Verden i dag — tolerant eller likegyldig?

NOEN mener at vi lever i en toleransens tidsalder — en tid da det i de fleste land er utenkelig å drepe eller torturere mennesker på grunn av deres tro. Men hvor dypt stikker nå egentlig denne toleransen? Kan det være at den oppskrytte toleransens tidsalder ikke er annet enn en likegyldighetens tidsalder?

Kampen for toleranse

Toleranse er faktisk et forholdsvis nytt begrep, selv i den vestlige sivilisasjon. Ifølge Riksmålsordboken er det norske ordet «toleranse» av fransk opprinnelse. Det franske verket Vocabulaire de la Philosophie av André Lalande sier: «[Det franske] ordet toleranse ble til i det 16. århundre som følge av religionskrigene mellom katolikker og protestanter. Det hele endte med at katolikkene tolererte protestantene og omvendt.»

I Frankrike tok religionskrigene slutt i 1598 ved det nantiske edikt, en lov hvorved kong Henrik IV innrømmet protestantene begrenset frihet. Men religionsfriheten var ennå ikke sikret i Frankrike. I 1685 opphevet kong Ludvig XIV dette ediktet, og hugenottene stod overfor nok et århundre hvor de ble fengslet, dømt til galeiene eller drept på stedet. Det var først etter at den franske revolusjonen brøt ut i 1789, at religionsfrihet ble garantert ved lov i Frankrike.

I Tyskland endte krigene mellom de katolske og de lutherske fyrstene med religionsfreden i Augsburg i 1555. Fyrstene ble imidlertid forbeholdt retten til å påtvinge sine undersåtter sin egen religion. Det var ingen religionsfrihet for dissentere. Trettiårskrigen, som ble utkjempet mellom europeiske katolikker og protestanter, sluttet i og med freden i Westfalen i 1648, og da ble religionsfriheten utvidet til også å omfatte kalvinistene. Men det var ikke før det tyske toleranseedikt kom, i 1781, at alle ikke-katolikker fikk religionsfrihet, og selv denne friheten var begrenset.

England har også måttet føre en lang og hard kamp for toleransen. Katolikker, anglikanere og puritanere forfulgte hverandre etter tur etter hvert som de kom til makten. I 1689, da den protestantiske kong Vilhelm III regjerte, ble den britiske lov om toleranse vedtatt, men den forbød folk å preke mot treenigheten, og dissentere ble utestengt fra politiske stillinger. I det 18. århundre ble det vedtatt forskjellige lover som gradvis sikret dem som ikke var medlemmer av den anglikanske kirke, religionsfrihet. Men katolikker, jøder og dissentere var fremdeles berøvet visse borgerrettigheter. Det var ikke før i 1820-årene at de fleste av disse restriksjonene ble fjernet, og det var først i 1880 — for bare 100 år siden — at annerledes tenkende i England fikk lov til å begrave sine døde i samsvar med sin tro.

Økumenisk samarbeid — toleranse eller likegyldighet?

Det er derfor tydelig at den toleranse som later til å råde i dag, ikke har særlig dype røtter i historien. Hva er det da som er årsak til de tolerante holdninger som er fremherskende i dag? Er det oppriktig anerkjennelse av andres rettigheter, eller er det religiøs likegyldighet?

Den romersk-katolske kirke er av den sistnevnte oppfatning. The Catholic Cyclopedia sier det rett ut: «Toleransen kom inn i bildet først da troen forsvant.» Dette verket sier også: «Kirken ville derfor virke merkelig inkonsekvent, for mens den krever toleranse og frihet for seg selv, har den vært og er fremdeles intolerant overfor alle andre religioner.»

Et eksempel på dette er det som skjedde under det annet Vatikankonsil (det 21. økumeniske kirkemøtet), som ble avsluttet i 1965. Der anerkjente den romersk-katolske kirke for første gang i historien behovet for religionsfrihet. Men leser vi pave Paul VIs offisielle erklæring om dette spørsmålet omhyggelig, finner vi ut at han var mer opptatt av frihet for den katolske kirke i land hvor dens frihet er truet, enn av frihet for ikke-katolske religioner. Og når den nåværende paven holder fast ved mariadyrkelsen og prestenes sølibat, viser han at det han mener med økumenisk samarbeid, er at protestantene skal komme tilbake til romerkirkens skjød.

Når det gjelder økumenisk samarbeid i vår tid, der det protestantiske og ortodokse Kirkenes verdensråd spiller en viktig rolle, sier The New Encyclopaedia Britannica: «Den økumeniske bevegelse i det 20. århundre har forsøkt å bidra til å overvinne splittelse kirkene imellom nettopp ved å klargjøre ikke-teologiske spørsmål.» (Uthevet av oss) Den økumeniske bevegelse forsøker med andre ord å forene kirkene på alle andre punkter enn de åndelige. Kirkenes verdensråd bevilger angivelig penger til «frigjøringsbevegelser» i forskjellige land. For ikke så lenge siden trakk Frelsesarméen seg ut av Verdensrådet og beskyldte det for å være ledet «av politikk istedenfor av evangeliet» og for å gi økonomisk støtte til geriljabevegelser. Det er derfor helt tydelig at toleransen i lærespørsmål innen den økumeniske bevegelse egentlig er et tegn på likegyldighet i slike spørsmål. På den annen side har dens politiske engasjement så visst ikke tjent til å gjøre den godt likt i visse politiske regjeringers øyne.

En sterk overbevisning uten intoleranse

I M’Clintock og Strongs Cyclopaedia of Biblical, Theological, and Ecclesiastical Literature leser vi: «Kristi kirke kjenner i sin renhet ikke til intoleranse og kan derfor aldri gjøre seg skyldig i forfølgelse.» Dette verket siterer John Jortin, en engelsk protestant i det 18. århundre som var født av franske foreldre som var hugenotter. Han sa: «Der forfølgelsen begynner, tar kristendommen slutt.» Verket sier videre: «Det var etter at kristendommen var blitt etablert som [Romer]rikets statsreligion og rikdom og ære var blitt knyttet til prestestillingene, at det uhyggelige forfølgelsesondet fikk en slik veldig makt og gjorde sin ødeleggende innflytelse gjeldende i evangeliets religion.»

Ja, det var først etter at frafallet begynte, at de «kristne» ble intolerante forfølgere. Apostelen Paulus forutsa dette frafallet da han skrev: «For det skal komme en tid da folk ikke lenger kan tåle [tolerere, The New Testament in Modern English] den sunne lære . . . De skal vende sitt øre fra sannheten og holde seg til myter.» (2. Timoteus 4: 3, 4) Trosbekjennelsene til kirkene i kristenheten inneholder mange menneskelagde myter, og det var nettopp på grunnlag av slike myter at frafalne kristne ble forfølgere. Myten om «Tre guddommelige personer i én Gud» gav for eksempel støtet til voldsom splid og forfølgelse blant såkalte kristne i det fjerde århundre. Forfølgelsen av motstandere av treenighetslæren fortsatte opp gjennom århundrene.

Sanne kristne forfølger derimot ikke annerledes tenkende. Det betyr riktignok ikke at de er uten en sterk religiøs overbevisning, eller at de ikke bekjemper feilaktig lære. Apostelen Paulus beskrev de sanne kristnes holdning slik: «For våre våpen er ikke fra mennesker, men de har sin kraft fra Gud og kan legge festninger i grus. Vi river ned tankebygninger og alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange under lydigheten mot Kristus.» — 2. Korinter 10: 4, 5.

På samme måte er Bibelens sannheter de eneste våpen Jehovas vitner bruker når de legger «festninger» av menneskelagde religiøse myter i grus. De bruker aldri tvang, og de forfølger heller ikke dem som er uenige med dem, til tross for at de selv er blitt offer for ubarmhjertig forfølgelse fra religiøst og politisk hold. De følger Paulus’ råd: «Gjengjeld ikke ondt med ondt, legg vinn på å gjøre det som er rett for alle mennesker. Hold fred med alle, om det er mulig, så langt det står til dere. Ta ikke hevn, mine venner, men overlat straffen til Gud. For det står skrevet: Straffen hører meg til, jeg skal gjengjelde, sier Herren.» — Romerne 12: 17—19.

Noen vil imidlertid innvende at Jehovas vitner i virkeligheten er intolerante, siden de jo utstøter overtredere og personer som ikke retter seg etter deres religiøse lære, av menigheten. Men dette er ikke en praksis som blir fulgt på grunn av menneskelige normer eller personlige fordommer. Det er Gud som pålegger de kristne å utstøte overtredere. (1. Korinter 5: 9—13, EN) Jehovas vitner baktaler, ærekrenker eller trakasserer heller ikke utstøtte på noen som helst måte. De følger bare Bibelens påbud om å slutte å omgås slike. På den måten bevarer den kristne menighet både sin renhet og sin identitet. Hvor annerledes er ikke denne fremgangsmåten enn den som kirkene har fulgt når de nådeløst har jaget og forfulgt annerledes tenkende!

Religionen ’høster det den har sådd’

Apostelen Paulus sa en gang: «Ta ikke feil, Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, skal det også høste.» (Galaterne 6: 7) Dette gjelder i høyeste grad religiøse organisasjoner som i århundrenes løp har vært intolerante overfor andre.

I den siste boken i Bibelen blir falsk religion fremstilt som en skjøge som ’driver hor’ med «kongene på jorden». (Åpenbaringen 17: 1, 2; 18: 9) Dette henspiller på det forhold at religionen selger seg selv til politikken istedenfor ’ikke å være av verden’ i lydighet mot Jesu befaling. (Johannes 17: 16) Bibelen forutsier at de antireligiøse, politiske elementer vil gå trett av at religionen blander seg opp i deres affærer, og at de vil vende seg imot den. Ved hjelp av dem vil Jehova Gud ’dømme [fullbyrde dommen over, NW] den store skjøgen, hun som fordervet jorden med sin utukt, og av hennes hånd kreve sine tjeneres blod’. — Åpenbaringen 19: 2; 17: 16, 17.

I og med denne uventede omveltningen vil intoleransen komme til å florere som aldri før i historien. Heller ikke de sanne kristne kommer til å unnslippe raseriet til det gudløse samfunn som vil framstå som følge av at den falske religion er blitt ødelagt. Men det påfølgende angrep mot Guds trofaste folk vil tilskynde Gud til å gripe inn. Han vil rett og slett ikke tolerere at «konger», «hærførere» og «sterke menn» (LB) angriper hans folk på jorden! — Åpenbaringen 19: 17—21; 17: 14.

Alle intolerante forfølgere, som blir sammenlignet med geiter, «skal gå bort til evig avskjærelse» (NW). Men Kristi disipler, som blir sammenlignet med sauer, og hvorav mange er blitt offer for intolerant forfølgelse, skal høre sin konge si: «Kom hit, dere som er velsignet av min Far, og ta det rike i eie som er gjort i stand til dere fra verdens grunnvoll ble lagt.» (Matteus 25: 31—46) Da vil de sanne kristnes bønn endelig bli besvart: «La ditt rike komme. La din vilje skje på jorden som i himmelen.» — Matteus 6: 9, 10.

Hvor kommer du til å stå når intoleransen mot religionen når sin klimaks? Du kan ikke tillate deg å være likegyldig. Som apostelen Paulus forklarte i Romerne 9: 22, 23: «Og enda Gud ville vise sin vrede og kunngjøre sin makt, har han tålmodig båret over med de kar som var under vreden, de som var laget for å gå til grunne. Han gjorde det for å kunngjøre hvor rik hans herlighet er for de kar som han ville vise miskunn.» Ja, det har tjent en god hensikt at Gud har båret over med eller tolerert det onde. Det har gitt rettferdig innstilte mennesker tid til å ta standpunkt for det som er rett. Men Gud har også satt en frist for denne toleransen. (Apostlenes gjerninger 17: 30, 31) Alt peker i retning av at denne tidsperioden med toleranse nå er i ferd med å løpe ut. Bibelen oppfordrer deg derfor til å komme deg ut av den falske religion før det er for sent! — Åpenbaringen 18: 4, 5.

Jehovas vitner vil svært gjerne hjelpe deg til å slippe fri fra falsk religion, som har vist så stor intoleranse i århundrenes løp. Studer Bibelen sammen med Jehovas vitner. De kan hjelpe deg til å oppdage hvilket vidunderlig håp den inneholder, et håp om å få leve evig på en paradisisk jord, der alt som har med intoleranse å gjøre, vil høre fortiden til.

[Bilde på side 8]

Jehovas vitner bruker Bibelens sannheter, ikke vold, for å bekjempe feilaktige læresetninger

[Bilde på side 9]

Verdslige krefter kommer til å slutte å vise toleranse overfor den falske religion, som er fremstilt som en skjøge i Åpenbaringsboken