesket bruke sin forstand til å forstå og tilpasse seg de naturlovene som styrte universet. For dem betydde derfor det å bestrebe seg på å leve et liv i dyd å ’følge naturen’. En virkelig forstandig mann stilte seg etter deres oppfatning likegyldig til smerte eller nytelse. De mente at det var skjebnen som styrte menneskenes anliggender. Hvis problemene ble for overveldende, hadde ikke stoikerne noe å innvende mot at en begikk selvmord.

I likhet med epikureerne forsøkte stoikerne å oppnå lykke på sin egen måte. Men de nådde ikke sitt mål. Hvorfor ikke? Fordi de ikke hadde lært at selve grunnlaget for sann visdom er Jehova Gud, og at en atskilt fra ham ikke kan oppnå sann lykke. Århundrer før de epikureiske og stoiske filosofier så dagens lys, ble følgende inspirerte uttalelse framsatt: «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom, og å kjenne den Hellige er forstand.» — Ordspr. 9: 10.

Noe som er større enn gresk filosofi

Det budskap som apostelen Paulus forkynte, var noe som både epikureerne og stoikerne trengte. Det viste at lykke var noe en oppnådde når en sto i et rett forhold til Skaperen. Han var ikke en upersonlig Gud, og han var heller ikke langt borte fra menneskene. Apostelen sa:

«Gud, han som gjorde verden og alt som i den er, han, som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer gjort med hender; heller ikke tjenes han av menneskelige hender som om han trengte til noe, han som jo selv gir alle liv og ånde og alle ting; og han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder, for at de skulle lete etter Gud, om de dog kunne føle og finne ham, enda han ikke er langt borte fra noen eneste av oss.» — Ap. gj. 17: 24—27.

Hverken epikureerne eller stoikerne kunne ifølge sin filosofi holde fram noe håp for de døde. Men Paulus kunne gjøre det på grunnlag av et pålitelig vitnesbyrd. Han sa: «[Gud] har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferdighet ved en mann som han har bestemt til det, etter at han har gitt fullgodt bevis for alle ved å oppreise ham fra de døde.» (Ap. gj. 17: 31) Da Paulus uttalte disse ordene, var de fleste av de 500 mennesker som den oppstandne Herren Jesus Kristus hadde åpenbart seg for, fortsatt i live og kunne bekrefte at Jesus hadde oppstått. (1 Kor. 15: 7) Guds erklæring angående oppstandelsen og en framtidig dom hadde således et solid grunnlag.

Noen av dem som hørte Paulus, deriblant en dommer ved retten på Areopagos, forsto at den filosofi som stoikerne og epikureerne holdt fram, ikke hadde noe for seg. De tok derfor imot kristendommen og ble døpt. — Ap. gj. 17: 33, 34.

I dag er det titusener av mennesker som er blitt klar over at det å leve i samsvar med den filosofi som går ut på at vi må «ete og drikke, for i morgen dør vi», gjør livet tomt og meningsløst. (1 Kor. 15: 32) De hadde oppdaget at det å godta Guds eksistens ved å adlyde hans lov gir livet innhold og mening. Grunnen til dette er at denne loven i motsetning til de gamle grekernes filosofier er basert på kjærlighet til Gud og uselvisk interesse og omsorg for andre mennesker. (Rom. 13: 10; 1 Kor. 10: 24; 1 Joh. 5: 3) Jehovas vitner oppfordrer derfor mennesker overalt på jorden til å undersøke Guds Ord og selv se om ikke det viser hva som er den beste måten å leve på også i det. 20. århundre.