Salvelsen til et himmelsk håp — hvordan blir den åpenbart?
DA APOSTELEN Paulus skrev til menigheten av salvede kristne i Korint, sa han at Gud har «satt sitt segl på oss og gitt oss tegnet på det som skal komme, nemlig ånden, i våre hjerter». — 2 Kor. 1: 21, 22, NW.
Hvordan vet de som er blitt salvet av Gud til å være hans himmelske barn, og som mottar åndens segl, hva som har funnet sted med dem? Kan en person tro at han eller hun er blitt salvet på den måten, og likevel ta feil?
Det er tydelig at det er hehov for en bibelsk forståelse av dette. I et av de større landene i Afrika var det for eksempel i noen menigheter enkelte som var til stede ved Herrens aftensmåltid, som forsynte seg av brødet og vinen for første gang, og som skalv eller gjorde andre uvanlige bevegelser under måltidet. Er dette i samsvar med Bibelen? Er det på den måten Guds ånd virker på de salvede? Er det et bevis for at hans ånd er i deres hjerte, et ’tegn’ eller en forsmak på det himmelske barnekår de er kalt til?
Svaret på disse spørsmålene må være nei. En slik merkelig oppførsel er i stedet karakteristisk for enkelte religiøse sekter som oppmuntrer sine tilhengere til å gi etter for ekstatiske følelser, eller for visse stammers rituelle danser, som får deltagerne til å bli følelsesmessig opphisset.
Bibelen viser ikke noe sted at Guds ånd frambringer en unormal, iøynefallende eller uverdig oppførsel, hverken på det tidspunkt da en person blir salvet som en som har fått det himmelske kall, eller etter at denne salvelse har funnet sted. På pinsedagen lot Jehova Gud det riktignok finne sted mirakler. Et «framfarende veldig vær.» fylte for eksempel det huset hvor disiplene satt, og «tunger liksom av ild» satte seg på dem som ble salvet med den hellige ånd. Disse miraklene, som Gud sto bak, bidro til at mange mennesker kom dit, slik at et mektig vitnesbyrd kunne bli avlagt, og også til at det ble tilveiebrakt et kraftig bevis for at det nå ikke lenger var det kjødelige Israel under lovpakten som hadde Guds gunst, men det åndelige Israel under den nye pakt. Disiplene kunne tale de forskjellige språk som ble brukt av dem som strømmet til — en gave som de også hadde fått på mirakuløs måte. Men det er ikke noe som tyder på at disiplene handlet på en spesielt følelsesmessig måte eller hadde en uverdig oppførsel. Grunnen til at noen av iakttagerne anklaget disiplene for å være drukne, var ikke at disiplene skalv på en eller annen måte, men, som beretningen sier, at de hørte disse jødiske disiplene tale fremmede språk. Den tale som apostelen Peter holdt, var en meget nøktern, fornuftig og logisk tale, ikke en tale som var preget av følelsesfullhet. — Ap. gj. 2: 1—36.
Det er ikke noe i Bibelen som viser at det noen gang kom et «framfarende veldig vær» eller «tunger liksom av ild» da andre deretter ble salvet. Det skjedde bare på pinsedagen, da ånden ble utgytt for første gang. Selv åndens gaver, slike gaver som den mirakuløse evnen til å tale fremmede språk, skulle få en ende, og det fikk de også i og med at apostlene og de som hadde fått slike gaver gjennom apostlene, døde. — Ap. gj. 8: 14—18; 19: 2—6; 1 Kor. 13: 8—12.
En sann barnekårets ånd
Hvordan virker så Guds hellige ånd på dem som Gud salver? Romerne 8: 15—17 sier: «I fikk jo ikke trelldommens ånd, så I atter skulle frykte, men I fikk barnekårets Ånd, ved hvilken vi roper: Abba, Fader! Ånden selv vitner med vår ånd at vi er Guds barn; men er vi barn, da er vi også arvinger, Guds arvinger og Kristi medarvinger, såfremt vi lider med ham, for at vi også skal herliggjøres med ham.»
Og i Galaterne 4: 6, 7 leser vi: «Og fordi I er sønner, har Gud sendt sin Sønns Ånd i våre hjerter, som roper: Abba, Fader! Så er du da ikke lenger trell, men sønn; men er du sønn, da er du og arving ved Gud.»
Det viktigste vitnesbyrd en som er blitt salvet, har om sitt himmelske kall, er derfor denne ånd eller framherskende følelse av barnekår, det vil si av å ha blitt avlet av Gud til å være en åndelig sønn av ham som en av de 144 000 arvinger til det himmelske rike. En som virkelig er blitt avlet på den måten, kan med god samvittighet vitne om at det himmelske håp han har, ikke er et produkt av hans egne ønsker eller av innbilning, men et resultat av det Jehova Gud ved sin ånd har gjort overfor ham. (1 Pet. 1: 3, 4; Åpb. 14: 1—3) Det å bli en åndelig sønn av universets Overherre, hvis ’navn er herlig’, og om hvem det står skrevet: «Høyhet og herlighet er for hans åsyn», er et enestående privilegium, samtidig som det også innebærer et stort ansvar. (Sl. 8: 2; 96: 6) Det bør naturligvis kunne ventes at de som har fått den ære å bli kalt til å være hans sønner, har en oppførsel som gjør at de på en passende måte kan representere den opphøyde Far og bringe ære til ham. De bør framelske Guds ånds frukt, som innbefatter «selvkontroll». (Gal. 5: 22, 23, NW; 1 Kor. 14: 33) Disse salvede ser hen til Guds fremste Sønn, Kristus Jesus, som sitt eksempel, og de bør også gjenspeile hans ånd. En atferd som smaker av kjødelige stammeskikker eller av religiøse sekter som oppmuntrer til ukontrollert føleri, ville ikke være et tegn på et ekte, åndelig barnekår. Som apostelen sier under inspirasjon:
«Men I er ikke i kjødet, men i Ånden, såfremt Guds Ånd bor i eder; men har noen ikke Kristi Ånd, da hører han ikke ham til.» — Rom. 8: 9.
Ved den årlige feiringen av minnet om Kristi død bør derfor de som virkelig er Kristi salvede medarvinger, ha en oppførsel som på ingen måte er vanærende eller tvilsom. Apostelen Paulus måtte irettesette enkelte i menigheten i Korint fordi de oppførte seg på en uverdig måte ved Herrens aftensmåltid. Noen forsynte seg av emblemene ved minnehøytiden som om de bare var mat og drikke, for å stille sin sult og tørst. Andre hadde drukket slike mengder av vin før de kom sammen, at de var drukne. De som hadde en slik uverdig oppførsel, viste at de ikke forsto hva emblemene representerte, nemlig Kristi Jesu blod og legeme, som var blitt frambåret som et gjenløsningsoffer. De som hadde en slik respektløs oppførsel, kunne bli dømt på grunn av den. De kunne bli refset av Jehova. — 1 Kor. 11: 20—32.
Ingen sann kristen vil derfor ønske å ta Herrens aftensmåltid lett, hverken ved å oppføre seg slik som apostelen beskriver, eller på annen måte, for eksempel ved å framheve seg selv. Alle som er til stede, bør være opptatt av anledningens store betydning, ikke av enkelte personers merkelige oppførsel. Hvis en person har en oppførsel som tjener til å henlede oppmerksomheten på ham selv, vil det kaste en skygge av tvil over det krav vedkommende gjør på å tilhøre Guds salvede. Det ville vitne om at han ikke hadde «Kristi Ånd».
Grunner til at noen har tatt feil
Hva kan få noen til feilaktig å anta at de tilhører de salvede, som bør forsyne seg av emblemene ved minnehøytiden? Apostelen Johannes sa til sine salvede medkristne: «Dere er blitt salvet av den Hellige, og alle har dere kunnskap.» (1 Joh. 2: 20, NTN) En som med urette tror at han eller hun tilhører de salvede, kan mangle kunnskap. En person er kanskje ikke klar over at det i forbindelse med en slik salvelse, og også i forbindelse med andre privilegier som Gud gir menneskene, «ikke [står] til den som vil, heller ikke til den som løper, men til Gud». (Rom. 9: 8, 16; Jak. 1: 18) Det er derfor ikke fordi en person ønsker at han eller hun skulle tilhøre dem som skal tjene som himmelske konger og prester, vedkommende blir tatt inn i den nye pakt, som trådte i kraft ved Kristi utgytte blod, det blod som blir symbolisert ved vinen ved minnehøytiden. Det som teller, er det valg Gud treffer, ikke det valg det enkelte menneske treffer. — Matt. 26: 27, 28.
Det finnes ikke rom for antagelser, like lite som det gjorde det da Jehova Gud utvalgte dem som skulle tjene som prester for ham i det gamle Israel under lovpakten. (Se 2 Krønikebok 26: 18; Hebreerne 5: 4, 5.) Korah formastet seg til å gjøre krav på prestedømmet, som Jehova Gud hadde gitt til Arons familie, og denne opprørske handlemåte førte til at Korah ble henrettet av Gud. (2 Mos. 28: 1; 4 Mos. 16: 4—11) Det ville på lignende måte mishage Gud at noen ga seg ut for å ha blitt kalt til det himmelske «kongerike av prester», hvis Gud ikke hadde gitt ham et slikt kall. Vi kan ikke ta Jehovas foranstaltninger lett og så vente at vi likevel skal oppnå hans godkjennelse. I sin tid vil han gjøre kjent hvilken dom han har felt. — 1 Kor. 4: 5; 1 Tim. 5: 24, 25.
Noe annet som kan få en person til feilaktig å tro at han eller hun har fått et slikt himmelsk kall, kan være sterke følelsesmessige påkjenninger som skyldes store problemer i livet — ekteskapelige problemer, kanskje endog skilsmisse eller det at ektefellen har dødd, eller en annen tragedie eller stor skuffelse. Slike ting kan få vedkommende til å miste interessen for livet slik det nå arter seg på jorden, til å bli lei av livet. Hvis det skjer, kan en person kanskje føle at det er liv i himmelen han eller hun ønsker å oppnå. Men det er ikke på den måten Gud kaller noen og gir dem «barnekårets Ånd». Slike mennesker bør være klar over at Jehova Gud snart, under sin Sønns rike, vil forvandle livet her på jorden og sørge for at «også skapningen skal bli frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet». Selv om det nå er slik at «skapningen lenges og stunder» etter en forandring, vil det ikke alltid være slik. En ville vise mangel på verdsettelse av Guds hensikt med jorden hvis en betraktet livet på den som noe som ikke lenger var ønskverdig, og på det grunnlag nærte forhåpninger om å oppnå liv i himmelen. — Rom. 8: 20—22.
Du må undersøke grunnlaget for ditt håp
Du kan derfor ransake deg selv i lys av nedenstående punkter. Er du kanskje blitt påvirket av andre til å la tankene kretse om et slikt himmelsk kall? Det ville ikke være riktig, for Gud har ikke gitt noen i oppdrag å «verve» andre ved å gjøre sin innflytelse gjeldende og på den måten forsøke å gi dem et håp som Gud ikke har gitt dem. Har du i likhet med mange unge mennesker i vår tid brukt narkotika før du lærte Guds Ords sannhet å kjenne? Det at noen har en tendens til å være opptatt av fantasier eller drømmerier eller til å beskjeftige seg med abstrakt tenkning, er ikke noe tegn på at de er salvet av Gud, og heller ikke på sann åndelighet. Gud gjør heller ikke bruk av metoder som får folk til å tro at de hører stemmer, undertiden ledsaget av musikk, eller lignende budskaper for å meddele noen at de er blitt salvet til å være arvinger til Riket, selv om enkelte i de senere år har latt slike ting få dem til å tro at de har fått et himmelsk kall.
Endelig bør du i all oppriktighet spørre deg selv: Har jeg en tendens til å ønske å få oppmerksomhet eller å være i forgrunnen? Er jeg ivrig etter å få en stilling som innebærer myndighet, eller har jeg et ærgjerrig ønske om å tilhøre de «konger og prester» som skal regjere med Kristus Jesus? En gjør vel i å huske at da det i det første århundre gikk ut en alminnelig innbydelse som gjorde det mulig for mennesker å få adgang til det himmelske rike, hadde ikke alle de salvede kristne ansvarsfulle stillinger. Heller ikke alle var eldste eller menighetstjenere. En slik salvelse gir heller ikke i seg selv en person en usedvanlig forståelse av Guds Ord, noe som framgår av det apostelen Paulus fant det nødvendig å skrive til enkelte av de salvede kristne på hans tid. (1 Kor. 3: 1—3; Heb. 5: 11—14) Det er også verdt å merke seg at mennesker i vår tid som har tjent i mange år som salvede kristne, ikke betrakter seg selv som spesielt betydningsfulle eller har for vane å henlede oppmerksomheten på at de er salvet. De legger for dagen den ydmykhet som en kan vente at de som har «Kristi Ånd», skal legge for dagen. De er klar over at de krav Gud stiller til dem som skal oppnå liv i himmelen, og de krav han stiller til dem som skal oppnå evig liv på jorden, stort sett er de samme.
Som det blir redegjort for i boken Evig liv — i Guds barns frihet, sidene 146—150. viser kjensgjerningene at det var i 1934 Gud vendte sin oppmerksomhet mot jorden for å samle inn en «stor skare» av mennesker som skal overleve den nær forestående «store trengsel» og komme inn i den nye ordning på jorden, og at antallet av dem som skulle bli kalt til det himmelske rike, de 144 000, da var fullt. (Åpb. 7: 9—14; 14: 1—3) Etter den tiden ville det følgelig bare kunne ventes at en person ville få det himmelske kall for å erstatte en salvet som var blitt troløs. (Se Åpenbaringen 3: 11.) Som det ble vist i Vakttårnet for 15. mai 1975, sidene 232, 233, viser ikke Jesu uttalelse om at «mange er kalt, men få er utvalgt», at de fleste av de salvede ville vise seg å være troløse og måtte bli erstattet. De «mange» Jesus siktet til, var alle de millioner av mennesker som utgjorde det jødiske folk, som Guds «innbydelse» først gikk ut til men som forholdsvis få av Kristi medarvinger ble utvalgt blant. — Matt. 22: 14.
Vi bør derfor alle, enten vi har et jordisk eller vi har et himmelsk håp, være på vakt mot å innta en formastelig holdning og i stedet bestrebe oss på i alle henseender og til alle tider på en verdig måte å gjenspeile vår himmelske Fars egenskaper. Vi vil være klar over at hva salvelsen til det himmelske kall angår, er det ikke den enkle handling å forsyne seg av emblemene, brødet og vinen, som er av betydning, men det Gud har gjort, og den beslutning han har truffet. Det er ikke det en person hevder, som er av størst betydning, men det at han har «Kristi Ånd» som en salvet sønn og trass i de prøvelser han blir stilt overfor, til slutt vinner seier, slik at han kan bli en Guds åndesønn. — Åpb. 2: 7, 11, 17, 26; 3: 11, 21; 21: 7.