Ut av gravene til en «livets oppstandelse»

 1. Hvilket liv har de som blir Kristi meddommere, gått inn til allerede her på jorden, og hvordan har det skjedd?

OPP igjennom de forløpne 1900 år har mennesker som Gud har valgt til å bli meddommere sammen med hans Sønn i det himmelske rike, hørt Guds Sønns røst, og som følge av at de har gitt akt på det hans røst har befalt dem å gjøre, har de mens de fremdeles var på jorden, kommet inn i en tilstand med åndelig liv. De er blitt rettferdiggjort fra den fordømte tilstand som menneskeverdenen befinner seg i, den som er død i sine overtredelser og synder og sin dårlige ånd. Gud har befridd dem fra dødens fordømmelse ved den offerdød som hans Sønn led for alle troende. — Rom. 5: 1; 8: 1—4.

 2. Hva siktet Jesus til med uttrykket «liv i seg selv» i Johannes 5: 26?

² Jesus Kristus viste til den andel han hadde i forbindelse med det Gud gjør for å føre troende fra døden over til liv, da han deretter sa: «For liksom Faderen har liv i seg selv, således har han også gitt Sønnen å ha liv i seg selv.» I betraktning av den måten Jesus argumenterte på i denne talen, siktet han ikke til det noen mennesker kaller «iboende liv», hverken med tanke på sin himmelske Far eller på seg selv, eller til ’det å eksistere i kraft av seg selv’, slik det heter ifølge An American Translation. (Joh. 5: 26) Jesu argumentering viser at han siktet til makten til å gi liv. New English Bible (1961) gjengir derfor Jesu ord på denne måten: «For liksom Faderen har livgivende makt i seg, har også Sønnen det som en gave fra Faderen.» Den romersk-katolske oversettelse av Monsignor Ronald A. Knox gjengir den samme tanke når den sier: «Liksom Faderen har livets gave i seg, har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg.» New World Translation of the Christian Greek Scriptures, 1950-utgaven, gjengir den samme tanke: «For liksom Faderen har livets gave i seg, så har han også gitt Sønnen å ha livets gave i seg.»

 3. Hvordan var det mulig for Gud å gi sin Sønn å ha «liv i seg selv», og hvorfor gjorde han det?

³ Hvordan, når og hvorfor lot den himmelske Far sin Sønn Jesus Kristus få en slik livgivende makt i seg? Ettersom Jehova Gud er «livets kilde», kunne han la sin Sønn få livgivende makt i seg. (Sl. 36: 10) Grunnen til at han gjorde det, var at den menneskelige familie befant seg i en døende tilstand som følge av den synd som ble begått av dens første menneskelige far, Adam. — Rom. 5: 12.

 4, 5 a) Hvilken foranstaltning traff Gud for å gi menneskeslekten liv? b) Hvem er derfor ordene i Salme 40: 7—9 anvendt på i Hebreerne 10: 5—10?

⁴ Den døende menneskeslekt som var under fordømmelse, kunne bare få evig liv ved hjelp av et menneskelig offer. For å skaffe til veie dette menneskelige offer som kunne fjerne menneskenes synd og befri dem for dødens fordømmelse, sendte Jehova Gud, den himmelske Far, sin Sønn ved å overføre hans liv fra himmelen til jorden. Han lot sin Sønn på mirakuløst vis bli født som barnet Jesus i Betlehem i Judea. Jesus vokste opp til å bli en fullkommen mann, og da han var 30 år gammel, svarte han til det fullkomne mennesket Adam i Eden. Nå hadde han riktignok fullkomment menneskelig liv, som ikke var under fordømmelse, men han måtte la sitt menneskelige liv bli gjort tilgjengelig for menneskene ved å ofre det i tjenesten for sin himmelske Far. Da Jesus var 30 år gammel, sto han derfor fram for å utføre denne offergjerning, for å tjene som prest for Gud. I Hebreerne 10: 5—10 anvender den inspirerte skribent ordene i Salme 40: 7—9 på Jesus og sier (NW):

⁵ «Når han kommer inn i verden, sier han derfor: ’«Slaktoffer og offergaver ønsket du ikke, men du gjorde et legeme i stand til meg. Du likte ikke hele brennoffer og syndoffer.» Da sa jeg: «Se! Jeg har kommet (i bokrullen står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje, o Gud.»’ Etter først å ha sagt: ’Du ønsket ikke og likte heller ikke slaktoffer og offergaver og hele brennoffer og syndoffer’ — offer som blir ofret etter Loven — så sier han: ’Se! Jeg har kommet for å gjøre din vilje.’ Han tar vekk det første for at han kan opprette det annet. Ved den omtalte ’vilje’ er vi blitt helliget ved ofringen av Jesu Kristi legeme en gang for alle.»

 6. Hva gjorde Jesus i samsvar med dette, og hva ga Gud ham deretter i en begrenset utstrekning?

⁶ For å symbolisere at han hadde framstilt seg for Gud for å gjøre en spesiell tjeneste for ham like til sin død, lot Jesus seg døpe i vann av døperen Johannes. (Matt. 3: 13—17) Like etter at Jesus var blitt døpt i vann, døpte Jehova Gud nå sin innvigde Sønn med hellig ånd fra himmelen og erklærte at han var hans åndelige Sønn. Det var ved denne dåp at Faderen lot sin Sønn i en begrenset utstrekning få livgivende makt i seg. Det var dette som var grunnen til at Sønnen kunne helbrede den mannen som hadde ligget syk i 38 år, og også kunne oppreise jøder fra de døde, ja, til og med bringe sin kjære venn Lasarus tilbake til livet etter at han hadde ligget fire dager i graven. Men Jesus hadde ennå ikke makt til å gi evig liv til medlemmer av den menneskelige familie som var under fordømmelse. Hvorfor ikke? Grunnen til det var at han ennå ikke hadde ofret sitt fullkomne menneskelegeme i døden.

 7. a) Hvilken makt benyttet Gud på den tredje dag etter Jesu død og hva resulterte det i? b) Hva tok Jesus med seg til himmelen og hva gjorde han med det?

⁷ Så lenge Jesus Kristus var død, kunne han imidlertid ikke gi liv til den døende menneskehet. Jehova Gud, Faderen, som har livgivende makt i seg, oppreiste derfor sin Sønn fra de døde på den tredje dag til udødelig liv i himmelen, i åndeverdenen. Da Jesus 40 dager etter sin oppstandelse fra de døde fór opp til himmelen, tok han ikke sitt ofrede menneskelegeme med seg til himmelen — noe som ville ha vært en umulighet — men han tok med seg verdien av sitt ofrede fullkomne menneskeliv for å framstille den for sin himmelske Far til gagn for menneskeheten. Gud, Faderen, godtok denne frambæring av offerverdien, og han gjorde Jesus Kristus til sin Yppersteprest som skulle handle på vegne av menneskene. — Heb. 9: 24—26.

 8. Hva slags legeme oppsto Jesus i?

⁸ Da apostelen Paulus skrev om oppvekkelsen av kristne mennesker som hadde dødd, og om hva slags legeme de skulle stå fram med, sier han følgelig: «Det blir sådd et materielt legeme, det blir oppreist et åndelig legeme. Er det et materielt legeme, er det også et åndelig legeme. Slik står det også skrevet: ’Det første menneske, Adam, ble en levende sjel.’ Den siste Adam ble en livgivende ånd.» (1 Kor. 15: 44, 45, NW) Apostelen Paulus kaller Jesus Kristus «den siste Adam» og sier at han ble en «livgivende ånd» i sin oppstandelse.

 9. a) Hva var det nå mulig for Guds Sønn å handle som? b) Hvorfor var det nødvendig for ham å bli «menneskesønn», og hvorfor vil det at de fleste mennesker er døde når han begynner sin dommergjerning, ikke hindre ham i å dømme dem?

⁹ Det var på den måten Jehova Gud, Faderen, lot sin Sønn Jesus Kristus få livgivende makt i seg. Dette gjorde det mulig for Sønnen å handle som dommer, ikke bare for de levende, men også for de døde som han kunne oppreise til liv når hans himmelske rike var opprettet. Jesus Kristus gikk av den grunn videre i sin argumentasjon med å si følgende: «Og han har gitt ham makt til å holde dom, fordi han er en menneskesønn.» (Joh. 5: 27) Hvis Guds himmelske Sønn ikke var blitt «menneskesønn» for at han skulle ofre sitt liv, ville han ikke ha oppnådd dette privilegium å få livgivende makt og bli utnevnt til menneskenes Dommer, Dommer over de døde og de levende. Størsteparten av menneskeslekten ville naturligvis være død på den tiden da hans rike ble opprettet. Dette ville imidlertid ikke bety at han ikke kunne dømme disse menneskene, for nå har han livgivende makt og kan kalle dem fram for seg ved å oppreise dem fra deres graver.

Et enda større under

10. Hvilket større under opplyste Jesus de morderiske jøder om i Johannes 5: 28—30?

¹⁰ Da Jesus talte om at han både hadde fått livgivende makt og makt til å dømme, fikk det uten tvil de jøder som ønsket å drepe ham, til å undre seg, men hvis dette forundret dem, var det noe annet som ville forundre dem enda mer. De hadde ennå ikke hørt det han ville si som høydepunktet i denne saken. Jesus fortsatte derfor med å si: «Vær ikke forundret over dette, for den time kommer da alle de som er i minnegravstedene,a skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde det gode, til en livets oppstandelse, de som praktiserte det onde, til en dommens oppstandelse. Jeg kan ikke gjøre en eneste ting på eget initiativ; akkurat som jeg hører, slik dømmer jeg, og den dom jeg feller, er rettferdig, for jeg søker ikke min egen vilje, men hans vilje som sendte meg.» — Joh. 5: 28—30, NW.

11, 12. a) Hvor mange skal komme ut av gravene, og kommer de ut på en og samme tid? b) Hvorfor behøver Jesu bruk av ordet «time» ikke å bety at de alle oppstår samtidig?

¹¹ Legg merke til at Jesus her sa at «alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut» i lydighet mot ham, Dommeren, som har livgivende makt. Dette viser at det må finne sted en oppstandelse av dem alle, det vil si av alle de døde, både gode og onde, som Gud bevarer i sitt minne. Dette betyr imidlertid ikke at de alle blir oppreist eller må bli oppreist på samme tid, på samme dag. Jesus sa riktignok at den «time» kommer da alt dette ville finne sted, men med ordet «time» menes det naturligvis ikke bare 60 minutter, eller nøyaktig 3600 sekunder.

¹² Apostelen Johannes mente naturligvis ikke en tjuefjerdedel av et helt døgn da han omkring 98 e. Kr. skrev følgende: «Mine barn! det er den siste time; og som I har hørt at Antikristen kommer, så er det og nå kommet mange antikrister; derav skjønner vi at det er den siste time.» (1 Joh. 2: 18) Da Jesus brukte ordet «time» her, siktet han derfor til en tidsperiode under Guds opprettede rike, en tidsperiode som ville være av avgjørende betydning, ja, så og si en avgjørende «time».

13. Hvilken oppstandelse er det Jesus taler om ettersom alle kommer ut av gravene, og hvorfor betyr ikke det at alle oppstår samtidig?

¹³ Da Jesus sa at alle de døde i minnegravstedene skulle høre hans røst som dommer og komme ut, betydde det at det skulle finne sted en stor, alminnelig, altomfattende oppstandelse. Han påpeker imidlertid at det ikke vil skje det samme med alle de mennesker som får del i denne omfattende oppstandelse. At denne altomfattende oppstandelse ikke innebærer at de alle sammen skal komme ut på samme tid, på samme dag, i samme år, framgår også av det som står skrevet andre steder.

14. Hvordan antyder apostelen Paulus i 1 Korintierne 15: 22, 23 at de døde skal oppstå i en bestemt rekkefølge?

¹⁴ Da apostelen Paulus redegjorde for at det var helt sikkert at en oppstandelse skulle finne sted, sa han: «For akkurat som alle dør i Adam, så skal også alle bli gjort levende i Kristus. Men hver i sin egen klasse: Kristus er førstegrøden, så kommer de som hører Kristus til under hans nærvær.» (1 Kor. 15: 22, 23, NW) Ikke alle de åndsfødte kristne som skal være dommere sammen med Jesus Kristus i hans rike, er døde på den tiden da han kommer i sitt rike. Noen vil måtte avslutte sitt jordiske liv i offerdøden på et senere tidspunkt, etter at de har utført sitt gudgitte arbeid på jorden.

15. Hvordan tyder Paulus’ ord i 1 Tessalonikerne 4: 16, 17 på at de døde skal oppstå på forskjellige tidspunkter?

¹⁵ Alle disse kommer således ikke til å bli oppreist samtidig på den tiden da Jesus kommer, men i 1 Tessalonikerne 4: 16, 17 sier apostelen Paulus: «Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med overengels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå; deretter skal vi som lever, som blir tilbake, sammen med dem rykkes i skyer opp i luften for å møte Herren, og så skal vi alltid være med Herren.» Ordene «først» og «deretter» viser at de ikke skal bli oppreist samtidig.

16, 17. Hva sier Johannes i Åpenbaringen 20: 4—6 om dem som skal være Jesu Kristi meddommere i himmelen?

¹⁶ Angående dem som skal sitte på himmelske troner for å være meddommere sammen med den fremste Dommer Jesus Kristus, sier apostelen Johannes følgende i Åpenbaringen 20: 4—6 (NW):

¹⁷ «Og jeg så troner, og det var de som satte seg på dem, og det ble gitt dem makt til å dømme. Ja, jeg så deres sjeler som var blitt henrettet med øksen for det vitnesbyrd de ga om Jesus, og fordi de talte om Gud, og dem som hverken hadde tilbedt villdyret eller dets bilde, og som ikke hadde fått merket på sin panne og på sin hånd. Og de ble levende og hersket som konger med Kristus i tusen år. (Resten av de døde ble ikke levende før de tusen år var slutt.) Dette er den første oppstandelse. Lykkelig og hellig er enhver som får del i den første oppstandelse; over dem har den annen død ingen myndighet, men de skal være prester for Gud og for Kristus og skal herske som konger med ham i de tusen år.»

18. Hvilken oppstandelse får de del i, og hvorfor kalles den det?

¹⁸ De som sitter på de himmelske troner, og som har fått «makt til å dømme», får del i det apostelen Johannes kaller «den første oppstandelse». Ordet «første» viser at deres oppstandelse er en annen enn den den øvrige menneskehet får del i. Den er først, ikke bare når det gjelder betydning, men også når det gjelder tid.

19. a) Hvordan viser Paulus’ ord i Filippenserne 3: 11 at oppstandelsen finner sted på forskjellige tidspunkter? b) Hvem får del i den første oppstandelse?

¹⁹ Apostelen Paulus hadde dette med tiden i tankene da han skrev angående de bestrebelser han gjorde seg «for å se om jeg på noen måte kunne nå fram til den tidlige oppstandelse fra de døde». (Fil. 3: 11, NW; også Rotherhams oversettelse) De som får del i den «første oppstandelse» og sitter på troner for å dømme, vil innbefatte Jesu 12 trofaste apostler, noe han også selv lovte dem. (Matt. 19: 27, 28) Apostelen Paulus sa at det også ville innbefatte hans trofaste, helligede kristne brødre. (1 Kor. 1: 1, 2; 6: 2) I alt vil de utgjøre 144 000, som apostelen Johannes i et syn så at den levende Gud hadde satt innsegl på i deres panner, og som sto sammen med det ofrede Guds Lam, Jesus Kristus, på det himmelske Sions berg. — Åpb. 7: 4—8; 14: 1—3.

«Resten av de døde»

20, 21. a) Hvilken oppstandelse får «resten av de døde» del i? b) Hvordan beskriver apostelen Johannes deres oppstandelse og dom?

²⁰ Etter at vi nå har omtalt oppstandelsen av de 144 000 som får del i den første oppstandelse, og som sitter på troner med «makt til å dømme», er det naturlig å spørre om hvilken oppstandelse «resten av de døde» skal få del i. Ettersom de ikke har del i den første oppstandelse, må de ha del i en annen eller senere oppstandelse. I det samme synet så apostelen Johannes oppstandelsen av «resten av de døde» og beskrev den på følgende måte:

²¹ «Og jeg så en stor hvit trone, og ham som satt på den. Foran ham flydde jorden og himmelen bort, og intet sted ble funnet for dem. Og jeg så de døde, de store og de små, stå foran tronen, og bokruller ble åpnet. Og en annen bokrull ble åpnet; det er livets bokrull. Og de døde ble dømt etter det som sto skrevet i bokrullene i samsvar med sine gjerninger. Og havet ga fra seg de døde som var i det, og døden og hades ga fra seg de døde som var i dem, og de ble dømt individuelt etter sine gjerninger. Og døden og hades ble kastet i ildsjøen. Dette betyr den annen død, ildsjøen. Og hver den som ikke ble funnet oppskrevet i livets bok, ble kastet i ildsjøen.» (Åpb. 20: 11—15, NW) «Sjøen som brenner med ild og svovel», blir nevnt igjen i Åpenbaringen 21: 8, men her i forbindelse med kristne som hadde mulighet for å komme til å tilhøre de 144 000, men som sviktet på grunn av feighet, onde gjerninger og mangel på tro og derfor ikke overvant verden.

22. Hvorfor kan det ikke være den bokstavelige himmel og jord som flyr bort?

²² Den jord og den himmel som flyr bort fra ham som sitter på den store hvite dommens trone, er naturligvis symbolske. Det sikter ikke til den bokstavelige jord og himmel. Hvis det gjorde det, hvor skulle da de oppstandne mennesker stå foran dommertronen? Eller hvordan kunne de komme ut av minnegravstedene som er i den bokstavelige jord, eller komme ut av hades, som er den døde menneskehets felles grav i den bokstavelige jord, eller komme opp fra sjøen hvor mange har druknet? Den jord og den himmel som flydde bort, er derfor symbolske.

23. Når og på hvilken måte vil den symbolske jord og deretter den symbolske himmel fly bort?

²³ Den symbolske jord flyr bort når Babylon den store blir ødelagt, og når det symbolske villdyret og den «falske profet» og kongene på jorden og deres hærer umiddelbart etterpå blir ødelagt i Harmageddon-krigen, slik det blir beskrevet i Åpenbaringen 16: 13—16; 17: 15—18; 19: 19—21. Den symbolske himmel flyr bort når Satan Djevelen og hans demoner blir bundet og kastet i avgrunnen, hvor de skal være under Kristi tusenårige styre over jorden, slik det blir beskrevet i Åpenbaringen 20: 1—3. Disse onde jordiske og himmelske makter vil således ikke kunne gripe forstyrrende inn i den dom som i løpet av Kristi tusenårige styre skal finne sted med hensyn til de jordiske døde.

24. a) Hvorfor er det ufornuftig å tro at denne domsdag bare er på 24 timer? b) Hvor lang er denne domsdag, og hvordan vet vi det?

²⁴ La oss huske at apostelen Paulus viser at de døde skal oppstå i en bestemt rekkefølge og i sin egen avdeling. Vi må derfor ikke trekke den slutning at alle disse jordiske døde skal bli oppreist fra hades og havet samtidig, at alle skal bli oppreist i løpet av en dag på 24 timer. Det er ikke nødvendig med en slik hurtig rettergang. I betraktning av de mange mennesker som har dødd, ja, det er mangfoldige milliarder av dem, hvordan kunne da alle bli dømt på en dag på 24 timer, endog av de 144 000 som skal være dommere sammen med sin fremste Dommer, Jesus Kristus? Ettersom de 144 000 meddommere lever og regjerer sammen med Kristus i 1000 år, vil den dagen da de døde mennesker skal dømmes, være på 1000 år. Dette gjør at det vil bli nok tid til at enhver som blir oppreist, kan få sin sak prøvd, og til at det kan bli avgjort hvorvidt hans navn skal innskrives i livets bokrull. Sies det ikke i 2 Peter 3: 8: «Dette ene må I ikke være blinde for, I elskede, at en dag er i Herrens øyne som tusen år, og tusen år som en dag»? Jo! La oss da argumentere på et bibelsk grunnlag.

25, 26. a) Hvordan framgår det av Hebreerne 11: 35 at det også er tale om en bestemt rekkefølge og avdelinger i forbindelse med dem som får en oppstandelse til liv på jorden? b) Hvem var denne oppstandelse forbeholdt, og hva ble de i lang tid kalt?

²⁵ La oss nå legge merke til noe som gir oss en pekepinn om at de som vil få en oppstandelse til liv på jorden, skal bli oppreist i en bestemt rekkefølge og i sin egen avdeling. I Hebreerne 11: 1 til 12: 1 gir skribenten en kort beretning om «så stor en sky av vitner» som levde før Jesus Kristus døde og ble oppreist, og som var Jehovas vitner i fortiden. (Es. 43: 10—12; 44: 8) I det 35. vers i kapittel 11 taler skribenten tydeligvis om dem alle som mennesker som skal få del i en bedre oppstandelse. Verset lyder: «Kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse; andre ble utspent til pinsel og ville ikke ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse.»

²⁶ Alle de som utgjorde denne «så stor en sky av vitner», skulle tydeligvis få del i denne «bedre oppstandelse», og noen var villig til endog å bli pint til døde for å få del i den. Etter at det først er blitt fortalt om disse fortidens vitners vanskeligheter og lidelser, fortsetter Hebreerne 11: 38 med å si om dem: «Verden var dem ikke verd.» I lang tid brukte følgelig kristne bibelstudenter å omtale dem og henvise til dem som «fortidens verdige» og «fortidens troshelter».b

27. a) Hvilken forskjell når det gjelder oppstandelse, framgår av Hebreerne 11: 39, 40? b) I hvilken forstand er fortidens vitners oppstandelse «bedre»?

²⁷ At det er en forskjell mellom oppstandelsen av denne «sky av vitner» fra fortiden og oppstandelsen av de 144 000 kristne som skal bli meddommere sammen med Kristus i himlene, framgår av det som sies i Hebreerne 11: 39, 40 angående disse fortidens vitner: «Og enda alle disse fikk vitnesbyrd for sin tro, oppnådde de ikke det som var lovt, fordi Gud forut hadde utsett noe bedre for oss, så de ikke skulle nå fullendelsen uten oss.» Ja, Gud forutså noe bedre for Kristi trofaste etterfølgere, noe bedre enn det som den omtalte «sky av vitner» fra fortiden skulle få når de ble oppreist. Denne «sky av vitner» har ikke del i den første oppstandelse, som er en himmelsk eller åndelig oppstandelse. De får del i en jordisk oppstandelse. Likevel er deres oppstandelse bedre enn den oppstandelse de mennesker fikk som fortidens profeter oppreiste fra de døde, og som det siktes til i ordene «kvinner fikk sine døde igjen ved oppstandelse». Deres oppstandelse vil finne sted under Guds rike med Kristus som Konge. De behøver således ikke å dø igjen hvis de forblir trofaste.

28. Hvis forfedre taler Salme 45: 17 om, og hva vil bli gjort med dem?

²⁸ Salme 45 viser til noen av disse fortidens, før-kristne vitner som skal få del i denne «bedre oppstandelse». Salme 45 taler profetisk om den messianske Konge, Jesus Kristus, og om hans ekteskap med brude-klassen, de 144 000 som skal bli arvinger sammen med ham i det himmelske rike. Salme 45: 17 er så rettet til Kongen Jesus Kristus og sier profetisk: «I dine fedres sted skal dine sønner trede; du skal sette dem til fyrster på den hele jord.» Noen av Jesu Kristi forfedre som menneske var Abraham, Isak og Jakob og kong David, som var trofaste menn, trofaste vitner for Jehova.

29, 30. a) Kan en trekke noen slutning med hensyn til om fyrstene på jorden bare skal utnevnes blant Kristi forfedre? b) Hva taler deres utnevnelse til fyrster for med hensyn til deres og andres oppstandelse?

²⁹ For å kunne sette sine trofaste forfedre til «fyrster på den hele jord» under sitt himmelske rike må Jesus Kristus oppreise dem fra minnegravstedene. Hvis de andre menneskene på jorden skal få nyte godt av det styre som Kristi trofaste forfedre skal utøve som fyrster i løpet av hans tusenårige regjering, må disse forfedre bli oppreist tidlig i løpet av hans styre, uansett om de døde for flere tusen år siden. Hvis den regjerende Konge Jesus Kristus utelukkende satte sine egne gudfryktige forfedre til fyrster på den hele jord, ville det ikke bli mange slike fyrster på jorden. Det var også andre menn fra fortiden blant denne store «sky av vitner» som var like trofaste. Det er derfor bare rimelig å tro at også slike trofaste vitner vil bli regnet som verdige til å bli satt til fyrster på forskjellige steder på jorden.

³⁰ Det at de blir utnevnt til å være fyrster, taler for at de vil bli oppreist tidligere enn de andre jordiske undersåtter av Guds rike. Dette gir oss en pekepinn om at de som skal bli oppreist til liv på jorden, vil bli det i en bestemt rekkefølge og i sine egne avdelinger. Ettersom det er slik, vil således ikke alle jordiske døde komme opp fra hades og havet samtidig, uten at det på forhånd er truffet tiltak for å sørge for de døde som vender tilbake.c

«Livets oppstandelse»

31. a) Hvilke tanker har noen bibelkommentatorer gjort seg angående Johannes 5: 28, 29? b) Hvordan inndeler Jesus Kristus de oppstandne?

³¹ Jesus omtalte det at han skulle kalle døde ut fra minnegravstedene som en handling. Han peker imidlertid på ’at en slik oppstandelse av alle vil føre til forskjellige resultater for forskjellige mennesker. I Johannes 5: 28, 29 (NW) sier han: «Alle de som er i minnegravstedene, skal høre hans røst og komme ut, de som gjorde det gode til en livets oppstandelse, de som praktiserte det onde, til en dommens oppstandelse.» Noen bibelkommentatorer har derfor spekulert på om dette betydde at det skulle være to oppstandelser, en for hver av de to klasser som her er omtalt.d Jesus Kristus redegjør imidlertid ikke nærmere for oppstandelsen her og deler den ikke opp i en «første oppstandelse» og en oppstandelse av alle dem som utgjør «resten av de døde». Han inndeler bare menneskene etter det resultat oppstandelsen fører til for dem.

32. Hvem innbefatter «de som gjorde det gode og som oppnår «livets oppstandelse»?

³² I Johannes 5: 29 finner vi det eneste stedet i Bibelen hvor uttrykket «livets oppstandelse» forekommer. Jesus sa at de som får del i den, er «de som gjorde det gode». Hvem er så innbefattet i disse som gjorde det gode? Bibelen svarer: ALLE de oppstandne som får evig liv i Guds kommende rettferdige, nye tingenes ordning under hans Messias, uten hensyn til om dette liv er udødelig liv i himmelen som Jesu Kristi medarvinger og meddommere eller liv i menneskelig fullkommenhet på jorden under Guds rike som skal bli styrt av hans Messias.e Et slikt liv er noe de oppnår gjennom Jesus Kristus.

33, 34. a) Betyr «livets oppstandelse» i seg selv at noen blir vekt opp fra døden og straks får liv i fullkommenhet? b) Hva kan imidlertid sies om Kristi og hans 144 000 medarvingers oppstandelse?

³³ Det at noen får del i «livets oppstandelse», betyr ikke i seg selv at de blir vekket opp fra døden og straks får et fullkomment liv enten i himmelen som åndeskapninger eller på jorden som menneskeskapninger. Med hensyn til de 144 000 kristne som viser seg verdige til å bli dommere, konger og prester sammen med Jesus Kristus i himmelen, så vil riktignok deres oppstandelse bety at de straks blir oppreist som fullkomne, udødelige, uforgjengelige åndesønner av Gud. Da deres Fører Jesus Kristus ble oppreist, ble han straks oppreist som en fullkommen åndeskapning, som Guds fremste åndelige Sønn. Hans medarvinger, de 144 000, vil få del i den samme slags oppstandelse. (Rom. 6: 5) Når apostelen Paulus redegjør for oppstandelsen, taler han om trofaste kristne som lever på jorden når deres Herre kommer, og som ikke behøver å sove i døden til hans gjenkomst når de avslutter sin jordiske løpebane. Paulus skriver i 1 Korintierne 15: 49—54:

³⁴ «Og liksom vi har båret den jordiskes [det første menneske Adams] bilde, så skal vi og bære den himmelskes [Jesu Kristi] bilde. Men dette sier jeg, brødre, at kjød og blod kan ikke arve Guds rike, heller ikke arver forgjengelighet uforgjengelighet. Se, jeg sier eder en hemmelighet: Vi skal ikke alle hensove, men vi skal alle forvandles, i et nå, i et øyeblikk, ved den siste basun. For basunen skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi skal forvandles. For dette forgjengelige skal bli ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige bli ikledd udødelighet. Og når dette forgjengelige er ikledd uforgjengelighet, og dette dødelige er ikledd udødelighet, da oppfylles det ord som er skrevet: Døden er oppslukt til seier.»

35. Blir de 144 000 dømt før de ved sin oppstandelse straks blir gjort fullkomne, og hva sier 2 Korintierne 5: 10 om dette?

³⁵ Ettersom de 144 000 ved sin oppstandelse straks blir gjort fullkomne som himmelske åndeskapninger, vil da dette si at de ikke først blir dømt? Nei! Apostelen Paulus skriver i 2 Korintierne 5: 10 til menigheten av Kristi trofaste etterfølgere: «For vi skal alle åpenbares for Kristi domstol, for at enhver kan få igjen det som er skjedd ved legemet, etter det som han har gjort, enten godt eller ondt.» Kristi medarvinger blir således dømt nå.

36. Hvilken advarsel får de 144 000 i denne forbindelse i 1 Peter 4: 17, 18?

³⁶ Det er dette apostelen Peter underretter dem om i 1 Peter 4: 17, 18 når han sier: «For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus; men begynner det med oss, hva blir da enden for dem som ikke vil tro Guds evangelium? Og blir den rettferdige vanskelig frelst, hvor skal det da bli av den ugudelige og synderen?»

37. Hvor og når må det for de 144 000’s vedkommende avgjøres om de har gjort det gode?

³⁷ Før de dør og får del i «livets oppstandelse», må derfor Dommeren få framlagt beviser for at de er blant dem «som gjorde det gode». Ettersom disse 144 000 medarvinger får del i en oppstandelse hvor de øyeblikkelig oppnår fullkomment liv som åndeskapninger i himmelen, må de i dette liv, mens de er i kjødet, bevise at de er slike som gjør det gode. Dette må de gjøre før de i ett nå blir ikledd udødelighet og uforgjengelighet i himmelen.

De andre av dem som gjør det gode

38. Hva vil avgjøre hvorvidt de som oppstår til liv på jorden, kommer til å bli oppskrevet eller fortsetter å være oppskrevet i livets bokrull?

³⁸ Hva så med mennesker som får del i en jordisk oppstandelse med håp om fullkomment liv i et jordisk paradis under Guds rike? Disse behøver ikke og kommer heller ikke til straks å oppnå menneskelig fullkommenhet når de blir oppvekt fra døden i minnegravstedene. Deres gjerninger vil avgjøre hvorvidt de kommer til å bli oppskrevet i livets bokrull eller fortsette. å være oppskrevet der, men disse gjerninger er ikke utelukkende gjerninger som de har gjort i fortiden. Hva vil deres gjerninger bli på jorden i løpet av Kristi tusenårige styre? Dessuten har de alle foran seg den endelige prøve når Satan og hans demoner blir løst av sitt fengsel og kommer opp fra avgrunnen etter de 1000 år. (Åpb. 20: 7—10) Ved å forbli trofaste under denne avgjørende prøve vil de da bevise at de er blant dem «som gjorde det gode».

39, 40. a) Hva må den store «sky av vitner» fra fortiden, døperen Johannes innbefattet, lære etter at de er blitt oppreist? b) Hva må de bevise, og hvilken foranstaltning vil de kunne dra nytte av?

³⁹ Ta for eksempel denne store «sky av vitner» fra fortiden, som innbefatter Abraham, Isak, Jakob, Moses, kong David og døperen Johannes. Vi venter at disse skal bli gjort til «fyrster på den hele jord». De vil ha mye å lære, særlig om Messias, Jesus, og om hvilken rolle han spiller når det gjelder Guds hensikt og foranstaltninger. De må få forståelse av dette og bli prøvd med hensyn til hvordan de tar imot de opplysninger de får etter sin oppstandelse. Døperen Johannes ble halshogd om lag to år før Jesus Kristus døde og ble oppreist og vendte tilbake til himmelen. Johannes har derfor mye å lære, og han må bli prøvd med hensyn til det han lærer, etter at han er blitt oppreist til liv på jorden. Endog mens døperen Johannes satt i fengsel, sendte han bud av sted for å spørre Jesus om han var den som skulle komme som en fullstendig oppfyllelse av profetiene angående Messias, eller om det senere skulle komme en annen som skulle oppfylle disse profetiene fullt ut.

⁴⁰ Helt fram til slutten av Kristi tusenårige styre vil de som tilhører denne store «sky av, vitner», og som får del i en «bedre oppstandelse», følgelig måtte bevise at de er blant dem som gjør det gode. I fortiden hadde disse bare dyreoffer som de kunne ha gagn av, men som i virkeligheten ikke kunne ta bort menneskenes synder, men etter at de blir oppreist til liv på jorden, vil de kunne dra nytte av Jesu gjenløsningsoffer og av de tjenester han utfører som Guds Yppersteprest til gagn for menneskelige syndere. Deres evige liv avhenger av at de gjør det.

41. a) Hvilken klasse tilhører den store skare som nevnes i Åpenbaringen 7: 9—17? b) Hvilket håp har de som tilhører denne skaren, og vil de med en gang oppnå menneskelig fullkommenhet?

⁴¹ I Åpenbaringen 7: 9—17 omtales en «stor skare». Det er en jordisk klasse av mennesker. De er ikke en klasse som er avlet av Guds ånd. De er derfor en klasse som ikke har noe håp om liv i himmelen. De tilhører de «andre får» som den gode Hyrde Jesus Kristus fører inn i sin ene hjord av frelste mennesker, ifølge det han sa i Johannes 10: 16. Alle de «andre får» skal få leve på en «ny jord» under Guds himmelske rike. Mange av dem som tilhører vår tids ’store skare’, håper imidlertid å få overleve Harmageddon-krigen som skal gjøre slutt på denne tingenes ordning, akkurat som Noahs sønner og svigerdøtre overlevde vannflommen sammen med Noah og hans hustru i arken. De håper således å bli bevart i live og få fortsette å leve i den nye tingenes ordning etter Harmageddon. De kommer ikke med en gang etter Harmageddon-krigen til å bli forvandlet til fullkomne menneskeskapninger. Som klasse betraktet vil de ved hjelp av Kristi rike oppnå menneskelig fullkommenhet ved slutten av Kristi tusenårige rike.

42. Når vil de av den store skare som dør innen Harmageddon-krigen oppnå menneskelig fullkommenhet og vise seg å høre til dem «som gjorde det gode»?

⁴² Mange medlemmer av denne ’store skare’ har allerede dødd trofaste i tjenesten for Gud. Andre av denne klasse kommer til å dø før Harmageddon-krigen. Disse vil derfor måtte få høre den herliggjorte menneskesønns røst og komme ut av minnegravstedene i en oppstandelse. De vil ikke ved sin oppstandelse straks bli gjort fullkomne som mennesker, like lite som de mennesker som overlever Harmageddon-krigen, kommer til å oppnå menneskelig fullkommenhet straks etter at Harmageddon er over. I likhet med de mennesker som overlever Harmageddon, vil de som kommer ut av minnegravstedene, ikke oppnå menneskelig fullkommenhet før ved slutten av Kristi tusenårige styre. Og da vil de bli stilt overfor Satan og hans demoner etter at disse er blitt løslatt, for å vise om de vil fortsette å gjøre det gode. Det er bare de som også fortsetter å gjøre det gode i den korte tiden Satan er løst av sitt fengsel, som vil oppnå evig liv på jorden.

43. Hvem omfatter de døde som nevnes i Åpenbaringen 20: 11—13?

⁴³ Hva den døde menneskehet i sin alminnelighet angår, sier Åpenbaringen 20: 11—13 at både hades og havet skal gi fra seg de døde som er i dem. Disse døde innbefatter de trofaste profeter og vitner, fra Abel til døperen Johannes, og de innbefatter også dem av vår tids ’store skare’ som dør før Harmageddon, og alle de andre som da er, som Jesus sa, «i minnegravstedene».

44. Hva blir deretter spørsmålet for dem, og på hvilket grunnlag blir de dømt?

⁴⁴ Spørsmålet blir da: Hvem vil få sitt navn skrevet eller bevart i «livets bokrull»? Det er tydeligvis de som til slutt blir regnet for å være slike «som gjorde det gode». For at de til sist skal kunne bli regnet som slike mennesker, må de bringe sitt liv i samsvar med det som står i de symbolske «bokruller» som inneholder guddommelig veiledning, og som vil bli åpnet under Kristi tusenårige styre. De vil trenge disse åpnede bokruller som en rettesnor for sine gjerninger under Kristi styre, for det er «i samsvar med sine gjerninger» at mennesker som står foran den ’store hvite trone’, vil bli dømt. — Åpb. 20: 12, NW.

45. a) Når vil de i rettslig forstand bli erklært for å være de som gjorde det gode»? b) Hva vil skje med dem som ikke er oppskrevet i livets bok?

⁴⁵ Når de blir stilt på den avgjørende prøve i og med at Satan og hans demoner blir sloppet løs for en liten stund etter at Kristi tusenårige styre er over, vil de måtte bestå denne prøven ved å bevare sin tro. Det er først etter at de har bestått denne endelige, avgjørende prøve at de i rettslig forstand vil bli erklært for å være mennesker som uforanderlig «gjorde det gode». Deres navn vil bli «funnet oppskrevet i livets bok». Ja, noen vil bli funnet oppskrevet i livets bok, for i Åpenbaringen 20: 15 (NW) blir det fortalt oss hva som vil skje med dem som da ikke blir funnet oppskrevet i den. Disse som ikke er oppskrevet i den, kommer til å dø den «annen død». På den måten vil det til sist bli avgjort hvem det er av de mennesker som kom ut av minnegravstedene, som kom ut til en «livets oppstandelse».

[Fotnoter]

«I gravene (en tios mnemeiois). Taphos (grav) innebærer tanken om begravelse (thapto, å begrave) som i Matteus 23: 27. Mnemeion (av mnaomai, mimnesko, å minne) er et minnesmerke (gravsted som et monument).»

«Her sies det like lite at alle skal oppreises på samme tid, som det i vers 25 sies at alle de åndelig døde skal levendegjøres samtidig.»

The International Standard Bible Encyclopaedia, bind 4 (1955-utgaven), henviser i sin behandling av emnet oppstandelse («Resurrection») på side 2564a til Johannes 6: 39, 40, 44, 54; 11: 25 og Johannes 5: 28, 29 og sier: «Det kan ikke med bestemthet fastslås om disse skriftsteder taler om to oppstandelser eller bare understreker den diametrale motsetning i omstendighetene ved én [oppstandelse] alene.»