Hvem vil få en oppstandelse, og hvorfor?

«Men forkynnes det om Kristus at han er oppstanden fra de døde, hvorledes kan da noen iblant eder si at det ikke er noen oppstandelse av døde?» — 1 Kor. 15: 12.

 1. a) Hva sa Jesus om sin døde venn Lasarus’ tilstand? b) Hva avhenger de dødes oppstandelse av ifølge 1 Korintierne 15: 20?

DA LASARUS fra byen Betania døde i år 32 av vår tidsregning og ble lagt i en grav som det ble rullet en svær stein foran, var hans venn Jesus Kristus om lag fire dagers reise derfra. Da Jesus fikk høre de sørgelige nyhetene, sa han til sine disipler: «Lasarus, vår venn, er sovnet inn; men jeg går for å vekke ham.» På den fjerde dagen etter Lasarus’ død kom Jesus fram til graven og oppreiste Lasarus fra de døde. (Joh. 11: 1—44) Selv om Jesus brukte slike uttrykk, vil ikke vi si det samme som kristenhetens prester som omtaler Jesus som en som sa at «sjelen sover». Det er en kjensgjerning at Bibelen gjentatte ganger sier at de døde menneskene som kommer til å få en oppstandelse, sover. Det at de blir oppreist eller oppvekt fra dødens søvn i hades eller sheol, avhenger av Jesu Kristi oppstandelse. Derfor sies det i 1 Korintierne 15: 20: «Men nå er Kristus oppstanden fra de døde og er blitt førstegrøden av de hensovede.» Dette er grunnen til at mange kommer til å få en oppstandelse. Men hvem?

 2, 3. a) Holder Guds Ord fram noe framtidshåp for dem, som blir ødelagt i Harmageddon-slaget? b) Hva sa Jesus i Matteus 24: 36—39 angående sitt komme til Harmageddon-slaget?

² De hvis legeme og sjel blir ødelagt av den allmektige Gud, blir ikke omtalt som mennesker som sover i døden i hades, for de kommer ikke til å våkne igjen når de er blitt ødelagt. (Matt. 10: 28) Guds skrevne Ord holder således ikke fram noe håp om en oppstandelse for dem av Guds motstandere som blir ødelagt i «krigen på Guds, den allmektiges, store dag», Harmageddon. (Åpb. 16: 14, 16; 19: 11—21) I sin profeti om avslutningen på denne onde tingenes ordning sa Jesus Kristus, Guds Sønn, angående sitt komme til Harmageddon-slaget:

³ «Men, hin dag og time vet ingen, ikke engang himmelens engler, men alene min Fader. Og som Noahs dager var, således skal Menneskesønnens komme være; for liksom de i dagene før vannflommen åt og drakk, tok til ekte og ga til ekte, like til den dag da Noah gikk inn i arken, og de visste ikke av før vannflommen kom og tok dem alle, således skal også Menneskesønnens komme være.» — Matt. 24: 3, 36—39.

 4. Hvordan gikk det med de menneskene som, befant seg utenfor Noahs ark i vannflommen?

⁴ Alle de menneskene som befant seg utenfor Noahs ark i vannflommen, nemlig alle menn, kvinner, barn og spebarn, og alle Nephilim, det vil si bastardavkommet fra ekteskap mellom ulydige engler og menneskenes døtre, alle slike som da levde, ble plutselig ødelagt ved en direkte handling fra Gud og ble således utslettet for bestandig. Slik vil det også gå med alle de mennesker på jorden som ikke er i harmoni med Guds rike når Harmageddon-slaget, som nå er nær forestående, kommer.

 5. a) Hva viser 2 Peter 3: 6, 7 med hensyn til deres framtid som døde i vannflommen? b) Vil døden gi tilbake slike mennesker når Åpenbaringen 20: 11—13 blir oppfylt?

⁵ I denne forbindelse sier 2 Peter 3: 6, 7: «Den verden som da var, [gikk] under i vannflommen. Men de himler som nå er, og jorden er ved det samme ord [fra Gud] spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.» Det er tydeligvis ikke noe håp om en oppstandelse for dem som døde i den ødeleggende vannflommen. Når Åpenbaringen 20: 11—13 blir oppfylt, vil derfor de som er blitt ødelagt på denne måten, ikke komme fram når havet, «døden og dødsriket [gresk: hades]» gir tilbake de døde som er i dem, for at de skal bli dømt foran den ’store hvite tronen’ i løpet av Kristi tusenårige styre over vår jord.

 6. Hva var det som særmerket Metusalah, og er det noe håp om en oppstandelse for ham?

⁶ Noahs farfar het Metusalah. Denne Metusalah var sønn av Jehovas profet Enok. (1 Mos. 5: 21—24) Metusalah hadde det privilegium å leve lenger enn noe annet menneske på jorden etter det Bibelens beretning viser. Metusalahs sønn Lamek døde fem år før den store vannflommen. Metusalah overlevde imidlertid sin sønn. Han ble 969 år gammel og døde i år 2370 f. Kr., samme år som vannflommen begynte. Vannflommen begynte i november, men Bibelen sier at Metusalah «døde», ikke at han druknet i flommen ved denne Guds handling. (1 Mos. 5: 25—32) Det er derfor håp om en oppstandelse fra hades eller sheol for Metusalah, og også for hans forfedre helt tilbake til Set og for de andre menneskene som døde før vannflommen begynte. Men innbefatter dette Adam, Eva og Kain?

 7. Hvorfor kommer Abel, Kains bror, helt sikkert til å få en oppstandelse?

⁷ Flere hundre år før vannflommen ødela en «verden av ugudelige», døde Kain, Adams første sønn. Han ble «bannlyst fra [jorden]» fordi han hadde myrdet sin gudfryktige bror Abel på grunn av sjalusi fordi Gud godkjente Abels offer. (1 Mos. 4: 1—24; 2 Pet. 2: 5) Abel kommer helt sikkert til å få en oppstandelse til liv på jorden under Guds messianske rike, for han døde som en av «så stor en sky av vitner», som også innbefattet Enok, Noah, Abraham, Isak og Jakob, Moses, Samson og David og andre av troens mennesker som viste seg verdig til en «bedre oppstandelse». (Heb. 11: 4 til 12: 2) Men angående Kain leser vi:

 8, 9. a) Hvordan blir Kain omtalt i 1 Johannes 3: 10—12? b) I samme klasse som hvem stilte Jesus Kain i Matteus 23: 33—36?

⁸ «På dette kan Guds barn og djevelens barn kjennes; hver den som ikke gjør rettferdighet, er ikke av Gud, heller ikke den som ikke elsker sin bror. For dette er det budskap som I hørte fra begynnelsen, at vi skal elske hverandre, ikke som Kain, som var av den onde og slo sin bror i hjel. Og hvorfor slo han ham i hjel? Fordi hans gjerninger var onde, men hans brors rettferdige.» — 1 Joh. 3: 10—12.

⁹ Kain blir således omtalt som et av «djevelens barn», og han var derfor «av den onde». Han var en av den store Slanges, Satan Djevelens, ætt. (1 Mos. 3: 15) Han fortjente derfor den samme straff som sin åndelige far, Djevelen, som kommer til å bli kastet i den symbolske «sjøen med ild og svovel», hvor han skal være for bestandig i «den annen død». (Joh. 8: 44; Åpb. 20: 10) Flere tusen år etter Kains død ble de hyklerske jødiske skriftlærde og fariseere kalt «slanger» og «ormeyngel». Jesus advarte dem derved om at det ville være vanskelig for dem å unnfly «helvetes [gresk: Gehennas] dom», og han talte om de mord som de fremdeles ville komme til å begå. Han forbandt også alt det rettferdige blod de hadde utøst, med «den rettferdige Abels blod». (Matt. 23: 33—36) Ettersom Kain var den morder som utøste «den rettferdige Abels blod», stilte Jesus ham på denne måten i samme klasse som de skriftlærde og fariseerne som skulle falle i «helvetes [Gehennas] dom».

10. Kan kristne som blir lik Kain, ha noe håp om en oppstandelse?

¹⁰ Kain kommer derfor ikke til å være blant dem som døden og hades gir tilbake i løpet av den tusenårige dommens dag. (Åpb. 20: 11—13) Alle de kristne som blir lik Kain, kan derfor ikke ha noe håp om en oppstandelse fra de døde til en himmelsk arv. — Jud. 11.

Er det håp for Adam og Eva?

11. Hvilke spørsmål oppstår i forbindelse med Adam og Eva og en oppstandelse?

¹¹ Bibelen holder ikke fram noe håp om en oppstandelse for morderen Kain, men hvordan forholder det seg med Kains far og mor, Adam og Eva, våre første menneskelige foreldre? Dette er et meget omdiskutert spørsmål i vår tid. Fortjener Adam og Eva en oppstandelse? Kommer de til å få nyte godt av Guds kjærlige foranstaltning for en oppstandelse fra døden? Hva er det som eventuelt er en uunngåelig hindring for at de kan bli oppreist fra de døde under Guds rike? Ettersom Jesus Kristus «ga seg selv til en løsepenge for alle», har ikke da våre første menneskelige foreldre rett til å nyte godt av denne «løsepenge for alle»? — 1 Tim. 2: 5, 6.

12. Hvem er Adam lik ifølge Romerne 5: 14?

¹² I Romerne 5: 14 skriver den kristne apostelen Paulus: «Allikevel hersket døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse, han som er et forbilde på [er lik, NW] den som skulle komme.» Adam, det første menneske på jorden, var lik Jesus Kristus, hvis komme var blitt lovt i Edens hage da dommeren Jehova Gud skulle til å dømme Adam og Eva for den synd som de begge var delaktige i.

13, 14. Hvordan peker Paulus i 1 Korintierne 15: 45, 21, 22 ytterligere på likheten mellom Adam og Jesus, og hvem er derfor den eneste vi kan få evig liv gjennom?

¹³ I sitt uforlignelige kapittel om oppstandelsen peker apostelen Paulus ytterligere på likheten mellom Adam og Jesus Kristus og sier: «Således er det og skrevet: Det første menneske, Adam, ble til en levende sjel; den siste Adam er blitt til en levendegjørende ånd. For ettersom døden er kommet ved et menneske, så er og de dødes oppstandelse kommet ved et menneske; for liksom alle dør i Adam, så skal og alle levendegjøres i Kristus.» — 1 Kor. 15: 45, 21, 22.

¹⁴ Akkurat som vi mennesker var avhengige av det første menneske, Adam, for å få det liv på jorden som vi har i dag, så er også hver og en av oss som dør, avhengig av Jesus Kristus, «den siste Adam». Det kommer ikke noe annet menneske på jorden som Adam, så hvis vi ønsker å vinne evig liv på jorden, er vi nødt til å få det gjennom denne «siste Adam», Jesus Kristus.

15. Hvordan er Adam lik Jesus med hensyn til å være en Guds sønn?

¹⁵ Da Jesus Kristus var på jorden, var han, akkurat som han tidligere hadde vært i himmelen, en Guds sønn. Adam, som er lik ham, begynte også som en «Guds sønn», men han var en jordisk sønn. I forbindelse med Jesu Kristi jordiske ættelinje tilbake gjennom kong David og patriarken Abraham og profeten Noah, slik den er gjengitt i Lukas 3: 24—38, sies det til slutt: «Sønn av Enos, sønn av Set, sønn av Adam, Guds sønn.» For nesten 6000 år siden ble Adam skapt som en fullkommen Guds sønn, lik Jesus Kristus.

16, 17. Hvordan fikk Adam en hustru, og hva var Guds uttrykte vilje med det første menneskepar?

¹⁶ For å skaffe til veie et passende jordisk motstykke til Adam skapte Jehova Gud en hustru til ham ved hjelp av et ribbein som han tok fra Adams side som et grunnlag til å fortsette med. Derfor var kvinnen Eva bein av Adams bein og kjøtt av Adams kjøtt. Ja, det samme som Jesus sa angående andre ektepar, gjaldt også Adam og Eva, nemlig at de ikke var to, men «ett kjød». (1 Mos. 2: 7—23; Matt. 19: 4—6) Deretter sa Gud, deres Skaper og Far, hva som var hans vilje med dem, slik vi kan lese det i 1 Mosebok 1: 28:

¹⁷ «Og Gud velsignet dem og sa til dem: Vær fruktbare og bli mange og oppfyll jorden og legg den under eder, og råd over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over hvert dyr som rører seg på jorden!»

18. Hva var det ifølge Guds vilje som skulle spre seg til alle mennesker fra Adam og Eva, og hva var det ikke?

¹⁸ På denne måten skulle det frambringes en hel verden av mennesker. Ikke synd og ufullkommenhet, men rettferdighet og menneskelig fullkommenhet skulle spre seg til alle mennesker fra dette første menneskepar. Hvis de ikke syndet, ville døden, som er straffen for synd, aldri komme inn i verden og spre seg videre til deres etterkommere. Før Eva ble skapt, hadde Gud gitt Adam følgende advarsel i Edens hage: «Treet til kunnskap om godt og ondt, det må du ikke ete av; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.» — 1 Mos. 2: 17.

19. Hvilken straff for synd og ulydighet ble holdt fram for Adam, og ville synd i hans tilfelle skyldes uvitenhet?

¹⁹ Dette er en kjensgjerning som ikke må overses. Gud sa ikke til Adam at hvis han var ulydig mot dette guddommelige bud og måtte dø, behøvde han ikke å være bekymret av den grunn, ettersom Gud, hans himmelske far, ville skaffe til veie en løsepenge for ham og oppreise ham fra de døde, slik at han kunne få en ny mulighet til å vinne evig liv i Edens hage. Hvordan ville det ha vært hvis Gud hadde sagt noe slikt til Adam? Jo, det ville ha oppmuntret Adam til å synde da han ble fristet. Det ville ha svekket Guds advarsel om at døden var straffen for å være ulydig mot Gud. I samsvar med dette viser Bibelen at det ene og alene var døden, uten noe håp om befrielse, som ble holdt fram for Adam som straffen for synd. Hans synd ville være uten unnskyldning. Hvis han syndet, ville det ikke være på grunn av uvitenhet.

20. Hvorfor kunne synd tilregnes Adam, og hva ville være en passende straff hvis han syndet?

²⁰ I Romerne 5: 13 skriver apostelen Paulus: «Synden tilregnes ikke hvor det ingen lov er.» Men den høyeste Lovgiver hadde gitt en lov i Edens hage. Hvis Adam brøt den loven, ble han derfor en synder. Han ville måtte stå til ansvar for sin synd og med rette betale straffen, nemlig evig død, tilintetgjørelse i den jord som han var tatt fra.

21. a) Hvilke to muligheter ble holdt fram for Adam? b) Hva kunne døden ha betydd for Adam og Eva på grunn av deres synd?

²¹ Adam hadde følgelig valget mellom to muligheter, enten evig liv på jorden eller evig død i jordens muld. (1 Mos. 3: 19; 2: 7) Adam og Eva hadde heller ikke fått noe løfte om at hvis de syndet før de fikk barn, kom de ikke til å dø med en gang, men ville få lov til å leve lenge nok til å frambringe barn og således begynne å grunnlegge den menneskelige familie. Døden for Adam og Eva på grunn av deres synd kunne derfor ha betydd at de måtte dø barnløse, ettersom de ikke hadde fått noe løfte om et forlenget liv i fengsel i ni måneder eller i lengre tid, helt til det var blitt født barn under dødens fordømmelse.

22. Planla Adam å synde, hvordan gikk det til at han syndet, og syndet han med overlegg?

²² Adam planla ikke å synde. Bibelen viser det. Det var den store Fristeren, en fallen engel fra de usynlige himler, som overtalte Adam til å synde. Ved å benytte seg av bedrag forledet han Eva, Adams hustru, til å synde. Ved hjelp av den nå syndige Eva fikk han så Adam til å synde og samtykke i hennes synd. Da Adam sto foran den høyeste Dommer for å svare for sin synd, sa han: «Kvinnen som du ga meg til å være hos meg, hun ga meg av treet, og jeg åt.» (1 Mos. 3: 12) Adam, som var skapt i Guds bilde og likhet, var intelligent nok til å vite at han syndet mot Guds klart uttalte lov. Han syndet med fullt overlegg.

23. Hvorfor fortjente Adam evig død ifølge 1 Timoteus 2: 13, 14?

²³ Som et bevis for at Adam syndet med overlegg, skrev apostelen Paulus: «Adam ble skapt først, deretter Eva, og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.» (1 Tim. 2: 13, 14) Adam fortjente derfor døden, evig død, uten noe håp om en oppstandelse.

24. Hvilken dom ble uttalt over Adam ifølge 1 Mosebok 3: 17—19, og ga dommen Adam håp om en oppstandelse?

²⁴ Da Gud, den høyeste Dommer, dømte Adam, mildnet han ikke dommen med håpet om en oppstandelse, men sa til Adam: «Fordi du lød din hustru og åt av det tre som jeg forbød deg å ete av, så skal jorden være forbannet for din skyld! Med møye skal du nære deg av den alle ditt livs dager. Torner og tistler skal den bære deg, og du skal ete urtene på marken. I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» — 1 Mos. 3: 17—19.

25. Ga Guds uttalelse til slangen i 1 Mosebok 3: 15 Adam noe håp?

²⁵ Adam forsto ikke og fikk aldri forståelse av hva Gud mente med det han sa til slangen. Det var tydeligvis bare til slangen at Gud sa: «Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen og mellom din ætt og hennes ætt; den skal knuse ditt hode, men du skal knuse dens hæl.» (1 Mos. 3: 15) Adam, som ikke forsto denne uttalelsen, hadde derfor ikke noe annet i vente enn evig død.

26. a) Hvordan kledde Gud Adam og Eva etter at de hadde syndet og er det noen symbolsk betydning i dette? b) Hvorfor drev Gud Adam ut av Edens hage?

²⁶ Etter at Adam og Eva hadde syndet, følte de seg skamfulle over at de var nakne i Guds nærvær og for hverandre. Det var derfor en barmhjertig handling fra Guds side da han gjorde det som er beskrevet i 1 Mosebok 3: 21: «Og Gud [Jehova] gjorde kjortler av skinn til Adam og hans hustru og kledde dem med.» Disse sterke klesplaggene erstattet de mindre holdbare fikenbladene. Det er ikke nødvendig å legge en symbolsk betydning i at Gud kledde dem med skinn fra dyr (hjort, bjørn, geit, sau eller et annet dyr), som om Gud på en profetisk måte illustrerte at han ville dekke over deres forsettlige synd ved hjelp av et sonoffer, det blodet som ville bli utgytt. Gud kledde simpelthen Adam og Eva på en mer passende måte før han drev dem ut av den paradisiske Edens hage, bort fra «livsens tre». Gud drev Adam ut for at han ikke skulle ’rekke ut sin hånd og ta også av livsens tre og ete og leve til evig tid’. (1 Mos. 3: 22, 23) Gud drev tydeligvis Adam og Eva ut for at de skulle dø for «evig tid».

27. a) Er det noe som viser at Adam fikk tilgivelse for sin synd før han døde? b) Ble hades eller sheol først til da Adam døde?

²⁷ Angret Adam og ba Gud om tilgivelse for seg og sin hustru mens han var i Edens hage? Hvis han ikke gjorde det, hvorfor skulle da Gud dekke Adam med skinn for å illustrere at han ville dekke over hans synd med et sonoffer? Det finnes ikke den minste antydning i Bibelen om at Adam angret og ba Gud om å vise ham og hans hustru barmhjertighet, nei, ikke engang om at han viste noe tro på den lovte kvinnes ætt som skulle knuse slangens hode. Etter at 1 Mosebok 3: 20 har fortalt at «Adam kalte sin hustru Eva», sies det ikke noe om hva Adam deretter sa eller tenkte, bortsett fra at han kalte en av sine sønner for Set. I beretningen om Adams ætt sies det ganske enkelt: «Og alle Adams levedager ble ni hundre og tretti år; så døde han.», (1 Mos. 5: 1—5) Ingen bibelsk beretning viser annet enn at Adam døde som en forsettlig synder. Sheol eller hades, den døde menneskehets felles grav, var allerede til da Adam døde, men tok den imot ham?

28. a) Når ble sheol eller hades til? b) Sa Adam da det samme som Jakob senere sa, og som er gjengitt i 1 Mosebok 37: 35?

²⁸ Sheol eller hades ble til i de siste 801 årene av Adams liv, for Adams sønn Set ble født da Adam var 130 år gammel, like etter at Abel var blitt drept av sin eldre bror Kain. (1 Mos. 4: 1—11, 25, 26; 5: 4) Med mindre noen døde av forskjellige årsaker før Abel led martyrdøden, ble sheol eller hades til ved Abels død. Abel døde som en trofast tilbeder av Jehova Gud og et vitne for ham, og Bibelen lover ham en oppstandelse fra de døde. (Heb. 11: 4 til 12: 3, 24) Men det er ingen beretning om at Adam ved Abels død og begravelse sa det samme som patriarken Jakob sa da hans kjære sønn Josef var blitt borte: «Med sorg må jeg fare ned til min sønn i dødsriket [hebraisk: sheol; hades, Septuaginta-oversettelsen]!» (1 Mos. 37: 35) Den rettferdige Abel kom til sheol eller hades da han led martyrdøden, men hans far, Adam, kom ikke dit 800 år senere, for både Adam og hans hustru, Eva, ble straffet med fullstendig ødeleggelse, som blir illustrert ved Gehenna.

29. Hva kan noen hevde på bakgrunn av Evas ord i 1 Mosebok 4: 1, men bare på grunnlag av hva var disse ordene berettiget?

²⁹ Noen vil kanskje innvende at Evas uttalelse om at Gud hadde handlet til beste for henne, viser at hun ikke skulle bli ødelagt. Da hennes første sønn var født, omtalte hun nemlig Guds navn og hjelp. Beretningen i 1 Mosebok 4: 1 (NW) sier: «Nå hadde Adam omgang med Eva, sin hustru, og hun ble gravid. Da tiden var inne, fødte hun Kain og sa: ’Jeg har fått en mann ved Jehovas hjelp.’» Men det var på sin plass at Eva sa dette på grunnlag av den dom Gud hadde uttalt over henne fordi hun syndet: «Jeg [Jehova] vil gjøre din møye stor i ditt svangerskap; med smerte skal du føde dine barn, og til din mann skal din attrå stå, og han skal råde over deg.» (1 Mos. 3: 16) Jehova uttalte ikke disse ordene som en velsignelse over Eva, og det var så visst ikke ved egen makt, ved noen slags evolusjonsprosess, at Eva fødte sin første sønn og senere andre barn.

30. Hva hadde Jehova Gud tillatt i samsvar med Evas ord og hva var det han oppfylte på henne?

³⁰ Hvis Gud straks hadde fullbyrdet dommen over Adam og Eva i stedet for å la dem dø gradvis i løpet av en lengre tid da Eva kunne bli gravid, kunne hun ikke engang ha født sin første sønn, Kain. Og hvis de ordene hun sa da Kain ble født og fikk navn, betydde at hun trodde at hun var den kvinnen som Gud hadde nevnt for slangen, tok hun storlig feil. (1 Mos. 3: 15) Gud oppfylte bare de ordene han hadde uttalt som en dom over Eva, nemlig at hun skulle få stor møye i sitt svangerskap.

31. Viser Evas ord i 1 Mosebok 4: 25 at Gud brukte Eva som sin første profetinne og hvordan gir 1 Timoteus 2: 12—14 svaret?

³¹ Med hensyn til hva Eva sa etter Abels død, leser vi i 1 Mosebok 4: 25: «Og Adam holdt seg atter til sin hustru, og hun fødte en sønn og kalte ham Set, for [sa hun] Gud har satt meg en annen sønn i Abels sted, fordi Kain slo ham i hjel.» Det var neppe sannsynlig at Jehova Gud her brukte Eva som sin første profetinne, ettersom hun var en synder som var under dødens fordømmelse, og ettersom hun var en kvinne som ble dåret eller bedratt, slik apostelen Paulus sier det i 1 Timoteus 2: 12—14: «Jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet. For Adam ble skapt først, deretter Eva, og Adam ble ikke dåret, men kvinnen ble dåret og falt i overtredelse.» Da Eva spiste av den forbudte frukt, forkastet hun Guds første profet, Adam.

32, 33. a) Er det at den menneskelige slektslinje går tilbake til Set, et bevis for at Eva uttalte en profeti angående ham? b) Var Eva alene om å gi Set navn, og viser hennes ord at hun har håp om framtidig frelse?

³² Det er sant at den menneskelige slektslinje går tilbake til Set og ikke til Abel, men det er ikke noe bevis for at Eva uttalte en inspirert profeti som Guds profetinne da Set ble født og fikk navn. Ettersom hun hadde fått leve lenger og ikke hadde mistet forplantningsevnen i en alder av 130 år, kunne hun med rette tilskrive Gud æren for at hun hadde født Set, særlig i lys av de ord Gud uttalte i sin dom over henne. — 1 Mos. 3: 16.

³³ Det var helt på sin plass at Eva godtok den gutten som ble født like etterpå, som en erstatning for Abel og følgelig kalte ham Set, som betyr «satt eller utnevnt». Vi må også huske at 1 Mosebok 5: 3 sier: «Da Adam var hundre og tretti år gammel, fikk han en sønn i sin lignelse, etter sitt bilde; og han kalte ham Set.» Det Eva sa da Set fikk navn, kan derfor ikke brukes som et avgjørende bevis for at Eva talte som en profetinne, og at hun derfor skulle ha mulighet for å bli frelst ved hjelp av Guds foranstaltning i stedet for å bli ødelagt.

34. a) Hva viser 1 Timoteus 2: 14 med hensyn til hvorvidt Eva kunne unnskyldes fordi hun ble «dåret»? b) Hvilket spørsmål oppstår i forbindelse med det Paulus videre sier i 1 Timoteus 2: 14, 15?

³⁴ Det er sant som apostelen Paulus sier, at Eva ble «dåret» av slangen i Edens hage, men det unnskylder henne ikke, for Paulus sier videre at hun «falt i overtredelse». Hun ble en synder ved at hun overtrådte Guds lov, en lov som hennes ord til slangen viser at hun hadde kjennskap til. (1 Tim. 2: 14; 1 Mos. 3: 1—3) Men hva med de ord Paulus videre sier? Beviser ikke det at i det minste Eva kommer til å bli frelst, selv om ikke også hennes mann, Adam, blir det? Paulus sier: «Kvinnen ble dåret og falt i overtredelse; men hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel, såfremt de blir i tro og kjærlighet og helliggjørelse med tuktighet.» (1 Tim. 2: 14, 15) Når Paulus her sier: «Hun skal bli frelst gjennom sin barnefødsel», sikter han imidlertid ikke til Eva. Hvorfor ikke?

35. Hvorfor sikter ikke Paulus til Eva når han der bruker pronomenet «hun»?

³⁵ Paulus hadde nettopp drøftet kvinnens plass i den kristne menighet. Det var derfor bare i den forbindelse at han nevnte Eva for å vise hvorfor han ikke ville tillate en kvinne å være lærer i menigheten. Paulus sa: «En kvinne skal la seg lære i stillhet, med all lydighet; men jeg tillater ikke en kvinne å være lærer eller å være mannens herre, hun skal være i stillhet.» Etter at Paulus har brukt Eva for å illustrere grunnen til at han ikke vil at en kvinne skal undervise i menigheten, går han tilbake til kvinnen i sin alminnelighet og sier at hun i åndelig henseende «skal bli frelst gjennom sin barnefødsel», som mor, og ikke ved å undervise i menigheten.

36, 37. Hvordan viser moderne bibeloversettelser at det ikke er Eva som omtales i 1 Timoteus 2: 15?

³⁶ I samsvar med dette er det interessant å se hvordan følgende moderne oversettelser gjengir 1 Timoteus 2: 15: An American Translation gjengir verset slik: «Men de skal bli frelst gjennom morskallet hvis de fortsetter å ha tro og å være kjærlige og hellige, og også forstandige.» A New Translation of the Bible av dr. James Moffatt sier: «Kvinnene skal imidlertid komme trygt gjennom barnefødsler hvis de fortsetter å være trofaste og kjærlige og hellige, og også beskjedne.»

³⁷ The Holy Bible Revised Standard Version sier: «Kvinnen skal likevel bli frelst ved at hun føder barn, hvis hun fortsetter i tro og kjærlighet og hellighet med beskjedenhet.» The Holy Bible from Ancient Eastern Manuscripts av George M. Lamsa sier: «Hvis hennes etterkommere fortsetter i tro og har hellighet og renhet, skal hun ikke desto mindre leve gjennom dem.» The New Testament A Translation in the Language of the People av Charles E. Williams sier: «Men kvinnene skal bli frelst ved morskallet hvis de fortsetter å leve i tro, kjærlighet og renhet blandet med sunn fornuft.» The New Testament in Plain English av Charles Kingsley Williams sier: «Men kvinnen skal bli frelst ved barnefødsel hvis hun fortsetter i tro og kjærlighet og hellighet med beskjedenhet.» — 1 Tim. 2: 15.

Blir løsepengen anvendt til gagn for dem?

38. Hvilket spørsmål oppstår angående Adam og Eva i forbindelse med 1 Timoteus 2: 5, 6, NW?

³⁸ Det er tydelig at de skriftstedene som har vært behandlet ovenfor, og som er blitt anvendt til fordel for Eva og hennes frelse under Guds rike, ikke gir noen sikre beviser for at Eva vil få en ny anledning til å vinne evig liv. De argumenter noen forsøker å framholde til fordel for Eva, vil følgelig heller ikke tale til fordel for Adam. Men vil ikke både Adam og Eva få gagn av den løsepenge som ble gitt av Herren Jesus Kristus, «den siste Adam»? I 1 Timoteus 2: 5, 6 (NW) sier Paulus: «Mennesket Kristus Jesus, som ga seg selv som en tilsvarende løsepenge for alle.» Har ikke da Adam og Eva, som Paulus senere omtaler i versene 13 og 14, rett til å få gagn av denne «tilsvarende løsepenge»? Mange mener at de har det.

39, 40. a) Hva er en løsepenge, og hva sa Jesus om det i Matteus 20: 28? b) Hvilken lov som var gitt av Gud gjennom Moses angående løsepenger, var Jesus godt kjent med?

³⁹ En løsepenge er noe av verdi som blir levert eller betalt til et menneske eller en organisasjon som holder noe fanget eller har noe underlagt seg eller i sin besittelse, for å oppnå frigjøring for dette. Da Herren Jesus Kristus ga seg selv i offerdøden, ga han en «tilsvarende løsepenge», noe som betyr at verdien av det som ble gitt, nøyaktig tilsvarer verdien av det det ble gitt for, nemlig det som skulle befris, frigjøres eller kjøpes tilbake. Ifølge Matteus 20: 28 sa Jesus: «Menneskesønnen [er ikke] kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge for mange.» Jesus var godt kjent med Guds lov som ble gitt til Israels nasjon gjennom mellommannen Moses.

⁴⁰ «Dersom det skjer en ulykke, da skal du gi liv for liv, øye for øye, tann for tann, hånd for hånd, fot for fot, brent for brent, sår for sår, skramme for skramme . . ., dersom det er en okse [som eieren ikke passer på] . . . og den dreper mann eller kvinne, da skal oksen steines, og dens eier [som ikke ga akt på advarsler] skal også lide døden. Men dersom bøter pålegges ham, da skal han gi så meget i løsepenger for sitt liv som det blir ham pålagt,» — 2 Mos. 21: 23—30.

41. Hva måtte Guds Sønn være og gjøre for å komme i en slik stilling at han kunne gi en «tilsvarende løsepenge»?

⁴¹ For at Guds Sønn fra himmelen skulle kunne gi en «tilsvarende løsepenge» for menneskeheten, måtte han bli et fullkomment menneske som svarte nøyaktig til den fullkomne Adam i Edens hage. I denne hensikt ble han født som menneske av en jødisk jomfru, Maria, og Jehova Gud fortsatte å være hans Far. Han ble således på mirakuløst vis født fullkommen og syndfri, og han arvet ikke Adams synd. Da Jesus 30 år gammel ble døpt i vann av døperen Johannes som et symbol på at han hadde innvigd seg til Gud for å gjøre hans vilje, var han et fullstendig menneskelig motstykke til den syndfrie, fullkomne Adam i Edens hage. Han var således i den stilling at han kunne ofre sitt menneskeliv eller sin sjel som en «tilsvarende løsepenge» og befri menneskeheten fra synd og død.

42. Skal mange av Adams og Evas etterkommere få nyte godt av Jesu «tilsvarende løsepenge», og blir ikke denne løsepengen først og fremst anvendt til gagn for Adam og deretter for Eva?

⁴² Det framgår tydelig av Bibelen at mange av Adams og Evas etterkommere skal få nyte godt av Jesu Kristi «tilsvarende løsepenge» og få en oppstandelse fra sheol eller hades, slik at de får anledning til å oppnå menneskelig fullkommenhet på en paradisisk jord. Men hvordan er det med Adam og Eva? Ettersom Jesu menneskelige legeme og sjel svarte nøyaktig til den fullkomne Adams legeme og sjel, skulle ikke da den «tilsvarende løsepenge» som Jesus betalte, først og fremst anvendes til gagn for Adam selv og deretter for Adams hustru, Eva? Ikke nødvendigvis!

43, 44. a) Hvem var tilfluktsbyene i Israel til gagn for, og på hvilken måte? b) Hva sa denne loven om en forsettlig manndraper i 4 Mosebok 35: 18—21, 30—32?

⁴³ La oss illustrere det: I den lov som Jehova ga til Israels nasjon gjennom profeten Moses, skaffet Han til veie seks «tilfluktsbyer» (NW) som skulle ligge på strategiske eller beleilige steder i Israels land. Disse skulle være for slike som av vanvare hadde kommet til å drepe noen. Den som av vanvare var blitt drapsmann, kunne unnslippe døden ved å komme før blodhevneren til den nærmeste tilfluktsbyen og bli der helt til den levitten som tjente som Jehovas yppersteprest, døde. (4 Mos. 35: 9—29) Men hvordan forholdt det seg med en forsettlig manndraper, en morder, en snikmorder? Angående dette sier Guds lov om tilfluktsbyer:

⁴⁴ «Manndraperen skal late livet. Blodhevneren kan drepe manndraperen; når han treffer på ham, kan han drepe ham. Dersom en støter til noen av hat eller kaster noe på ham med vilje så han dør, eller av fiendskap slår ham med sin hånd så han dør, da skal den som slo late livet; han er en manndraper, og blodhevneren kan drepe manndraperen når han treffer på ham.» «Om en slår noen i hjel, skal manndraperen etter vitners utsagn lide døden; men ett vitne er ikke nok til at noen dømmes til døden. I SKAL IKKE TA IMOT LØSEPENGER FOR EN MANNDRAPERS LIV NÅR HAN ER SKYLDIG TIL DØDEN; han skal late livet. Og I skal ikke ta imot løsepenger for en [som av vanvare er blitt manndraper] som er flyktet til en tilfluktsstad [tilfluktsby, NW], så han kan vende tilbake og bo et sted i landet før presten er død.» — 4 Mos. 35: 18—21, 30—32.

45. Hvordan bør vi betrakte det at Jehova ikke ville ta imot en løsepenge for en forsettlig manndraper?

⁴⁵ Jehova Gud, alt livs Giver, var i sin fulle rett og handlet også i samsvar med rettferdigheten da han nektet å ta imot en løsepenge for en forsettlig manndraper og å la ham få leve under den jødiske yppersteprests beskyttelse.

46, 47. a) Hvordan viser Romerne 5: 12—14 og 1 Timoteus 2: 14 at Adam var den ansvarlige? b) Hva kunne Adam ha forspilt ved sin synd?

⁴⁶ Slik var det også i tilfellet med Adam og Eva. Angående Adam, som i første rekke var den ansvarlige, sier Romerne 5: 12—14: «Synden kom inn i verden ved ett menneske, og døden ved synden, og døden [trengte således] igjennom til alle mennesker, fordi de syndet alle — . . . allikevel hersket døden fra Adam til Moses også over dem som ikke hadde syndet i likhet med Adams overtredelse.»

⁴⁷ Synden og syndens straff, døden, kom inn i menneskenes verden gjennom Adam. Adam ble således ansvarlig for at alle hans etterkommere syndet og døde, og han ble også ansvarlig for all den vanære som dette førte over hans Skapers, Jehova Guds, hellige navn. Det var ikke vanvare i Adams tilfelle, for «Adam ble ikke dåret». (1 Tim. 2: 14) Han visste at han brøt Guds lov da han spiste av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt. Han visste at han gjorde noe som betydde at han kom til å måtte dø for Guds hånd, og han ventet kanskje at dødsdommen skulle bli fullbyrdet innenfor den samme 24 timer lange dagen, før han hadde fått anledning til å bli far. Han kunne således ha forspilt enhver mulighet for liv for sine etterkommere eller enhver mulighet for at de kunne bli født. Da Adam ved Guds ufortjente godhet stiftet familie, ga han sine etterkommere et liv i synd og under dødens fordømmelse, uten rett til liv.

48. a) Hva kan sies om det at Gud nekter å ta imot en løsepenge for Adam? b) Hvordan forholder det seg med dette med hensyn til Adams og Evas etterkommere?

⁴⁸ Fordi Adam trass i Guds advarsel forsettlig førte døden over alle sine etterkommere, var han en forsettlig morder, og Eva hadde del med ham i denne forsettlige synd. I samsvar med den lov som senere ble gitt til israelittene angående «tilfluktsbyer», ville Jehova derfor nekte å godta en løsepenge til gagn for Adam og Eva og ikke la dem få komme inn under hans yppersteprests, Jesu Kristi, beskyttelse. Men med hensyn til de mennesker som nedstammet fra Adam og Eva, kunne Gud med rette godta sin yppersteprests, Jesu Kristi, gjenløsningsoffer til gagn for dem, for deres synd som førte til døden, var ikke forsettlig, men skyldtes bare at de var født som etterkommere av Adam.

49. Vil Kain, Adams sønn, få nyte godt av gjenløsningen?

⁴⁹ Gud lar ikke Kain, Adams første sønn, få nyte godt av Kristi gjenløsningsoffer, og det er rettferdig, for Jehova Gud ga Kain en direkte advarsel, og likevel snikmyrdet han sin gudfryktige bror Abel. Det er ingen fornuftig grunn til å tro at Kain eller hans foreldre, Adam og Eva, vil få en oppstandelse fra de døde.

[Bilde på side 344]

Adam og Eva blir drevet ut av Eden