La Bibelen tale
HVA er det ved den sanne tilbedelse som tiltaler oppriktige mennesker? Er det det at de sanne tilbedere har en sterk personlighet, er veltalende og har stor lærdom? Nei, folk har antatt den sanne tilbedelse fordi de har forstått at det budskap Guds tjenere har brakt dem, ikke skrev seg fra mennesker, men fra Gud. (1 Tess. 2: 13) Sanne kristne bør derfor være interessert i å la Bibelen tale.
Jesus Kristus, han som ble den kristne menighets hode, satte et godt eksempel hva dette angår. Han vendte sine tilhøreres oppmerksomhet bort fra seg selv og mot Faderen, idet han sa: «Jeg . . . gjør [intet] av meg selv, men taler dette således som min Fader har lært meg.» (Joh. 8: 28) Guds Sønn baserte sin lære på det skrevne Ord, de hebraiske skrifter. Angående en samtale som han hadde med to av sine disipler etter sin oppstandelse, kan vi lese: «Han begynte fra Moses og fra alle profetene og utla for dem i alle skriftene det som er skrevet om ham.» — Luk. 24: 27.
De kristne i det første århundre etterlignet Jesus og lot Skriftene tale. Apostelen Paulus er et bemerkelsesverdig eksempel på dette. Han skrev til korintierne angående sin forkynnelse for dem: «Da jeg kom til eder, brødre, kom jeg ikke med mesterskap i tale eller i visdom og forkynte eder Guds vitnesbyrd; . . . min tale og min forkynnelse var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis, for at eders tro ikke skulle være grunnet på menneskers visdom, men på Guds kraft.» (1 Kor. 2: 1—5) Paulus var klar over at veltalenhet, en sterk personlighet og verdslig visdom kunne virke overbevisende, men han gjorde ikke bruk av dette i sine bestrebelser for å fremme den sanne tilbedelses interesser. Paulus rettet i stedet oppmerksomheten mot Gud — mot hans ånd og kraft — slik at de som ga akt på det han sa, skulle få et fast grunnlag for troen.
Hvordan vi kan la Bibelen tale i dag
De sanne kristne i vår tid gjør vel i å etterligne apostelen Paulus’ eksempel. Når alt kommer til alt, har de lite i seg selv som gjør inntrykk på andre. Følgende ord av apostelen Paulus får med rette sin anvendelse på dem: «Ikke mange vise etter kjødet ble kalt, ikke mange mektige, ikke mange høybårne; men det som er dårlig [fra de ikke-troendes synspunkt] i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre de vise til skamme, og det som er svakt i verden, det utvalgte Gud seg for å gjøre det sterke til skamme.» — 1 Kor. 1: 26, 27.
Det vil derfor være høyst uforstandig av sanne kristne å appellere til andre på grunnlag av sin lærdom, sine evner eller sine bedrifter. Dette er ikke bare fordi de vanligvis har lite å skryte av når det gjelder alt det som verden betrakter som fremragende, men hvis de forsøkte å gjøre inntrykk på andre ved å benytte seg av menneskelig visdom, kunne det virke frastøtende på en som er oppriktig, ettersom deres tale ville mangle varme, beskjedenhet og oppriktighet.
Når en kristen forkynner sannheten for andre, vil han derfor ikke rette oppmerksomheten mot seg selv, men han vil framheve det Gud sier i sitt Ord. Dette vil hjelpe dem han snakker med, til å bygge sin tro på Guds Ord. En kristen vil derfor når han har anledning til det, lese direkte fra Bibelen for å bevise et punkt. Hvis det på noen måte er mulig, bør han bestrebe seg på å etterlate en bibelsk tanke når han besøker folk, for å hjelpe dem i åndelig henseende.
Det vil også være bra at kristne foreldre lar Bibelen tale til deres barn. Ved å bruke Bibelen kan foreldrene la barna forstå at verden ofte har et feilaktig og fordervet syn på fornøyelser. Samtidig kan foreldrene vise barna at det Gud sier i sitt Ord, tjener til å verne oss mot å følge en ødeleggende handlemåte. Når foreldrene lar Bibelen tale på denne måten, vil barna vanligvis forstå at det de lærer, ikke bare er deres ufullkomne foreldres mening. Det er noe som kommer fra Gud.
Vær sikker på at det er Bibelen som taler
Å la Bibelen tale er ikke bare et spørsmål om å bruke den. Vi bør også forvisse oss om at vi ikke gir en gal framstilling av det den virkelig sier. Hva krever dette?
Det er viktig at vi tar hensyn til den sammenheng et bestemt skriftsted står i. Når en har lest de versene som står før og etter skriftstedet, kan en spørre seg selv: Hvem var disse ordene rettet til? Hva var hensikten med dem?
For å vise hvor viktig det er å ta sammenhengen i betraktning, skal vi se på 2 Korintierne 10: 3, 4. Det står der: «Om vi enn vandrer i kjødet, så strider vi dog ikke på kjødelig vis; for våre stridsvåpen er ikke kjødelige.»
Apostelen Paulus rettet disse ordene til de kristne i Korint. Fortalte Paulus disse korintierne at de ikke skulle ha noe å gjøre med de krigene som nasjonene utkjempet? Var dette det viktigste punktet korintierne fikk ut av hans uttalelse? Viser sammenhengen at Paulus talte om slike våpen som bokstavelige sverd, spyd, piler og buer? Nei, den viser at han ikke siktet til bokstavelig krigføring.
Legg for eksempel merke til versene 5 og 6: «Vi omstyrter tankebygninger og enhver høyde som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og tar enhver tanke til fange under lydigheten mot Kristus, og er rede til å straffe all ulydighet, når først eders lydighet er blitt fullkommen.» Det er tydelig at bokstavelige sverd og spyd og lignende våpen ville være ubrukelige til å omstyrte urette tanker og andre ting som hindret folk i å ha nøyaktig kunnskap om Gud.
Ettersom de kristne aldri ble bemyndiget til å dømme i saker utenfor menigheten, kunne Paulus ikke ha ment at han og hans medarbeidere skulle påta seg å straffe de ulydige i verden som et hele. I et tidligere brev til korintierne hadde han uttrykkelig sagt: «Hva har vel jeg med å dømme dem som er utenfor? dømmer ikke også I bare dem som er innenfor?» (1 Kor. 5: 12, 13) Paulus snakket derfor om en åndelig krigføring innenfor menigheten med tanke på å beskytte den mot ødeleggende, falske tanker og læresetninger. I denne åndelige krigføringen brukte Paulus ikke slike ’kjødelige våpen’ som «list» og «svik», et høyttravende språk og verdslig filosofi. (2 Kor. 11: 3; 12: 16) Han brukte bare rettferdige midler, deriblant «Åndens sverd», Guds Ord. — 2 Kor. 6: 3—7; Ef. 6: 17.
Betyr dette at Paulus’ uttalelse ikke kan brukes for å vise at de kristne ikke skal ta del i verdslige konflikter? Som det framgår av sammenhengen, snakket Paulus ikke om å kjempe på en verdslig slagmark. Ordene: «Våre stridsvåpen er ikke kjødelige» uttrykker ikke desto mindre en grunnleggende sannhet eller et prinsipp. Ettersom det var galt å bruke kjødelige metoder for å bekjempe falske læresetninger i menigheten, ville det naturligvis være like galt å bruke bokstavelige våpen i en krigføring mot folk som tilhørte en annen stamme, nasjon, rase, politisk ideologi og så videre. (Jevnfør Efeserne 6: 11, 12.) Det vil derfor ikke være i strid med ånden i sammenhengen å bruke dette skriftstedet angående kjødelige våpen som støtte for de kristnes standpunkt til verdslig krigføring. Vi anvender eller utvider anvendelsen av det prinsippet som blir fastslått i skriftstedet.
Men hvis noen ignorerer sammenhengen og utelukkende anvender skriftstedet på verdslige konflikter og således begrenser det til det, mister de hele poenget i apostelen Paulus’ argument. Da lar de egentlig ikke Bibelen tale.
Foruten sammenhengen bør en også ta i betraktning den tidsperioden det dreier seg om. Dette kan hjelpe en til å unngå å trekke urette slutninger. Et eksempel på dette er Amos 9: 2, hvor vi leser: «Om de farer opp til himmelen, skal jeg styrte dem ned derfra.» Noen vil kanskje trekke den slutning at det her tales om dem som forsøker å unnslippe Guds dom ved å skyte seg opp i raketter. Men ingen på Amos’ tid ville ha trukket en slik slutning. Israelittene i gammel tid oppfattet dette som ensbetydende med å dra opp i fjellene, hvis høyeste topper ofte var innhyllet i tåkeskyer.
En annen faktor en ikke bør overse når en skal gjøre rett bruk av Bibelen, er de geografiske forhold. Predikerens bok ble for eksempel skrevet i Jerusalem, en by som ligger i et område med en tørr årstid og en regntid. På bakgrunn av dette blir det lettere å forstå Predikeren 12: 1, 2: «Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem, før solen og lyset og månen og stjernene formørkes, og skyene kommer igjen etter regnet.» Her blir ungdomstiden sammenlignet med den tørre årstiden, sommeren, når solen, månen og stjernene stråler fra en skyfri himmel, mens alderdommen blir sammenlignet med den kalde, regnfulle årstiden om høsten og vinteren.
Når en bruker Bibelen, må en dessuten være rimelig og ta hensyn til kjensgjerningene. Ta for eksempel Davids beskrivelse av hvordan Gud grep inn og reddet ham fra hans fiender: «Han bøyde himmelen og steg ned, og det var mørke under hans føtter. . . . [Jehova] tordnet fra himmelen.» (2 Sam. 22: 10—14) Hvis noen anvender disse poetiske ordene bokstavelig, forvrenger han kjensgjerningene. Gud stiger ikke bokstavelig talt ned fra himmelen med skyene. David sammenlignet tydeligvis virkningen av at Gud grep inn til fordel for ham, med en voldsom storm som får ’himmelen til å bøye seg ned’ med mørke, lave skyer.
Hvis vi bestreber oss på å få tak i det bibelskribentene hadde i tankene, vil vi ikke gi en feilaktig framstilling av det Bibelen sier. Den måten vi bruker Bibelen på, vil appellere til oppriktige mennesker og hjelpe dem til å bygge sin tro på Guds Ord. Måtte vi derfor fortsette å la Bibelen tale og på den måten få overbrakt dens kraftfulle budskap.